Det syke sosialdemokratiet
Sosialdemokratiet, en av de dominerende politiske bevegelsene i hele etterkrigstiden, sliter. Det er minst to ulike sosialdemokratiske sykdommer. Noen partier har høyt blodtrykk, et kronisk medisinsk problem: De som lider av dette, har hatt en gradvis velgerflukt siden 1960og 70-årene. Dette gjelder blant annet i de skandinaviske landene samt Østerrike, Luxembourg og Sveits. Den andre pasientgruppen har hatt hjerteinfarkt – akutte og dramatiske fall i oppslutning det siste tiåret. Det mest ekstreme tilfellet er det greske PASOK, men det har også vært tilfeller av hjerteinfarkt i Nederland, Frankrike og her i Norge. Hva er det som foregår?
SAMFUNNSENDRINGER GIR HØYT BLODTRYKK
Den langsiktige nedgangen i sosialdemokratenes velgeroppslutning – det høye blodtrykket – skyldes samfunnsmessige og politiske endringer som har pågått over lang tid. I boka Paper Stones satte de to statsviterne Adam Przeworski og John Sprague allerede på 1980-tallet ord på sosialdemokratenes valgdilemma i etterkrigstiden: Partiene kunne ikke vinne valg basert på arbeiderklassen alene, fordi denne aldri utgjorde mer enn halvparten av befolkningen. Derfor måtte de også appellere til middelklassen, men jo mer de nærmet seg denne, jo mer fremmedgjorde de arbeidervelgerne, og vice versa. Dette dilemmaet har bare blitt forverret av at den tradisjonelle arbeiderklassen har fortsatt å minske i størrelse. Antakelsen var at arbeiderklassen er lenger til venstre i økonomiske spørsmål enn middelklassen.
Mens dette var – og fortsatt er – sant om man maler med bred pensel, er det likevel slik at det finnes betydelige grupper innad i middelklassen som også er nokså venstreorienterte i økonomiske spørsmål: «Arbeiderne» i tjenestesektoren, og såkalte sosiokulturelle spesialister, som lærere, professorer, sosionomer, med flere. Sosialdemokratene var altså ikke dømt til å bli skvist av kommunistene om de gikk til høyre, eller av høyresidens partier om de beveget seg mot venstre, slik Przeworski og Sprague spådde.
Derimot skjedde en annen vesentlig politisk endring i de fleste vesteuropeiske land. I de første tiårene etter krigen var politikken dominert av en økonomisk venstre‒høyre-akse, der konfliktene i stor grad handlet om omfordeling og statens rolle i økonomien. Fra 1960til 1980-tallet dukket det gradvis opp nye saker på dagsordenen, særlig knyttet til innvandring, lov og orden og miljø. Statsvitere omtaler gjerne dette som en ny politisk dimensjon, og denne har blitt viktigere for både velgere og partier fram til i dag. Ikke minst er den helt sentral for flere av de nyere partifamiliene i Vest-Europa, som grønne og høyrepopulistiske partier.
Dette skapte en ny versjon av valgdilemmaet som var langt vanskeligere for sosialdemokratiske partier, og som mange av dem – inkludert vårt eget Arbeiderparti – sliter med den dag i dag. For på nettopp disse nye områdene er uenigheten mellom arbeiderog middelklassen større. Arbeidere og folk med lav utdanning er i gjennomsnitt mindre positive til innvandring og mer opptatt av lov og orden enn middelklassen og folk med høy utdanning – og spesielt sammenliknet med den delen av middelklassen som ligger lengst til venstre i økonomiske spørsmål. Dette har vært kjent blant samfunnsforskere siden 1950-tallet, og er således ikke noe nytt. Det nye er at disse holdningene nå kan uttrykkes ved valg, både fordi sakene har blitt politisk relevante i takt med at innvandringen har økt kraftig og klimakrisen har blitt mer akutt, og fordi det nå finnes partier som fokuserer på innvandring, lov-og-orden og klima/miljø. Når saker som ikke primært angår omfordeling, dominerer dagsordenen, vil arbeidere med større sannsynlighet vandre til høyrepopulistiske partier enn når økonomi og omfordeling er viktigst.
