Unnskyldninger uten forsoning

­

Da #metoo-kampanjen høsten 2017 spredte seg over den vestlige arbeidslivsverden som en veritabel sverm av hevngudinner, fikk sjangeren «offentlig unnskyldning» ny aktualitet. På beskyldninger om slesk, kritikkverdig eller kriminell adferd fulgte mange av de anklagede mennene opp med offentlig å bekjenne sine synder og be om unnskyldning. Disse bekjennelsene, disse unnskyldningene, kan dermed sees på som en av vår egen samtids definerende sjangre. Men hva kjennetegner egentlig denne sjangeren – og hva sier den om vår tids tenkemåte og holdninger?

DEN FORTROLIGE UNNSKYLDNINGEN

Vi kan begynne med å spørre oss hva en unnskyldning egentlig er for noe. I personlige sammenhenger sier vi som oftest unnskyld fordi vi vet at vi har gjort noe galt, og at det vi har gjort, har rammet noen vi bryr oss om. Gjennom unnskyldningen ønsker vi både å lette vår samvittighet og oppnå forsoning. Et essensielt trekk ved unnskyldningen er altså at den er relasjonell – det vil si at en unnskyldning ikke simpelthen er noe man sier, men noe man ber om. Den er en del av et menneskelig samspill og må betraktes som en talehandling. Og som språkfilosofen J. L. Austin har lært oss, hører det til talehandlingens natur og vesen at den enten lykkes eller feiler. For at talehandlingen skal kunne lykkes, må visse forutsetninger være på plass. Når det gjelder unnskyldningen, må den, for å kunne bli virksom, være basert både på en innrømmelse av skyld og en felles forståelse av hvilke handlinger som unnskyldes og hva som er galt med dem. Men selv da er det naturligvis ikke gitt at unnskyldningen godtas. Dette er noe den som unnskylder seg bare må avfinne seg med: at man i en viss forstand har lagt relasjonens skjebne i hendene på motparten. Men hva skjer med unnskyldningens formål og virkninger når den flyttes fra privatsfæren og over i offentligheten?

DEN OFFENTLIGE UNNSKYLDNINGEN

Uten å skulle foreta noe dypdykk i teorier om offentlighet, kan vi konstatere at det i løpet av det tjuende århundret foregikk en betydelig grad av sammensmeltning mellom det offentlige og det private. Sosiologen Richard Sennett snakket om The fall of public man, en tese som på norsk er bedre kjent under navnet intimitetstyranniet, og som går ut på at de distanserte og upersonlige omgangsformene som tidligere hadde kjennetegnet den demokratiske kulturen, gradvis gikk i oppløsning til fordel for en offentlighet preget av intimsfæren. Den økende vektleggingen av det personlige og det private i offentligheten gikk ifølge Sennett på bekostning av saklighet, argumenter og dokumentasjon.

Blant Sennetts sentrale eksempler på den tiltagende intimiseringen av offentligheten er Richard Nixons såkalte «Checkers-tale» fra 1952. Nixon var på denne tiden blitt anklaget for økonomiske misligheter og adresserte derfor nasjonen i en direktesendt fjernsynstale. Ifølge Sennett representerer denne talen et slags vendepunkt i amerikansk offentlighet. For i stedet for å bruke denne talen til å klare opp i saken og eventuelt be om unnskyldning for sine feiltrinn og love bot og bedring, velger Nixon en helt annen strategi. Han forteller om sitt liv som hardtarbeidende amerikansk familiemann og krigsveteran fra andre verdenskrig. Og med bristende stemme forteller han om barna, hunden Checkers og sin kones beskjedne kåpe.

For å si det med Sennett: «Han fortalte det amerikanske folk at han var en mann som elsket hunder, at han var en god mann, og at de derfor skulle glemme denne saken med pengene».^{Sennett, R. (1993). The Fall of Public Man. New York: W. W. Norton & Company.} Slik lyktes det Nixon å bringe oppmerksomheten bort fra sakens fakta og over på seg selv som et autentisk, følende menneske fylt av de aller beste intensjoner.

UNNSKYLDNINGEN SOM FORSVARSTALE

Nixons Checkers-tale viser ikke bare at sakligheten neglisjeres til fordel for fremvisningen av intimsfæren, men også at bekjennelsens, og unnskyldningens, formål forandrer seg når den flyttes fra det private og over i det offentlige. Nixons egentlige mål med talen var nemlig verken å lette sin samvittighet eller å oppnå forsoning, men å legge saken død så fort som mulig og beholde sin posisjon som Eisenhowers visepresidentkandidat. Det som i utgangspunktet kunne se ut som en bekjennelse, var i virkeligheten en ren forsvarstale.

Denne situasjonen illustrerer unnskyldningens etymologiske røtter. Det engelske apology kommer fra det greske ordet apologia, som ikke refererte til en unnskyldning, men nettopp til en forsvarstale – slik Platon for eksempel skrev sin apologi på vegne av læremesteren Sokrates. I slike forsvarstaler var det ikke snakk om å innrømme skyld og feil, men om å rettferdiggjøre seg selv og sine handlinger så kraftfullt som mulig, samtidig som man angrep sine fiender. Og det kan faktisk se ut til at denne forhistorien fremdeles spiller en rolle når vår tids offentlige personer kringkaster sine tilståelser. I hvert fall viser det seg ikke sjelden at det som i utgangspunktet har et skinn av tilståelse og selvransakelse, i virkeligheten er et forsøk på å unndra seg skyld.

