Utsikt fra sentrum
Jeg vokste opp i huset der en av landets mest profilerte samfunnsvitere, Stein Rokkan, ble født. Rokkan (1921–1979) karakteriserte i sine teorier Nord-Norge som den «klassepolariserte utkant». Han sto bak den legendariske sosiopolitiske tesen om at «stemmer teller, ressurser avgjør». Ikke minst er han opphavsmannen til selve begrepsparet «sentrum–periferi», en av de mest virkningsfulle forklaringsmodellene for utviklingen i norsk samfunnsliv og politikk, med øredøvende resonans helt inn i siste stortingsvalg.
Rokkan og jeg startet altså livene våre i det vakre skolebygget i lofotbygda Pundslett, lengst øst i Vågan Kommune. Pundslett er periferien og besto i min oppvekst av sytten hus og gårder, skolen, landhandel, kai, fiskebåter og etter hvert en fiskebedrift som senere ble lakseslakteri. Rokkan og jeg har også til felles at vi begge forlot periferien på Pundslett – og følger vi Rokkans definisjoner, slo vi oss begge ned i sentrum. Rokkan bosatte seg i Bergen, hvor han som professor bygget opp det legendariske Institutt for sammenliknende politikk ved byens universitet. Og jeg landet i Svolvær, etter et par omflakkende år i utlandet.
Hva som er sentrum, og hva som er periferi, avhenger av utsiktspunkt. I Rokkans begrepsapparat er sentrum et privilegert område innenfor et territorium – samlingspunktet for samfunnets mest sentrale aktører med en sterk konsentrasjon av politiske, kulturelle og økonomiske institusjoner. Det er i sentrum avgjørelsene tas og makta rår.Store Norske Leksikon: nbl.snl.no/Stein_Rokkan. Samtale med Wenche Rokkan Iversen, grandniese. Mitt utsiktspunkt er Svolvær. Med sin konsentrasjon av kultur og økonomiske og politiske institusjoner er småbyen i Lofoten nettopp et sentrum ifølge Rokkans teorier, i alle fall for de mindre bygdene og omlandet rundt. Sett fra de sjarmerende, selvbevisste og småarrogante nordnorske byene Tromsø og Bodø er utsikten – eller innsikten – en annen: Svolvær og andre provinsielle småbyer tilhører periferien, mens Tromsø og Bodø begge oppfatter seg selv som Nord-Norges naturlige sentrum – en posisjon de kappes om med et usvikelig pågangsmot. Befinner utsiktspunktet seg i hovedstaden, fremstår gjerne folk fra hele Nord-Norge som et enhetlig fellesskap av nordlendinger der hele landsdelen synes å være selve inkarnasjonen på utkant og periferi. I Oslo finnes makt og muligheter, statsapparat og forvaltning, og hovedstaden kan virke som det ultimate sentrum. Med mindre man reiser til Brussel, Berlin eller Tokyo. Sett fra det europeiske og globale sentrum er Oslo og hele Norge periferi, reddet av at vi trakk gulloddet i det globale ressurslotteriet og vokter en kort, men strategisk viktig grense mot vår stormaktnabo i øst.
«NORD-NORGE» BLIR FØDT
Paradoksalt nok var det nettopp i hovedstaden at ideen om et samlet, slagkraftig Nord-Norge først oppsto. En akademisk, borgerlig elite av urbane studenter og utflyttede nordlendinger i Kristiania tok på seg rollen som den nordlige landsdelens forsvarere og stiftet i 1861 Nordlendingens Forening. Kjernen i denne eksilforsamlingen ble senere norske statsmenn, hvis navn fremdeles preger gatenavn i nord: Elias Blix, statsråd, professor i teologi og salmedikter (blant annet «Å, eg veit meg et land»); Ole Tobias Olsen, lærer, prest, folkeminnesamler, ingeniør og «Nordlandsbanens far»; Richard With, Hurtigrutas grunnlegger; Anton Christian Bang, den første i landet med doktorgrad i teologi og senere biskop i Bjørgvin; og Ole Olsen, rikskjent komponist.
