Anjalysen: Den forgylte porten

­

«Er det rart det ble revolusjon her?» spurte mitt reisefølge retorisk da vi trasket rundt i Versailles. Et palass av gull, fløyel og krystall, med mesterlige hager så langt øyet kan se, og kunstsamlinger man kan bruke et liv på å utforske. Ikke at sultne bønder og indignerte borgere hadde sett så mye av hva som befant seg bak murene, men det trengte de heller ikke. Allerede ved den forgylte porten som leder inn til Versailles, får man et inntrykk av adelens makt.

Kampen om hva som kjennetegner «porten», som i dag skiller de mektige fra resten, står helt sentralt i fransk politikk. Under valgkampen vinteren 2016–17 pekte Emmanuel Macron på de tradisjonelle partiene, som han mente var mer interessert i egen overlevelse enn i landets interesser. Løsningen hans var demokratisk revolusjon, som innebar å velge en partipolitisk outsider, altså ham selv, som president. Hans motkandidat, Marine Le Pen, identifiserte på sin side porten som «de politisk korrekte» som satte innvandrere og overnasjonale interesser over franske.

Det skulle gå mindre enn to år før folket samlet seg foran en annen port. 17. november 2018 tok 300 000 franskmenn til gatene i protest mot urettferdigheten i samfunnet. Kledd i gule refleksvester blokkerte de veier og rundkjøringer over hele landet. Opprøret ble utløst av en varslet økning i drivstoffavgift og utviklet seg til en bred bevegelse mot kutt i velferdstjenester, skatteletter for de rike, korrupsjon og politisk elitisme. Demonstrasjonene fortsatte hver lørdag utover vinteren og utviklet seg til de mest voldelige opptøyene i Frankrike siden 1968.

BRUTTE FORPLIKTELSER

I januarutgaven av Le Monde diplomatique stiller sosiologen Laurent Bonelli det betimelige spørsmålet: «Hvorfor skjer det opprøret nå?» De politiske forholdene som «De gule vestene» protesterer mot, har jo lenge gjennomsyret det franske samfunnet. Svaret, mener Bonelli, finner man i Barrington Moores bok Injustice –The Social Bases of Obedience and Revolt (1978). Ifølge Moore oppstår sosiale opprør påfallende sjelden når man tar i betraktning hvor urettferdig samfunnet til enhver tid er. Men politisk stabilitet kommer heller ikke av seg selv; det hviler på en forpliktelse om gjenytelser fra de herskende til deres undersåtter.

Med en rekke eksempler fra Frankrike viser Bonelli at Moores analyse fortsatt er aktuell: Med de stadige reformene siden 90-tallet har lønnsomhet og konkurransedyktighet blitt viktigere enn å utjevne sosiale og geografiske forskjeller. Resultatet er en todeling av offentlige tjenester, som skole, helse, transport og strøm, på bekostning av de mindre velstående. Og denne gruppen vokser: Stadig flere arbeidstakere, spesielt utenfor de store byene, sliter med å få endene til å møtes. Blikket deres faller på korrupte politikere og overbetalte toppbyråkrater, som sammen med den økonomiske eliten fremstår som parasitter på velferdsstaten.

Analysen av brutte sosiale forpliktelser forklarer mye, men det blir altfor enkelt å redusere opprøret til en klassisk konflikt om økonomisk rettferdighet. Hvis man går nærmere inn på De gule vestenes krav, ser man at samfunnspakten har gått i oppløsning på mange flere områder.

MISTILLITENS ANSIKT

Maktens port er mye vanskeligere å identifisere i dag enn den var i 1789. Som man ser tydelig i fransk politikk – eller norsk, for den saks skyld – har folk veldig ulike syn på hvem som utgjør «eliten», og hvilken makt de har legitimitet til å utøve. Bredden i det franske opprøret skyldes kanskje nettopp at folk selv kan definere «porten», noe som gjør at mange ulike institusjoner og grupper havner i søkelyset på én gang. Stikkordet for dem alle sammen er mistillit.

For eksempel mistillit til myndighetene. I begynnelsen av desember varslet Macron at han ville droppe avgiftsøkningen på drivstoff og strøm, og gjeninnføre formuesskatt for høytlønte. Så lovet han en økning i minimumslønn og avskaffelse av skatt på overtid og bonuser. Men demonstrantene avviste Macrons forsøk på å komme dem i møte som et spill for galleriet, og fortsatte å kreve hans avgang som president.

En annen, mer grunnleggende mistillit er til det politiske systemet som sådan. De gule vestenes offisielle krav inneholder flere grunnlovsendringer, blant annet å innføre bindende folkeavstemninger, sikre lik tilgang til rettssystemet og forby statlig innblanding i folks privatliv. Hvor representativ den offisielle listen er, er uklart, men svært mange krav som er blitt fremmet underveis, handler om å omfordele politisk makt og begrense folkevalgtes privilegier.

En tredje form for mistillit er rettet mot den økonomiske overklassen, som kritiseres for utbytting av resten av samfunnet. De gule vestene har blant annet stilt krav om at myndighetene må slå ned på skatteunndragelser fra de rike, svekke de store bankenes innflytelse, begrense farmasiindustriens makt og holde lobbygrupper vekk fra politiske beslutningsprosesser. Noen av demonstrantene tok da også makten i egne hender ved å rane og vandalisere luksusbutikker som Dior og Apple.

En fjerde mistillit er rettet mot den urbane middelklassen. «Det er ingen tilfeldighet at biler var gnisten som tente dette sinnet. Å klare seg uten bil har blitt et statussymbol i Frankrike», skriver BBCs Pariskorrespondent Williamson. For å ha god nok tilgang til kollektivtransport må man nemlig bo sentralt i Paris, Marseille eller Bordeaux, og det har de færreste råd til. Økologisk moralisme hos den «urbane elite» vekker stor harme i periferien, fordi de sitter på definisjonsmakten over legitim livsstil og forbruk. De gule vestenes mange nasjonale miljøkrav indikerer at det er middelklassens manglende sosiale hensyn de reagerer på, ikke klimapolitikken i seg selv.

Listen kunne vært lengre – de voldelige konfrontasjonene med politiet, angrepene på journalister og studentopprørene på universiteter over hele landet sier mye om hvor omfattende mistilliten i samfunnet er. Det mangslungne opprøret er i seg selv en indikasjon på hvilke deler av samfunnspakten som må bygges opp på nytt.

Forskjellen på det franske opprøret og de populistiske bevegelsene som har preget europeisk og amerikansk politikk de siste årene, er at populistiske ledere peker ut én maktstruktur i samfunnet, som de hevder er selveste «Den forgylte porten». Etter å ha hørt slikt altfor mange ganger, er det egentlig ikke så rart at folk får nok. Med sine varierte krav til ulike institusjoner og eliter samles De gule vestene ved en annen port: pakten om gjensidige forpliktelser mellom alle ledd i samfunnet.