UNNSKYLDNINGENS INDRE SPENNINGER

Da president Bill Clintons affære med praktikanten Monica Lewinsky ble avslørt i 1998, var det hovedsakelig to ting som sto på tapetet: For det første det utenomekteskapelige forholdet, og for det andre spørsmålet om hvorvidt Clinton hadde løyet under ed da han i en vitneforklaring kategorisk hadde benektet å ha hatt et seksuelt forhold til den unge praktikanten. Clinton måtte til slutt, over et halvt år etter at saken ble et hett tema i amerikanske medier, innrømme at han hadde hatt et «upassende» forhold til Lewinsky. Han sa at han skammet seg. Han unnskyldte seg for sin dårlige dømmekraft. Men han innrømmet ikke å ha løyet under ed. Dette ble påpekt i en lederartikkel i The New York Times fra desember 1998 med tittelen «Contrition without confession» – anger uten tilståelse – hvor det ble poengtert at Clintons unnskyldning aldri ville kunne aksepteres uten at han klart og tydelig innrømmet å ha avgitt falsk forklaring. Ifølge litteraturprofessoren Peter Brooks, som i boken Troubling Confessions (2000) undersøker tilståelsen som fenomen, har denne holdningen dype røtter i vestlig kultur: Unnskyldninger må være basert på en full og uforbeholden tilståelse dersom de skal kunne aksepteres.^{Brooks, P. (2000). Troubling Confessions. Chicago: University of Chicago Press.} Clintons mangelfulle unnskyldning illustrerer ellers et fenomen som vi også kunne observere i flere av de #metoo-relaterte unnskyldningene: Nemlig at de som unnskylder seg – til tross for alle sine uttrykk for skyld og anger – vokter seg vel for å innrømme ting som kan medføre straffeansvar. I mange tilfeller får man en klar følelse av at unnskyldningen er blitt gjennomsett av advokater før den er blitt godkjent for publisering.

Ifølge Peter Brooks er det ellers et problem at den offentlige unnskyldningen typisk er ment å skulle utføre flere ulike og til dels motstridende talehandlinger på en og samme tid. Dermed hviler det ofte noe nærmest umulig over disse ytringene: På den ene siden vil avsenderen beklage seg på en måte som er akseptabel for flest mulig. På den andre siden vil han også gjerne forsvare seg, for eksempel ved å understreke at saken tross alt er mindre alvorlig enn det anklagerne har villet ha det til. I mange tilfeller inneholder unnskyldningene også klare motangrep, hvor anklagerne beskyldes for løgn og slette motiver. Med andre ord forsøker man å konstruere ytringer som både er unnskyldninger, selvforsvar og motangrep på samme tid. Det sier seg selv at det ikke er lett å få en enkelt ytring til å utføre alle disse sprikende oppgavene samtidig. Motangrepets aggresjon har en tendens til å oppheve den innledende angeren.

ANKLAGENE

Men hvorfor er det i våre dager blitt så viktig å utstyre unnskyldningene med motangrep? Hvorfor kan man ikke bare innrømme skyld, be om tilgivelse – og ferdig med det?

Her kan det være nyttig å kaste et blikk på de ytringene unnskyldningene responderer på, nemlig de offentlige anklagene. Også anklagen har lange røtter i den vestlige tradisjonen – hvor den har spilt en sentral rolle både innen rettsvesen, religion og politikk. Samtidig er det klart at også anklagenes karakter har forandret seg betydelig som følge av intimiseringen av offentligheten og den digitale revolusjonen. For der den som ville anklage noen offentlig tidligere sto overfor mange hindre i form av redaktører, VærVarsom-plakater og manglende muligheter til selvpublisering, kan alle nå, når som helst, anklage hvem som helst for hva som helst på Twitter, Facebook og andre sosiale medier. Og når disse anklagene først er blitt kringkastet, har andre medier en tendens til å følge etter, det vil si: Man kan rapportere som en nyhet det faktum at anklagen er blitt ytret, uten at redaktørene gjør en selvstendig vurdering av hvorvidt den holder stikk. Dermed har disse anklagene en tendens til å spre seg som ild i tørt gress, i hvert fall når de angår berømte personer.

Og det er kanskje ikke så rart at enkelte av de anklagede føler seg urettferdig behandlet – når de i løpet av få timer blir konfrontert med et veritabelt skred av beskyldninger og ukvemsord fra alle kanter og i alle slags fora. I en slik situasjon er det forståelig at man ikke er innstilt på å komme med en ektefølt unnskyldning som dekker alt man er blitt anklaget for. Ja, hvordan skulle det i det hele tatt være mulig å komme med en full tilståelse i møte med en slik usammenhengende kaskade av Twitter-, Redditog Facebookanklager – fra folk som ikke har noe personlig kjennskap til saken?

DEN NYE BEKJENNELSESKULTUREN

En annen forandring som har kommet med internettrevolusjonen, er anklagernes vilje til å inkludere intime detaljer i sine offentlige anklager. Der offentlige personer historisk sett holdt på verdigheten ved å skille tydelig mellom privatsfæren og deres offentlige fasade, har slike personer i dag ofte ikke noe imot å lette på sløret og avsløre intime detaljer fra eget liv. Den personlige bekjennelsen står dessuten sterkt i online-kulturen som vokste frem på begynnelsen av vårt århundre: Bloggere og SoMe-brukere kappes om å by sine lesere på pirrende detaljer fra sitt eget liv i håp om å bli belønnet med økte besøkstall eller digitale gruppeklemmer. I samme periode kom også fremveksten av reality-tv og dessuten, på det litterære feltet, oppblomstringen av den sjangeroverskridene selvfiksjonen, som i mange av sine inkarnasjoner, for eksempel i Karl Ove Knausgårds Min Kamp-serie, likeledes legger stor vekt på bekjennende avsløringer og intime betroelser.

Denne nye bekjennelseskulturen har åpenbart bidratt til å berede grunnen for alle de fortellingene om seksuell trakassering og overgrep som så dagens lys i kjølvannet av #metoo-kampanjen. Når skillet mellom privat og offentlig først er brutt ned, blir det lettere å stå frem med ens skambelagte fortellinger. Samtidig er det vel også slik at jo flere detaljer som inkluderes i anklagene, desto større blir sjansene for at det oppstår uenigheter og konflikter omkring hva som egentlig skjedde. Som følge av disse uenighetene oppstår det også et behov hos de anklagede om å ta til motmæle og korrigere innholdet i anklagene – hvilket altså har en tendens til å svekke unnskyldningens mulighet for å bli virksom.

