Bærekraftige stemmer
Om natten kan jeg drømme at jeg står midt i et kaos av krig, klimakrise og miljøødeleggelse. Mellom soldater, flyktninger, vanvittige statsledere, bulldosere, forgiftede elver og døende trær trekker jeg pusten dypt og roper så høyt jeg makter: STOPP! I drømmen bærer stemmen. Alt stanser opp, og kaoset ender virkelig. På dagtid føler jeg meg mer maktesløs.
Maktesløshet er heller ingen unaturlig reaksjon for et enkeltmenneske i møte med en global klimakrise. FNs sjette miljørapport, GEO-6, presenterte oss i vår for skremmende funn.Verden er ikke i nærheten av å være i rute til å nå verken klimamålene for 2030 eller 2050-målene om langsiktig bærekraftighet. Ikke-bærekraftig produksjon og forbruk, befolkningsvekst og økt ressursbruk som en følge av dette, forverrer klodens tilstand på en skala og i en takt vi aldri har sett maken til. FNs miljøprogram, UNEP, understreker at klimagassutslippene, luftforurensingen, plasten i havene, masseutryddelsen av arter, tap av natur og den økende mengden kjemikalier fra plantevernmidler, plast og tungmetaller i matvarene våre krever umiddelbare tiltak og internasjonalt samarbeid. Dagens miljøpolitikk strekker ikke til. De dyptgripende utfordringene verden står overfor, krever like dyptgripende endringer på tvers av alle samfunnssektorer, og det haster om vi skal klare å unngå enorme og irreversible klimaog miljøendringer. Miljørapporten er krystallklar i sitt budskap: «Time to act!».«GEO-6 Key Messages» (2019). Tilgjengelig fra: www.unenvironment.org/resources/global-environment-outlook-6 Utropstegnet viser at også UNEP føler det nødvendig å heve stemmen.
Den forrige miljørapporten fra FN, GEO-5, ble publisert i 2012, og om den er mer optimistisk enn GEO-6, er den like tydelig på at internasjonalt samarbeid og umiddelbare og ambisiøse tiltak må iverksettes. Likevel har regjeringen vår de siste seks årene ført en politikk med skremmende få konkrete tiltak rettet mot å nå klimaog miljømålene for 2030 og 2050. Samme vår som GEO-6 preget nyhetsbildet, fikk også bompengepartier økt oppslutning på meningsmålingene i byer som Oslo, Bergen og Stavanger. Er det rart en får lyst til å rope?
I en verden som blir stadig varmere, mens det politiske klimaet blir kaldere og mer polarisert, er det lett å la maktesløsheten ta overhånd. Hvilken rolle spiller det om jeg tar med tøynett på matbutikken, når Trump trekker USA ut av Parisavtalen? Hjelper det egentlig å rydde strendene for plast én gang i året når mikroplast fra polyesterplaggene mine havner i havet etter hver eneste vask? Samtidig er maktesløshet i seg selv også en betydelig trussel mot miljøet. Å tro at enkelthandlinger er uten effekt, at man er alene med miljøbekymringer og kampvilje, eller at man kjemper mot en uovervinnelig kapitalistisk overmakt, tjener ingen andre enn nettopp den kapitalistiske overmakten. Resignasjon leder ikke til revolusjon, mennesker som føler seg overveldet, bretter ikke opp ermene for miljøet. Hvordan kan vi lette på den blytunge følelsen av maktesløshet som kan lamme enhver av oss? Én løsning er å heve stemmen, sammen. Slik kan vi selv delta mer aktivt i demokratiet, samtidig som vi bygger sterkere fellesskap og styrker kampånden.
DEN TYDELIGE MAJORITET
Mens enkeltmenneskets handlinger på ingen måte er ubetydelige, trenger vi endringer og føringer på strukturelt nivå om vi skal rekke å unngå irreversible klimaog miljøendringer. Det er et betydelig problem at flere av partiene i Norge i dag mangler en ambisiøs, realistisk og konkret miljøpolitikk. Det største regjeringspartiet, Høyre, holder seg foreløpig til abstrakte målsetninger og belager seg i stor grad på teknologiske løsninger som ikke finnes ennå, og å betale seg ut av utslippsreduksjon ved kvotehandel. Regjeringens nest største parti, FrP, bedriver enn så lenge en absurd ansvarsfraskrivelse og tåkelegging av klimakrisen. Venstre kaller seg et miljøparti, men har inngått store kompromisser for å komme i regjering. Paradoksalt nok har vi i dag en flertallsregjering hvor de to største partiene ikke tar miljøet på alvor, samtidig som flertallet av befolkningen mener at klimaendringene er menneskeskapt.En studie utført av Nortstat for NRK i august 2017, fant at kun 18 prosent var helt eller delvis uenige i at klimaendringene er menneskeskapte. Se www.nrk.no/ norge/xl/18-prosent-tviler-paat-klimaendringer-er-menneskeskapte-1.13661276 Å gå til stemmeurnene kan ikke lenger være et valg mellom miljøet og andre saker, slik det tilsynelatende har vært for mange fram til nå. En bærekraftig og handlekraftig miljøpolitikk må være en fellesnevner for samtlige partier.