Historiker Einar Niemi beskriver hvordan de fleste i denne gruppen hadde gjort klassereisen fra hjemlige fiskerbondemiljø til hovedstaden via lærerseminaret i Tromsø, datidens eneste høyere læreanstalt i nord. I 1884, da de var samlet rundt stambordet på Hotel Royal ved Jernbanetorget, kom navnet «Nord-Norge» på bordet. Nordlendingene i eksil var landets første reelle regiontenkere ut fra en rettferdighetstanke om Nord-Norge som en likeverdig del av riket og betydningen av sterke regioner for den unge nasjonen. Deres målsetninger for Nord-Norge var konkrete og til forveksling lik nåtidens politiske dagsorden: moderne kommunikasjon og annen infrastruktur, utdanningsog kulturinstitusjoner, overføring av statlige forvaltningsoppgaver, næringspolitiske tiltak, deriblant turisme. Ikke minst var enhetstanken viktig: «Nord-Norges rettmessige plass i nasjonen kunne bare ryddes dersom landsdelen sto samlet med én stemme».Einar Niemi: «Nord-Norge, drømmen som brast?» 08.04.2017: nordnorskdebatt.no/article/nord-norge-drommen-brast.
Finner vi så i dag en felles nordnorsk virkelighet som dekker drømmene og visjonene til de fremsynte statsmenn fra nord? Til en viss grad, ja. Kulturarenaer og kunnskapsinstitusjoner har for lengst trukket nordover, med opprettelsen av Universitetet i Tromsø i 1968 som det utvilsomt viktigste vendepunktet i moderne tid. Nord-Norgebanen utredes fremdeles, men Nordlandsbanen, høytidelig åpnet av kong Olav 7. juni 1962, kom i alle fall så langt som til Bodø – godt hjulpet av den tyske okkupasjonsmakten og rovdrift på russiske krigsfanger.Bjørn Westlie: Fangene som forsvant. NSB og slavearbeiderne på Nordlandsbanen, Spartacus, 2015. «Kyllingmarkene», småflyplassene i kortbanenettet som binder den enorme landsdelen sammen med resten av verden, er den store politiske arven etter Håkon Kyllingmark,Vågan kommunes hittil eneste stortingsrepresentant. I hele landsdelen er det bygget vei og bru til sentrum og steder der «ingen skulle tru at nokon kunne bu». Samferdsel og infrastruktur er fremdeles vesentlig for å skape verdier av ressursene i nord.
Ønsket fra de tidlige regiontenkerne om en storstilt overføring av statlige forvaltningsoppgaver er derimot ikke innfridd.Tvert imot har en sentralstyrt statsforvaltning vokst utover alle proporsjoner i tre – og etter pågående forhandlinger mellom Troms og Finnmark – snart to fylkesmannsembeter i nord. Side om side med statens forlengede arm ligger fylkeskommunenes administrasjoner.Visjonene til Blix,With og de andre fremsynte herrene i Kristiania er langt på vei oppnådd på flere viktige områder, men ikke deres fremste målsetning – en samlet nordnorsk stemme – og i hvert fall ikke etter den siste regionreformen.
«Nord-Norge er lettest å se på avstand – gjerne fra hybler i Oslo.»Asgeir Solstad: «... og Nord-Norge, hva er nå det?» 16.03.2017: www.an.no/nord-norge/tromso/oslo/og-nord-norge-hva-er-na-det/o/5-4-488115. Asgeir Solstad, dosent ved Nord universitet og tidligere direktør ved Helgeland Museum, er tydelig i en kommentar til den pågående regionreformen der han argumenterer for at NordNorge ikke nødvendigvis er en landsdel med felles interesser i en slik grad at vi er tjent med å bli et administrativt og politisk fellesskap.
Debatten om færre fylker er en påminnelse om at man faktisk ikke kan se bort fra avstandsdimensjonen i Nord-Norge. Den fysiske avstanden mellom Brønnøysund sør i Nordland og Kjøllefjord i Finnmark er 143 mil, den kulturelle og mentale avstanden er langt større, og antakelig er Oslo nærmere begge!
