Utsikt fra bigamiet

­

Fatter’n var bigamist. Han hadde kone og barn i Skien og samboer og bonusbarn i Oslo. Bigamiet varte i ti år. Samboeren var min mor. Kvinnene visste om hverandre. Jeg ble født fire år etter at han avsluttet bigamiet og satset alt på min mor. Først i voksen alder fikk jeg høre hele historien.

Det er sommer når jeg begynner å skrive på dette. På Facebook lar to venninner bildene av sine lykkelige bryllup stråle mot meg. De er skjønne, solen skinner, det er alltid sol, alltid varmt denne sommeren. Brudene går i grønne enger, stråler av lykke, brudgommene også. Endelig, sier bildene, endelig er jeg hans, endelig er hun min. Et jeg og et du er blitt et vi, men jeg er i et kynisk lune denne sommeren.

Jeg klarer ikke å glede meg over disse bildene, jeg tenker at de ikke er ekte. De avbilder ikke virkelig lykke, men en lykke som skal gnis inn i trynet på omgivelsene. Hvis man er lykkelig, vil man forbli i lykken, da glemmer man alt annet, tenker ikke på å bli fotografert. Men hvis man gestalter lykken, smiler til et kamera, spiller lykkelig – da lager man en forestilling, et show: Se på meg, jeg er så lykkelig er en setning som aldri kan bli sann. Så lykkelig du må være, vil man at andre skal si, men behøver man å høre det, er man ikke lykkelig.

Sannsynligheten for at et norsk ekteskap ender med skilsmisse er om lag 50 prosent. Færre giftet seg og flere skilte seg i 2017 enn i 2016. Hvis den utviklingen fortsetter, vil antallet skilsmisser om drøyt ti år være like stort som antallet ekteskap.

Det begynner altså med vakre bilder, men i annethvert tilfelle ender det med brudd, med krangler, med anklager, med utroskap, med mine og dine barn – og hvorfor i helvete går man så høyt på banen med så dårlige odds?

Jeg tror jeg vet svaret: Hvis illusjonen gjøres sterk nok, tror mange at den vil holde. Bare man bruker nok penger på bryllupet, blir fundamentet så sterkt at ekteskapet varer. Kanskje det til og med stemmer:Velstående har lavere skilsmisserate.

Jeg gjør meg alltid minst to tanker når jeg er til stede i et bryllup. Jeg blir beveget av skjønnheten, av foreningen av to mennesker. Ensomhetens slutt. En ramme er satt rundt livet, rundt barna. Samtidig blir jeg slått av hvor foreldet det hele virker – bruden som gis fra faren til mannen, den hvite kjolen og sløret, nå kan du kysse henne, det illuderer en uskyld de antakelig begge mistet i animert tilstand i tenårene, og siden har de trolig lekt med sex og forhold slik vår frivole tid krever. Ritualet stammer åpenbart fra en annen tid, fra den gang ekteskapet var en juridisk forpliktelse, en kontrakt mellom to familier. Hellig, ja, men først og fremst en avtale som regulerte seksuallivet og forplantningen i en tid før p-pillen og Guds død.

Vi vet alle hva som er det moderne kjærlighetsidealet. Det Nora i Et dukkehjem søkte da hun gikk. Hun ville ikke være Helmers «lerkefugl», men et menneske som levde i det «vidunderligste», et ekteskap som ikke bare var en juridisk kontrakt, en praktisk konstruksjon, men et frivillig kjærlighetsekteskap, en forening av to sjeler, hvor begge vokser, gir hverandre næring og frihet – og hvis man er heldig, vokser man sammen.

Det moderne kjærlighetsforholdet skal være alt. Man skal elske, man skal dele, man skal skape og oppdra barn. Man skal gjøre alle disse tusenvis av gjøremålene som er nødvendige, men ytterst kjedelige. En norsk milliardær sa en gang til meg at det beste ved å være rik var ikke at han kunne kjøpe så mange ting, men at han slapp å gjøre noe som var kjedelig. Han leverte ikke bilen på verksted, hentet ikke i barnehagen, skiftet ikke bleier. Han arbeidet, han lekte med ungene, spilte tennis, gjorde kun ting som var morsomme. Aristokratens fullendte liv.

