Trollmenn og profeter - to konkurrerende framtidsvisjoner

­

Chapingo like øst for Mexico City, april 1946. Utpint jord. Tørre og visne planter med hvete og mais. To amerikanere i samtale. Den ene med støtte fra Rockefeller-stiftelsen for å finne fram til planter som kan vokse i det dårlige jordsmonnet. Den andre på gjennomreise som leder av naturvernavdelingen i Den panamerikanske union, forløperen til Organisasjonen av amerikanske stater. Begge er ute i samme ærend: Å bruke vitenskapelig kunnskap for at Mexico kan reddes fra en framtid med fattigdom og miljøødeleggelse.

Den ene råder myndighetene i Mexico til å utvikle et mer bærekraftig jordbruk som lar den sårbare og utpinte jorden i Chapingo ligge. Næringsveier må tilpasses naturgrunnlaget. Ut fra økologisk vitenskap må man stille spørsmål ved om hvordan vi best kan holde oss innenfor naturlige grenser, mener han. Bare det å stille dette spørsmålet krever en nyordning av samfunnet. Den andre amerikaneren gir myndighetene i Mexico råd ut fra perspektiver i genetikken – en vitenskap som forsøker å finne de minste bestanddelene i organismer og planter, slik at det kan skapes varianter som er sykdomsresistente og hardføre. Der økologen snakker om naturlige grenser, spør genetikeren hvordan vi kan hoppe bukk over dem.

Historien om dette møtet på meksikansk grunn står å lese i boken The Wizard and The Prophet (2018) av Charles C. Mann.^{Charles C. Mann: The Wizard and the Prophet (2018), Alfred A. Knopf, New York, s. 1–20.} De to amerikanerne som traff hverandre for første og eneste gang, var William Vogt, økologen, og Norman Borlaug, agronomen. Ifølge Mann la de to grunnlaget for to ulike tilnærminger til spørsmålet om hvordan relasjonen mellom mennesker og naturen bør håndteres.Vogt mante til begrensninger i forbruk og forplantning, for ikke å overskride klodens bærekraft. Borlaug gikk inn for en storstilt satsing på vitenskapelige innovasjoner for å øke matproduksjon, slik at en voksende befolkning kunne unnslippe økt dødelighet som følge av sult og sykdom.Vogt var en profet, skriver Mann, fordi han spådde en dyster framtid hvis ikke alle hørte på ham. Borlaug, hevder Mann videre, var en trollmann, hvis magi besto i å bruke vitenskap og teknologi til å endre naturen slik at alle kunne befris fra materielle bekymringer.

De som følger veien trollmannen Borlaug tråkket opp, betrakter naturen instrumentelt – som et lager med råvarer vi fritt kan forsyne oss av. Disiplene til profeten Vogt anser derimot at hvert økosystem har en indre verdi og mening, som bør bevares, selv om det skulle bety at menneskelig aktivitet må begrenses.

Trollmenn betrakter naturen som en maskin, der utskifting av deler ikke trenger å påvirke helhetens virkemåte og funksjon. Profeter ser derimot på naturen som en levende organisme, der selv små endringer i mindre deler kan ødelegge helheten. Derfor bør vi la naturen være i fred, noe som fordrer beskjedenhet og en forståelse av at vi faktisk ikke er verdens midtpunkt. Profeter tror på bærekraftig tilbaketrekning, trollmennene på bærekraftig vekst. Begge posisjonene virker fra motsatt hold helt uforståelige og meningsløse: Fra profetenes ståsted ofrer trollmennene naturen til den absurde ideen om fortsatt vekst i en endelig verden. For trollmennene, derimot, er det ikke bare absurd, men misantropisk – ja, direkte umoralsk – ikke å bruke den nødvendige kunnskapen og teknologien til å skaffe verdens fattige tilgang på energi, mat og penger.

