Birger Emanuelsen
1 Hvis du kaster et blikk ut over norsk samtidslitteratur, hva ser du da? Er det noe det er for mye eller for lite av?
Det har kommet flere bøker som snakker på vegne av en konkret gruppe, med utgangspunkt i en sterk historie. Enten det er Olaug Nilssen og hennes Tung tids tale, Maria Kjos Fonn og Kinderwhore, Jan Grues sjangerhybrid Jeg lever et liv som ligner deres eller Ragnhild Eskelands roman Føling, som er en roman om diabetes. Jan Kristoffer Dales Arbeidsnever eller Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei, to ferske Vesaasvinnere, er også eksempler. Felles for bøkene er at de engasjerer bredt, og at de får et publikum gjennom en kombinasjon av litterær kvalitet, relevans og representasjon. Flere av utgivelsene revitaliserer den skjønnlitterære boken som et sted å snakke om samfunnsspørsmål og folks faktiske liv. De trenger vi flere av. Så kan du sikkert også snu på det og si at andre utgivelser ligner en form for interessegruppelitteratur. De trenger vi nok ikke flere av.
2 Hva eller hvem påvirker det du skriver?
Jeg påvirkes av alt jeg leser eller hører eller ser. Jeg er selvfølgelig også påvirket av noen grunnerfaringer. En gang tidlig i 20-årene skriver Stéphane Mallarmé en betroelse til en venn: «[...] jeg er upersonlig nå, og ikke lenger Stéphane som du kjente – men en evne som Den Åndelige Verden har til å se med og utfolde seg med gjennom det som var meg.» Jeg ønsker ikke å gjenopplive myten om den geniale kunstneren, men Mallarmés betroelse vitner om en opplevelse av å trenge ned til noe dypere. Opplevelsen av å være i live som noe betydningsfullt. En verden som åpner seg, som ikke faller og blir liten, men får deg til å tviholde på en forbindelse til andre mennesker, til det høye i andre mennesker, en motstand mot å forstå verdien vår kun økonomisk eller biologisk. I Ingen lurer Gud (1949) skriver Sven Lidman at du «kan begynne som en åndelig predikant og slutte som en plattformape.» Den frykten kjenner jeg på. At jeg ikke oppsøker det innerste i skrivingen, men leter etter et språk som passer samfunnet, eller et idestoff lesere allerede etterspør.
3 Hvem er Norges viktigste forfatter akkurat nå, og hvorfor? (Lov å svare seg selv!)
Jeg hater å rangere, men jeg har akkurat skrevet et essay om Sunniva Lye Axelsens radikale empati. Jeg synes hun er en viktig forfatter som flere burde lese.
4 Hva er skjønnlitteraturens unike bidrag til den offentlige samtalen?
Skjønnlitteraturen er viktig når forfatteren våger å la den være fri. Bøker skrevet uten hensyn eller lojalitet eller oppdragsgiver eller strategi, men med talent til å skille viktig fra uviktig, sant fra falskt, kan bidra på en helt spesiell måte i utviklingen av ideer og tankemåter. Fordi en bok strengt tatt ikke krever mer enn ett enkelt menneske som skriver, har en forfatter ulikt nesten alle andre også en praktisk og økonomisk mulighet til å være fri og ubunden.
5 Hvordan skriver en norsk forfatter risikofylt, kontrært eller politisk ukorrekt i dag?
Å skrive politisk ukorrekt trenger ikke være risikofylt, det kan være det tryggeste du gjør i visse kretser. Å sikte inn på å skrive kontrært ligner en strategi, og det kan sikkert være enkelt å få til, men hva er vitsen? Det virkelig risikable er å stole på kun deg selv. Om du skriver det du selv ønsker, vil litteraturen din helt uten at du har planlagt det kunne oppfattes som både kontrær og politisk ukorrekt.
6 Hvordan forholder du deg til begrepet «virkelighetslitteratur», og skriver du annerledes på grunn av den såkalte virkelighetsdebatten?
Både som leser og kollega har jeg vunnet mye på å lese forfattere som har slått dørene åpne til seg selv. Det finnes tusen måter å problematisere på, så la meg ta én: Leser du Ibsens dramaer, ser du at han plasserer Darwins Artenes opprinnelse eller psykoanalytikere i tilskuerens synsfelt, på et stuebord i rommet hvor scenen foregår, for å vise at han forholder seg til datidens vitenskapelige diskusjoner og gjennombrudd. Han viser at han er på høyden, og at litteraturen hans er det. Forfattere må være på høyden med den ellers tilgjengelige viten i verden. En forfatters erfaring er helt åpenbart viktig, men kan fort ligne essensialisme. Jeg leste for eksempel nettopp Om sommeren. Der har Knausgård en passasje om hvorfor det er slik at «vi» kan tenke de mest ekstreme eller grusomme ting uten at det egentlig påvirker «oss». Nå er jeg sikkert flisespikker, men i valg av pronomen viser Knausgård at han har sluttet å problematisere at hans egne erfaringer eller innsikter kanskje ikke er sanne for alle. Mange deler sikkert Knausgårds observasjon, at det grusomme først blir grusomt i det sosiale. Samtidig kjenner jeg opptil flere som har hatt store, også helsemessige, problemer med sine egne voldsfantasier eller groteske tanker. Den type angst er også lite kontroversiell i den medisinske faglitteraturen. I stedet for å være på høyden, hviler Knausgård i den suverene stilen eller formen. Det blir jo vakre setninger av slikt, men også ganske tomt – når alt kommer til alt.
7 Hva er det viktigste spørsmålet i vår tid, og hvordan preger det litteraturen din? Eventuelt: Hvorfor preger det ikke litteraturen din?
Likhet og fordeling og natur. Ikke bare fordeling av penger, men av innflytelse, taletid, plass, makt – også makt til å endre. I en verden som virker så fastlåst og rigget, kan bøker vise sprekkene, og gjennom erfaring og imaginasjon kan de gjøre alternativer synlige. Det tenker jeg mye på i skrivearbeidet. På sitt beste er samfunn fredelige forhandlinger om hvem som skal ta avgjørelser for vår felles framtid, men mye tyder på at vi har sett det beste av samfunn på en stund, og det preger det jeg skriver.
8 Hvordan kan litteraturen gå nye veier det neste tiåret, og hvor går de veiene?
Litteraturen går nye veier ved at flere talentfulle mennesker gir ut bøker. Der er heldigvis Norge godt stilt. I John Steinbecks dagbok fra arbeidet med Øst for Eden, skriver han: «A strange and mystic business, writing. Almost no progress has taken place since it was invented.» Likevel klarer litteraturen hele tiden å utvide rekkevidden av hva vi som mennesker klarer å se. Så kommer vi heldigvis til å se tilbake på en del av utgivelsene som kjentes helt nødvendige, og tenke at de var utslag av en tankemessig trend og mote. På samme måte kommer vi til å sitte med nye verk, og nye tenkemåter, som aldri før har eksistert.
9 Hvorfor skriver du akkurat det du skriver; hvorfor blir bøkene dine akkurat slik de blir?
Ideelt sett blir nok bøkene mine slik de blir fordi det er slik jeg vil de skal være. Sannheten er vel at resultatet er en forhandling mellom hva jeg vil, hva jeg får til, og heldigvis også det jeg ikke helt forstår at jeg fikk til.
10 Hvorfor skriver du?
Fordi skrivingen får meg til å føle at livet er meningsfullt, og at verdenen jeg lever i kan forandres.