Dessuten var han fortsatt gift.

Et slikt liv er nesten fritt for trivialiteter, trivialitetene dine skyves over på andre – din møkk, din ødelagte bil blir andres arbeid, som de skal finne mening i, mens de i tillegg har alle sine egne, private trivialiteter.

Det er høst.Venninnene mine har vært gift noen måneder nå. Jeg er fortsatt i et kynisk lune. Jeg tenker at det ibsenske ekteskapsidealet er altfor ambisiøst. Man stapper for mange ting inn i et ekteskap. Kanskje får noen det til. Jeg vet om noen få som hevder å ha fått det til, men hvor mange er de? Én av ti? Selv om halvparten forblir gift, tror jeg ikke at den halvparten er lykkelig, at de er lidenskapelige. Det er ikke lidenskap, men alt dette andre som binder: barn, hus, økonomi, en forståelse av at det ikke ble slik man drømte om, men det er tross alt bedre enn alternativet.

Høst etter sommeren. Selvfølgelig. Det er slik det må være å bli gift. Ekteskapet ikke som ekstasens begynnelse, men som dens slutt.

Jeg ser for meg fatter’n. Jeg ser hvordan han kjører fra Skien til Oslo. På vei vekk fra henne som var hans kone. I gode og i onde dager hadde han lovet, men han holdt ikke det løftet. Han kjører mot samboeren sin, mot en bonussønn og den 13 år yngre kvinnen som en dag skulle bli min mor, og jeg vet ikke hva han tenker. Jeg ser ham for meg i en av de store amerikanske bilene han hadde på den tiden. Jeg husker ennå hvordan han kjørte – rolig, men raskt, trygt, duvende. Aldri stresset. Slik var han som far – sikker, beskyttende. Men dette livet som han levde, som ikke kan ha vært rolig. Han er på vei til lidenskapen.Til helvete med plikten og løftene og hva alle der hjemme i Skien sier, han vil til den yngre kvinnen. Det er henne han vil ha, og jeg tenker at hans liv levendegjør Grevinnen av Champagnes ord fra 1174, hvor hun i et legendarisk brev besvarer spørsmålet om ekteskap er forenlig med kjærlighet, med et tydelig nei: «For elskende gir hverandre alt frivillig, ikke under nødvendighetens tvang, mens ektefeller er forpliktet til å oppfylle hverandres ønsker og nekte hverandre intet.» Pappa har aldri hørt om Grevinnen av Champagne, men denne ukentlige ferden hans fra ekteskapet til konkubinen og tilbake igjen viser at han utmerket godt forstår hva hun mente: Lidenskapen hører ikke ekteskapet til.

Jeg burde være takknemlig for at han valgte slik, for ellers ville ikke jeg vært til. Jeg har lidenskapen å takke for at jeg er født, at jeg lever.

Jeg møter en venn som jeg ikke har møtt på mange år. Han forteller hvordan jeg pleide å snakke så vakkert om mor og fars historie, om lidenskapen over flere år, om hvordan de arbeidet for å få hverandre. Han hadde blitt så rørt, sa han. Det var vakkert.

Det var vakkert. Eller jeg syntes det var vakkert, for etter hvert som jeg ble voksen, etter hvert som min ene halvbror fortalte mer, og kanskje enda viktigere, etter hvert som jeg forsto mer, fortok skjønnheten seg.

Jeg tenker på disse kvinnene. En uke med ham. En uke uten ham. Hver syvende dag kommer han, hver syvende dag drar han. Hvordan han hele tiden balanserer dem, hvordan han hele tiden klarer å gi nok til hver av dem til at de ikke kutter ham ut. Hvor mye krefter må det ikke koste å balansere slik.To sjalu kvinner.To sjalu barn.

Samtidig også en glede hos ham. En mann som har mer enn én kvinne. Kanskje også stolthet? En følelse av å være fanden til kar.

Han må ha tenkt det, i hvert fall av og til. Han var en stor, brautende mann. Han tok plass. Han gjorde det han ville. Snill, især mot barna, men snillest mot seg selv. En glede over å være på vei fra den ene varme kvinnen til den andre. Mens andre menn slet med å holde på en familie, forsørge en familie, forsørget han to. To kvinner som hver på sitt vis må ha elsket ham, for hvorfor i helvete skulle de ellers holde ut? Og kanskje det vekket en slags lidenskap hos dem til tider. Ikke bare skuffelse, ikke bare helvete, men også lidenskap. Lidenskapen som vekkes når man vil vinne noen, ikke den avtakende lidenskapen når man har vunnet.

