Ditt liv som hund

­

Hvordan kan man best protestere mot teknologi-selskapenes store makt?

FK: Dyremetaforene er mange i boka di. Du skriver at de store sosiale medieplattformene behandler oss som labrotter. At vi er gått fra å være enslige ulver til å springe rundt i blodtørstige ulveflokker. Og allerede i forordet ber du oss om å være mer lik katter enn hunder. Hvorfor? JL: Katter gjør som de vil. De tar regien over sin egen domestiseringsprosess og adlyder fortsatt ikke menneskelige ordrer. Jeg synes dette er et eksempel til etterfølgelse når vi nå står overfor en teknologi som har maskinkraften til å styre og forandre oss. Vi må bevare autonomien. Hvis ikke teknologien spiller på lag med oss, skal vi gå vår vei. Som uregjerlige katter.

FK: Men nå er vi altså hunder i bur. Det er et stykke herfra til Mark Zuckerbergs omtale av Facebook som en «digital piazza» og, i senere tid, «digital stue». Jeg tviler på at du aksepterer bildebruken, men om vi for tankeeksperimentets skyld holder fast ved den: Hvordan vil du at det skal se ut i den zuckerbergske stuen? Vil du kaste modemet ut vinduet og sørge for at folk omgås på gamlemåten? Hvordan ser din digitale idealverden ut? JL: Jeg tror ikke på utopier, så jeg vil være litt forsiktig med å pensle ut en idealverden, men jeg vil at vi skal bevege oss mot en nettvirkelighet der mennesket settes i sentrum. I en slik nettvirkelighet er det ikke overvåkingsutstyr i hver krok og krik av en digital plattform. Folk blir heller ikke manipulert og provosert hvor enn de snur seg. Men nei, jeg vil ikke kaste modemet ut vinduet og har heller ikke noe imot sosiale medier per se. Jeg har også forståelse for at nettverkene må tjene penger, men de kan ikke fortsette slik de gjør nå, der de gjør absolutt alt de kan for at folk skal bli avhengige, usiviliserte og ulykkelige.

FK: Det er nettopp overvåkningen og den målrettede atferdsendringen du refererer til når du sier at sosiale medier gjør oss til labrotter. Du viser hvordan de sosiale medienes forretningsmodeller innebærer at plattformene spionerer på oss og trykker på sarte punkter i selvbildene våre, slik markedsførere lenge har gjort. Du skriver også om hvordan plattformene benytter seg av uforutsigbare tilbakemeldingssløyfer, altså hvordan de vekselvis holder tilbake og pøser ut likes, omtrent slik spillautomater spyr ut mynter i uregelmessige og besettende konvulsjoner. Det er med andre ord gamle triks, dette her. Likevel beskriver du SoMe-maskineriet som noe fundamentalt nytt. Jeg forstår ikke helt hvorfor. Er det ikke nettopp denne eksotifiseringen som har gjort oss naive og passive i møte med sosiale medier? Tror du ikke politikerne hadde vært kjappere ute med reguleringer hvis de forsto at plattformene brukte triks fra allerede regulerte bransjer, som gamblingindustrien? JL: Jeg er enig i at alt dette har sine forløpere. Det er ingen tvil om at bilprodusentene lenge har finsiktet målgrupper og skreddersydd reklamer. Og ja, klesselgere har alltid observert kundene sine og forelagt dem salgspitcher i samsvar med alt de har med eller på seg, enten det er barnevogner eller rådyre designersko. Forskjellen nå er at annonsørene spionerer så mye på oss at vi er lette mål for manipulasjon. Den kvantitative endringen gir en kvalitativ endring. Når algoritmene får operere på egen hånd, sikter de seg automatisk inn mot menneskets mest intense følelser, og da er sinnet og paranoiaen målskivens innertier. Summen av dette er en samfunnsskadelig manipuleringsmaskin uten sidestykke i historien. Jeg tror det er farlig å underkjenne det faktumet. Vi må dessuten forstå at dette ikke er noe som enkelt lar seg fikse. Hele Facebooks markedsverdi baserer seg på tilliten annonsørene har til at brukeratferd kan endres.