HARVEY WEINSTEINS MISLYKKEDE UNNSKYLDNING

La oss se nærmere på noen av de unnskyldningene som ble ytret i forbindelse med #metoo-kampanjen.Vi kan begynne med selve uravsløringen, nemlig opprullingen av Harvey Weinsteins overtramp og overgrep mot en hel rekke kvinner i løpet av en periode på over 30 år.

Weinsteins beklagelse ble publisert 5. oktober 2018 og er en selsom tekst. Den inneholder ingen referanser til anklagene han er blitt konfrontert med, og gir heller ingen pekepinn med hensyn til hvem unnskyldningen er adressert til. Allerede i åpningen bærer teksten preg av en forsvarstale: «I came of age in the 60’s and 70’s, when all the rules about behavior and workplaces were different. That was the culture then». Hvordan skal dette forstås? Vi kan merke oss at ordet «that» i siste setning har dobbel referanse: Det refererer både til de handlingene Weinstein er anklaget for, og handlingene han mener var vanlige på arbeidsplassen da han var ung. Slik normaliserer han sin egen oppførsel, samtidig som han påstår at han ganske enkelt er et produkt av sin tid. Først i det siste har han lært at hans bakgrunn fra kulturen på 1960-tallet og 1970-tallet «ikke er noen unnskyldning» – men unnlater å presisere hva som eventuelt skal unnskyldes. At han ikke alltid har vært helt up to date sosialt sett? At han fremdeles er litt mer hippie-aktig frigjort på det seksuelle området enn nåtidens unge voksne?

Etter denne opptakten vender Weinstein oppmerksomheten bort fra samfunnet og over mot sitt eget psykiske univers: Han har innsett at han må bli et bedre menneske, og vil gjerne be om unnskyldning. Han vet at han har en vanskelig «reise» foran seg, men bedyrer samtidig at han er fast besluttet på å gjøre alt som kreves for å få en ny sjanse. Og mens han nå liksom romsterer rundt der i sitt eget indre, er det som om han med ett støter på noe – noe som tvinger seg frem, til tross for at det ikke har noen naturlig plass i en slik sammenheng, nemlig sinnet hans, som han nå sier at han trenger å kanalisere – formodentlig fordi det etter avsløringene har mistet sin retning. Men vent nå litt – var det ikke nettopp dette sinnet han tidligere lot skylle over alle dem som forsøkte å stille ham til ansvar for hans overtramp, og som han nå forsøker å unnskylde seg overfor?

Weinsteins tematisering av sitt eget sinne blir ikke mindre bisart når han fortsetter med å erklære at det fra nå av vil være rettet mot The National Rifle Association og denne organisasjonens visepresident,Wayne LaPierre, som han antyder at han kan få avsatt – i likhet forresten med president Trump, som Weinstein likeledes mener å kunne styrte, ved hjelp av en kritisk film. Han ser her ut til å forsøke å vinne sympati i progressive kretser (altså de samme kretsene han nå opplever størst fordømmelse fra) ved å mane frem en felles fiende. Han vil minne om at han tross alt befinner seg på den rette siden politisk sett. Det spørs imidlertid om han ikke her først og fremst presenterer seg som en mann som har for vane å skryte av sin egen makt, men som ennå ikke har innsett at hans endelige fall allerede har funnet sted.

Inntrykket av selvforherligelse og selvbedrag forsterkes idet Weinstein nevner at han året i forveien tok initiativet til opprettelsen av en stiftelse som skulle støtte kvinnelige regissører ved University of South Carolina. Unnskyldningen har nå forvandlet seg til uforstilt selvros – som raskt slår over i sentimentalitet: Fondet er oppkalt etter hans mor, og han kommer så visst ikke til å skuffe henne! Det er her som om vi hører Weinsteins selvforelskede snufs mens vi leser, samtidig som vi merker oss linjen tilbake til Checkers-talen fra 1952, der Nixon ikke bare påkalte hunden og barna, men også sin anstendige kone og hennes nøkterne kåpe.Weinstein forsøker seg på noe lignende: Også han nevner barna, som gjør det ekstra viktig at han klarer å forbedre seg selv, og dessuten altså moren, som døde i 2016, og hvis minne han nå vil ære. Budskapet er omtrent det samme i begge tilfeller: Jeg er en hengiven familiemann, jeg elsker mine barn og er full av gode intensjoner. I lys av dette håper jeg dere kan gå med på å glemme disse beklagelige foreteelsene, som uansett ikke er av stor betydning, slik at vi kan bevege oss videre – fremover, mot nye høyder.

Weinstein fremstår i det hele tatt som det motsatte av en angrende synder – eller for å si det mer presist: Han vil for så vidt gjerne gi uttrykk for selvbebreidelse, men foretrekker at den finner sted uten forbindelseslinjer til de konkrete handlingene han er anklaget for. Han vil angre, men ikke tilstå. Han vil forbedre seg selv, men ikke innrømme at det er så mye å forbedre. Og han sier selvfølgelig ingenting om hva han har utsatt sine ofre for. Kort sagt: Weinstein er ikke i nærheten av å gi noen full tilståelse, og unnskyldningen hans faller dermed flatt til jorden.

KEVIN SPACEY: UNNSKYLDNINGEN SOM FORTELLING

Den offentlige unnskyldningen inneholder altså både fortellinger, introspeksjon og diverse publikumsappeller. Når det gjelder fortellingene, kan de forsøksvis deles inn i to hovedtyper: På den ene siden har vi fortellingen om handlingene som unnskyldes, på den andre en selvbiografisk fortelling som rammer inn de kritikkverdige handlingene og setter dem inn i en større sammenheng – vanligvis i den hensikt å fremstille dem som beklagelige unntak fra et ellers respektabelt livsløp.

