Anjalysen: Polariserende presseetikk
Den nordnorske medie- konferansen Svarte Natta burde ha sett det komme da de inviterte Trond Giske til å diskutere pressedekningen av metoo: Så klart ville det bli bråk. Offentligheten hadde knapt rukket å roe seg ned etter at Giskes kone, Haddy Njie, en måned tidligere ga ut bok om sin opplevelse av mediekjøret ved årsskiftet 2017/18. Siden den tidligere Ap-nestlederen ble anklaget for seksuell trakassering og måtte trekke seg fra alle verv i partiet, har det pågått en høylytt strid om det aller meste i saken. Likevel virket arrangørene, med Norsk Presseforbund, Norsk Redak- tørforening og Norsk Jour- nalistlag i ryggen, fullstendig uforberedt på at konferansen skulle bli en del av konflikten rundt Giske-saken.
EN KAMP OM YTRINGSROM
Bråket startet da Ida Elias- sen-Coker, sjefredaktør i magasinet ALTSÅ, skrev en kronikk om at hun fikk «fysisk ubehag» da hun så invita- sjonen til å delta på Svarte Natta i Tromsø. Det hun reagerte på, var at konfe- ransens hovedattraksjon var debatten «Hva gikk galt da pressen dekket metoo», der deltakerne var to offentlig anklagede menn,Trond Giske og svenske Fredrik Virtanen,
og to profilerte kritikere av metoo, Lina Makboul og Anki Gerhardsen (Dagbladet 25.10.19). Noen dager senere fikk Eliassen-Coker svar fra Svarte Natta-sjef Amund Trellevik. «Det er viktig at folk som felles av pressen også
får komme med sin historie», skrev han i Dagbladet (28.10.19). Han mente det var «oppsiktsvekkende» at
hun ikke nevnte at panel- debatten med Giske skulle etterfølges av et nytt panel, der medlemmer av pressen – pluss undertegnede – skulle diskutere kritikken av metoo- dekningen. Det hjalp ikke.
Noen andre som reagerte sterkt på vinklingen, var Arbeiderpartiets kvinnenett- verk i Troms. De inviterte en av varslerne i Giske-saken, Sunniva Andreassen, til et motarrangement, der hun kunne fortelle om sin opple- velse av å stå i mediestormen. Også dette arrangementet møtte motstand. På lederplass den 2. november anklaget avisen Nordlys Ap-kvinnene for å forsøke å «innskrenke ytringsrommet» om metoo. Nå kastet Andreassen seg
inn i mediedebatten. Hun avviste at noen hadde tatt til orde for å begrense ytrings- friheten, og angrep i stedet premisset for debatten. «Det er betenkelig at en medie- konferanse velger å gjøre seg selv til verktøy for å svekke troverdigheten til varslerne og varslenes innhold, kamuflert i aktverdige motiver som ‘faglig utvikling’ og ‘viktig debatt’», skrev hun i Nordlys den
5. november.
Konflikten rundt program-
met nådde et nytt nivå da Svarte Natta valgte å slå sammen de to panelene, noe som fikk en av deltakerne, Dagsavisen-kommentator Hege Ulstein, til å trekke seg. «Svarte Natta har endret premissene, litt etter litt, til et opplegg jeg aldri ville takket ja til hvis jeg hadde fått et ærlig spørsmål i utgangspunktet», skrev hun på Facebook den
4. november. Hun hevdet at hun hadde blitt invitert til en pressedebatt om metoo, som nå hadde utviklet seg til «noe som kan se ut som et Giske- show». Svarte Natta-arran- gørene slo hardt tilbake mot både Ulstein og Ap-kvinnene i Troms. «Det er foruroligende at ledende mediepersonlig- heter og folkevalgte politikere applauderer det vi anser som et utidig press mot Svarte Natta-styrets frie og uavhen- gige rolle», skrev Trellevik på Medier24 (5.11.19). Denne gangen fikk han støtte fra lederne i Norsk Pressefor- bund, Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag. «Det
er selvfølgelig lov å ønske seg at Svarte Natta hadde
satt sammen et enda bredere panel. Men; det er ikke ok å insistere på at Svarte Natta på denne måten har tatt stilling
i varsler-sakene», skrev de på Medier24 den 6. november. Dét hjalp heller ikke; konflikten fortsatte gjennom hele konfer- ansen og en god stund etterpå.
BLINDEBUKK MOT STUPET
Svarte Natta-debatten i seg selv er en god illustrasjon på hvorfor konflikten om presse- dekningen av Giske-saken
er så fastlåst: Arrangørene prøvde å avgrense tematikken til sin egen oppfatning av saken og definere grensene for legitim debatt rundt den. Det som skjer når man krever definisjonsmakt uten egentlig å ha det, er at folk som har
et annet perspektiv, føler
seg tråkket på. Dermed gikk Svarte Natta i samme felle som Arbeiderpartiet gjorde med varslingssakene, og VG gjorde med Bar Vulkan-saken: De prøvde å definere sitt eget mandat for å vurdere Giske- saken og ble i stedet selv trukket med i dragsuget.
Norsk politisk offentlighet er dårlig rustet til å håndtere store samfunnsendringer
som metoo, fordi det krever
at man anerkjenner radikal uenighet.Vårt konsensusori- enterte nasjonale selvbilde har gjort pressen blind for hvilken makt som ligger i å definere spillereglene for samfunnsde- batten. Den stadige økningen av opphetede, ugjennomtren- gelige debatter viser at det presseetiske paradigmet som har dominert siden opplys- ningstiden, er delvis utdatert. Sentrale pressenormer ble utviklet i en tid da offentlig- heten var langt mer homogen, så man lettere kunne enes om hvilke meninger som ikke var legitime. I dag er det mange flere grupper som konkurrerer om definisjonsmakt, og det politiske landskapet er blitt veldig uoversiktlig. Sosiale medier har også løst opp mye av rammene for debatten,
og bidratt til konkurrerende fortolkninger av hvem som har mest makt i samfunnet og hvilke perspektiver som
er dominerende. På et vis
har den offentlige samtalen blitt mer demokratisk, men det betyr også at man trenger andre debattnormer.
KONFLIKT FOR FRED
En teoritradisjon som har prøvd å «løse» dette problemet, er faglitteraturen om agonis- tisk fred. Agonisme er en type kamp som bygger på gjensidig respekt mellom motstan- derne. Teoritradisjonen anser konflikter i samfunnet som nødvendig og legitimt; spørs- målet er hvordan de gjøres håndterlige. Den belgiske filo- sofen Chantal Mouffe mener at deltakerne i debatten må akseptere hverandres ståsteder, så de kan si hva de mener uten samtidig å måtte forsvare sin rett til å snakke. Problemet med denne løsningen, ifølge den amerikanske statsviteren Rosemary Shinko, er at det ofte er manglende gjensidig respekt som fører til konflikter i utgangspunktet. Hun foreslår en litt mindre optimistisk, men kanskje mer realistisk løsning: At man ikke nødvendigvis trenger å anerkjenne andres meninger, men deres makt. At motstandere har makt til
å svare, gjør at vi kan få alt vi utsetter dem for i retur.
Som Svarte Natta-debatten også er et eksempel på, har folk en tendens til å legge skylden for aggresjonsnivået på sine motstandere. Men det er mangelen på anerkjennelse som gjør konflikter uløselig. At folk reagerer med sinne er bare en helt naturlig konsekvens.