De ulike veivalgene trollmenn og profeter tar – den harde eller den myke linjen – fører til ulike syn på hva det gode liv er. De første verdsetter en form for frihet; de andre en form for fellesskap.^{Ibid., s. 250.}

I 1970 mottok Norman Borlaug Nobels fredspris som en av hovedarkitektene bak den grønne revolusjonen. Han hadde tatt til orde for å erstatte lokale kornsorter med nye, høytytende varianter av hvete og mais, kombinert med utstrakt bruk av irrigasjonsanlegg, kunstgjødsel og pesticider.Ved å forbedre dyrkningsteknikker og jordbruksdrift i utviklingsland ble matproduksjonen økt.To år før Borlaug fikk fredsprisen, begikk William Vogt selvmord. Hans siste offentlige meningsytring hadde vært en kritikk av presidentkandidaten Robert Kennedy, som Vogt hevdet det måtte være noe galt med siden han hadde ti barn. Det siste USA trengte var flere innbyggere, og det nest siste landet trengte var en president som gikk foran med et dårlig eksempel.^{Ibid., s. 396–97.} Kontrasten mellom Borlaugs nobelpris og Vogts selvmord foregrep hvem sine ideer som vant fram og fikk suksess – og hvem som måtte kjempe i motbakke. Styrende politiske partier verden over antok en utviklingsmodell der forskning og teknologiutvikling var veien til vekst og velstand. Startsignalet for denne utviklingsstrategien var blitt gitt i og med republikaneren Harry Trumans innsettelsestale i januar 1949, der han hadde lansert utviklingshjelp som del av den nye etterkrigsordenen USA tilstrebet.^{Ibid., s. 379–380; Terje Tvedt: Det internasjonale gjennombruddet (2017), Dreyers forlag Oslo, s. 27–28.} Trumans motiv var både humanitært og strategisk: Ulike former for bistand skulle demme opp for sovjetkommunismens innflytelse i fattige land, hvorav mange hadde vært kolonisert av vestlige land.Trumans utviklingsprogram var et trollmannsprogram:Ved hjelp av vitenskap og teknologi skulle utviklingsland oppnå levestandarden til den amerikanske middelklassen, og dermed bevise at kapitalisme og demokrati var bedre enn kommunismen.

Trumans visjon om en rask økonomisk vekst ble entusiastisk mottatt av myndighetene i land som India, Pakistan, Egypt, Ghana, Brasil og Mexico.^{Se Charles C. Mann, s. 380.} Talen han holdt var derimot en rød klut i ansiktet på alle dem som fryktet konsekvensene en slik utvikling ville ha for naturen og miljøet. Den britiske biologen og forfatteren Julian Huxley, UNESCOs første generaldirektør, var strategen bak forsøket på å organisere et internasjonalt miljøog naturvernnettverk av aktivister og forskere, som kunne kontre den offisielle utviklingspolitikken Harry Truman hadde skissert i sin tale i 1949.^{Ibid., s. 374–75.} Samme år initierte Truman en større ressursog utviklingskonferanse i NewYork. Huxley greide å få UNESCO til å organisere en alternativ konferanse – en motvekt til Trumans politikk – som ble avholdt i samme bygning som Trumans konferanse på Long Island, for øvrig ikke langt unna Garden City, der William Vogt i sin tid ble født. Det eneste store mangfoldet av naturverngrupper som møtte hverandre på den alternative konferansen tilsynelatende hadde til felles, var at alle hadde lestVogts Road to Survival,^{Ibid., s. 386.} som var blitt utgitt høsten før. I boken argumenterer Vogt for at uten en streng befolkningskontroll er det ikke mulig å bekjempe forurensning, avskoging, erosjon og jordforringelse. Ifølge den franske demografen Alfred Sauvy utløste Vogts bok kontroverser som kunne sammenlignes med stridighetene Thomas Malthus hadde egget til i begynnelsen av 1800-tallet med boken Essay on the Principle of Population.^{Ibid., s. 369.}

