Bjørn Vatne

­

1 Hvis du kaster et blikk ut over norsk samtidslitteratur, hva ser du da? Er det noe det er for mye eller for lite av?

Jeg ser mange gode, smarte forfattere med felles verdier, og jeg ser stor enighet om hvilke deler av menneskelivet som er egnet til å gjøre litteratur av. Ordet som slår meg, er stabilitet. I en kajakk er dette en god egenskap, men det går alltid på bekostning av fremdriften. Det er genuint gode vilkår for å skape stor litteratur i Norge, men det trengs større ulikhet og temperatur, noe som kan trekke blikket mot litteraturen som et sted der noe annet foregår. Jeg etterlyser ikke innholdsløs provokasjon, men har en romantisk forestilling om at litteraturen burde være et felt som skaper uro, eller følelsen av å stå foran noe uavklart.

2 Hva eller hvem påvirker det du skriver? (Lov å nevne eksempler.)

I forrige nummer av Agora gjengir Erik Bjerck Hagen et sitat fra Harold Bloom: «Confront only the writers who are capable of giving you a sense of something ever more about to be.» Something ever more about to be! Når jeg leser slike forfattere, blir jeg alltid påvirket i en eller annen retning. Øvrige inspirasjonskilder varierer med arbeidslyst og humør. I dag: Mine faste redsler og kjepphester, dataspillet PUBG, utstillingen «The Edge of the Sea» på kunstmuseet Kube i Ålesund, nettsiden quora.com, en forskningsartikkel om datalagring i DNA-molekyler. Og så blir jeg alltid påvirket av det hvileløse vitebegjæret til min samboer Tove.

3 Hvem er Norges viktigste forfatter akkurat nå, og hvorfor? (Lov å svare seg selv!)

Med denne formelen kan enhver regne det ut selv: Hvis x er originalitet, y er kommunikasjonsevne (en faktor i dette er salgstall), z er skjønnhet, og n representerer innflytelse i sitt felt, er formelen for viktighet (x × y × z) + n.

En uoriginal forfatter som selger i mengder, er ikke viktig som forfatter, fordi det er snakk om et mindreverdig kunstverk. En original forfatter ingen leser, kan score 1000 x-poeng, men ganget med bare tre y-poeng blir det smått. Likeledes, en vakker bok som bare er vakker, er også en bagatell. Noen kan kompensere for sin uviktighet ved å øve innflytelse på kolleger (n). Her er det småsummer å hente.

4 Hva er skjønnlitteraturens unike bidrag til den offentlige samtalen?

Det er å skape fristedet der det ikke finnes noe faktisk, egentlig eller sant. Å bryte ned misoppfatningen av at det i kjernen av alle ting eller spørsmål finnes en udelelig sannhet. Å gi slipp på ideen om formen, og elske stoffet. Litteraturen er altså en motgift mot polarisering. Et ufarlig sted å øve seg på å leve, berøre tanker og følelser man ikke er trygg på. Men her må jeg vise til svaret på spørsmål 1. Vi som skriver, er stort sett ute i samme ærend, og er nokså trygge på våre posisjoner. Det blir det lite samtale av, men desto mer nikking.

5 Hvordan skriver en norsk forfatter risikofylt, kontrært eller politisk ukorrekt i dag?

Ved hele tiden å stille spørsmål ved sine egne overbevisninger. Ved å skrive seriøst og uironisk om ånd eller romantikk. Ved å veksle mellom sjangrer og tvinge seg innom de mindre stuerene. Ved å gjenreise elfenbenstårnet. Ved ikke å ha Facebook-konto. Ved å prøve å huske hva som føltes så forlokkende med litteraturen i starten. Ved aldri å følge gode råd i litterære spalter. Ved å studere oversikten over «disse bøkene må du få med deg i høst» og skrive det motsatte.

6 Hvordan forholder du deg til begrepet «virkelighetslitteratur», og skriver du annerledes på grunn av den såkalte virkelighetsdebatten?

Virkelighet og litteratur er syre og base, med en gang de berører hverandre, vil den ene eller begge – ved nøytralisering – opphøre å eksistere. Men selv med en så vrangvillig lesing av begrepet forholder jeg meg til debatten som en helt grei variant av en samtale som vi forhåpentligvis alltid vil ha: I hvilket forhold står kunsten til det ytre, sansbare livet? Er den bare en fattig simulering, har den et transcenderende potensial? Slike tanker synes jeg er givende. På et tidspunkt forvillet debatten seg inn på moral, altså dette med bruk av levende modeller og så videre. Det er også en viktig, men sideordnet samtale.

7 Hva er det viktigste spørsmålet i vår tid, og hvordan preger det litteraturen din? Eventuelt: Hvorfor preger det ikke litteraturen din?

Det viktigste spørsmålet i vår tid er i sentrum av alt fra klimakrisen til kjærligheten og konsumerismen: Hva er et menneske? Er det den identiteten vi til enhver tid velger å ikle oss (og stammer den fra noe urokkelig og fast der inne)? Har mennesket noe ukrenkelig ved seg, kan det argumenteres for at det er hevet over andre organismer, eller er det bare en hvilken som helst dyreskrott? Øker eller synker vår verdi i takt med antallet vårt, og det avtrykket vi setter på kloden? Dette spørsmålet preger alt det jeg anser som litteratur, og dermed, forhåpentligvis, det jeg skriver selv.

8 Hvordan kan litteraturen gå nye veier det neste tiåret, og hvor går de veiene?

Forfattere og forlag må bli flinkere til å utfordre hverandre. Forfatterne må tørre å si «hør her, nå vil jeg gjøre noe litt annerledes», og forlagene må oftere si «dette har andre gjort bedre før deg». Kritikerne har en nøkkelrolle ved hele tiden å forklare oss og leserne hvorfor dette er nødvendig. Forfattere må menge seg mer med kunstnere fra andre felt, men også billettører og gartnere. Men ingen ny retning kan eller vil oppstå så lenge ingen føler behov for den. Til slutt handler det kanskje mest om å sette seg selv i en utrygg posisjon og se hva som skjer.

9 Hvorfor skriver du akkurat det du skriver, hvorfor blir bøkene dine akkurat slik de blir?

Det finnes et spill til Playstation som heter Katamari. Kongen av kosmos har sendt sin sønn til jorden for å trille en klebrig ball rundt omkring, og når han har rullet over nok ting (eller personer!), blir alt dette materialet til en stjerne. Jeg tenker på meg selv som en kosmisk prins, og bøkene mine som klebrige baller. Jeg ruller mer eller mindre målløst rundt på ballene mine, og andres rot setter seg fast. Når de har samlet nok rusk, knar jeg dem så hardt jeg kan. Til det blir en stjerne. Eller game over.

10 Hvorfor skriver du?

Teksten, og arbeidet med den, er et bevis på at jeg eksisterer. Hvis jeg en dag ikke har skapt noe som helst, føler jeg meg utrygg. Jeg må se resultatet i form av gjenstander, lyd, bilder eller ord. Dette finnes, kan jeg si til meg selv, derfor må jeg også finnes. Så kanskje er skrivingen en slags besvergelse, der jeg prøver å mane fram noe bestandig fra et indre som føles flyktig. Dermed er den også en utforsking av hvor dette behovet kommer fra: Burde ikke samværet med familien og andre rundt meg være nok til å tilfredsstille følelsen av å være til? Hvorfor denne trangen til noe mer, og hva er dette mer?