Min far var en konservativ mann. Jeg snakket aldri med ham om forholdene hans, men jeg vet at han ikke levde i overensstemmelse med sine verdier. Samtidig var han klok nok til å forstå at det er det ingen som gjør, ikke fullt og helt. Jeg tror at han ville leve annerledes, men han gjorde det ikke. Takk og pris, men hvorfor gjorde han det ikke? Hva kom i veien?

Hans lyst, hans egoisme, dette at han kunne, at han klarte det. Det er blitt sagt at det ikke er noen prestasjon ikke å bli tatt for underslag så lenge man ikke er kasserer, men hva om man en dag sitter der med kassen i hånden?

Han kunne. Han slapp unna med det. Derfor. Fatter’ns to ekteskap er som seg hør og bør for moderne alfamenn. Han og mamma var tidlig ute med det SSB-forskeren Kari Skrede har døpt gjenbruk av pent brukte menn.

Mamma kunne sin Ibsen. Elsket Ibsen. Hun var en romantiker. Til de grader. Gud var synonymt for henne med kjærlighet, kjærlighet var Gud, deus caritatis, som en røst til slutt roper til Brand. Hun trodde at kjærligheten gjennomstrålte alt. Selv det å være en manns elskerinne. Kanskje særlig det.

En gang fikk jeg en hetterotte i gave fra noen klassekamerater. Mor avskydde virkelig rotter, den lange hårløse halen, men etter hvert lå den gjerne i hånden hennes, helt stille, og lukket øynene, og da strøk hun den, sa: Alt som lever, hungrer etter kjærlighet.

Bokhøst. Jeg leser to meget gode romaner som blant annet handler om seriemonogamiets velsignelser og forbannelser. Først Geir Gulliksens Se på oss nå, deretter Trude Marsteins Så mye hadde jeg. I Gulliksens roman møter vi en mann som er feminist, men som oppfører seg som en klassisk alfahann, som ikke klarer å holde seg unna en yngre kvinne, mens Marsteins bok tar for seg en kvinne som lever som en alfahann, som går fra mann til mann når noe bedre byr seg.

Begge karakterene gir seg hen til lidenskapen, men i begge bøkene – og dette er noe av det som gjør dem gode, men også svært triste – er dette en lidenskap karakterene kun uttaler. Disse forfatterne kan sin «show, don’t tell». Likevel, når det kommer til lidenskap, kjærlighet og forelskelse, er det tell og kun tell. Umiddelbart kan dette synes paradoksalt: Karakterene er i lidenskapens vold, men dette er altså en lidenskap som ikke gjenspeiler seg i språket. Den er påstått. Fargeløs. Villet. I denne blodfattige lidenskapen ligger Gulliksens humor og Marsteins tristesse.

Jeg tenker på fatter’n. Han kjører. Fra Skien til Oslo. På vei til lidenskapen, vekk fra familien.

En egoist bak rattet på en bil. En mann som mente at hans lykke, hans lidenskap, var viktigere enn to kvinners lykke og to barns, men samtidig kan ikke jeg, produktet av hans umoral, fordømme ham.

Eller kan jeg?

Selvfølgelig kan jeg. Min far er ikke meg. Et viktigere spørsmål er om jeg vil fordømme ham.

Det er femti år siden han var på disse kjøreturene sine nå, og jeg vet at de dreide seg om ham og hans liv. Noe privat.

Men i et større bilde finnes ingenting som er privat, det finnes ingen uavhengige mennesker, alle formes vi av alt rundt oss, og vi er mer eller mindre ønskede barn av vår tid og medskapere av en fremtid.

Pappa var tidlig ute. En av de første moderne menn. Han dyrket sin lidenskap fremfor andres ro og trygghet. Kvinnene han sa han elsket, var voksne, og dermed fikk de ta ansvar for seg selv.

Allting holder og blir holdt av noe annet enn seg selv, skriver Mehren i sitt vakre dikt, men han tar feil.