Begge disse typene fortellinger har en tendens til å spille på visse større og stereotypiske fortellinger i kulturen – det som i sosiologien noen ganger går under navnet «makro-fortellinger» eller stock stories. Poenget er at de individuelle fortellingene må være gjenkjennelige dersom de skal kunne bli retorisk virksomme. Men samtidig er det også slik at disse stereotypiske fortellingene har betydninger som den talende selv ikke kontrollerer – og som uvegerlig settes i spill når man tar dem i bruk. Kevin Spaceys unnskyldning fra oktober 2017 er et godt eksempel på hvilke problemer som kan oppstå i så måte.

Spaceys unnskyldning gjaldt en anklage fra skuespilleren Anthony Rapp om at House of Cards-stjernen i 1986, da Rapp var 14 år gammel, hadde forsøkt å forføre ham ved å legge seg oppå ham i en sen nattetime. Spaceys unnskyldning ble publisert på Twitter og så slik ut:

I have a lot of respect and admiration for Anthony Rapp as an actor. I’m beyond horrified to hear his story. I honestly do not remember the encounter, it would have been over 30 years ago. But if I did behave then as he describes, I owe him the sincerest apology for what would have been deeply inappropriate drunken behavior, and I am sorry for the feelings he describes having carried with him all these years. This story has encouraged me to address other things about my life. I know that there are stories out there about me and that some have been fueled by the fact that I have been so protective of my privacy.As those closest to me know, in my life I have had relationships with both men and women. I have loved and had romantic encounters with men throughout my life, and I choose now to live as a gay man. I want to deal with this honestly and openly and that starts with examining my own behavior. Unnskyldningen faller i to tydelig markerte avsnitt, der det første er viet fortellingen om de konkrete handlingene, mens det andre er viet den selvbiografiske fortellingen. Når det gjelder fortellingen om den kritikkverdige handlingen, kan vi notere oss at Spacey – i tillegg til å så tvil om hendelsen ved å hevde at han ikke husker den – forsøker å redefinere den. For mens Rapps anklage knytter an til den stereotypiske fortellingen om skaphomsen som forfører unge gutter, forsøker Spacey å plassere hendelsen i en annen stereotypisk fortelling, nemlig den som handler om dumme ting man gjør i fylla. Slik får han både forklart at han ikke husker episoden og appellert til alle oss som vet hvordan det er å ha gjort idiotiske ting i beruset tilstand.

Hadde Spacey latt det bli med dette, ville unnskyldningen kanskje fungert bedre enn den gjorde. Hovedproblemet med Spaceys utspill ligger i det andre avsnittet, det vil si i fortellingen om hans egen seksualitet. Spacey spiller her på den stereotypiske fortellingen om den homofile mannen som først i moden alder kommer ut av skapet – et narrativ som i våre dager vanligvis blir møtt med gratulasjoner og varme håndtrykk. Problemet med Spaceys unnskyldning ligger i kombinasjonen av disse to fortellingene – for hva er det han egentlig prøver å antyde her? Som flere kommentatorer straks påpekte, er det naturligvis ikke slik at overgrepshandlinger kan unnskyldes fordi overgriperen er homofil. Et annet problem er at den siste fortellingen, når den kombineres med den første, kan sies å nøre oppunder et homofobt narrativ om homofile menn som er besatt av sex og ute av stand til å kontrollere sine lyster, typisk rettet mot unge gutter.

Det kan se ut til at Spacey ikke i tilstrekkelig grad var bevisst på hvilke betydninger som ble satt i spill da han kombinerte disse fortellingene slik han gjorde. Han har antakelig satset på at den positive fortellingen om hans nyvunne åpenhet som homofil mann skulle overskygge en beklagelig enkeltepisode fra 30 år tilbake i tid – som kanskje ikke engang har funnet sted. Det viste seg imidlertid at den selvbiografiske fortellingen i dette tilfellet ikke annullerte fortellingen om overgrepet, men derimot kolliderte med den på en måte som skapte nye meninger som ikke gavnet Spaceys sak eller renommé.

NORSKE UNNSKYLDNINGER #1: TROND GISKE

Selv om #metoo-kampanjen fikk betydning også i Norge, var den alt i alt mindre tilspisset her enn i USA. Dette skyldes blant annet at det i Norge kom relativt få konkrete beskyldninger via sosiale medier. Det meste ble tatt hånd om i offisielle kanaler og behandlet som personalsaker eller varslingssaker i de aktuelle institusjonene. Ikke desto mindre førte flere av sakene til offentlige beklagelser fra de anklagede mennene – for eksempel Trond Giske, som først unnskyldte sin klanderverdige oppførsel på NRK Dagsrevyen 21. desember 2017 i et lengre intervju med Nina Owing, og dernest i tre Facebook-innlegg.

Med hensyn til den tv-sendte beklagelsen, er den først og fremst preget av to språklige vendinger: at han «beklager dypt», og at han «tar saken på det dypeste alvor». Dette gjentar han flere ganger. Han understreker også gang på gang at #metoo-kampanjen har vært en øyeåpner for ham, og at han skal lære av situasjonen han har havnet i. Oppgaven består nå, sier han, i å jobbe med seg selv og gjenreise tilliten.