«Små samfunn i Nord-Norge har på mange måter sterkere relasjoner til Oslo enn til hverandre. Det tar både mindre tid og krever mindre penger å samle en gruppe bestående av helgelendinger, vesterålinger, bardudøler, tromsøværinger og berlevåginger i Oslo enn i noen av byene i egen landsdel», skrev den tromsøbaserte bloggeren og siviløkonomen Nils Arne Johnsen i et innlegg i fjor.Nils Arne Johansen: «Hva er det med Nord-Norge?» 15.03.2017: nilsajohnsen.com/2017/03/15/hva-er-det-med-nord-norge/. Det er ikke vanskelig å kjenne seg igjen i dette. Opplevelsen av hva som er sentrum eller periferi, sammenfaller ikke nødvendigvis verken med andres oppfatning eller geografisk inndeling – i regioner, landsdeler eller nord mot sør.
Ottar Hellevik, professor i samfunnsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har siden 1985 ledet Norsk Monitor, en stor spørreundersøkelse som annethvert år kartlegger nordmenns verdier, holdninger og atferd. I undersøkelsen blir sentrum–periferi definert ut fra to ulike aspekter ved en persons bosted: hvor det befinner seg geografisk (regioner), og hvor urbanisert det er (by–land). I en analyse av undersøkelsene fra 1985 fram til 2010 forsøker Hellevik å finne svar på hva som betyr mest for kulturen, bostedets geografiske nærhet til hovedstaden eller grad av bymessighet, sett i forhold til de tre verdiaksene moderne–tradisjonell, idealistisk– materialistisk og konservativ–radikal. Det interessante ved denne kartleggingen er at urbaniseringsgraden av stedet man bor på, betyr langt mer enn den geografiske plasseringen for oppfatningene en har av den viktige dimensjonen moderne–tradisjonell. Samtidig betyr graden av urbanitet mindre for de to andre dimensjonene, der sentrum–periferiforskjellene uansett er små, ifølge Hellevik.Ottar Hellevik: «Har vi en kulturell sentrumperiferi motsetning i Norge?» Plan 05/2010. I et slikt perspektiv er det ikke utenkelig at man i Svolvær kan kjenne et tettere mentalt og kulturelt slektskap til eksempelvis byene Oslo og Tromsø enn til den bitte lille hjembygda mi, Pundslett, åtte mil unna. Når det gjelder opplevd tilstedeværelse på sentrum–periferiaksen, kan det fort være flere fellestrekk mellom eksempelvis østfoldbygda Møvik, med sine vel 200 innbyggere, og bygdesamfunnene i Austre Vågan enn det er mellom Møvik og det geografisk langt nærmere Oslo.
MYTEDYRKING I NORD OG SØR
Media og samfunnsliv betrakter relativt sjelden denne dimensjonen av aksen sentrum– periferi. I stedet understrekes ofte tradisjonelle motsetninger og skillelinjer – bygd mot by, nord mot sør, Vestlandet mot Oslo, eller rett og slett det klisjebefengte Oslo mot røkla, et av temaene i podcasten Aftenpodden i fjor vinter.soundcloud.com/aftenpodden/trumps-krig-oslo-mot-rokla-og-trines-ap-protest Noen husker kanskje dokusåpen «Snøballkrigen» sendt på NRK i 2011. Både lokalpolitikere i Vardø og statsviter Kjell Are Røvik ved Universitetet i Tromsø reagerte på fremstillingen av de lokale heltene i finnmarksbyen: «Et stort verre bilde av vardøværingen går det ikke an å presentere. Dette er et gedigent omdømmetap (...) Snøballkrigen er en sjelden mytebekrefter av den drikkfeldige, grovkjefta, trygda og late finnmarkingen. Det var ikke for ingenting at dette ble klappa fram sørpå. Jeg er helt sikker på at det var fordi det passet inn i en rekke sørnorske forestillinger om nordlendinger – og finnmarkinger i særdeleshet», uttalte Røvik til avisa Nordlys etter premieren.www.nordlys.no/kultur/jeg-ble-uvel-av-snoballkrigen/s/1-79-5451431. Aftenpostens anmelder var av totalt motsatt oppfatning: «Snøballkrigen tegner et mangefasettert bilde av folk og by som gjør en litt klokere på hvorfor noen blir, og andre drar. Grunntonen er optimistisk (...) Dette programmet vil i alle fall ikke skade omdømmet.» Utsiktspunktet avgjør.