Enkelte krefter fyrer opp under en annen utvikling som også utgjør en trussel mot miljøkampen: Den økte polariseringen av samfunnsdebatten som finner sted både i og utenfor Norge. Et mindretall av politikere og samfunnsdebattanter bruker en retorikk som først og fremst er innrettet mot at vi skal oppfatte hverandre som motstandere. I sin 1. mai-tale i år anklaget Sylvi Listhaug venstresiden for å mobbe oljenæringen. Uttalelsen er ikke bare u
Hvordan kan vi få politikerne til å ta miljøkrisen på alvor? Og ja, jeg skriver vi. Ikke kun fordi det uomtvistelig er et globalt vi som står overfor denne enorme miljøkrisen, men også fordi undersøkelser som nevnt viser at flertallet av den norske befolkningen mener at klimaendringene er menneskeskapt. Under 20 prosent av oss er såkalte klimaskeptikere – for øvrig et uegnet ord da det ikke er sunn skepsis som kjennetegner denne gruppen, men fornektelse overfor en bevisst og åpenbar trussel. «Klimastrutser» ville kanskje vært mer treffende. Flertallet, de resterende 80 prosent av oss, kan ikke fortsette å være en taus majoritet.Vi må heve stemmene sammen, slik at vi blir en tydelig majoritet som gir klart uttrykk for at vi ønsker en realistisk og ambisiøs miljøpolitikk. Men vi må også vise at vi er villige til å akseptere større strukturelle endringer. Politikere flest frykter å miste velgere og makt om de foreslår endringer som tøyer velgernes komfortsoner. Bompengepartienes økte oppslutning peker også på en viss sannhet i denne frykten. Samtidig er engangsplastforbudet som skal tre i kraft i 2020, et godt eksempel på det motsatte. Det har vært ytterst få klager på dette forbudet, som sikrer at også de lateste eller mest glemsomme av oss slipper å ta seg sammen for å unngå engangsplast på piknik eller i lunsjpausen – engangsproduktene vil ganske enkelt ikke lenger være tilgjengelige. Om enkelte raser over bomringer, er det helt sikkert mange av oss som synes det er riktig å betale mer bompenger, eller som synes et øvre tak på antall flyreiser i året er en god idé, eller som vil applaudere utvidede plastforbud.Vi som er åpne for slike endringer, må også være synlige og tydelige.
Kanskje et sted å begynne er en underskriftskampanje for oss som ønsker flere statlige føringer for begrensning av miljøskadelig forbruk. For mens regjeringen venter på å kunne vifte miljøkrisen vekk med teknologiske tryllestaver som ikke finnes ennå, er UNEP helt tydelig på hva det er som driver miljøkrisen: ikke-bærekraftig produksjon og forbruk. Å redusere forbruket kraftig er et av grepene vi må ta om vi skal rekke å unngå de irreversible klimaog miljøendringene GEO-6 advarer mot. En underskriftskampanje kan vise politikerne at det finnes bredere støtte for slike tiltak enn de kanskje antar. En annen og mer langsiktig løsning kan være å innføre borgerråd i miljøsaken, hvilket jeg vil komme tilbake til. Poenget er at det ikke holder å nikke anerkjennende til kronikker eller å gnisse tenner i stillhet over tildeling av nye oljefelt. Dette er ikke tiden for taushet.Vi trenger et vell av stemmer.
