Anjalysen - Krenkingens tidsalder
Det er vanskelig å unngå ordet «krenkelse» for tiden, for det er på vei til å bli et fast uttrykk i stadig flere debatter. Akkurat når reaksjonene mot krenkende ytringer om utsatte grupper fikk fotfeste i offentligheten, er vanskelig å fastslå. Siden 11. september 2001 har muslimer vært de mest høylytte kritikerne, men veien ble tråkket opp av organisasjoner som jødiske Anti-Defamation League i USA, som ble etablert allerede i 1913. Over tid har feministiske og antirasistiske grupper, eldre, funksjonshemmede og transpersoner fulgt etter. De siste årene har kritikken også kommet fra nye og uventede kanter i Norge. Mange menn har begynt å reagere sårt på kritikk av sitt kjønn, spesielt etter #metoo. Til og med høyreekstreme grupper er blitt sensitive for nedsettende kommentarer.
Samtidig som protestene når nye høyder, vokser motstanden mot å ta hensyn. Kommentatorer kappes om å advare mot «krenkelsens tidsalder», og ikke minst om å finne opp artige ordspill som «krenk-o-rama» og «krenk – krenkere – krenkest». Da Telia tidligere i år lanserte reklamefilmen «Vær trygg, vær fri, vær deg selv», mottok teleselskapet en trussel og en rekke klager på grunn av videoens (svært omdiskuterte) fremstilling av hijab. Oppstyret ble diskutert i NRK P2s Fredagspanelet 5. april, der forlegger Arve Juritzen og Fædrelandsvennens kulturredaktør Karen Kristine Blågestad konkluderte med at hovedproblemet i den offentlige debatten var «krenkekortet». Løsningen, ifølge Blågestad, er å krenke enda flere grupper – «krenke, krenke, krenke» – sånn at krenkekortet ikke blir «så lett å bruke».
Sett i lys av den aggressive tonen i offentligheten og sosiale medier, virker «krenkekortets» valuta temmelig overpriset. Ofte fungerer det helt motsatt: Når noen reagerer på krenkende ytringer, anklages de for hårsårhet eller politisk korrekthet. Spørsmålet man heller burde stille, er hvorfor folk fortsetter å klage likevel. Her er en teori: Kanskje de faktisk føler seg krenket. Det er likevel ikke så rart at engasjementet virker falskt for utenforstående, for «krenkende ytringer» er en sekkebetegnelse for tre ganske forskjellige ting.
Å KRENKE, Å KRENKE OG Å KRENKE
Som J.L. Austin forklarte i klassikeren How to Do Things with Words fra 1955, fungerer en ytring på tre ulike nivåer: det lokusjonære, det illokusjonære og det perlokusjonære. Det lokusjonære nivået er selve det faktum at noe blir sagt. Det illokusjonære er hva man faktisk gjør når man sier det, som å kritisere eller oppfordre til noe. Det perlokusjonære er effekten ytringen har på mottakeren, for eksempel at vedkommende blir overbevist, underholdt eller truet.
I debatten om krenkende ytringer blandes ofte disse nivåene sammen. Når folk kritiserer andre for å la seg krenke av en ytring, er det fordi den samme ytringen ikke ville hatt den samme effekten på dem.Ta for eksempel den lokusjonære ytringen «slutt å spille offer». Hva den betyr på et illokusjonært og et perlokusjonært nivå, kommer an på hvem taleren og mottakeren av ytringen er. Om partene er likestilte, er ytringen på illokusjonært nivå en oppfordring. Den perlokusjonære effekten kommer an på mottakerens vilje til å ta oppfordringen til etterretning. Om mottakeren oppfatter seg som underlegen på en eller annen måte, vil utsagnet på et illokusjonært nivå oppleves nedsettende eller truende. Hva det betyr på et lokusjonært plan, kommer an på de to partenes identitet. Å «spille offer» fremkaller ulike assosiasjoner om det sies til en mann eller til en kvinne, til en majoritetseller minoritetsperson eller til en person i fast jobb eller en som er arbeidsledig.
Hva som er krenkende ytringers perlokusjonære nivå, er heller ikke like lett å vurdere for den som ikke er i mottakerens sko. Hvor hardt ytringen treffer, kommer nemlig an på hvorfor man føler seg underlegen i utgangspunktet. Noen mennesker lever med en konstant risiko for vold og diskriminering på bakgrunn av sin hudfarge, religion, kjønn eller seksualitet. For dem er utsagn som «slutt å spille offer», en del av systemet som opprettholder og legitimerer undertrykkelsen de opplever til daglig. Noen mennesker, som syke, eldre, arbeidsledige og innvandrere, har spesielle behov som avhenger av samfunnets velvilje. Da kan det samme utsagnet oppleves som en trussel mot livsvilkårene deres og forsterke følelsen av stigma. Når menn i posisjoner også reagerer sterkt på krenkende ytringer, er det fordi de er i ferd med å tape privilegier – om ikke økonomisk eller statusmessig, så fordi andre begynner å sette dagsordenen. For dem kan kritikk som «slutt å spille offer», føles nedverdigende fordi posisjonen deres til nå har tillatt dem å heve seg over den slags.
INGEN RØYK UTEN ILD
Det er ikke tilfeldig at så mange reagerer på både krenkende ytringer og det såkalte krenkekortet akkurat i vår tid. Årsaken til denne tosidige «trenden» er at samfunnets hierarkier fremstår som mer og mer uklare. Verden er preget av store geopolitiske og teknologiske omveltninger, der Vesten ikke lenger er eneste sentrum. Etniske og religiøse minoriteter har reist seg og krever å bli hørt. Mange nordmenn tolker minoritetspersoners økende synlighet og krav om inkludering som et tegn på at de holder på å «ta over», samtidig som deres egen kritikk devalueres som «politisk ukorrekt». Dermed tar begge gruppene del i debatten fra en utsatt posisjon, selv om trusselen de angivelig står overfor er av ulik art.
Det samme gjelder diskusjoner om kjønn. For ikke lenge siden var det et klart hierarki mellom kjønnene. Kvinner har gått fra å være menns eiendom til å ha et rettighetsfestet overtak over reproduksjonen og til å dominere utdanningsstatistikken. Selv om kvinner tjener mindre og opplever mer diskriminering og trakassering, henger menn etter på en del andre områder. Mange unge menn dropper ut av skolen, havner i fengsel eller sliter med å stifte familie. Fraværet av et klart statushierarki gjør at helt reelle problemstillinger om menn eller kvinner leses inn i en konkurranse om offerposisjonen, og så er spillet om «krenkekortet» i gang.
Hvis man vil krenkekulturen til livs, hjelper det ikke å moralisere. Noe alle utsatte grupper som har opplevd å bli krenket, har til felles, er at angrep på deres rett til å protestere bare bekrefter hvor utsatte de er. En bedre måte å navigere i krenkelsens tidsalder på, er å vise større forståelse for hvorfor folk reagerer, slik at de slipper å konkurrere om retten til å føle noe.