Mange slipper hverandre. Nesten alle er blitt sluppet av noen, såret.

Dét er sannheten om kjærligheten i vår tid. Vi avbilder den, vi snakker om den, vi dyrker den, vi prøver å stappe den inn i ekteskapet – en juridisk konstruksjon ment for å regulere barneproduksjon i en verden med knappere ressurser, hvor barn var en større investering enn i dag og viktigere, ikke minst som alderdommens trøst. Men vi feiler.

Pappa leste Agnar Mykle med stor glede. Ask Burlefots erotiske eskapader fylte ham med glede og minnet ham på hans egne erobringer, og jeg tenker på hvordan Mykle var en frigjort forfatter, den kanskje første seksuelt frigjorte norske forfatteren. Det finnes en glede over erotikken hos ham, en sanselighet, en mann som er på vei inn i noe ukjent som ikke er til stede hos Marstein og Gulliksen.

Hovedpersonene deres er frigjorte, men det er en frigjorthet uten glede, uten poesi.

Det gjelder ikke bare romanene deres, men kanskje også vår tid.

Jeg tror jeg vet hvorfor: Hos Mykle er seksualiteten ennå alvorlig. Det nye er nytt.Tabuer brytes, det skaper dramatikk og fantasier. Man går inn i et ukjent territorium, så lenge man vil, så er det lov, men nå har man i femti år fulgt sin lyst, gjort hva man vil. Det finnes ikke hvite flekker igjen på erotikkens kart. Alt er beskrevet. Opp og ned og inn og ut, igjen og igjen.

Men uten alvor finnes det ingen poesi. Poesi krever at noe står på spill.

Slik er det ikke lenger for den øvre middelklassen. Det er fint hvis ekteskapet varer. Helst det. Men det er også fint hvis ikke ekteskapet varer. Da klarer man det også. En smerte, men den går over, man lærer noe – å vokse gjør vondt.

Hva dette gjør med lavere samfunnsklasser, snakker vi helst ikke om, lavere klasser er jo noe de fleste av oss velger å tro at ikke finnes i Norge, med mindre de er importert eller et resultat av egen fri vilje.

Men det finnes omkostninger. Pappa kjører, men dette dreier seg ikke bare om ham, det dreier seg aldri om kun ett menneske, det dreier seg om et helt samfunn hvor noe er gått galt. Hvor bryllupene blir mer og mer kostbare, men hvor skilsmissetallene øker og fruktbarheten faller, samtidig som vi hyller kjærligheten.

Fatter’n var tidlig ute med å kjøpe videospiller. Det hadde vi lenge før noen andre i nabolaget. Han satt i den store stolen sin, jeg satt på fanget hans, og vi så på film etter film. En av disse filmene var Mytteriet på Bounty, med Marlon Brando i rollen som Fletcher Christian.

Den gjorde et voldsomt inntrykk på meg. Senere leser jeg mer om det mytteriet. Det mest fascinerende er hvordan ni mannlige mytterister i 1789 koloniserer den øde øya Pitcairn sammen med seks tahitiske menn og elleve kvinner.

Femten menn og elleve kvinner på en øy. Et spennende eksperiment. Først i 1808 kommer et annet skip til øya. Da er kun en av mennene, en av mytteristene ved navn John Adams, fortsatt i live sammen med ni av kvinnene og en rekke barn. Nå er øya nærmest blitt et religiøst diktatur under en eneveldig mann

Monogamiet er en måte å kontrollere seksualiteten på. Vi lever i en tid hvor enhver tanke på å kontrollere seksualitet, og da især kvinnelig seksualitet, blir sett på som en vederstyggelighet. Like fullt forstår vi også alle fordelene det gir å kontrollere seksualiteten.Trygge rammer for barn. En veldig nærhet mellom de få mennene og kvinnene som lykkes i å skape noe som minner om Noras ideal. Men i det større bildet også en effektiv utnyttelse av samfunnets reproduktive ressurser: I et strengt monogamt samfunn vil det finnes en mann for alle kvinner, og en kvinne for alle menn. Ingen går til spille. Alle får en familie de må verne, en familie de vil hjelpe med å vokse.