STEMMERETT OG STEMMEVETT
Den mest åpenbare måten å heve stemmen på, er å bruke stemmeretten. Den er en av demokratiets grunnsteiner, og en rettighet vi ikke skal ta lett på. På videregående hadde jeg en lærer som lanserte følgende debattema for klassen: Bør man bestå en kunnskapstest før man får lov til å stemme? Må man kunne bevise at man har tilstrekkelig kunnskap om verden, nasjonen og partipolitikk før man kan gå til stemmeurnene? Om en slik test ville vise seg vanskelig eller umulig å gjennomføre i praksis, er spørsmålet i mine øyne likevel legitimt. Stemmeretten innebærer en reell påvirkningsmulighet, og dermed også et moralsk ansvar overfor det og dem som påvirkes. Å sette seg inn i verdens og landets tilstand, og hvordan partiene forholder seg til dette, er ved kjernen av dette ansvaret. Stemmerett må kombineres med stemmevett. I møte med en miljøkrise av global skala hvor tiden er i ferd med å renne ut, innebærer stemmevett å stemme for en ambisiøs og konkret miljøpolitikk. Fram til ethvert parti fører en slik politikk, må miljøsaken veie tyngre enn andre saker i valget mellom partier.
Samtidig kan ikke vår demokratiske deltakelse stanse ved stemmeurnene. Om vi sier oss fornøyd her, begrenser vi stemmen vår til én enkelt stemmeseddel, levert anonymt bak et forheng, annethvert år. Å kontakte politikere og folkevalgte direkte og kreve endringer, organisere og delta i demonstrasjoner, bli medlem i politiske partier og organisasjoner eller å bruke mediene for å få økt oppmerksomhet omkring en sak, er også viktige former for politisk påvirkning. Om vi skal få gjennom de nødvendige endringene, trenger vi økt demokratisk deltakelse.Vi må bruke stemmen vår oftere. Det siste året har vi også sett det jeg håper er begynnelsen på en bredere miljøbevegelse, en fornyet vilje til å ta til gatene, og et nytt kampfellesskap, med bølgen av skolestreiker for klimaet og økt bruk av sivil ulydighet i miljøkampen.
FRA ÉN ENSOM DEMONSTRANT TIL EN INTERNASJONAL BEVEGELSE
I vinduet til et tomt butikklokale på beste St. Hanshaugen i Oslo henger en gul plakat. Øverst står det med tykke blokkbokstaver «INTERNASJONAL OG NASJONAL SKOLESTREIK FOR KLIMAET VÅR 2019». Deretter følger refs av Oslo kommune som ikke innvilget gyldig fravær i forbindelse med skolestreikene: «Oslo er både kommune og fylke som eier skolene. Skal de ikke vise solidaritet med ungdommen og gi gyldig fravær? [...] Gidder ikke voksne å kjempe for ungdommens streikerett når de har den selv? [...] Skal Oslo være europeisk miljøhovedstad i 2019???» Plakaten er signert eieren av lokalet, som tilføyer: «Jeg er ikke tilknyttet noe politisk parti. Skriver ikke på sosiale medier, derfor denne plakaten.»
Det er noe forfriskende ved denne gule plakaten. Den er et håndfast utsagn i en digital æra, den er signert med fullt navn i motsetning til alle de anonyme utsagnene i nettavisenes kommentarfelt, og den får lov til å oppta et helt butikklokale som ellers kunne dratt inn gode leieinntekter. En annen plakat var med på å starte bølgen av skolestreiker som den gule plakaten støtter. I september i fjor satte 15 år gamle Greta Thunberg seg ned foran Riksdagen i Sverige med et enkelt pappskilt: «Skolstrejk för klimatet». Raskt sluttet andre seg til streiken, og det hele har vokst til en internasjonal bevegelse med demonstrasjoner i over hundre land. Fredag 22. mars 2019 streiket til sammen 40 000 skolebarn, ungdom og voksne her i Norge for klimaet. Også jeg gikk ned til Eidsvolls plass og stilte meg sammen med de 15 000 som sto samlet der. Mellom alle plakatene kunne jeg skimte vinduene i de øverste etasjene av Stortinget, hvor en mengde silhuetter sto og kikket ut på demonstrasjonen.Vi var sikkert flere på Eidsvolls plass som så dem og håpet at de hørte oss.
Flere har uttrykt skepsis til den reelle virkningen av skolestreikene, og det som kalles «Thunberg-effekten». I juni stemte også regjeringspartiene, Arbeiderpartiet og Senterpartiet mot klimakravene Natur og Ungdom la fram under skolestreikene. Det betyr likevel ikke at streikene er uten effekt. 40 000 fremtidige velgere var tydelige overfor de norske politikerne: «The oceans are rising and so are we!» Skolestreikene viser dessuten at når én person våger eller orker å ta seg bryet med å heve stemmen, er det enklere for andre å stemme i. Og om politikerne ikke lytter ennå, er bevegelser som skolestreikene, like fullt med på å bygge brede fellesskap, styrke kampånd i møte med miljøkrisen, og er slik en viktig motvekt til maktesløsheten.