Motkonferansen la fram profetenes program, og innleggene på konferansen satte søkelyset på problemer som foregrep den miljøpolitiske dagsorden for de kommende tiårene: oljeutslipp, overfiske, overdreven bruk av innsektsog ugressmidler, naturødeleggende vannkraftutbygging, artsutryddelse og den tanketomme bruk-og-kast-mentaliteten i forbrukersamfunnet.^{Ibid., s. 386.} Slik både Huxley og Vogt hadde håpet, skapte konferansen en grønn internasjonal, eller bedre: et globalt, miljøpolitisk kompleks av NGO-er, forskningsinstitutter og statlige etater.^{Ibid., s. 375.}

Motsetningen mellom profeter og trollmenn er absolutt.Trollmenn vil bruke ny teknologi for å løse ressursog miljøproblemer. Profeter vil endre atferd og bevissthet for å unngå dem. Konflikten mellom de to posisjonene kan belyse dagens miljødebatt.

Profetene kan grovt inndeles i to undergrupper. I den første gruppen inngår flere av de opprinnelige organisasjonene fra det grønne, globale nettverket William Vogt og Julian Huxley tok initiativet til i 1949, deriblant WWF. I utgangspunktet var mange av profetene fra -49 opptatt av å ta vare på deler av naturen. De kjempet for vern av bestemte landskapstyper og naturområder, og for beskyttelse av utrydningstruede dyrearter.

Den andre gruppen naturprofeter er av nyere dato, og fortjener kanskje betegnelsen «et nytt poetokrati»? I norsk sammenheng består den av en løs samling filosofer, forfattere og journalister. Blant filosofene kan nevnes Arne Johan Vetlesen og Sigurd Hverven. Blant forfatterne: Espen Stueland, Erland Kiøsterud, Freddy Fjellheim. Alle disse, både filosofene og forfatterne, har vært eller er aktive i Forfatternes klimaaksjon. Alle har skrevet bøker og essays om behovet for å skape mer økologiske og holistiske bevissthetsformer. De ser ut til å mene at miljøkrisen krever at vi overvinner det mekanistiske natursynet, basert på menneskets herredømme og kontroll, som har rådet i Vesten siden det vitenskapelige gjennombruddet på 1600-tallet.

Blant skjønnlitterære forfattere bør også Carl Frode Tiller trekkes fram. Tiller er i år innstilt til Nordisk råds litteraturpris for romanen Begynnelser.^{Carl Frode Tiller: Begynnelser (2017), Aschehoug, Oslo.} Boken spenner en større, ikke-antroposentrisk himmel over det tidsriktige klimaog miljøengasjementet. Hovedpersonen i boken leter etter et nytt språk for å få folk til å våkne opp og forstå alvoret med utryddelsen av arter og ødeleggelsen av økosystemer.

Flere andre sakprosaforfattere og journalister er også kandidater til medlemskap i natur-poetokratiet: Maja Lunde med den internasjonale bestselgeren Bienes historie. Journalisten Ole Mathismoen, som i mange år har skrevet om miljøog klimaspørsmål i Aftenposten. Og i nettmagasinet Harvest skriver flere journalister om opplevelser, erfaringer og sammenhenger i naturen, for å skape engasjement og følelser for noe annet enn oss selv og vår egen kultur.

Skal vi vurdere den politiske innflytelsen til profetene, er det verdt å merke seg at den viktigste saken i deres opprinnelige program, befolkningsspørsmålet, sjelden eller aldri berøres i dag. Da William Vogt i 1948 skrev Road to Survival, hadde verden knappe 2,5 milliarder innbyggere. I dag er befolkningen økt til 7,6 milliarder – mye takket være Norman Borlaugs grønne revolusjon. Spørsmålet om menneskearten i kraft av sitt store antall har blitt et problem, er noe de fleste i miljøvernbevegelsen helst unngår å snakke om. Det er kanskje et ekstra sårt punkt, fordi det heller ikke løses ved at ressursforbruket fordeles mer rettferdig. Tvert imot, en mer rettferdig verdensorden ville bare ha gjort ting verre. Det er flere mennesker i verden som da ville fått økt sitt forbruk, enn rike mennesker som ville fått en tilsvarende forbruksreduksjon. De som er mest bekymret for global oppvarming og et økologisk overforbruk, er som regel også de som ivrer mest for en liberal innvandringspolitikk, som vil flytte millioner av mennesker fra områder med et lite økologisk fotavtrykk til områder med et stort fotavtrykk, noe som vil gjøre det samlede presset mot naturgrunnlaget større.

