Spør Kari & Thomas om alt du vil

­

Hvordan skal det bli fred i verden? – Sigurd Lydersen Det korte svaret på spørsmålet er at det er fred i verden. Rent faktisk er det mer fred enn krig.Tatt i betraktning at vi mennesker, og særlig menn, anses som instinktivt krigerske fra et bestemt evolusjonært perspektiv, er dette ingen dårlig prestasjon. Mens kriger lenge og i all hovedsak fant sted mellom land, er borgerkriger og separatisme blitt mer utbredt de siste tiårene. Betyr dette at økt statlig makt reduserer risikoen for krig? Hobbes mente jo det; han skrev Leviathan (1651) i etterdønningene av den engelske borgerkrigen og hevdet at uten en streng og effektiv statsmakt, ville folk raskt forfalle til alles kamp mot alle. Men sett at en folkegruppe eller region blir systematisk undertrykt av en stat som er dominert av en annen gruppe, og som nekter dem like rettigheter? I så fall vil enkelte mene at en frigjøringskrig er nødvendig, og disse krigene vil fortsette å komme. Likevel går det den riktige veien. Det hjelper med sterke stater, og det hjelper at folk jevnt over har fått det bedre materielt i de fleste deler av verden. Så kanskje det ikke ligger i vår natur å krige. Men at det skulle bli fred i hele verden samtidig, er nok urealistisk.

Thomas Hva er de viktigste endringene som vil komme innen kristendommen de neste hundre årene? – Jon Anders Halvorsen Hundre år er lenge til. Dersom verda stadig finst og det er menneske der, vil heilt sikkert ein god del av dei vere kristne. Men kva slags kristendom dei driv på med, veit vi jo ikkje. Dersom den samansette globaliseringsprosessen held fram som no, vil det på ulike stader vere lokale variantar som gjeld. Tyngdepunktet av kristne vil forskyve seg ytterlegare sørover, slik at det blir Afrika og Asia som er dei store kristne kontinenta. På denne vegen sørover vil kristendommen på mange måtar kome heim, og den konstantinske og europeiske kristendomsforma vil bli ein kyrkjehistorisk parentes. Dei ulike lokale formene for kristendommar vil vere opptekne av kropp og natur på ein meir integrert måte enn det vi ser no.Truleg vil dei kristne vere pådrivarar for vern av natur og økologisk bærekraft. Men om hundre år er vi alle døde. Og det var berre hundre år sidan det var heilt utenkeleg at kyrkjene skulle vere ein viktig støttespelar for makthavarane i Kreml. Men slik har det blitt. Det store mangfaldet av kristendommar, nokre av dei direkte reaksjonære, slik vi no kan ane omrisset av i dei to gamle supermaktene, gjer at dei ulike kristendommane viser seg som ulike religionar.

Kari Det kommer an på hva vi mener med kristendommen. Tendensen i noen kirkesamfunn, som de lutherske i Nord-Europa, har vært liberalisering og tilpasning til samfunnet for øvrig. Det ser vi blant annet i forholdet til kjønn og sex, men også i forholdet til Gud. På spørsmål om hvorvidt de tror på Gud, er det nå lutherske prester som nøler med å svare ubetinget ja. Andre forandrer seg langsommere, som den katolske kirken. Men også der viser for eksempel de siste årenes pedofiliskandaler og kirkens økumeniske innsats, ikke minst overfor muslimer, en liberalisering og modernisering. Når det gjelder mer nymotens varianter av kristendommen, som evangelisk kristendom av amerikansk merke og pinsemenighetene, blåser vinden i en annen retning. Pinsebevegelsen har hatt enorm vekst de senere årene, særlig i sør, og har åpenbart noe å tilby som de mer tungrodde organisasjonene ikke kan matche. Den appellerer til tidens individualisme og forteller tilhengerne at de er spesielle og kan etablere et unikt forhold til Gud. Slike bevegelser har ekstase og tungetale som en del av repertoaret. Min gjetning er at disse sterkt emosjonelle og markedsrettede variantene av kristendommen vil ha vind i seilene fremover, mens de mer trauste og kontemplative retningene vil slite med interne debatter om modernisering versus tradisjonsbevaring.

Thomas Forrige nummer av Samtiden handlet om revolusjon. Er #metoo en revolusjon? Hvorfor / hvorfor ikke? – Bente Meland Ja. Vi kan jo snakke lenge om kva revolusjon er for noko, men det som no har skjedd, har tydelege revolusjonslike kjenneteikn: uventa, ustoppeleg, nedanifrå og ei folkerørsle. Kampanjen har synleggjort kor utbredt seksuell trakassering og overgrep er, og det har fått og vil få konsekvensar.

Seksuell trakassering handlar om makt og ulike former for misbruk av makt og tillit. Det er avgjerande å ta med maktaspektet for å førebygge og motverka. No fins forteljingane der. Og fleire vil komme. Det har skjedd noko. Vi kan kalle det ein milestein eller eit vatnskilje, om ein vil det. Eg for min del synest også revolusjon er eit godt ord.

Kari Jeg hører folk svare ja på dette spørsmålet, men jeg sier nei. Grunnen er at #metoo ikke har ambisjoner om, og heller ikke vil føre til, fundamentale endringer i samfunnets organisering. De mest kjente revolusjonene i moderne historie gjorde nettopp det. Den amerikanske førte til selvstendighet og en ny kollektiv identitet; den franske sådde kimen til demokrati, republikanisme og sekularisme i Europa; den russiske og den kinesiske endret eiendomsforholdene i økonomien og ga staten mer makt og nye oppgaver. #metoo er ikke basert på en folkebevegelse, men på noen tusen isolerte personer som uttrykker sin indignasjon og sitt raseri hver for seg. En sannsynlig konsekvens er at relasjonene mellom mektige menn og unge kvinner, særlig i den nordatlantiske, hovedsakelig protestantiske del av verden, blir justert for en tid fremover. Dette oppfyller ikke kriteriene for en revolusjon. Problemet er ikke nytt, det blir neppe løst én gang for alle, og i den flyktige nyhetsstrømmens tid er #metoorabalderet snart glemt.

Thomas