FK: Du skriver at sosiale medier gjør brukerne til produkter, ikke klienter – for det er det annonsørene som er. Her er vi vel tilbake til ankepunktet ditt om at SoMe ikke setter mennesket i sentrum. En ønskelig overgang, som du skisserer, ville vært at plattformene går over til en betalingsmodell à la Spotify eller Netflix, for da slipper de å blidgjøre annonsørene og kan heller konsentrere seg om brukernes ve og vel. For meg høres det imidlertid lite sannsynlig ut at et selskap som Facebook vil gjøre noe sånt. I dag får de om lag 10 dollar i måneden for å eksponere hver og en av oss brukere for reklame. Ifølge markedsundersøkelser vil svært få betale 10 dollar i måneden for en annonsefri versjon. JL: Jeg tror du må skifte fokus og se på hva Netflix og Spotify har fått til. For et tiår siden trodde de færreste at noen ville betale for filmer og musikk som allerede lå tilgjengelig på nettet, og som folk med minimal datakyndighet var i stand til å laste ned. Men Netflix har klart å skape positive brukeropplevelser. Jeg påstår ikke at jeg er i stand til å se inn i hodene til de mange millionene som i dag er på Netflix, men jeg tror mange tenker at de er med på et digitalt spleiselag som sørger for høy kvalitet på film. Hvis Facebook eller andre aktører skaper en alternativ plattform som sørger for en høyere standard på digitalt sosialt samvær, så tror jeg folk vil betale for det også. Dette trenger heller ikke å være et tapssluk for brukerne. Etter mitt syn bør Facebook i fremtiden betale brukere som laster opp bilder, videoer og andre ting som genererer trafikk. De er innholdsleverandører og bør kompenseres deretter, selv om det kanskje bare er snakk om småpenger for et bilde som ses av tjue stykker. Slik kan Facebook også bli en inntektskilde for flere, og dette vil dessuten skape en mer dynamisk økonomi – som også kan komme Facebook til gode.

FK: Veien dit er åpenbart at vi benytter oss av forbrukermakten og sletter kontoene våre. Men hvorfor henvender du deg egentlig til oss som står og bjeffer inni SoMe-burene våre? Hadde det ikke vært mer effektivt for en Silicon Valley-insider som deg, å henvende deg til dem som sitter med nøklene, altså dataingeniørene og risikokapitalistene? Eller hva med politikerne? JL: Jeg vil ansvarliggjøre den enkelte. På samme måte som hver og en av oss bør tenke over at vi øker karbonavtrykket når vi kjører bil, så bør vi være klar over at vi gjør noe med våre sosiale liv og demokratiet når vi lar det utspille seg på Facebooks plattformer. Samtidig er jeg klar over at det er veldig urealistisk at alle sletter kontoene sine over natten. Folk er på plattformer fordi alle andre er der, og mange er avhengige. Så hvorfor henvende seg til den enkelte med en oppfordring jeg i utgangspunktet ikke tror vil virke? Vel, jeg mener likevel at dette er den mest effektive måten å øke bevisstheten og starte en bred offentlig samtale på. Alle sunne reguleringsinitiativer begynner slik. Zuckerberg har blitt stilt spørsmål i Kongressen, som han ikke ville blitt stilt for fem år siden, da politikerne virket mest interessert i å bli kompis med ham. Personvern er satt på dagsordenen. Det er overhodet ikke min fortjeneste alene, altså. Mange andre har frontet en liknende kritikk.

