Spør Kari & Thomas om alt du vil

­

Hva er meningen med døden? – Samtiden Takk for godt spørsmål! Finst det ei meining med han? spør menneske i nærkontakt med døden. Og dei fleste av oss svarar, nesten utan å tenke oss om: – Nei. Det gjer ikkje det. Eg trur vi skal halde fram med å svare slik. Særleg når det gjeld den døden som kyrkja kallar ein «vond og brå død». Døden kan vere tung, hard og gjere vondt.

Når det er sagt, veit eg at det òg kan vere sant at døden kjem som ei frigjering, at menneske kan døy mett av dage. Eg veit om eldre menneske som ser fram til å døy. Kroppen er utsliten og jamaldringane deira er for lengst døde. Det finst ei grense for kor lenge kroppen kan halde det gåande.Vi skal alle døy ein gong. Døden er eit livsvilkår.

Men kven er du som spør? Eg har møtt folk som nettopp har fått høyre at dei kjem til å døy tidlegare enn dei hadde rekna med. Dei stiller meg dette spørsmålet. Eg har òg snakka med folk i sorg som nettopp har mista ein av sine kjære. Dei stiller meg dette spørsmålet.Vi blir ofte sittande lenge saman, og vi møtest fleire gonger. For her handlar det ofte om å orke å leve vidare. Korleis skal eg få til å leve vidare no når min kjære er død? Korleis skal eg leve med dødsdommen?

Døden er ei byrde ved livet. Kanskje kan byrda bli lettare om vi snakkar meir med kvarandre og får vite meir om kvarandre. For samtalen vår kan ta ulike vendingar, alt etter kva som tynger oss.

Eg trur ikkje at eg kan svare med ei eintalsform om meininga med døden. Eg vil heller utfordre ved å spørje: Kva meining kan vi gi til at mennesket er døyeleg?

Kva lys og kva skugge kan kunnskapen om at vi skal døy kaste over våre eigne liv? Det ein i tradisjonen har kalla kunsten å døy (ars moriendi), har alltid vore umogeleg å skilje frå kunsten å leve. (Eller ars vivendi, som Georg Johannesen minna oss på at det kunne heite.) Skal vi nærme oss den store gåta som døden er, på ein meiningsfull måte, trur eg ikkje vi kjem unna å gjere bruk av overleverte formuleringar, poesi, bilete, musikk og rituelle handlingar. Eg for min del trur og håpar, og legg min eigen død og den døde i Guds hender. Det gjer ikkje døden mindre vond, men eg har erfart at han blir lettare å bere.

I dag har eg lyst til å framheve ein relativt nyskriven salme som eg reknar med vil bli brukt i mi eiga gravferd, nemleg «Nattsalme» av Jon Fosse. Han står i den nye salmeboka og inneheld strofer som «Det finst ei natt som møter deg / og tek deg mildt imot / og lèt deg kvila æveleg, / di hand, di sjel, din fot».

Kari

Hva er meningen med livet? – Samtiden For en del år siden satt jeg sammen med en eldre og klokere (eller kanskje bare mer desillusjonert) kollega og drakk øl på en studentfest. Utpå kvelden kom en ung student bort til meg. Hun var nokså påseilet, og uten å presentere seg stilte hun det tidløse spørsmålet: «Hva er meningen med livet?» Jeg er ingen match for orakelet i Delfi, og svarte uten ironi eller flertydighet: «Livet har ikke mening. Livet er mening.» Akkurat da var jeg rimelig tilfreds med det svaret. Prosess går foran form, eller som Sartre uttrykte det i pamfletten Eksistensialisme er humanisme: Eksistensen går forut for essensen.

Min kamerat hadde mer velutviklede anlegg for orakelsvar, og senere på kvelden, etter en vandring gjennom sentralafrikanske offerritualer og amazoniske kosmologier, konkluderte han: «Meningen med livet er tre ting: Å tro på Gud, å få barn ... og det tredje har jeg glemt.»

Det er kanskje nettopp dette tredje de jakter på, de som med lett undring og stigende utålmodighet stiller spørsmålet om livets mening. Kanskje noen av dem har glemt hva det er, men det hindrer dem ikke i å lete.

Pessimistene har en annen innfallsvinkel. For dem er det et premiss at livet er meningsløst. I sitt lærde, vittige og ikke minst monumentale hovedverk Om det tragiske forklarte Peter Wessel Zapffe hvorfor. Mennesket er nemlig overutrustet. I likhet med andre arter har vi behov for mat, søvn og så videre, men vi er også utstyrt med et behov for en overordnet mening med livet, som bare kan tilfredsstilles gjennom selvbedrag, altså troen på en eller flere guder som ikke finnes. Når selvbedraget er gjennomskuet, innser mennesket at livet ikke har noen mening. Der ligger forklaringen på bokens dystre tittel.

Førti år senere utga Zapffe, sammen med Herman Tønnessen, den lille dialogboken Jeg velger sannheten.Tønnessen var heller ingen smågutt hva angikk livets meningsløshet, og vakte i sin tid en viss oppsikt med artikkelen «Happiness is for the Pigs». Uenigheten dem imellom var ikke uoverskridelig, men mens Zapffe holdt fast ved at livet var meningsløst, hevdet Tønnessen at livet ikke engang var meningsløst, fordi bare å stille spørsmålet forutsatte at begrepet «livets mening» var ... meningsfylt.

I en kommentar til dialogen antyder Arne Næss at spørsmålet er feil stilt. Meningen med livet, hevder han, befinner seg ikke på et metafysisk plan, og det er et feilspor å søke etter en overordnet mening med hele livet. Tvert imot ligger meningen med livet i de små ting, som gleden over høstløvets farger. Som om jeg skulle ha sagt det selv: Livet har ikke mening; livet er mening.

Thomas