Men samtidig som det tilsynelatende ikke er noen grenser for hvor «dypt» Giske vil beklage, svarer han unnvikende når Owing spør ham om denne saken etter hans egen mening dreier seg om seksuell trakassering:

Jeg er ikke ... altså, om det er noe som er upassende eller noe som er ubehagelig, så er det for meg mer enn nok til å beklage dypt, fordi at når folk møter meg, så håper jeg at de skal oppleve trygghet og trivsel, det skal ikke være ubehagelig eller upassende, så det er det viktige for meg. I den første påbegynte setningen lurer jeg på om han skal til å si at han ikke er jurist, og dermed ikke kompetent til å avgjøre om det han har gjort, faller inn under definisjonen av seksuell trakassering. I så fall tar han seg i det, og antyder isteden at det for ham ikke er så viktig hva man kaller det, samtidig som han i grunnen avviser at han selv mener at det er dette saken dreier seg om. Han høres på en måte oppriktig angrende ut, men samtidig er det klart at han allerede er begynt å utøve selvforsvar: Det høres ikke ut som om han mener at han har gjort seg skyldig i seksuell trakassering – hvilket jo står i et direkte motsetningsforhold til varslernes oppfatninger. Den fulle tilståelsen mangler altså også hos Giske. Denne mangelen blir desto tydeligere når han, riktignok i lavmælte vendinger, påpeker at han «ikke bestandig gjenkjenner [seg] eller er enig i alle detaljer». Han skjerper tonen på dette punktet i sin første Facebook-respons, hvor det heter at han opplever at «det kommer påstander jeg må bestride, fordi det ikke samsvarer med min opplevelse, eller fordi det som presenteres som fakta, ikke stemmer».

I den neste oppdateringen skjerpes tonen ytterligere, samtidig som han fremdeles bedyrer sin respekt og omsorg for de «reelle varslerne»:

En grundig behandling innebærer også at jeg får legge frem min versjon. Det er kommet flere grunnløse og falske varsler med påstander og beskrivelser jeg på det sterkeste bestrider. Disse har systematisk vært lekket til mediene, Alvorlige [sic!] anklager er blitt publisert kun basert på anonyme kilder, kommentert som sannheter, og spredt i sosiale medier. Dette har gjort min og andres situasjon svært vanskelig, og undergraver også tryggheten til reelle varslere. I tillegg til at han her slår fast at flere av varslerne lyver, antyder han at det er blitt satt i gang en politisk motivert kampanje mot ham, noe han uten videre avfeide da han ble spurt om det i intervjuet med NRK.Vi har sett det før: Når anklagene blir mange, og sprer seg i ulike kanaler, blir det også vanskeligere å beholde den ydmyke tonen som tilståelsen og unnskyldningen krever.Viljen til slå tilbake øker.

I den tredje oppdateringen, publisert 7. januar i år, legger Giske til noen ytterligere momenter som vi gjenkjenner fra de amerikanske beklagelsene. For det første kommer henvisningen til familien, som han skriver at han er svært glad i. Giske fremstår her riktignok som mer oppriktig og sympatisk enn Nixon og Weinstein, siden hans poeng ikke er å fremheve sin egen fortreffelighet ved å bedyre sin kjærlighet til barn og ektefelle, men snarere å minne pressen om at familien er uskyldige ofre i denne saken.

For det andre tar også Giske med et selvbiografisk mininarrativ:

Det er 35 år siden jeg meldte meg inn i AUF og Arbeiderpartiet. Innsatsen for de sosialdemokratiske verdiene har fylt mitt liv siden den gangen. Mitt dype samfunnsengasjement gjorde at jeg valgte et liv for å slåss mot urettferdighet, for rettferdig fordeling og like muligheter for alle. Det vil jeg fortsette med. Her er det ikke fritt for at beklagelsene har slått om i selvskryt, der poenget synes å være det samme som vi tidligere har sett i forbindelse med slike selvbiografiske fortellinger: Nemlig at det overordnede bildet av den anklagedes liv – i Giskes tilfelle hans dype samfunnsengasjement og rosverdige kamp mot urettferdighet og ulikhet – langt overskygger de beklagelige enkelthendelsene som nå har kommet opp. Her går Giske ganske langt i å plassere seg selv i den heroiske rollen som utrettelig frihetshelt og de svakes forsvarer. I rak motsetning, altså, til bildet av en full minister som tvinger tungen sin ned i svelget på en ung partifelle.

NORSKE UNNSKYLDNINGER #2: KRISTIAN TONNING RIISE

Like over midnatt onsdag 10. januar 2018 postet Kristian Tonning Riise (Høyre) et innlegg på Facebook der han beklager upassende oppførsel i partisammenhenger. I motsetning til de andre beklagelsene vi har sett på, slettet Riise senere sitt mea culpa, hvilket naturligvis er relevant for hvordan vi forstår meddelelsen nå, noen måneder senere. I likhet med flere av de øvrige unnskyldningene gjør også Riise aktivt bruk av den selvbiografiske fortellingen, som hos ham opptar mesteparten av teksten. Den går i hovedtrekk slik:

Tonning Riises ungdomstid var i stor grad preget av Unge Høyre. Det var en fin tid, med mye sosialt samvær. Men selv om han er stolt over mye han fikk til i denne perioden, er det også ting han angrer på:Visse ting han har sagt og ment og relasjoner han har inngått. Etter hvert som han ble eldre og fikk mer fremtredende verv, gjennomgikk han en rolleendring som han ikke var seg tilstrekkelig bevisst – særlig i sosiale sammenhenger. Men så kom altså #metoo-kampanjen, som var en vekker for ham. Han ble dessuten konfrontert med at flere partimedlemmer hadde reagert på atferden hans. Dette beklager han, samtidig som han understreker at han aldri med vilje har oppført seg ufint mot noen, og at det ikke foreligger noen varsler mot ham.

Fortellingen føres nå frem til sitt vendepunkt og kulminasjon, som skjer i språkets her og nå: Riise kunngjør at han trekker seg som leder av Unge Høyre. Kunngjøringen er plassert slik at den fremstår som en konsekvens av en selvgranskende erkjennelsesprosess. Han avslutter slik: «Dette er derfor et viktig signal til de av oss som besitter lederroller, at vi må gå i oss selv og tenke gjennom hvordan vi både skal ta ansvar og sørge for at en viktig opprydning ikke stopper opp».