Det finnes stemmer i miljødebatten som hevder at tålegrensene til økosystemer og naturressurser burde resultere i en drastisk befolkningsreduksjon.^{Ibid., s. 268–69.} Men selv om man skulle være enig i at vi er blitt altfor mange, er det likevel lite vi kan gjøre med det. Hvor mange vil være menneskeoffer for miljø og klima? Å gå inn for en radikal befolkningskontroll ville gjort profetene enda mer politisk marginalisert enn de allerede er, og den manglende politiske innflytelsen skyldes hovedsakelig to forhold: For det første støter profetenes nullvekstvisjon mot logikken i internasjonal politikk. Alle stater må bruke stadig mer ressurser bare på å opprettholde det relative militære styrkeforholdet. Gitt den tette forbindelsen mellom økonomisk og militær styrke, vil ensidig økonomisk forsiktighet og moderasjon være like dumdristig som ensidig nedrusting.^{Joseph Tainter: The Collapse of Complex Societies (1998), Cambridge University Press (Paperback 2016), s. 214.} Ifølge antropologen Joseph A. Tainter er det å gå tilbake til et lavere økonomisk nivå ikke et rasjonelt alternativ. Interstatlig rivalisering fører til økt kompleksitet i samfunnet og økt ressursforbruk uansett kostnader, både menneskelig og økologisk. Maktrealismen i internasjonal politikk velter naturprofetenes program.

For det andre har profetenes krav om redusert forbruk en tendens til ikke å bli satt ut i livet, selv når selverklærte miljøpolitiske partier kommer i maktposisjon. SV hadde som en del av sitt partiprogram fra 2005 til 2009 at det private forbruket måtte ned av hensyn til miljøet.^{www.vg.no/nyheter/innenriks/i/lGkqe/kristin-halvorsen-advarer-mot-shoppe-stopp.} Under finanskrisen i 2008 oppfordret likevel finansministeren fra SV, Kristin Halvorsen, til økt shopping og pengebruk for å redde arbeidsplasser.

Framtiden i våre hender (FIVH) er kanskje profetene som sterkest oppfordrer til at vi i rike land må gå ned i forbruk og levestandard. Kan organisasjonen bli noe mer enn en relativt stor livsstilssekt med mellom 20 000 og 30 000 betalende medlemmer?^{For øyeblikket har FIVH cirka 28 000 medlemmer, se www. framtiden.no/om-oss.html.} Sannsynligvis ikke, fordi redusert forbruk ikke redder arbeidsplasser. Måtehold er heller ikke attraktivt – men å sløse og ødsle er det. Overskudd og rikdom må demonstreres i hverdagen, ikke bare på ferie og fest. Mat og drikke, boliger og klær er dessuten statussymboler og inngår i kampen om å finne en make. Tverrkulturelt og til alle tider har kvinner søkt menn med penger, status og ressurser for å øke sin reproduktive suksess. Kanskje er det en sammenheng her, mellom det faktum at flertallet av dem som stemmer Frp, er menn (det samme er tilfellet med høyrepopulistiske partier i andre land) – og kjønnsmarkedet? Mange mener nok at partier som Frp, er garantister for at egne landsmenn skal få fortrinnsrett til penger og materielle goder, som menn trenger for å være attraktive overfor det annet kjønn.

Frp er det tydeligste trollmannspartiet med en fossil vekstideologi. Det er det partiet i Norge som er minst påvirket av 1960og 70-tallets kulturelle verdirevolusjon. Frp er derfor hovedmotstanderen til SV og MDG – partier som har ikledd vekstfilosofien en ny og mykere drakt av selvrealiserende antimaterialisme, fornybar energi og global solidaritet.