Det nye valgdilemmaet er langt mer alvorlig for sosialdemokratiske partier enn det gamle. Dersom de nå går for langt mot sentrum eller høyresiden i økonomiske spørsmål, risikerer de ikke bare at velgerne forlater dem til fordel for partier som er lenger til venstre. De risikerer i tillegg at velgerne forlater dem til fordel for partier som fokuserer på andre politikkområder, som miljø eller innvandring. For å si det enkelt: En arbeider som er for omfordeling og mot innvandring, kan stemme sosialdemokratisk for å få mer omfordeling, til tross for sin innvandringsmotstand. Men om sosialdemokratene tilbyr en økonomisk politikk som er vanskelig å skille fra høyresidens, har ikke lenger arbeideren noen grunn til å stemme sosialdemokratisk. Høyrepopulistene kan i det minste tilby noe arbeideren ønsker seg.
En helt fersk studie i tidsskriftet European Journal of Political Research kaster lys over denne prosessen. Der argumenterer valgog partiforskerne Jae-Jae Spoon og Heike Klüver for at partier kan betraktes som en merkevare, og at velgerne tilbys en snarvei som tillater dem å skille mellom partier og vite hva de står for. En viktig del av sosialdemokratiets merkevare har vært å tale de svakestes sak. Når denne merkevaren viskes ut, går velgerne heller til partier som de vet hva står for. Studien følger de samme velgerne over flere valg, og viser at når hovedstrømspartiene (konservative, liberale, sosialdemokratiske, kristendemokratiske) blir for like i økonomiske spørsmål, forsvinner velgerne deres til partier som ikke er hovedstrøms i neste valg: grønne, venstresosialister og høyrepopulister. De viser også at dette rammer sosialdemokratiske partier særlig hardt.
HØYREDREINING GIR HJERTEINFARKT
I tillegg til den langvarige nedgangen har en rekke sosialdemokratiske partier hatt nær døden-opplevelser det siste tiåret. Disse partiene har rett og slett fått hjerteinfarkt. Hva skjedde? For å finne ut av det kan vi ta utgangspunkt i en artikkel fra 2009, der den nå avdøde partiforskeren Peter Mair hevdet at styringspartiene har blitt stadig mer opptatt av å være ansvarlige og stadig mindre opptatt av å være lydhøre overfor befolkningens krav og ønsker.
Det er flere årsaker til denne utviklingen. For det første er det vanskeligere for partiene å forstå hva folket ønsker seg. Dette er både fordi velgernes preferanser har blitt mer skiftende og fragmenterte enn tidligere, og fordi partiene har trukket seg tilbake fra sivilsamfunnet, med svakere bånd til sivile organisasjoner, og færre og mindre representative medlemmer. For det andre er nasjonal politikk stadig mer begrenset av stadig flere institusjoner: sentralbanker, finansmarkeder og internasjonale institusjoner og domstoler. Dette var et sentralt poeng i den norske Maktog demokratiutredningen fra 2003. Å være ansvarlig innebærer dermed å oppføre seg i tråd med disse institusjonelle begrensningene. For det tredje innebærer det å være ansvarlig å forholde seg til programmene og avtalene tidligere regjeringer har inngått. Det ville for eksempel blitt ansett som uansvarlig å bryte med Kyoto-avtalen etter at en tidligere regjering har signert den på vegne av landet.
Konsekvensen av alt dette er at partiene som en gang representerte folkets interesser overfor staten, i stadig større grad blir omdannet til organer som representerer statens interesser og forpliktelser overfor folket. Politikk er det muliges kunst, men rommet for hva sosialdemokratene tror det er mulig å gjennomføre, har blitt sterkt innsnevret. Før var det høyresiden som snakket om grenser for politikk, mens sosialdemokratene hadde stor tro på politikkens handlingsrom og fremstilte seg som (det arbeidende) folkets representanter. Det siste tiåret har denne forskjellen blitt visket ut i mange land.
ANSVARLIGHET OG ALLIANSER
Utviklingen i retning ansvarlighet over lydhørhet tilspisset seg i kjølvannet av finanskrisen. For noen sosialdemokratiske partier var det «ansvarlige», som respons på krisen, å innføre tiltak for å redusere budsjettunderskudd, som regel i form av kutt i pensjoner, lønninger, med mere. Ofte gjennomførte partiene disse tiltakene etter først å ha lovet å gjøre det motsatte. Det greske PASOK vant valget i 2009, blant annet ved å love å bruke tre milliarder euro for å stimulere økonomien og få hjulene i gang igjen. I årene etterpå kuttet de i lønn og velferd, og i det neste valget falt de fra nesten 45 til under 15 prosents oppslutning. Det samme skjedde med det spanske PSOE.