Tonning Riises fortelling er påfallende vag både med hensyn til hva som har skjedd, og når det har skjedd. Han beklager «ting han har sagt og meninger han har hatt», men hva har dette egentlig med #metoo-kampanjen å gjøre? Han beklager «relasjoner han har inngått», men det kan vel mange av oss ha grunn til når vi ser tilbake på ungdomstid og studietid? Kort sagt: Tonning Riise unnskylder seg ikke egentlig for stort annet enn hva enhver annen kunne ha gjort. Når han nærmer seg sakens kjerne, nemlig den upassende atferden som oppsto i og med hans manglende rolleforståelse etter hvert som han ble eldre, blir han påfallende taus.

Også i Tonning Riises tilfelle danner det selvbiografiske narrativet et fordelaktig selvportrett: Han har riktignok, om enn uforvarende, gjort seg skyldig i overtramp, men har også hatt integritet nok til å ta ansvar for det han har gjort – i grunnen uten egentlig å trenge det, siden det ikke har kommet noen varsler mot ham.Ved å fratre som leder har han på resolutt vis ofret sine egne interesser for å sende et klart signal til hele samfunnet om at alle menn i maktposisjoner bør følge hans eksempel. Bare slik kan #metoo-kampanjen få fullført sin misjon.

Tonning Riise berører med dette selve urtemaet i bekjennelseslitteraturen, nemlig omvendelsen. I Augustins Bekjennelser (ca. 400 e. Kr.) var det et sentralt poeng at forfatterens omvendelse fra syndig hedonist til dydig kristen ble sett på som eksemplarisk – slik at også andre kunne finne den rette vei ved å følge i hans fotspor. Uten sammenligning for øvrig ser vi noe lignende hos Tonning Riise: Han var tidligere en person som med rette kunne anklages for tilfeller av maktmisbruk, men har nå forvandlet seg til en mønsterverdig figur som støtter #metoo-bevegelsen ved å gå foran med et godt eksempel. Det er formelig som om han byr sitt kvinnelige publikum skulderen i forventningen om et varmt klapp.

KOMMUNIKASJONSRÅDGIVNING OG IMAGE REPAIR

Hovedproblemet med Tonning Riises bekjennelse var som vi nå vet, at den inneholdt flere beviselige usannheter. For det første var det ikke sant at det ikke var kommet noen varsler mot ham. For det andre viste det seg at han flere ganger – første gang i 2013 – var blitt konfrontert med bekymringer omkring hans egen oppførsel, uten å endre adferd. For det tredje ble det klart at beslutningen om å trekke seg som leder av Unge Høyre, ikke var hans egen, men noe han var blitt bedt om av sentralstyret. Disse usannhetene bidrar naturligvis til inntrykket av at unnskyldningen ikke er oppriktig, og var formodentlig også grunnen til at han senere slettet innlegget. Samtidig er inntrykket av manglende oppriktighet såpass gjennomgående i alle disse sakene at det synes nærliggende å se det som et allment fenomen. Hva skyldes det?

Mitt forslag er å søke årsaken i tankegangen vi finner innen moderne kommunikasjonsrådgivning. Målet med offentlige ytringer er her først og fremst å fremme et egennyttig budskap så effektivt som mulig – noe som innebærer at ethvert forhold som svekker selve saken, må forties, tones ned eller omtales i forskjønnende vendinger. Dette står naturligvis i rak motsetning til den fortrolige unnskyldningen, hvor det dreier seg om åpent og ærlig å innrømme skyld og uttrykke anger – i håp om å oppnå tilgivelse og forsoning. Men selv om også den som unnskylder seg offentlig, nærer et ønske om å få tilgivelse, vil det i dag (særlig for en politiker) være bort imot umulig å unngå å se ytringen i et kommunikasjonsrådgiver-perspektiv.

Dermed blir unnskyldningens formål uvegerlig forskjøvet: Hovedmålet blir det som gjerne kalles image repair, som i tilfeller av den typen vi her diskuterer, innebærer å få saken fjernet fra mediebildet så fort som mulig og med færrest mulig skadevirkninger.^{Se for eksempel Benoit, W.L. (2015). Accounts, Excuses and Apologies. Image Repair Theory and Research. Second Edition. New York: Suny Press.} Den underliggende strategien ser dermed ut til å bli ganske lik i alle tilfellene: Fremstå så oppriktig angrende som mulig samtidig som du innrømmer minst mulig, og dessuten på subtilt vis både bagatelliserer det klanderverdige forholdet og fremstiller deg selv som et beundringsverdig menneske. Dette synes å være bunnlinjen i den offentlige unnskyldningens retorikk.^{Den alternative fremgangsmåten er å tilstå alt og beklage seg uforbeholdent på et så tidlig stadium som mulig. Ifølge masterstudenten Kim Arne Hammerstad, som har studert norske unnskyldninger etter andre verdenskrig, er dette stort sett alltid den beste måten å respondere på «hvis det er så lite som et fnugg av sannhet i skandalen som du står oppe i». Men når anklagene er ødeleggende for ens renommé, og man i tillegg ikke kjenner seg helt igjen i dem, er det langt fra sikkert at dette er riktig strategi. Hammerstads artikkel er tilgjengelig her: agendamagasin.no/kommentarer/vanskelige-u-ordet/}

NORSKE UNNSKYLDNINGER #3: SYLVI LISTHAUG

Og mens vi nå er inne på kommunikasjonsrådgivere – hva med Sylvi Listhaugs unnskyldning i anledning det famøse Facebook-innlegget der det på et bilde av noen islamistiske krigere sto skrevet at «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet»? Innlegget ble møtt med massiv kritikk, som i hovedsak gikk ut på at Listhaug her nøret oppunder det hatet mot Arbeiderpartiet som ulmer på deler av høyresiden, og som også lå til grunn for terrorhandlingene 22/7. Listhaug responderte med å unnskylde seg i fire separate innlegg på Stortinget. Grunnen til at det ikke holdt med ett, var at opposisjonen, med Jonas Gahr Støre og Bjørnar Moxnes i spissen, hadde vanskelig for å akseptere unnskyldningen. Problemet var blant annet at Listhaug i den første unnskyldningen hadde henvist til dårlig timing (på grunn av Erik Poppes ferske Utøyafilm) og dessuten antydet at det i hovedsak var kommunikasjonsmåten som hadde vært feil.