FK: Hva tror du om disse initiativene Zuckerberg nå tar? I en nylig pressemelding skrev han at vi vil se et mer personvernfokusert Facebook i fremtiden. Tror du på det? JL: Djevelen er i detaljene, og Zuckerberg er sparsom med detaljer. Det er likevel ikke utenkelig at Facebook tar mine og andres råd til følge og snoker mindre i brukerdata fremover. Dels fordi de vil, dels fordi de må – de lider under sitt nåværende rykte og falt kraftig på børsen etter Cambridge Analytica-skandalen. Jeg velger uansett å la tvilen komme dem til gode. Såpass tiltro synes jeg man må ha, selv om Facebook har skuffet meg utallige ganger før. Jeg blir likevel ikke overrasket om nytalen kulminerer i enda skitnere triks, der vi blir lurt på en måte vi ikke engang har et språk til å beskrive ennå. Men igjen, det er håp. Det finnes jo mer humane måter å tjene penger på. Kanskje kan Facebook i fremtiden også tjene penger på å tilrettelegge for handel mellom brukere, slik de allerede gjør via Marketplace. All den tid jeg tror på maktdistribusjon, er det heller ikke udelt negativt at Facebook, i motsetning til store selskaper som Netflix og Amazon, er så toppstyrt. I realiteten sitter Zuckerberg med all makt, så det handler om at én mann må endre mening. Facebook har i tillegg nok penger til at de kan irritere et par av investorene sine. Når det er sagt, tror jeg problemene stikker dypere enn løsningene Zuckerberg skisserer, og som sagt er disse nokså vage.

FK: Mange er bekymret for ikke bare Zuckerbergs makt innad i Facebook, men også Facebooks tilnærmede monopolmakt i markedet. Den amerikanske presidentkandidaten Elizabeth Warren tok nylig til orde for at Facebook og andre teknologigiganter som Amazon og Google, må brytes opp. Warrens hovedargument var at disse gigantene valser over små selskaper, samt at de er blitt så mektige at de kan true til seg skattekutt ved å flytte inn og ut av ulike byer. Tror du fragmenteringen Warren ønsker, også kan gi en mer human teknologi? JL: Som du vet, jobber jeg for et av teknologiselskapene selv, nemlig Microsoft, så jeg er kanskje ikke helt skikket til å gi et objektivt svar på dette. Microsoft har jo også blitt gransket for å bryte konkurranseloven, og saken mot dem endte med forlik. Vi består som storselskap, men er blitt nødt til å endre prosedyrene våre. Jeg mener denne rettssaken har gjort oss til et bedre og mer samvittighetsfullt selskap. Samtidig må man ikke tro at fragmentering er noen vidundermedisin. Problemet stikker dypere enn som så. Folk bruker SoMe-plattformene fordi alle bruker dem, og fordi de kan møte alle på ett sted. Derfor tror jeg at selv om et selskap som Facebook brytes opp i mindre deler, vil man etter en stund igjen se en winner takes it all-effekt, og da er vi tilbake til start. Vi vil nok aldri se en nettvirkelighet der eksempelvis Norges befolkning fordeler seg på tre ulike versjoner av Facebook. Hvis jeg skulle regulert sosiale medier, ville jeg heller ha konsentrert meg om markedsføringsbiten og innført et forbud mot reklame som henvender seg til mindre enn 10 millioner personer om gangen. Hvis reklame blir mer tilpasset demografi enn som så, vil det generere filterbobler og etterlate folk i informasjonssiloer, der de mister begrep om virkeligheten slik den ser ut for folk med andre karakteristika enn dem selv.

FK: Når du et stykke ut i boka di går over til å snakke om sosiale mediers skadevirkninger, merker jeg at jeg tidvis blir litt vrangvillig. Jeg savner forskningsdata som underbygger det du sier, selv om mye intuitivt virker sant. Det er for eksempel ikke åpenbart for meg at folk faktisk er mer virkelighetsfjerne og konspiratoriske nå enn før, selv om det utvilsomt er flere konspirasjonsteorier i omløp i takt med at informasjonsstrømmen er større. Jeg registrerer at folk tror på QAnon, Pizzagate og allslags vrøvl, men folk har trodd på sjøuhyrer og alskens vrøvl lenge. Du er jo selv fra New Mexico, ufoenes foretrukne landingssted. Kanskje det bare er snakk om at samfunnets mørke avkroker har forflyttet seg til internett? JL: Her må man se på de bakenforliggende belønningsstrukturene på sosiale medier. Og disse strukturene premierer det usaklige og skandaløse. Folk sprer løgner fordi det lønner seg – så enkelt er det. Hvis du sier noe nyansert, blir du slukt av informasjonsstrømmen. Hvis du sier noe kontrært og usant, oppnår du spredning. Facebooks enorme innhogg i annonsemarkedet har også gjort at det er vanskelig for seriøse publikasjoner å overleve.