De greske og spanske sosialdemokratene var selvfølgelig under et enormt press og hadde kanskje ikke så mye valg, men også sosialdemokrater med større handlingsrom valgte den samme linja. François Hollande ble valgt til president i Frankrike i 2012 med et program som var sterkt kritisk til kuttpolitikken. I stedet gjennomførte han sparereformer, til tross for sterk folkelig motstand, og ble den mest upopulære presidenten i fransk historie. I valget i 2017 ble sosialistpartiet utradert, og den sosialistiske kandidaten fikk så vidt over fem prosent oppslutning.Tilliten var brutt.
For andre partier var det «ansvarlige» å styre i allianse med høyresiden, som regel i møte med kompliserte parlamentariske situasjoner. Etter valget i 2005 hadde ikke de tyske sosialdemokratene flertall sammen med deres foretrukne koalisjonspartner, De Grønne. Samtidig hadde ikke kristendemokratene (hovedstrømspartiet på høyresiden, CDU/CSU) flertall med de liberale. Ettersom SPD ikke ville samarbeide med ytre venstre, valgte de heller å gå inn i en storkoalisjon med kristendemokratene. I det neste valget fikk de hjerteinfarkt og falt med over ti prosentpoeng.
I 2013 fikk SPD tilbake noe av oppslutningen, etter en periode i opposisjon. Men valget i 2013 gjorde det umulig å danne en ren venstreeller høyre-regjering, og dermed gikk de igjen inn i en storkoalisjon med kristendemokratene. Det neste valget, i 2017, var SPDs dårligste siden krigen. Daværende partileder Martin Schulz erklærte at de ville gå i opposisjon. Likevel sitter SPD i skrivende stund fortsatt i koalisjon med kristendemokratene. Ifølge Halvor Finess Tretvolls nye bok, Sosialdemokrati i en skjebnetid (2019), snudde Schulz med den begrunnelse at dette var nødvendig av hensyn til Tyskland og Europa. Det var altså ansvarlig, samme hva velgerne måtte mene om saken. Oppslutningen om SPD har, forutsigbart nok, fortsatt å falle.
Det samme så vi i Nederland i 2017, der de nederlandske sosialdemokratene raste ned til fem prosent oppslutning etter å ha sett seg nødt til å regjere med det liberale partiet VVD i fem år.VVD var deres hovedmotstander i valgkampen 2012.
Det kan se ut til at den sikreste måten å pådra seg sosialdemokratiske hjerteinfarkt i det 21. århundret på, er ved å føre en økonomisk politikk som minner om høyresidens, eller ved å styre med høyresiden – spesielt dersom man har gått til valg på det motsatte. Det er kanskje for mye forlangt å be om at velgerne skal tro på sosialdemokratenes løsninger når de ikke gjør det selv.
Men det finnes også pasienter på bedringens vei. Den kanskje mest vellykkede sosialdemokratiske snuoperasjonen de siste årene har skjedd i Portugal. Det portugisiske Partido Socialista (PS) tok makten i 2005 med over 45 prosent av stemmene, men gikk kraftig tilbake i kjølvannet av finanskrisen under valget i 2009, og falt videre i 2011 til en oppslutning på rundt 30 prosent. Etter å ha vært i opposisjon i fire år, gikk de noe frem i 2015. Mens de kunne valgt å gå inn i en storkoalisjon med høyresiden, slik deres tyske og nederlandske søsterpartier gjorde, styrte de i stedet med støtte fra kommunistene og venstresosialistene. Dette var noe helt nytt i portugisisk politikk. PS gjorde det godt i lokalvalget i 2017, og ligger an til ytterligere å øke sin oppslutning i høstens parlamentsvalg. Også i nabolandet Spania har sosialdemokratene (PSOE) gjort det bedre i det siste, etter at de under ledelse av Pedro Sánchez økte minstelønna med over 20 prosent og innvilget lønnsøkning i offentlig sektor.
I valget i 2017 økte Labour i Storbritannia sin oppslutning med ti prosentpoeng og gjorde sitt beste valg på nesten 20 år, etter at den svært venstreorienterte Jeremy Corbyn ble valgt til partileder to år tidligere. At de har mislyktes med å tjene på opposisjonstilværelsen etter dette, har trolig mest å gjøre med håndteringen av den politiske bomben Brexit, som nå fullstendig dominerer Storbritannias politiske dagsorden. Samtidig ligner Labours utfordringer med Brexit på problemene andre sosialdemokrater har hatt med den nye politiske aksen. Også i Storbritannia ser vi at Labour slites mellom middelklassevelgere med høy utdanning som er sterke tilhengere av å forbli i EU, og arbeiderklassevelgere med lav utdanning som er like sterke tilhengere av å komme seg ut.