I det andre, tredje og fjerde innlegget presses Listhaug til å presisere at unnskyldningen er uforbeholden, og at den også gjelder innleggets innhold. Hun bedyrer til og med at den kommer fra dypet av hennes hjerte.

Men Listhaug hadde fremdeles problemer med å bli trodd. Hvorfor? Her tror jeg svaret ganske enkelt er at Listhaug fremsto som uoppriktig fordi hun var uoppriktig. Hun angret egentlig ingenting, og dette skinte gjennom når hun snakket.

Mistanken ble bekreftet under pressekonferansen Listhaug holdt i forbindelse med avgangen som justisminister. Hun åpner her med å si at vi den siste uken «har sett utrolig mye ondskap i Norge». Hvem har stått for denne ondskapen? Det kan vanskelig ha vært andre enn hennes kritikere, som innbefatter de samme menneskene som hun tidligere hadde forsøkt å unnskylde seg overfor. Hun følger så opp med flere aggressive utfall mot Jonas Gahr Støre, som ifølge Listhaug «ikke er egnet til å være statsminister i Norge», og som hun i sin nye rolle som stortingsrepresentant derfor vil bekjempe av alle krefter. Støre har forsøkt å kneble henne, sier hun videre – før hun ender opp med å påstå at hennes fratredelse som justisminister dypest sett skjer på vegne av ytringsfriheten.

Dette høres underlig ut, men logikken er som følger: Ifølge Listhaug har hendelsene den siste uken vist «hvor sterkt ytringsfriheten i Norge er under press» – hvilket er det samme som å si at kritikken mot Facebook-innlegget hennes i virkeligheten var et angrep på ytringsfriheten. Som justisminister kunne hun ikke påpeke dette, fordi hun da ville ha risikert å velte hele regjeringen. Altså var det kun ved å fratre som statsråd at hun kunne komme i posisjon til å si sannheten om saken, og på den måten bli en tydeligere og mer ubøyelig forsvarer av ytringsfriheten. Som justisminister kunne hun ikke «være seg selv», som hun sier. Men når hun nå igjen kan være seg selv, er det ikke lenger snakk om å uttrykke anger. På spørsmål om det ikke er noe hun angrer på fra den siste tiden, svarer hun dette:

Jeg ønsket å kommentere dette tidligere. Det fikk jeg ikke anledning til. Men når først situasjonen er kommet dit at landet står overfor en regjeringskrise, så er det faktisk viktig for meg å sette partiet først, landet først, og ytringsfriheten først. På det bokstavelige planet er dette utenomsnakk, men de to første setningene gir likevel et hint om hva dette handler om for Listhaug: Hvis det hadde vært opp til henne, hadde hun snakket annerledes om denne saken helt fra første stund – men det fikk hun altså ikke anledning til. I stedet ble hun presset til å si unnskyld. Og her tror jeg vi er fremme ved Listhaugs egentlige innrømmelse i denne saken: at hun hele tiden har funnet kritikken totalt urimelig, og at hun har opplevd protestene som et kor av barnslig syting.

Vi kan imidlertid merke oss at Listhaug selv ikke nå uttrykkelig trekker tilbake unnskyldningen. Hun sier heller ikke med rene ord at hun ikke angrer på noe. Som tidligere kommunikasjonsrådgiver vet hun naturligvis at klar tale på dette punktet bare ville ført til at mediestormen ikke ga seg. Dermed mumler hun bare raskt at hun har beklaget seg, og nå har beveget seg videre (hva nå det måtte bety). Slik inntar Listhaug, på akrobatisk vis og i samsvar med tidens postfaktuelle strømninger, en posisjon der hun både sier unnskyld og viser fingeren på en og samme tid.

UNNSKYLDNINGEN SOM STRAFF

Er det nå blitt mulig å besvare noen av de spørsmålene vi stilte innledningsvis? Vi kan i hvert fall slå fast at unnskyldningen forandrer karakter når den flyttes ut av privatlivet og over i den offentlige sfæren. Selv om vi godtar Sennetts poeng om den tiltagende intimiseringen av offentligheten, innebærer dette jo ikke at det private og det offentlige nå simpelthen er det samme. Den mest sentrale forskjellen i vår sammenheng er at den offentlige unnskyldningen, i motsetning til den private, fremføres overfor et stort og ukjent publikum, som kan respondere i ulike fora.

Dermed forsvinner den fortroligheten som er betegnende for private unnskyldninger. Den offentlige unnskyldningen blir isteden en slags performance, som i like stor grad er henvendt til andre enn dem man unnskylder seg overfor. Dette er særlig påfallende i tilfellet Kevin Spacey, hvor unnskyldningen kun gjelder Anthony Rapp, men der Rapp likevel omtales i tredjeperson. Er det da mulig å si at Spacey faktisk unnskylder seg overfor Rapp?