Skjalg Fjellheim, politisk redaktør i avisa Nordlys, skrev i en kommentar at «det er nordnorsk selvskading å hevde at Nord-Norge kun defineres fra sør. Det er tvert imot en husmanns-myte [sic!] som vedlikeholder statusen som offer.» Han advarer videre mot å «starte debatten med å grave oss ned og sette et kors på toppen, med et kort minneord: ‘Her hviler nordlendingen, glemt og oversett av alle.’»nordnorskdebatt.no/article/definisjonsmakt-i-nord. Han har ved flere anledninger også kommet med velrettede spark mot NRK: «NRK – gjennom sin tv-produksjon med ståsted i Tromsø – har drevet systematisk masseproduksjon av myter og stereotypier fra Nord-Norge. NRK har sementert et helt bestemt inntrykk av landsdelens næringsliv og befolkning der datostemplingen nå har gått ut (...). Dette har også handlet om å gi Oslo den maten Oslo vil ha. Fra NRKs indre liv er det kjent at hovedstaden foretrekker Nord-Norge som kulisse for en helt bestemt type fortellinger om en helt bestemt type mennesker, og med naturen som rammeverk. Såkalt ekte og autentiske – og artige – mennesker fra nord er en sikker vinner. Det er heller ingen ulempe å banne og røyke rullings.»nordnorskdebatt.no/article/nrk-i-railkattlia. Også Torill Olsson, redaktør for nettstedet Sett nordfra, etterlyser fortellinger om det moderne Nord-Norge: «Hvorfor viser vi ikke det moderne nord, de folkene som skaper nye arbeidsplasser og tenker innovative tanker, jobber internasjonalt og som forsyner Norge med store eksportrikdommer, de som bærer verdier til landet?»settnordfra.no/2016/06/driver-nrk-med-myteproduksjon-om-nord-norge/. Jeg ønsker meg mer av er universelle historier fra Nord-Norge i stedet for nye, mytebelagte fortellinger om landsdelen.
For all del, mytene om Oslo lever også i beste velgående: «Æ føle mæ ikkje stolt av å være norsk hvis æ skal være sammenligna med en Oslo-gutt (...). I Oslo bor det bare sånne der pappagutter og sosser som æ ikke klarer. Huff, det e heilt for jævlig», sier den unge mannen fra bygda Veidnesklubben nord i Finnmark i P3-dokumentaren «Oslohatet».p3.no/dokumentar/oslo-hatet/. Som om guttene i Tromsø er mindre sossete? Med jevne mellomrom ytres det slike sarkastiske selvskudd fra nord mot den urbane eliten i Oslo, som etter sigende lar sitt mindreverdighetskompleks gå ut over den uheldige periferien, mens det kanskje egentlig er omvendt. At urbanitet påkalles som skjellsord, er absurd i en tid der snart hver eneste avkrok med en flekk asfalt stolt påkaller seg bystatus.
Jeg kjenner meg ikke igjen i den nådeløse, selvrettferdige indignasjonen over hovedstadens påståtte selvopptatthet. Presse, politikere og institusjonene i hovedstaden viser omtrent akkurat like liten interesse for min kulturelle og næringsmessige virkelighet som de største «nordnorske» avisene, uten at noen av delene plager meg nevneverdig.Fra egen kronikk: www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/zgBM1/Selvskading-fra-utkanten. Det er på høy tid å skrote slike umoderne og oppkonstruerte motsetningsbilder. Gagner de i det hele tatt noen? Kanskje trenger Rokkans sentrum-periferi-modell en mer moderne fortolking der det også tas høyde for at samtidsgenerasjonens referanser til sentrum og periferi ikke nødvendigvis er geografisk stedbundne, men også kulturelle og digitale felleskap der fellesnevnere like gjerne skapes og deles via Snapchat og Facebook som i nærbutikken eller på sushirestauranten.