Fatter’ns eksesser gikk på bekostning av noen. Alfamennenes seriemonogami betyr at andre ikke får noen kvinner.Vinner kvinnene på det? Kanskje hvis du er kone 2 – regnestykket er annerledes for kone 1.

Og hva gjør et slikt regnestykke med samfunnet som helhet? Her vil mange storme til med forklaringer og påstander. Men det er et så stort spørsmål at man bør være kritisk til enhver som hevder å ha et svar. Antallet variabler er for mange, tidsperspektivet for langt – minst en generasjon – til at noen vitenskap vil kunne gi et svar. Vi er overgitt tommelfingerregler, historiske analogier, mer eller mindre presise nåtidsobservasjoner, og hvordan det faktiske utfallet av våre verdier vil bli. Uansett spiller det ingen rolle. Seksualiteten er fri, ånden er ute av flasken, ingen vil putte den tilbake: Noras rett til å gå er ubestridt.

Likevel er det ett tall – et tall som ikke nødvendigvis skyldes seriemonogamiet – som fanger min oppmerksomhet.Tallet er 1,62. Det antallet barn som en kvinne nå forventes å få i løpet av livet i Norge. Mens tallet som sikrer at folketallet fortsetter som før, er 2,1 barn.

Vi lever altså i en kultur som bader i velstand og fri seksualitet, men hvis befolkning over tid ville rast hvis det ikke var for innvandringen.

I hvert fall i et biologisk perspektiv kan man derfor kalle vår kultur for dysfunksjonell.

Fatter’n ville gitt pokker i et slikt perspektiv. Han hadde nok med seg og sitt liv. Ikke bli så filosofisk, ville han ha sagt til meg, det er ikke noe penger i å sitte og spekulere for mye på alt mulig som du ikke ville finne ut av allikevel.

Hva er dette vi kaller kjærlighet? Var det kjærlighet som fylte min far der han kjørte frem og tilbake? Jeg vet ikke. Det var lidenskap. Det var vilje, Schopenhauers vilje til liv, legemliggjort i form av en førtiårig entreprenør som hadde to kvinner, men var det kjærlighet?

Det finnes så mange definisjoner på kjærlighet, men kanskje vi skal holde oss til den definisjonen som verdens største kristne trossamfunn bruker: Kjærlighet er å gjøre noe godt for andre, uten å forvente noe igjen.

I lys av dette fantes det ingen kjærlighet hos min far. Bare hans lyst. Hans begjær. Og disse to kvinnene som elsket ham.

Finn Carling skrev en gang et forsvar for forelskelsen, at den var kjærlighet. Den katolske kirken er neppe enig med ham, men det er jeg. En venninne av meg sier at faren hennes ler av forelskelse. Den er bare hormoner, har han sagt. Etter 18 måneder går den over. Kanskje til noe annet.

Men jeg vet også at de eneste gangene jeg virkelig har elsket, er de gangene jeg har vært forelsket. Jeg er enig med Carling.

Jeg ser pappa. Han kjører, og jeg vet hvorfor han gjør det. I ham dette brennende hjertet. I ham denne lysten. I ham dette han må gjøre, selv om det skaper kaos, selv om det skaper smerte, selv om det er noe alle fordømmer. Hvorfor må han gjøre det? Fordi han elsker de to kvinnene, på sitt vis. Det er en selvmotsigelse, men det er slik det var, han elsket dem begge.

Fordi han kunne.

Mamma lukket seg når jeg spurte om dette.Ville ikke snakke om det.Ville holde frem det fine. Hun visste at det var en løgn, men ville gi meg en livsløgn, at hun og pappa hadde vært lykkelige, men etter hvert har jeg forstått at lidenskapen døde også mellom dem.

Selvfølgelig gjorde den det.

Slik føler jeg at det kanskje er for oss alle:Vi viser frem bilder av angivelig kjærlighet, vi kan si at kjærlighet er å gjøre det gode uten å få noe igjen, det høres fint ut, men samtidig vet vi at det er falskt. Ingen kjærlighet uten lidenskap.

Og så slipper vi.

Eller blir sluppet. Eller er blant de heldige, de velsignede, de som kanskje bærer alt, de som holder og blir holdt, de som finner noen de kan elske, og som elsker dem, tross alt.

Som fatter’n.