«This is what democracy looks like!» var et av slagordene XR-aksjonistene ropte i London. Demokratiet trenger aktive, deltakende borgere, også dem som er villige til å bryte loven for å vekke oppmerksomhet og få gjennom endringer. Det finnes selvfølgelig en rekke betenkeligheter ved sivil ulydighet, spesielt om det er vold involvert, eller som i vinter da en bompengeprotest sperret veiene slik at en ambulanse ikke kom fram. Brukt på riktig måte, for riktig sak, kan sivil ulydighet likevel være et effektivt virkemiddel. I et essay om Alta-saken forsvarer filosof Arne Næss bruken av ikke-voldelig sivil ulydighet i miljøkampen: «Når en søkkrik nasjon med en materiell levestandard som søker sin like i verdenshistorien fortsetter brutalt å ødelegge livsvilkårene i områdene den har ansvar for, berettiger det en motstand av en art som ikke utelukker bestemmelser med hjemmel i norsk lov.»Næss, Arne (1981). I B. Hagtvet (red.), Den vanskelige ulydigheten. Oslo: Pax, s. 115. Ikke-voldelig sivil ulydighet for miljøsaken er å være tro, om ikke mot loven, så mot kloden og fremtiden.
DESPERATE TIDER KREVER MER AV DEMOKRATIET
Det er flere forskere og filosofer som er i tvil om demokratiet, slik det er utformet i dag, er i stand til å løse miljøkrisen. Jeg har venner som mener at den eneste realistiske løsningen er at en sterk leder trer fram. Selv grøsser jeg av å høre snakk om sterke ledere, ikke minst når høyreekstreme vinder, tilsynelatende blottet for historisk bevissthet, igjen blåser sterkt i Europa og ellers i verden. Samtidig kan jeg forstå tvilen som hefter seg ved demokratiets egnethet i møte med miljøproblemene. Det er ikke til å komme fra at det i stor grad er markedsorienterte demokratiske land som i jaget etter stadig økonomisk vekst og økt velstand, har drevet oss inn i denne krisen. Selv nå når vi er fullstendig klar over problemene vi står overfor, har demokratiet likevel gitt oss en regjering som sitter med hendene i fanget. Debatten om miljøsaken kjennetegnes også ofte av pessimisme. Spørsmål om hvordan vi kan ta vare på kloden har en tendens til å havne inn i eksistensielle spiraler som graver seg dypere og dypere ned i ideer om menneskets kortsiktige og egoistiske psyke, uoverskuelig politisk maktspill og nødvendigheten av kapitalisme og økonomisk vekst. Et «hvordan kan vi» vris om til et «er vi i det hele tatt i stand til», og følelsen av maktesløshet er et faktum.
Det er likevel ikke grunn til å gi opp håpet, verken når det gjelder demokratiets eller enkeltmenneskets evne til å ta tak i miljøkrisen. Center for Deliberative Democracy (CDD) ved Stanford University studerer og tilrettelegger for bruk av borgerråd som et supplement til øvrige demokratiske institusjoner.Se cdd.stanford.edu Et borgerråd er et tilfeldig og representativt utvalg av befolkningen som kommer sammen for å diskutere og overveie en bestemt sak. James Fishkin, leder for CDD, peker på at flere av problemene som kjennetegner det representative demokratiet, kan bøtes på ved å benytte borgerråd.Fishkin, James (2018). Democracy When the People Are Thinking: Revitalizing Our Politics Through Public Deliberation. Oxford: Oxford University Press. Vår tids representative demokratier preges typisk av konkurranse fremfor overveielse:Velgerne presenteres for konkurrerende politiske plattformer, men inviteres i mindre grad til selv å overveie sakene og delta aktivt i utformingen av løsninger. Den offentlige politiske diskursen ligger tettere opp mot reklame enn utfyllende informasjon, fordi politikerne tar i bruk reklamens virkemidler i kampen om velgernes oppmerksomhet og gunst. Også direkte demokrati er sårbart for en slik diskurs. Fishkin bruker Brexit som et eksempel, der busser med sensasjonalistiske slagord var et av virkemidlene som ble brukt i opptakten til folkeavstemningen. Folkeavstemninger kan gi inntrykk av at det er folkets vilje som taler, men Fishkin peker på at folk ofte mangler en dybdeforståelse av det de stemmer på – slik reaksjonene i etterkant av Brexit også tydelig indikerer. Dette kan blant annet forklares med et fenomen kalt rational ignorance: Det krever mye tid og arbeid å sette seg skikkelig inn i saker og partiprogram, mens innsatsen gir såpass begrensede påvirkningsmuligheter at det i en viss forstand er rasjonelt å forbli ignorant.