DET MULTIKULTURELLE OG URBANE NORD
Jeg suger til meg inntrykkene fra det myldrende kafelokalet, lytter til den språklige musikken fra det italienske paret ved nabobordet. Litt lenger bort diskuterer ryggsekkturister ivrig over et kart. En vakker havseiler fra Nederland har lagt til kai like utenfor vinduet; folk som går langs havnepromenaden, stopper opp for å beundre. Det kunne kanskje vært en fortauskafe ved den franske rivieraen. Det er det ikke. De stupbratte fjellene ned i havet og fiskehjellene på andre sida av havna vitner om det. Det er Svolvær. Det er Bacalao. Det er sommer i Lofoten.Lena Hamnes: Naken uten fisk – en fortelling om verdier, makt og penger, Aschehoug, 2006. «Verdens minste storby» var den sjarmerende merkelappen bokprogrammets Hans Olav Brenner klistret på småbyen Svolvær midt i juleforberedelsene da han i beste sendetid på NRK gjestet Hilde Hummelvoll lille julaften i 2011.NRK: «Kvelden før Kvelden», 2011. Den urbane og flerkulturelle historien går imidlertid lenger tilbake i tid.
Vel sytti prosent av befolkningen i den nordlige landsdelen er konsentrert rundt sentrum av byer og tettsteder. Selv i mange mindre fiskevær står husene tett i tett, med et definert sentrum og et slags «urbant» preg; Reine, Nusfjord, Skrova, Henningsvær, Træna – eksemplene er mange.
Ved Svolværs nabotettsted Kabelvåg ligger tuftene av den unike middelalderbyen Vágar, Nord-Norges første urbane samfunn. «Dette er røttene til det som i dag er Svolvær og Kabelvåg», skriver historikeren Reidar Bertelsen i en artikkel i 2011.Reidar Bertelsen: «Vágar som regional og nasjonal arena fra 1000til 1400-tallet», OTTAR 03/2011: 9–14: uit.no/Content/463362/Va%CC%8Agar.pdf. Vágar ble etablert rundt år 1000 som den aller første bydannelsen i nord og var datidens ubestridte hovedstad for hele Nord-Norge. Etableringen av Vágar skyldtes utelukkende nærheten til skreiens gyteplasser og viktige fangstområder under lofotfisket.Vágar er også arnestedet for den kommersielle tørrfiskhandelen og eksporten til utlandet. Rikmenn i nord fraktet tørrfisken direkte fra Vágar til utlandet. Britiske og andre utenlandske seilskip kom til Vágar for å bytte til seg tørrfisk mot varer de fraktet med seg hjemmefra. I de omfattende utgravingene ved Storvågar er det funnet keramikk og andre gjenstander fra det meste av Europa, Midtøsten og Russland. Jeg har selv sett skår fra ei nydelig turkis krukke som er tidog stedfestet til byen Raqqa i Syria på 1200-tallet. Også andre funn underbygger byen som et yrende multikulturelt samfunn med betydelige internasjonale kontakter.
I sin storhetstid må Vágar regnes som den viktigste norske byen, da ryggraden i hele landets økonomi var den enormt verdifulle tørrfiskeksporten. På 1300-tallet sto tørrfisken for hele 80 prosent av Norges totale eksport.Bjørn Tore Pedersen: Lofotfisket, Tanum, 2013, s. 17. Men Vágar befestet sin posisjon som et viktig sentrum også i kraft av sin rolle som møteplass for makteliten. Byen var sentralt plassert på nøytral grunn mellom mange ulike høvdingseter i nord. På det årlige Vågastevnet, der kongen av og til var til stede, ble det tatt politiske beslutninger og gjort avtaler mellom embetsfolk, kirkens menn, handelsmenn og andre maktpersoner. Skatten fra fiskere, produsenter og andre ble innkrevd i tørrfisk og betalt til kongen og lokale kirker, samt til erkebispesetet i Trondheim.