Sosialdemokratisk ansvarlighet har betydd velferdskutt, reform av offentlig sektor og samarbeid med høyresiden, som regel etter at partiene lovet å gjøre det motsatte. Der de har gjennomført en slik politikk, som i Hellas, Spania eller Frankrike, har det gått svært dårlig. Like dårlig har det gått når de har valgt å regjere med høyresiden, som i Tyskland og Nederland. Partier som har våget å være et alternativ, har gjort det langt bedre. PSOE i Spania kan bli et eksempel på at man kan reise seg igjen og gjenvinne tillit etter å ha mistet den – selv om de foreløpig er et godt stykke unna oppslutningen de hadde før finanskrisen.
Dette betyr selvsagt ikke at sosialdemokratiske partier bør gå så langt til venstre som mulig, eller at venstrevridning alltid vil være løsningen. Tony Blair lyktes for eksempel svært godt med å ta Labour med på en skikkelig høyresving på 1990-tallet, riktignok i et valgsystem som gjør det vanskelig for nye partier å trenge gjennom. Dermed kunne Labour trekke mot sentrum uten å trues av verken venstresosialister, grønne eller høyrepopulister, slik mange sosialdemokrater i Vest-Europa gjør i dag. I alle tilfeller finnes det ikke én enkelt suksessoppskrift. Den må tilpasses tidsånden og de problemene samfunnet til enhver tid sliter med. Dette understrekes av at Blairs metode slett ikke fungerte i Norge på samme tid: Stoltenberg lot seg inspirere av den rundt årtusenskiftet, med delprivatisering og reform av offentlig sektor, og Arbeiderpartiet gjorde sitt dårligste valg siden krigen i 2001.
FINNES DET EN MEDISIN?
Basert på analysen over, virker det som et godt, forebyggende tiltak å la være å kopiere høyresidens økonomiske politikk eller regjere med høyresidens partier, om man vil unngå hjerteinfarkt. Dypere sett er disse hjerteinfarktene å anse som et ekstremt utslag av det grunnleggende problemet til sosialdemokratene: At de i løpet av de siste 10–15 årene har manglet et overordnet prosjekt som gjør at de representerer et reelt og troverdig alternativ til høyresiden. Når styringspartier søker regjeringsmakt, er det sentralt at ingen bør lure på hvorfor de vil styre landet. Men det er akkurat det mange har gjort når det gjelder det norske Arbeiderpartiet: Hvem forsto for eksempel hva de ville med de 15 milliardene i skatteøkninger som de lanserte i valgkampen 2017? Sosialdemokratiet, også i Norge, har manglet et tydelig prosjekt over lengre tid. Noen vil kanskje hevde at dette er et utslag av at de har utspilt sin historiske rolle: Arbeiderklassen er løftet ut av fattigdom, og nå er det nye partier som må håndtere nye utfordringer knyttet til miljø eller innvandring. Men fattigdom og ulikhet er relative begreper, og den økonomiske aksen vil være relevant så lenge ressurser, usikkerhet og arbeidslivsforhold er ulikt fordelt i befolkningen (og det gjelder fortsatt i høyeste grad, også i Norge). Dette er lett å glemme i disse tider, men så sent som høsten 2014 og vinteren 2015 lå Arbeiderpartiet på rundt 40 prosent på meningsmålingene. Dette var i kjølvannet av at Høyre og Fremskrittspartiet kuttet i skatter og velferdsytelser. Store deler av den norske befolkningen er i utgangspunktet positive til sosialdemokratiske løsninger og ideen om at alle skal løftes, men at de svakeste skal løftes mest.
