Anjalysen: Satire i halvsøvne

­

«Siden jeg tror at Satirikspublikummet er litt yngre enn meg, og jeg vet at den yngre garde synes jeg trekker både antisemittisme-, jødeog ikke minst holocaustkortet litt for ofte, så vil jeg helst snakke om humor.

Hva som er god humor og ikke.» Blogger og journalist Suzanne Aabel er på Dagsnytt 18 (19. juli 2019) for å kommentere NRK Satiriks-sketsjen «Scrabble». I løpet av den kommende uken skal Kringkastingsrådet motta over tre hundre klager på videosnutten, og NRK må omsider beklage. Men vi er ikke helt der ennå.

Videoen viser en hoverende, ortodoks jøde som spiller Scrabble med en yngre, blond mann i parken. Den yngre mannen nøler med å legge ut sitt neste ord. Bokstavene han har foran seg, former ordet «jødesvin». «Det er litt døvt at jeg må sitte her på Dagsnytt 18 og si det», sier Suzanne Aabel, som selv er jøde. «Sarkasme, spydigheter og satire funker ikke alltid så godt i så verkebyllete betente temaer som det er å være jøde i Europa i dag.»

Få ting ser ut til å provosere så mye som satire. Den vittige, poengterte og samfunnskritiske kommentarformen i blant annet kunst og poesi har blitt praktisert siden de gamle egypterne startet rundt 2000 år før Kristus. Satiriske tekster har blitt sensurert flere ganger gjennom historien, men primært fordi de har kritisert kirken og autoritære statsledere. I vårt århundre ble hele verden påminnet om satirens potensielle sprengkraft da Jyllands-Posten i 2005 publiserte karikaturer av profeten Muhammed. Store demonstrasjoner raste gjennom den muslimske verden og førte til flere voldelige sammenstøt. Ti år senere ble det franske satiremagasinet Charlie Hebdo utsatt for et dødbringende islamistisk terrorangrep. Siden den gang har mange vestlige land vært preget av store konflikter om hva som er greit å tulle med og ikke. Spesielt når det gjelder religiøse og etniske minoriteter.

STØTENDE ORD?

Det kan synes som NRK har halvsovet i timen, eller trodd at den betente satiredebatten var et tilbakelagt kapittel med en avklart konklusjon. Den massive kritikken mot Satiriks-sketsjen kom i hvert fall overraskende på underholdningsredaktør Charlo Halvorsen. «Jeg tror mange legger litt for mye i den», uttalte han til NRK.no 24. juli, og holdt frem at intensjonen med sketsjen var det motsatte av det den ble kritisert for. «Poenget er at [den unge mannen i sketsjen] har valget mellom å legge et grovt nedsettende ord, eller tape. Og da legger han ikke ned det ordet.»

En som reagerte sterkt på sketsjen, var den jødiske forfatteren og regissøren Monica Csango. «Sketsjen er ikke satire – det er ren trakassering», skrev hun i en kronikk i Aftenposten 22.07.2019. Csango beskrev hvordan skjellsordet «jødesvin» oppsto i middelalderen og ble tatt opp igjen av tyske nazister, og advarte mot antisemittiske holdninger i det norske samfunnet i dag. «Neste gang et jødisk barn blir hetset, spyttet etter eller får brent fyrstikker foran seg med ‘konsentrasjonsleirvitser’, holder jeg dere ansvarlige», skrev hun.

Gjennom et svarinnlegg i Aftenposten dagen etter (23.07.2019) prøvde Halvorsen å «berolige» Csango med at hun tok feil. Sketsjen var ikke antisemittisk eller rasistisk, skrev han – den handlet simpelthen om et dilemma for den Scrabble-spillende ikke-minoriteten.

I likhet med de fleste andre har altså NRK fått med seg at mange reagerer på støtende ord nå til dags. Men det var ikke ordene i seg selv som var problemet. Hvis NRK hadde fulgt litt bedre med, ville de også ha oppdaget at satiredebatten inngår i en konflikt med mange lag.

HISTORISK DOBBELTSTRAFF

«Antisemittisme-, jødeog holocaust-kortet», som Suzanne Aabel snakket om, viser til en utbredt forestilling om at den som trekker inn en av disse referansene, vinner debatten. I Norge stemmer denne forestillingen i liten grad. Noe som gjør antisemittisme som tema spesielt «verkebyllete», som Aabel kalte det, er at Israel-Palestina-konflikten spøker i kulissene. Siden 80-tallet har det pågått en konstant dragkamp i norsk offentlighet om hva slags kritikk av Israel som er legitim og ikke. Israelske myndigheter og mange av deres støttespillere sidestiller kritikk av okkupasjonen med antisemittisme, men anklagen provoserer mer enn den funker. Forestillingen om at det finnes et allmektig «antisemittisme-kort», oppleves av mange jøder som en historisk dobbelstraff. Gjennom historien har jødiske minoriteter i ulike land blitt utsatt for utallige overgrep av majoriteten, noe som kulminerte i forsøket på masseutryddelse under andre verdenskrig. I ettertid har det blitt vanskelig å snakke om urettferdig behandling fordi medlemmer av majoriteten tror at jøder har et moralsk overtak med urettmessig stor definisjonsmakt i samfunnet.

Hva som er god humor – eller rettere sagt: humor i det hele tatt – kommer an på om man er med på spøken. Satire har helt andre historiske konnotasjoner for jøder enn for majoritetsbefolkningen i vestlige land. Selv om satire, galgenhumor og selvironi er en viktig del av jødisk kultur, er det vanskelig å glemme hvordan karikaturer har blitt brukt til å dehumanisere hele folkeslaget. Også mange muslimer opplever karikaturer som en dobbelstraff. Det er ikke tilfeldig at den eksplosive striden om Muhammed-karikaturene oppsto mens det pågikk vestlige militære intervensjoner i Irak og Afghanistan. Mange oppfattet «krigen mot terror» som en krig mot muslimer. I dag er islamofobi og diskriminering av muslimer et like verkebyllete tema som antisemittisme. Årsaken er at blant annet USA har begrunnet de militære intervensjonene med at vestlige verdier som ytringsfrihet, er under angrep. Når muslimer protesterer mot ydmykelser, blir de derfor lett oppfattet som den dominerende part.

ET TEGN PÅ INTEGRASJON

Det er ikke nytt at minoriteter reagerer på satiriske fremstillinger av dem selv. Det som er nytt, er at majoriteten har begynt å høre etter. De massive protestene mot Satiriks-sketsjen skyldes at store deler av befolkningen har lært å se samfunnet fra flere perspektiver. Hverdagslige dilemmaer for majoriteten er ikke like morsomt når man kjenner til kostnadene for gruppene som karikeres. Det er egentlig bare bra. Konflikter rundt definisjonsmakt er et tegn på at samfunnet har blitt mer integrert og demokratisk. At man kanskje taper i Scrabble, er en veldig liten pris å betale.