Det er her borgerrådet kommer inn som et mulig korrektiv. CDD har over flere tiår undersøkt bruken av borgerråd i en rekke land, og funnene er oppløftende: Ikke bare avtar polariseringen når folk møtes ansikt til ansikt i mindre grupper, men når de presenteres for utfyllende informasjon og overveier den sammen, kommer de ofte fram til løsninger som setter fellesskapets og miljøets interesser over egne økonomiske interesser. Et eksempel er et borgerråd iTexas som i 1998 vurderte hvorvidt de ønsket at kraftselskapene skulle fortsette å belage seg på kull, hvilket var billigst, eller om de skulle gå over til vindkraft, som i en lengre periode ville gi økte strømregninger.Se cdd.stanford.edu/1998/deliberative-polling-texas-electric-utilities/ Selv mange av dem som gikk inn i borgerrådsmøtene med et ønske om å ha så lave personlige kostnader som mulig, endte opp med å stemme for vindkraftalternativet. Flere land har med hell brukt borgerråd i vanskelige eller fastlåste saker, deriblant Irland i spørsmålet om endringer i abortloven. Ifølge CDDs studier etterfølger også myndighetene i stor grad borgerrådenes anbefalinger.
Det tredje og siste punktet på Extinction Rebellions liste over krav til myndighetene, etter «Tell the Truth» og «Act Now», er at det må innføres borgerråd for miljøsaken. Dette er et fornuftig og viktig krav. Et borgerråd har et tydelig mandat og en mer direkte stemme overfor myndighetene.Ved å bruke borgerråd vil miljøsaken i mindre grad påvirkes av polarisering og politisk maktspill: Saker belyses grundig og får den nyanserte overveielsen som er så nødvendig, uavhengig av partiprogrammer og politiske plattformer. Anbefalingene borgerrådet kommer med, vil sannsynligvis få bredere støtte i befolkningen enn avgjørelser tatt av politikere alene. Dette gjør også at politikere får ryggdekning for mer drastiske miljøtiltak – det er ikke politikerne som trer tiltak ned over hodene på folk, men folket selv, i form av borgerrådet som anbefaler dem.
SAMMEN BÆRER STEMMENE
Når denne teksten går i trykken, er høstens kommunevalg over, og det er hele to år til neste gang vi får sjansen til å bruke stemmeretten. Ikke vær taus i to år. Hev stemmen, vær synlig og tydelig. Finn et fellesskap – noen å ta kampen sammen med, enten i form av demonstrasjoner, i miljøorganisasjoner, i politiske partier eller med ikke-voldelig sivil ulydighet. Men gjør det med respekt og imøtekommenhet, kanskje spesielt overfor meningsmotstandere. Hvor frustrert man enn kan bli av polariserende retorikk som Listhaugs, ikke fall i samme felle. Polarisering skaper en illusjon av at vi er uforenelige motstandere, når vi i virkeligheten er avhengige av samarbeid. Skap tillit ved å bruke ikkevold også i ord, skriver Arne Næss: Beskriv dine meningsmotstanderes standpunkt og sterkeste argumenter så saklig som mulig, flytt mer av fokuset til felles målsetninger, og husk at «enhver motstander er en potensiell tilhenger».Næss, s. 106-108. Sammen tynges vi mindre av maktesløsheten. Sammen kan vi få stemmene til å bære.
saklig og usann – å ha en annen mening er selvfølgelig ikke det samme som å mobbe, men slike bevisste forsøk på økt polarisering er også et hinder på veien mot en nødvendig miljøpolitikk. I møte med miljøkrisen har vi verken tid eller råd til å leke motstandere.Vi kan ikke kjempe mot hverandre når vi allerede kjemper mot klokka. Alt annet enn bredt tverrpolitisk samarbeid er meningsløst.