FK: De belønningsmekanismene finnes, det er jeg helt med på, men det er også mekanismer i spill som har den motsatte effekten. I motsetning til i tradisjonelle debatter så sitter alle med et faktasjekkverktøy for hånden når de diskuterer på Facebook og Twitter. Er du slumsete, blir du irettesatt. Slik var det ikke på Speakers’ Corner i gamle dager. Selv i mange av internetts mørkeste avkroker ser jeg forbløffende ofte at konspirasjonsteoretikere blir motsagt. Min erfaring er at folk kryssjekker det de skriver på SoMe to og tre ganger fordi de er redde for å drite seg ut. Unntakene finnes i bøtter og spann, selvsagt, men jeg er usikker på om totalsummen går i etterrettelighetens disfavør. Forskningen jeg har sett, spriker også på dette punktet. Blir du ikke også litt ensidig når du skriver at sosiale medier gjør politikk umulig, og at de promoterer et slags overherredømme for drittsekkene? Hvis det siste er et stikk til Trump, må det jo nevnes i samme åndedrag at det siste tiåret også har gitt oss mange svært ulike politikertyper. Synes du for eksempel Obama, som i sin tid gjorde det stort på Facebook, har et spesielt usympatisk image? Eller hva med Bernie Sanders eller Alexandria Ocasio-Cortez?

JL: Verden har fortsatt ikke gått av hengslene i den grad at alle som dukker opp i politikken er drittsekker, men min påstand er at den politiske scenen er rigget for dem som skriker høyest og er sintest. I de siste årene har India, Brasil, Tyrkia og USA valgt autoritære ledere i takt med at sosiale medier har etablert seg. Jeg nekter å tro at dette er tilfeldig. Samtidig er jeg er enig i at vi ikke må bli for anekdotiske og miste det store bildet av syne. Kanskje har det bare blitt bitte litt verre, men det er ille nok. Når det gjelder en person som Ocasio-Cortez, tror jeg hun vil lide samme skjebne som Obama. Først bygger hun seg opp i sosiale medier, men etter hvert som algoritmene avdekker hvem som irriterer seg mest over henne, vil det oppstå en tsunami av hat, slik vi så med alle konspirasjonene mot Obama.

FK: Men er ikke det aller mest betenkelige at sosiale medier viderefører det kabel-tv allerede har drevet med i et halvt århundre, nemlig å gjøre alt til underholdning? Er det ikke substansen som lider mest i ståket fra sosiale medier? JL: Scenarioet du beskriver, likner på det vi ser i Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden, der befolkningen fôres med «soma», et stoff som fjerner smerte og negative følelser, og blir fullstendig apatiske. Både Vidunderlige nye verden og George Orwells 1984 beskriver utvilsomt sentrale aspekter ved den digitale verdenen vi lever i. Likevel synes jeg E.M. Forsters sci-fi-novelle The Machine Stops fra 1909 er den fremtidsdystopien som treffer dagens virkelighetsbilde aller best. Her lever menneskene i en slags ikke-virkelighet som gjør at de føler seg irrelevante. Jeg har reist mye rundt i USA med boka mi og har blitt sjokkert over hvor mye fremtidsfrykt som finnes blant de unge. I New Jersey fikk jeg et spørsmål fra en ungdomsskoleelev som jeg ikke klarer å slutte å tenke på. Han spurte meg om hvorfor han var født når maskinene uansett ville gjøre ham overflødig. Antakelig hadde han blitt fôret med historier om kunstig intelligens og maskinenes maktovertakelse hver eneste dag. Det er uansett det mørkeste spørsmålet jeg noensinne har fått. I den grad jeg har en idealverden, så går ikke barn rundt og pønsker på slike spørsmål i den. Det er åpenbart for barn at maskiner og algoritmer ikke er ekte, at det eneste ekte er mennesker.