Både SV og MDG er påvirket av profetenes natursyn, og kan kanskje forstås som hybridpartier av trollmenn og profeter? Mange profeter stemmer på dem ved valg. Begge partier har sammen med FIVH og WWF presset på for å få Oljefondet til å trekke sine investeringer i kullindustrien og øke satsingen på fornybar energi.Tidligere statsråd fra SV, Bård Vegar Solhjell, er nå generalsekretær i WWF. Tidligere leder for Norges Naturvernforbund, Lars Haltbrekken, sitter på Stortinget for SV. Og én av MDGs to nasjonale talspersoner, Arild Hermstad, kommer fra ledervervet i FIVH. I tiden som kommer vil vi sikkert se flere eksempler på personer som veksler mellom å innta lederposisjoner i profetorganisasjoner og i partiene SV og MDG.

Jeg har sympati med profetenes program. Vi bør kjempe for å bevare regnskogen, spise mindre kjøtt og fly mindre. Jeg har stor respekt for dem som forsøker å leve miljøvennlig. Samtidig må vi huske at noens miljøskadelige forbruk er andres arbeid og levebrød. Ingen liker heller å få sitt liv invadert av misjonærer, selv om de kommer uten våpen eller bomber. Profetisk refselse kan derfor virke kontraproduktivt ved å befeste og forsterke atferden som kritiseres. I beste fall kan profetenes arbeid bidra til langsomme holdningsendringer. Men har vi tid til å vente på det?Trenger vi ikke å erobre kommandobroen på det planetariske skipet Tellus straks? Av en slik oppfatning var UNESCOs første generalsekretær, Julian Huxley: Profetenes ikke-antroposentriske natursyn måtte bli praktisk politikk i alle nasjoner samtidig. Bare slik kunne det skapes en selvkontrollerende verdenssivilisasjon, der naturvern var en selvfølge. Like lite som en global befolkningskontroll, vil imidlertid FNs (UNESCOs) medlemsland ha en verdensregjering.

Hvilke partier og organisasjoner tilhører trollmannssiden i den miljøpolitiske debatten? Klimasaken har definert miljøkampen på nytt. Nye konfliktlinjer og allianser på tvers av det gamle skillet mellom profeter og trollmenn har blitt dannet. Den enkleste oversikten får vi ved å skille mellom fossile og fornybare trollmenn.

Fossile trollmenn mener fossil energi i overskuelig framtid vil forbli en viktig del av verdens totale energimiks, selv innenfor Parisavtalens mål om å begrense verdens klimagassutslipp.Ved å fortrenge kull kan særlig norsk gass spille en viktig rolle i å redusere klimagassutslippene i verden. Fossile trollmenn krever at rammebetingelsene for oljenæringen opprettholdes, slik at selskapene fortsetter å investere i utbyggingen av nye felt. Fossile trollmenn tar også kampen for oljeleting i sårbare områder nær iskanten i nord og vil ha utredet konsekvensene av å bygge ut oljefelt i Lofoten, Vesterålen og Senja. Fossile trollmenn argumenterer for nye arbeidsplasser og nye oljemilliarder til videre utbygging av den norske velferdsstaten.

Blant de norske politiske partiene er Frp det tydeligste fossile trollmannspartiet. Argumentasjonen til interesseorganisasjonen Norsk olje og gass – heftig og begeistret fremført i offentligheten av organisasjonens sjef, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen – blir også lyttet til i Arbeiderpartiet og Høyre, de to store styringspartiene i Norge. Begge partiene forstår betydningen av oljenæringen for finansieringen av den norske velferdsstaten. I år forventer staten inntekter på 218 milliarder fra oljesektoren.^{Atle Guttormsen, Thore Johnsen og Petter Osmundsen, «Bare rør», Dagens Næringsliv 03.07.18. Se: www.dn.no/meninger/2018/07/03/2049/Innlegg/bare-ror?_l.} Det er mer enn dobbelt så mye som fra alle andre næringer til sammen.

Oljemilliardene dekker nesten hver sjette krone av utgiftene i statsbudsjettet.^{www.aftenposten.no/okonomi/i/G7e64/Null-nye-oljekroner-til-statsbudsjettet-i-2018.} Langt inn i både Høyre og Arbeiderpartiet er det likevel en voksende forståelse av at faren for global oppvarming gjør at den økonomiske veksten bare kan fortsette hvis vi omstiller oss til et fornybart energisystem.