Etter midten av 1300-tallet ble Bergen sentrum for omlasting og eksport av tørrfisken, noe som fikk stor betydning for utviklingen av Bergen som by. Tørrfisken fra Lofoten var også et vesentlig økonomisk fundament for utviklingen av Trondheim, og det er historisk belegg for å hevde at Nidarosdomen blant annet ble finansiert ved en ekstra «tørrfiskskatt» i Vágar. Etter hvert som Vágars betydning ble svekket, vokste Kabelvåg fram, blant annet grunnet havneforhold som var bedre egnet til større båter og jekter. Kabelvåg ble med tiden Lofotens betydeligste fiskevær med et yrende liv under lofotfisket, og et sentrum for handel og administrasjon. I dag er det Svolvær som bærer denne tradisjonen videre.
Klisjeen «kulturell smeltedigel» kan godt brukes for å betegne store deler av NordNorge. Ikke bare har den samiske minoritetsbefolkningen vært til stede i hele landsdelen, men i tillegg var det lengst i nord et enestående høyt innslag av innbyggere med kvensk, finsk eller russisk opphav. Kanskje kan vi også avlive myten om at det flerkulturelle Norge oppsto med arbeidsinnvandring fra Pakistan på syttitallet? «Desto lenger nord du bodde i Norge før i tiden, dess mer multikulturell var du», har Einar Niemi hevdet, og viser eksempelvis til Vadsø i 1875, der halvparten av befolkningen var kvensk.forskning.no/innvandring/2008/02/samereservater-og-nordnorske-ghettoer. Den viktige pomorhandelen er også en sentral ingrediens i historien om det multikulturelle Nord-Norge. Handelen berget landsdelen gjennom mange år med uår og dårlig fiske. I dag er barentssamarbeidet, anført av Barentssekretariatet i Kirkenes, vårt fremste verktøy for vedlikehold og utvikling av de langvarige og historiske naboforholdene til Russland. De som besøker Sør-Varanger i dag, legger raskt merke til at gateskilt i Kirkenes ofte er både på norsk og russisk – og eventuelt samisk.
I Lofoten har vi i tillegg sterke band til Italia. Heilt siden Pietro Querini etter et dramatisk forlis kavet seg i land på Røst en vinterdag i 1432 og etterpå skrev sin beretning Paradisets første krets, har historier om Norge funnet veien til Italia. Tørrfisken likeså. Og italienske turister finner veien til Lofoten. I hopetall.
I dag et det ikke bare utenlandske turister som finner veien til Lofoten. Kommunen jeg bor i, er også blant de fem kommunene i landet som har tatt imot flest flyktninger og innvandrere i forhold til innbyggertall. Mens vi i middelalderen hadde handelsutveksling med byen Raqqa i Syria, har vi de senere år tatt imot flyktninger fra samme by.
I Lofoten er vi i den unike situasjonen at våre viktigste vekstnæringer, fiskeri og reiseliv, er forankret i en tusenårig kultur. Det er selve ryggraden i vår identitet – også nasjonalt. Fiskeriene har lagt grunnlaget for det meste av annen næringsvirksomhet, også handel og samkvem langt utenfor landets grenser. Vi har lange tradisjoner med å være vertskap for en multikulturell forsamling av besøkende som strekker seg fra Vågastevnet via titusenvis av tilreisende fiskere under lofotfisket til dagens kinesiske turoperatører. Det er mer enn fjellene, fisken og nordlyset som trekker besøkende til akkurat Lofoten.
BILL. MRK. «PARTERAPI: OSLO – IRRITASJON ELLER TILGIVELSE?»
