Spør Kari & Thomas om alt du vil

Publisert: 21. september 2022 kl 22.55
Oppdatert: 21. september 2022 kl 22.55

­

Mange omtaler Sylvi Listhaug som ond. Selv synes jeg flere av utspillene hennes er, om ikke «onde», så i hvert fall (fremmed)fiendtlige. Jeg er i tvil om hun egentlig vil vel, eller om hun bevisst inntar holdninger hun vet skaper splid – og dermed flere stemmer til FrP. Er Listhaug «ond»? – Ap-velger Dette synet eg er eit vanskeleg spørsmål å svare på. Ikkje fordi eg er i tvil om svaret. Svaret på spørsmålet ditt er nei. For meg er det eit grunnleggjande skilje mellom person og handlingar. På same måte som det er mogleg å gjere monstrøse gjerningar utan å vere eit monster, kan ein gjere andre vondt utan å vere vond. Eg trur alle menneske er skapte i Guds bilete og at dei kan endre seg. Å stemple nokre som vonde fordi dei er annleis, eller systematisk å nøre opp under framandfrykt, er å gjere andre vondt. Det gjer Sylvi Listhaug. Hennar utspel gjer andre menneske vondt.

Men eit viktig spørsmål blir då ikkje om ein gitt politikar er vond, men korleis vi skal møte framandfiendtlege utspel og ytringar som gjer andre vondt. Korleis skal eg og vi gjere det på ein konstruktiv og kreativ måte og unngå å spele motpartens spel? Det må vi snakke meir om!

Du lurer på om Listhaug bevisst inntar haldningar som skapar splid for å sanke veljarar til Frp. Det lurer eg på også.Ved å bruke tid og spalteplass på å karakterisere denne namngitte stortingsrepresentanten som person, står vi i fare for å spele hennar spel og sørge for enno meir dekning av henne som varemerke. Derfor er eg varsam med å dele Listhaug sine utspel i sosiale media. Eg skjøner frå media er ho er ein dyktig politikar som er flink til å marknadsføre seg sjølv og partiet sitt. Det gjer ho ved å framstille seg sjølv som eit truverdig enkeltmenneske på same tid som ho karakteriserer motstandarar som i beste fall utruverdige. Dette er ein framgangsmåte som etter kvart har slått gjennom i det politiske livet, ikkje berre i Norge. Politikarar framstiller seg som eit varemerke eller brand, som det heiter på reklamespråket.

Problemet er at det er nesten umogleg å imøtegå dette utan å spele den andre – her Sylvi Listhaug – sitt spel. Den lidande parten når alt blir personleggjort, er institusjonar som er bygd opp for å sikre ein demokratisk rettsstat, som storting og regjering, embete, byråkrati og rettsvesen. Desse blir systematisk sett i skuggen av politikaren som enkeltmenneske.

Ein justisminister bør, same kva, ikkje omtale enkeltmenneske som monstre. Om det sømmer seg for ein statsråd å karakterisere Stortinget som ein barnehage, kan vi jo ha ulike meiningar om. Nokre av oss er nemleg glad i barnehagar.

Kari Hva er de fremste norske tabuene i dag? Er det slik at tabuer bare avtar til vi ikke har noen igjen, eller kan det kommer perioder med nye og flere tabuer? – Nina Skaug Ordet tabu kommer fra polynesiske språk. Flere av disse øysamfunnene, som Tonga, Fiji og Hawaii, var hierarkiske med strenge normer som regulerte folks oppførsel. Der handlet tabuer om sosial kontroll og var et middel til å minne folk flest om at de måtte holde seg i skinnet. Typisk nok fikk de kongelige på Hawaii dispensasjon; de kunne gifte seg med og ligge med sine søsken.

Hva er de viktigste norske tabuene i dag? Mange har å gjøre med kroppen: dyresex, incest, bæsjing på fortauet, urenslighet og så videre, men ytringer kan også være tabubelagte, for eksempel åpen rasisme og kritikk av andres utseende. I mindre sekulariserte samfunn enn vårt er tabuer ofte forbundet med gudenes straff og ordmagi. I Harry Potterbøkene er det mange som ikke tør å siVoldemort (i stedet sier de «han hvis navn ikke må nevnes») fordi det kan gå troll i ord: Mørkets herre kan høre deg om du sier navnet hans, på samme måte som min kristne lærerinne tidlig på 1970tallet skjente på oss om vi sa «Faen», som om vi kalte på djevelen. Dette tabuet er vel borte de fleste steder nå.

Nettopp fordi tabuer truer den skjøre samfunnsveven, prøvde de frihetlige opprørerne i forrige generasjon – altså hippiene, ikke m-l-erne – å ta kvelertak på tabuene. Alt skulle ut i lyset, fra hårete legger hos kvinner til små tissefanter hos menn, fra bannskap og føttene på bordet til forsvar av psykofarmaka og arbeidsskyhet. Men som sosiologen Peter Berger viste i Facing Up To Modernity (1979), dannet det seg raskt nye normer, grenser og tabuer i hippiekollektivene, fra forbud mot sexisme og rasisme til sanksjoner mot dyremishandling, høyhælte sko og hjernedød listepop.

Det er et definerende trekk ved samfunn at de har tabuer, altså handlinger og utsagn som er utålelige, som trekker opp grenser og markerer et minimum av felles regler. Derfor oppstår kontinuerlig nye tabuer når de gamle blir forlatt, under forutsetning at man lever på et sted som kan kalles et samfunn. Det som gjør spørsmålet interessant, er at vår tids steder er komplekse og mangfoldige: Det som kan være tabu for deg, er det ikke nødvendigvis for meg. Å spise døde griser er tabu for muslimer, jøder og vegetarianere, men ikke for meg, som liker pølse og sprøstekt bacon. Å ha sex med tilfeldige forbipasserende er tabu for noen, men ikke for andre, akkurat som det er greit å kalle folk både neger og fitte for noen, men ikke for andre. Jeg sa «hottentott» på en konferanse en gang, og da var det en tysk litteraturforsker som reiste seg og gikk, gitt.

Så tabuer knyttet til ord eller handlinger definerer fellesskapets grenser, men i vår tid lever vi kanskje i mange overlappede moralske fellesskap, selv om vi befinner oss på samme sted. Dette har ikke så mye å gjøre med flerkulturalitet, men med modernitet, en maskin som produserer mangfold.

Thomas