Når unnskyldningen blir offentlig, får den noe rituelt over seg. Ritualet foregår på en virtuell plattform: Rundt den samler det seg skuelystne for å se hvordan skandalen utspiller seg, hvordan fisken vrir seg på kroken. Den som unnskylder seg offentlig, kan altså ikke regne med å være omgitt av hverken velvilje eller en felles forståelse av saken. I så måte kan man si at dagens offentlige unnskyldning er blitt en slags straff som kompenserer for rettssystemets manglende mulighet til å forfølge visse saker. For dersom noen faktisk har gjort noe straffbart, og blir dømt for det, blir de sjelden avkrevd en offentlig unnskyldning. I slike tilfeller følger pressen stort sett regelen om å anonymisere, og man unngår skandalepregede oppslag. Men i gråsonetilfeller, som seksuell trakassering og upassende adferd, er den offentlige unnskyldningen påkrevd – og da ikke først og fremst på vegne av varslerne, men til fordel for alle oss andre: nyhetskonsumentene, internettsurferne, kommentarskribentene.

For øvrig kan vi notere oss at det er én ting ingen av dem som unnskylder seg offentlig noensinne er villig til å innrømme: At de har hatt slette hensikter eller nedrige motiver. Allerede Nixon så dette klart: For å oppnå suksess som offentlig person er det essensielt å bli oppfattet som et menneske med gode intensjoner.

UBEHAGET I KULTUREN

Kan man ikke likevel si at unnskyldningen som mediebegivenhet har en rensende eller oppklarende virkning som bidrar til å styrke fellesskapet? Vi bør ikke avvise en slik synsmåte uten videre, for den offentlige unnskyldningen er tross alt en respons på et kollektivt krav eller behov. Slik sett kunne man betrakte hele prosessen – fra varsling via unnskyldning til publikums respons – som et uttrykk for en felles moralfølelse. Spørsmålet er imidlertid om dagens medievirkelighet tillater oss å se saken i et så vidt positivt lys.

Bendik Wold satte i så måte fingeren på noe sentralt i en kronikk om #metoo-bevegelsen og Giske-saken i Klassekampen (11.1.2018). Her påpeker han at mange av #metoo-sakene har lett for å bli mat for skandalepressen. Det store medietrykket i Giske-saken er, skriver han, bare tilsynelatende et uttrykk for at «pressefolk er oppbrakt over Giskes fremferd». I virkeligheten bagatelliserer de den – gjennom forhåndsdømming, ubetenksom identifisering og hemningsløs bruk av anonyme kilder.Wold går ikke nærmere inn på hvorfor det er slik, men forklaringen synes åpenbar: Journalistene er drevet av ønsket om å være først ute med pikante detaljer om skandalen. Sagt på en annen måte: Medienes primære mål er ikke å sikre en rettferdig prosess ved å få alle fakta på bordet, men å samle lesere og seere omkring sine egne nyhetssaker. Dermed er det ikke til å unngå at dekningen får et visst underholdningspreg.

Spørsmålet blir da om ikke denne mediedynamikken står i et motsetningsforhold til den offentlige unnskyldningens mulighet for å bli virksom – i betydningen: Å få i stand en kollektiv forsoningsprosess. Dersom den skulle ha kunnet gjøre det, måtte den ha vært omgitt av et visst alvor, en viss verdighet og kanskje også en viss langsomhet – slik at både de berørte partene og publikum kunne få følelsen av at den klanderverdige handlingen var blitt adressert, at alle var blitt hørt, at skyld var blitt fordelt på en rettferdig måte, og at den skyldige var oppriktig i sin beklagelse.

De fleste av disse forutsetningene mangler i dagens mediehverdag, hvor atmosfæren som kjent er temmelig oppjaget. Som nyhetskonsumenter befinner vi oss alltid liksom på farten videre, til neste sak, neste avsløring, neste skandale. De færreste av oss er egentlig opptatt av forsoning og tilgivelse: Pressefolkene vil ha lesere og seere, de skuelystne vil enten underholdes eller forarges, alt etter politisk tilhørighet og personlige tilbøyeligheter – mens den som unnskylder seg, bare vil ha saken ut av verden så fort som mulig. Hva med ofrene? De føler seg ofte ikke ivaretatt og opplever i mange tilfeller mediepresset som en like stor belastning som den anklagede. Mediesirkuset går sin gang, uavhengig av hva de berørte partene måtte mene eller føle.

Og her er står vi, tror jeg, overfor et grunnleggende ubehag i kulturen. For har vi ikke alle sammen etter hvert fått en fornemmelse av at vi er prisgitt en offentlighet som krever at vi svikter det beste i oss selv? Og er det ikke i grunnen helt urimelig å forlange oppriktighet av folk som unnskylder seg for åpen scene innenfor en slik offentlighet? Er de som holder mikrofonene oppriktige? Er de som lager nettsakene oppriktige? Er redaktørene oppriktige? Og de politiske motstanderne – de som får store oppslag etter å ha fremmet anklager på vegne av andre enn seg selv – er de kanskje oppriktige? Eller hva med oss andre, publikum – er vi oppriktige, eller velmenende, der vi sitter med våre øretelefoner og klikker oss gjennom avsløringene av de siste skandalene?

Vi ser disse menneskene som unnskylder seg, som forsøker å fremstille seg som gode mennesker, og som kanskje til og med angrer oppriktig – men som samtidig vet at de allerede er kastet til ulvene, og derfor ikke kan unngå å gjøre motstand.Vi ser disse menneskene og kjenner kanskje en forbigående skadefryd eller forargelse, men gripes likevel først og fremst av en underliggende uro, fordi vi innser at de er stilt overfor en umulig oppgave, og at selve det umulige ved denne oppgaven forteller oss at noe er grunnleggende galt ved den mediekulturen vi lever i. Problemet er ikke simpelthen det at den er overfladisk, eller hastverkspreget eller drevet av sensasjonshunger. Problemet er heller ikke at den er skrudd sammen på en slik måte at sannheten ofte blir utvannet eller tilgrumset. Problemet, det som uroer oss, eller som burde gjøre det, er at den på uoversiktlig vis har fratatt oss evnen til å forsones med hverandre.