Spør Kari & Thomas om alt du vil

­

Hei. I fjor ga dere ut et nummer som het «Skamtiden», om og av ungdom. Det var et fint nummer, men jeg savnet ett perspektiv. Nemlig: utdanning. Ja da, det er viktig å følge hjertet, men hjernen får stadig høre at hele yrkesgrupper kommer til å forsvinne og at flere utdanningsveier kommer til å bli overflødige. Så hva skal unge mennesker velge å studere i dag? Og hvordan bør framtidas skole organiseres?

– Mari

Hei Mari. Eg vil svare deg i to delar. I den første delen gir eg ordet til to studentar eg kjenner godt. Eg trong innspel frå yngre folk, for, som du sjølv peikar på, er arbeidsmarknaden i stadig endring. Då eg begynte å studere, tidleg på åttitalet,
var universitetet ope for alle og vi levde ubekymra på studielån og dei fleste av oss fekk heilt greie jobbar etterpå. No har vi opparbeida oss pensjon og lever godt. Eg sit med vinnarloddet. Eg er kvit mellomklasse i Oslo med trygg jobb.

Kva råd skal eg gi ungdommen i dag? For berre nokre år sidan fekk mange høyre at dei burde satse på noko innan olje. Det viste seg

å vere eit ganske dårleg råd. Ein som studerer musikk,

meiner at lærarar og sjuke- pleiarar aldri går av moten, og at vi treng dei. Dessutan er han opptatt av at dei som reingjer, skal ha det moro på jobb. Altfor ofte er fokuset på dei som står på scena

og spelar. Han vil heie på vanlege jobbar som er godt regulerte, nødvendige jobbar der ein kan ha det gøy.

Ei som begynte på master innan humanoria, fortel at i den første timen rakk ein av medstudentane opp handa og spurte: «Vil jeg få en relevant jobb av denne masteren?»

Informanten seier: «Men hva er egentlig en relevant jobb? Vi lever i et kapitalistisk samfunn som forteller unge folk at det å være vellykket,
er å få seg en utdanning
som sikrer en karriere med en stigende lønn tilpasset samfunnets stigende konsum. Min medstudent ved HF
var redd for at utdanninga hun skulle starte på ikke var nok rettet etter det arbeids- markedet leter etter. Men noen ting forandrer seg ikke. Kunnskap om å ta vare på medmennesker og ta vare på seg selv trengs alltid.»

Om dette er representative svar frå ungdom under utdan- ning, veit eg ikkje. Men dei fins og dei er gode. Det er stadig behov for at nokre gjer dei nødvendige jobbane. Dei siste sju bokstavane i ordet utdan- ning vil aldri bli overflødig.

«Hjernen får høre at hele yrkesgrupper forsvinner»,
skriv du. Ja, det har vi jo vore vitne til for eksempel i olje- og i så mange primærnæringar. Skulle eg velje, vil eg likevel slå eit slag for hjartet.

Arbeidsgjevarar søker nemleg i stor grad etter engasjement, entusiasme og kreativitet. Og kanskje er det ikkje så greitt å skilje mellom hjerne og hjarte? Vismannen Georg Johannesen formulerte det på denne måten: «Og
hva har jeg innerst i hjertet?
/ Innerst i hjertet har jeg min forstand.»

Ein vil alltid kunne dra nytte av det som blir kalla danningsaspektet i utdan- ninga. Om ikkje anna, så i livet. Det blir orakelsvaret denne gongen.

Kari

Det er snart femti år siden at Christie skrev Hvis skolen ikke fantes, en dristig refleksjon som handler like mye om livets mening som om skolen. Christie tok til orde for en utvidet forståelse av utdan- nelse, med mindre strømlinje- forming og flere alternativer. Hans mål var blant annet

at de som falt utenfor og
ble skoletapere skulle tilbys alternativer som gjorde dem til vinnere. Dette var i 1971, og siden den gang er det ikke blitt mindre standardisering og ensretting. Det er ikke utenkelig at den økende kultu- relle verdsettelsen av høyere

utdannelse bidrar til å skape flere tapere enn vinnere.

Når aviser og blader publiserer gladhistorier om vellykkede mennesker med minoritetsbakgrunn, er de uten unntak enten gründere eller høyere utdannet. Jeg er neppe alene om å ha tenkt
at jeg trenger en taxisjåfør oftere enn en fyr med master i organisasjon og ledelse.

Utdanningssystemet har glidd mot en stadig sterkere teoretisk orientering. Nå må skoletrett ungdom som liker å skru eller snekre gjennom ytterligere tre år med mate- matikk, engelsk og regnskaps- føring – fag av akkurat den typen som gjorde dem til skoletapere i utgangspunktet.

– Det er ikke utenkelig at den økende kulturelle verdsettelsen av høyere utdannelse bidrar til å skape flere tapere enn vinnere.

– Thomas

Da jeg i studietiden var nattevakt på et hotell, ble
jeg godt kjent med den
eldre mannen som jobbet i oppvasken. Han var den siste som gikk om kvelden, og vi ble ofte sittende og drikke kaffe i resepsjonen før han gikk hjem til hybelen. Det var tydelig at mannen praktisk talt var analfabet og aldri hadde hatt en faglært jobb, men han virket tilfreds med livet. Ikke minst var han glad

over å kunne gjøre nytte for seg. I dag ville han neppe ha funnet en nisje i arbeidslivet.

Det er en større andel av befolkningen som jobber enn før, men samtidig er nåløyet blitt trangere. At mange ufaglærte jobber fases ut på grunn av automatisering og robotisering, er også en del av bildet.

Å reise spørsmålet, som
du gjør, om hvilke kriterier ungdom skal velge utdan- nelse etter, er viktig; men den strukturelle problemstillingen er mer fundamental.

Kanskje det er på tide å følge Christies perspektiv og gå inn for en totalrenova-
sjon av begrepet utdannelse? Eller kanskje det er enda mer påtrengende å spørre hvordan flest mulig kan bidra til å skape verdier (og ikke bare merverdi) på en meningsfylt måte. Min kollega David Graeber, sosialantropolog ved LSE, har fått en del oppmerk- somhet rundt sitt begrep bullshit jobs, altså meningsløse jobber som ikke bidrar til å gjøre verden til et bedre sted, og som alle hadde klart seg fint foruten. Han finner dem mange steder, fra offentlig forvaltning til finans.

Det er ikke et abstrakt og allmektig marked som avgjør om det skal være flere informa- sjonsrådgivere enn rørleggere, flere sosialantropologer enn broleggere, hva de skal tjene og hvilken status yrkene deres skal ha, eller om alle ekspeditører skal erstattes av netthandel og automatiske kasser. Det er vi som bestemmer, på bakgrunn av et verdisyn.

Thomas