Det høye blodtrykket kan være vanskelig å gjøre noe med. Samfunnsendringene gjør at sosialdemokratiske partier i flerpartisystemer som det norske, neppe vil få rent flertall alene igjen. Men dette kan også være en kilde til frihet. Når man ikke trenger å overbevise alle, kan man konsentrere seg om å overbevise noen. Dette har vært Mette Frederiksens linje i Danmark. Før årets valg tok hun sosialdemokratene med på en venstredreining i økonomisk politikk, med økte skatter og velferdsytelser, en offensiv klimapolitikk og en økt satsning på distriktene. Samtidig tok hun hensyn til den sterke motstanden mot innvandring blant arbeidere og folk med lav utdanning i Danmark. Dette ble formulert som et «helstøpt sosialdemokratisk prosjekt», og politikken hadde en enkel begrunnelse: «For meg som sosialdemokrat er det ikke nok å representere dem som har det godt i vårt samfunn. Jeg vil rett og slett ha et mer folkelig sosialdemokrati», uttalte Frederiksen til Klassekampen.www.klassekampen.no/article/20190130/ARTICLE/190139996 Ved første øyekast er det lett å tenke at dette ikke kunne fungere: Sosialdemokratene sto omtrent på stedet hvil i valget. Men dette skyldes at de tapte høyt utdannede, liberale velgere i storbyene til mindre partier på venstresiden, samtidig som de hentet et rekordstort antall arbeiderstemmer fra høyrepopulistene – som ble mer enn halvert i oppslutning. Resultatet ble regjeringsskifte, det rødeste Folketinget på mange tiår, og et sosialdemokratisk parti som i større grad representerer arbeidere og lavt utdannede.
Det er ikke opplagt at Arbeiderpartiet kan eller bør følge denne linja. Men partiet må finne et prosjekt som svarer på folks utfordringer i dag, med en visjon for hvordan samfunnet skal se ut et stykke frem i tid. Prosjektet bør meisles ut med et større fokus på lydhørhet overfor velgerne, og da særlig de velgerne Ap ønsker å representere (noe som innebærer at Ap må bestemme seg for hvem dette er). Om Peter Mairs analyse hadde noe for seg, kan det være en god idé å styrke båndene med sivilsamfunnet og velgerne, heller enn å basere lydhørheten kun på meningsmålinger og politiske rådgivere. Arbeiderpartiet kan igjen bli et parti som representerer folkets interesser overfor staten, heller enn motsatt. Et slikt prosjekt kan utgjøre et troverdig og reelt alternativ til høyresiden.
Prosjektet må bidra til å løse reelle problemer, skape entusiasme og være identitetsbyggende. Konkrete politikkforslag bør kunne knyttes til det overordnede prosjektet, og det bør gå på tvers av politikkområder. Det bør åpne for å bygge allianser: Mellom staten og næringslivet, mellom arbeiderklassen og middelklassen, mellom by og land. Det bør vise at partiet tør å satse på noe (og noen) og ikke etterlate noen tvil om hvorfor Arbeiderpartiet ønsker regjeringsmakt. Dette rådet gjelder for alle store partier som ønsker å vinne valg. I Arbeiderpartiets tilfelle må prosjektet også være inspirert av tradisjonell, sosialdemokratisk ideologi. Ikke bare bør det bidra til at store grupper får det bedre enn i dag – de svakeste bør løftes mest.Veien til det endelige målet kan gjerne bestå av mange små steg, men man må ha en klar visjon om hvor disse små stegene skal ende. Hvordan vil Ap at samfunnet skal se ut om tretti år?
Tidligere i år lanserte politikere fra Arbeiderpartiet, SV, Sp og MDG i samarbeid med tenketanken Agenda et dokument for en felles næringsog industripolitikk, som de kaller «Grønn vekst for framtida». Dokumentet lanserer en visjon for Norge i 2050 som et land med «høy verdiskaping spredt over hele landet, nær full sysselsetting og null netto skadelige utslipp til luft, vann og jord». Målet er å forene næringspolitikk og klimapolitikk. Det foreslås å bruke statlig kapital til å utvikle klimavennlig teknologi innen vindkraft, el-fly og karbonfangst, og å arbeide med å øke norsk eksport utenfor oljesektoren. Den grønne næringsveksten knyttes også til rettferdig distriktsog fordelingspolitikk.
Kanskje kan dette bli det store prosjektet Arbeiderpartiet har savnet. Jeg kan selvsagt ikke gi noe svar på hvordan det sosialdemokratiske prosjektet skal se ut – dette er et normativt spørsmål. Et slikt prosjekt kan bygges rundt mange saksfelter. Det avgjørende for Arbeiderpartiets fremtid er ikke nøyaktig hvilket saksfelt de velger å bygge et overordnet prosjekt rundt, men at de klarer å samles om et. Fortrinnsvis med partier på venstresiden: Mens enkelte partier lyktes med en kraftig sentrumsdreining på 1990-tallet, antyder erfaringene fra de siste ti årene at sosialdemokratiets hjerte for tiden hører hjemme på venstre side. Partier som har forsøkt å flytte det til høyre, har fått hjerteinfarkt.