Det skar seg allerede i 1814. Nordlendingene rakk aldri fram til grunnlovsforsamlingen på Eidsvoll grunnet biskopens sendrektighet og sommel i postgangen. Søringene ventet ikke, og Nord-Norge fikk bekreftet sitt selvbilde som ubetydelig og uten reell innflytelse allerede i den gryende og optimistiske nasjonsdannelsen. Fiskeriene, torsken, ja, hele kystens fundamentale betydning for utviklingen av Norge, er nærmest å regne som et sort hull i den nasjonale historiefortellingen. Senere gjentatt ved det nærmest totale fraværet av den nordnorske krigsinnsatsen da historien skulle skrives etter siste verdenskrig – en historieforfalskning som savner sidestykke. Den nasjonalromantiske, urnorske konstruksjonen ble i stedet knyttet til daler og innlandsbygder med stavkirker, stabbur og grisgrendte gårdsbruk – så langt fra den flerkulturelle, åpne nordnorske kystkulturen som det er mulig å komme. Ikke engang i eventyrverden ble det funnet plass til det nordnorske, Asbjørnsen og Moe tok seg aldri nordover på sin legendariske innsamling av eventyr fra det norske folkedypet. Selv da grunnlovsjubileet ble feiret i 1914, evnet statsminister Gunnar Knutsen i en tale å ydmyke hele landsdelen ved å omtale Nord-Norge som en «avkrog» i motsetning til det sørlige Norge «som enhver vet, er landets kjerne».nordnorskdebatt.no/article/nord-norge-drommen-brast. Fornorskingspolitikken overfor samene og den såre usynliggjøringen og diskrimineringen av nordlendinger på hybeljakt i Oslo fortsatte helt inn i min egen levetid. Nei, nordlendingens forhold til sentralmakten i Oslo var vel det man i dag kaller «komplisert» – og fremdeles trenger forholdet pleie.
Fra 70-tallet og fram til i dag har det heldigvis skjedd en revolusjon i den nordnorske selvbevisstheten. Vi har to universiteter, næringslivet i nord går så det suser, norgeskartet skal snus opp ned. Skiftende regjeringer har de siste ti–femten årene teppebombet landsdelen med gode intensjoner i form av stortingsmeldinger og utredninger som inneholder beskrivende ordspill som «nordområdene», «havrommet», «nordkloden», «den blå åker» eller «havstrategi». Vi skjønner selvsagt at den nyvunne oppmerksomheten fra sør først og fremst handler om kontrollen over ressursene – 45 prosent av landets naturressurser befinner seg i nord.
Ungdommene på videregående, de jeg omgås i det daglige, virker tilsynelatende upåvirket av fortidens nordnorske underkuelse – og utdaterte avmakt. Med intuitiv selvbevissthet inntar de sin plass i tilværelsen – med mobilen som livline til verden. SKAM, blogger, sosiale medier, serier og onlinespill; lofotungdommens referanser og interesser skiller seg lite fra jevnaldrende i Oslo, Flekkefjord,Vadsø eller Paris – uten at de av den grunn mister sin lokale identitet. Sentrum er der man til enhver tid har nettdekning.
Uansett utsiktspunkt, hvor mye preges vi av definisjonsmakten som ligger i anerkjennelse og oppmerksomhet utenfra – fra sentrum? OL på Lillehammer, Oljefondet, norske idrettshelter eller natosjefen – ingenting pleier vår nasjonale selvfølelse mer enn rosende ord fra verden der ute. Og ingen er mer Nord-Norgepatrioter enn utflyttede nordlendinger som tåredryppende synger «Hjem langt mot nord» i lutefisklagene i hovedstaden.
Også i Lofoten blir vi smigret når øygruppen omtales i påkostede artikler i New York Times, D2 eller internasjonale skiog surfemagasiner. Den viktigste definisjonsmakten ligger likevel hos oss selv. Vi som lever her, skaper samfunnet og fremtiden med et utsiktspunkt trygt forankret i en historisk multikulturell identitet som alltid har vært åpen for tilflyttere og nye ideer fra både innog utland. Det er et utgangspunkt vi deler med livskraftige samfunn verden over, inkludert Oslo.
Hvor mye energi skal vi skusle bort på å utdefinere hverandre ved å dyrke myter og motsetninger? By mot land, sentrum mot periferi, nord mot sør? Nord-Norge bør i alle fall ikke påta seg hovedrollen i periferiens offerretorikk. Av offermentalitet gror det ingenting! Selv om det er gnisninger og åpenbare utfordringer i parforholdet, bør vi tilgi og gi forholdet til Oslo en ny sjanse. Oslo har heller ingenting å tape på iblant å endre utsiktspunkt. Vi må vende blikket mot den fremtiden som skapes her og nå – og aldri har blikket mot nord vært så intenst som i vår tid.