Det mest profilerte fornybare trollmannspartiet i Norge, er Venstre. Med sitt slagord om grønn vekst og grønn kapitalisme, har Venstre gått i bresjen for å skape et subsidiert marked for elbiler i Norge, og partiet var pådriver for etableringen av et statlig fond for investeringer i fornybar teknologi.^{www.dn.no/nyheter/2017/12/21/1305/Olje/styret-klart-i-fornybar-as.} Våren 2018 ble Siri M. Kalvik ansatt som daglig leder i det nyetablerte statlige investeringsfondet Fornybar AS. 400 millioner er bevilget til fondet i statsbudsjettet for 2018, og ytterligere utvidede finansielle rammer er blitt varslet.^{www.dagsavisen.no/rogalandsavis/siri-m-kalvig-skal-lede-fornybar-fondet-1.1135753.} Partiet Venstre utgjør det ene hjørnet i det jeg vil kalle det grønne jerntriangelet av fornybare trollmenn i miljødebatten. Det andre hjørnet i triangelet utgjøres av de ideelle stiftelsene Bellona og Zero, som begge samarbeider tett både med private gründere og offentlige aktører i den fornybare sektoren. I det tredje hjørnet av det grønne triangelet står avisen Dagbladet. Både på lederplass og gjennom faste kommentatorer som Geir Ramnefjell, drives en kampanjejournalistikk mot fossile trollmenn.^{Se for eksempel www.dagbladet.no/kultur/bobla-vil-sprekke/69832886.} Talspersoner for det grønne jerntriangelet vil at politikerne skal revidere rammebetingelsene og skatteregimet for petroleumsnæringen, slik at staten ikke taper penger når det grønne skiftet gjør nye oljefelt samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Dessuten bør staten investere mer oljepenger i fornybar energi og andre framtidsnæringer for å gjøre slutt på vår oljeavhengighet.Vi må bruke mer oljepenger for å kvitte oss raskere med oljen! Debatten om Norges tilknytning til EUs energibyrå ACER viste at det grønne triangelet oppfordrer til en samordning av norsk energipolitikk med EU. Det grønne triangelet vil at Norge skal slutte seg til et felles strømog gassnett i Europa.Ved å bygge flere overføringskabler kan norsk vannkraft utveksles med sol og vind fra kontinentet. En solidarisk innsats for å minske avhengigheten av kull i deler av den europeiske elektrisitetsproduksjonen bør ikke stoppes av frykten for at strømprisene her hjemme skulle bli litt høyere, ser ut til å være tankegangen.

To typer innvendinger kan reises mot grønne trollmenns kamp for å redde verden mot konsekvensene av global oppvarming. Den første innvendingen er profetenes advarsel om at man i iveren etter å redde klimaet, kan ødelegge mye natur. Den andre motforestillingen handler om den samfunnsmessige konteksten for teknologioptimismen, og rammer ikke bare grønne trollmenn, men også fossile.

For eksempel vil en storstilt utbygging av vindkraft i Norge lett komme i konflikt med tradisjonelle verneinteresser, og vi vil få en reprise av striden om utbygging av vannkraftressursene. Heier, skog og fjell som må vike for 450 vindmøller på Trønderlagskysten, er bare begynnelsen.^{www.aftenposten.no/norge/i/VblwW/Sier-ja-til-450-vindmoller-rundt-Trondheimsfjorden.} Byggingen og den regelmessige fornyingen av alle solog vindkraftinstallasjonene er dessuten ikke fornybar. Infrastrukturen til solog vindkraft er avhengig av store mengder råstoffer,^{www.forbes.com/sites/michaelshellenberger/2018/04/25/yes-solar-and-wind-really-do-increase-electricity-prices-and-for-inherently-physical-reasons/.} og solog vindkraft setter et uforholdsmessig større fysisk fotavtrykk enn andre energityper. Mens sporene etter for eksempel vindmøller – og inngrepene i landskapet de medfører – er synlige i Norge, foregår jakten etter råstoffene for å bygge dem langt vekk, ofte i fattige land.

Den andre typen innvending mot grønne trollmenn anerkjenner at vi trenger å satse på teknologi. Spørsmålet er bare hvilke sosiale og politiske konsekvenser teknologiutvikling får når vi nærmer oss ressursgrensene. Står all teknologiutvikling, fornybar som fossil, i fare for å undergrave den samfunnsmessige stabiliteten den er avhengig av? Trollmenn har forstått at økonomien må vokse for å kompensere for at det blir vanskeligere og dyrere å utvinne ressurser, og for å produsere flere varer og tjenester til en voksende befolkning. Den nye teknologien og organiseringen som kreves for å utvinne ressurser, skaper imidlertid lett større økonomiske forskjeller.

Et eksempel var utviklingen av oljesektoren i Norge på 1970-tallet. For å bygge ut oljefelt på store havdyp ble det opprettet store selskaper som brukte avansert teknologi. Oljesektoren ble lønnsledende for å kunne rekruttere oljearbeidere fra andre yrker i fastlandsindustrien i et relativt stramt arbeidsmarked. Siden oljeselskapene betalte høye skatter til staten, kunne imidlertid oljeinntektene brukes til å finansiere en videre utbygging av velferdsstaten. For Norge har statens oljeinntekter derfor bidratt til mer utjevning og mindre forskjeller enn i mange andre land. Men dermed har også forbruket for alle norsk husholdninger i sum blitt større – og med det også miljøbelastningen.

Men det er for snevert å se på Norge isolert. Norge tjener på høye oljepriser. Oljeimporterende land taper. Samlet sett trenger verdensøkonomien billig energi. Og siden 1970-tallet har det vært nødvendig med stadig mer kompleks organisering – i form av mer hierarki og regulering både i privat og statlig sektor, mer teknologiutvikling, men også mer gjeld – for å utvinne vanskeligere tilgjengelige ressurser og for å motvirke høyere nivåer av forurensning og klimagassutslipp. Investeringer i solog vindkraft er en ytterligere fordyrende og kompliserende faktor innenfor et fossilt energisystem.^{Sven Røgeberg, «Energikrisen», Samtiden nr. 1–2018.} Nyheter om de lave budprisene på solog vindkraft er en variant av fake news, fordi prisene ikke reflekterer de reelle kostnadene ved å bruke denne periodiske og ustabile kraften. Kina skulle bli det store vekstområdet for bruk av solcellepaneler. Nå ser det ut til at Kina tar et skritt tilbake.^{www.greentechmedia.com/articles/read/chinas-bombshell-solar-policy-could-cut-capacity-20-gigawatts#gs.jZ5TBSA.} I likhet med andre land oppdager de hvor mye det koster å subsidiere sol og vind, og dessuten hvor disruptivt det virker på strømnettet. Den økte kompleksiteten og de økte energikostnadene har en sosiopolitisk nedside: I de gamle industrilandene blir det ikke skapt nok godt betalte jobber for vanlige arbeidsfolk uten lang spesialutdanning; de opplever stagnerende og til slutt fallende lønninger. Er den dårlige lønnsutviklingen for vanlige arbeidere i mange OECD-land de siste tiårene et resultat av måten en selvorganiserende økonomi arbeider på? Forbruket til et lite sjikt superrike er mer økologisk skånsomt enn en kraftig vekst i massekonsumet. Den nyliberale ulikheten i inntekt og formue er et signal om at klodens bærekraft er overskredet.

Summa summarum befinner vi oss i et dilemma jeg ikke ser noen vei ut av. Forsøk på å gjøre verden mer rettferdig ved å bekjempe ulikheter nasjonalt og internasjonalt vil forverre miljøog klimaproblemene. Samtidig, hvis vi ikke gjør noe med ulikhetene, vil det skape politisk og sosial uro med sprengkraft til å undergrave demokratiet og starte handelskriger. Vi så det i mellomkrigstiden. Vi ser det på nytt i dag.