Å snerte inn på science fictionale
Sommerens litteraturdebatter og høstens utgivelseslister tyder på at det fremdeles finnes en ganske enkel forestilling om hvordan man skaper god, leseverdig litteratur i Norge. Den kan oppsummeres slik: Med realisme som formgrep og autentisitet som ideal, skal forfatteren beskrive virkeligheten, skape identifikasjon hos leseren og gjennom dette si noe som nærmer seg sannhet. Realistiske fortellinger, gjerne selvopplevde, skaper den beste og samtidig mest salgbare litteraturen.
Det har blitt sagt mye om hvordan virkelighetsjaget preger litteraturen, men ikke like mye om grunnene til det. Det er sagt enda mindre om hvordan det kan påvirke leseren. Jeg vil gjerne prøve på begge deler. Hvorfor? Her er min lille teori: Jeg mistenker at en relativt stor leserskare blir snytt for gode bøker fordi det eksisterer noen dogmer som holder både forfatterne og forlagene fast. De kommer til uttrykk gjennom en serie dvaske fyndord nedarvet gjennom generasjoner, som stanger mot måten jeg selv ønsker å lese, tenke og jobbe på. Jeg tror de virker begrensende på kvaliteten, bredden, relevansen til litteraturen, ja, til og med forlagenes og bokhandlernes bankkontoer, for den som måtte bekymre seg om slikt (forfatterne bør være blant dem). Og ikke bare det:Til syvende og sist kan de slå beina under den som ser til litteraturen for å finne mening med livet.
FANTASI = DÅRLIG LITTERATUR?
Det som for alvor vekket disse tankene, var et intervju med forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold i Dagsavisen i august i år.www.dagsavisen.no/kultur/av-sar-er-du-kommet-1.1184743. Det var skrevet i anledning hennes nye roman, Barnet. To uker tidligere var hun nevnt i en kronikk som pekte på en «navlestrengbeskuende» tendens i norsk litteratur. Kritiker og forfatter Endre Rusets budskap var at mange norske forfattere skriver relativt likt om nokså like temaer.www.dagbladet.no/kultur/en-tsunami-av-brystmelk-treffer-bokmarkedet-denne-hosten/70071456. Han fikk støtte av blant andre kritiker Frode Helmich Pedersen, som sa at norske forfattere også manglet originale ideer, og at god litteratur trenger fantasi.www.dagbladet.no/kultur/barselbolge-debatten---vi-lever-i-en-selv-opptatt-kultur/70077563. Til det svarte Skomsvold:
Fantasi er et ord jeg forbinder med å være barn, og har ingenting med kvaliteten på litteratur å gjøre, snarere tvert imot (egen utheving). For å sitere Lydia Davis: «Jeg vil ikke bli kjedet av andres fantasi.» Selv opplever jeg at jo nærere forfattere klarer å komme egne tanker og følelser, desto mer vil det gjelde alle andre. Jo mer subjektiv forfatteren gjør teksten, desto mer universell blir den.www.dagsavisen.no/kultur/av-sar-er-du-kommet-1.1184743. Dette blir for meg en så rar uttalelse at jeg velger å tro at Skomsvold her har ment noe helt annet med fantasi enn hva jeg legger i ordet, eller at hun er blitt feilsitert. Jeg har hørt henne snakke svært interessant og meningsfullt om egen skriving, men denne uttalelsen gjør meg forvirret. For ingen tror vel at kvaliteten på litteratur er omvendt proporsjonal med graden av fantasi som kommer til anvendelse? Eller enda mer grunnleggende:
At man overhodet kan skape litteratur uten å benytte seg av fantasi i ekstrem grad?
Da er det mer nærliggende å tro at Skomsvold mener det urealistiske, det som bryter naturlover, eller bøker som bærer preg av å ha oppstyltede og uforløste ideer. Det er lett å være enig i at en (for) stor mengde påhitt kan virke fremmedgjørende, hvis det ikke forankres i noe kjent. I uttalelsen (og Davis’ sitat) kommer det likevel til syne en nokså velkjent kvalitetsgradering av litteratur: Det som er realistisk, selvopplevd eller på annen måte kan oppleves som autentisk, er godt og krever mot og hardt arbeid. Fantasi, derimot, behandles ofte som noe forsert og kunstig som kommer uten omkostninger for forfatteren.Vi ser det i kritikken, i bokhandelens utvalg, i forlagenes utgivelseslister og markedsføringsbudsjetter og i medias prioriteringer. Forbindelsen til en virkelig/sann historie er ofte avgjørende for et vellykket innsalg til kultursidene. Alternativt kan lanseringsintervjuet handle om forfatterens grundige/selvutslettende research, som forbinder boken med noe sant. I bokens innhold og oppbygning leter kritikeren etter såkalt troverdige karakterer og realistisk dialog. Presise miljøskildringer hylles. Det som er selvopplevd, kan risikere å gi et ansikt til noe. Forfatteren fôrer en skrikende reality hunger!Boken Reality Hunger. A Manifesto av amerikanske David Shields kom i 2010 og var et opprop for nedbrytingen av sjangergrenser, for frigjøringen fra narrativets lenker og den falske troen på kausalitet i historiefortellingen. Den hadde et visst gjennomslag i Norge, der et utdrag ble utgitt av Flamme forlag under tittelen Kollasj. En typisk setning i en anmeldelse kan gjerne se slik ut: «Teksten er stramt komponert med presise, fine detaljer og gode litterære skildringer som skaper realisme og stemning til de ulike scenene.»www.vg.no/rampelys/bok/i/e1LJW9/en-vitaminpille-av-en-krim-bokanmeldelse-anne-holt-en-grav-for-to. Som leser kjenner jeg meg bare delvis igjen i realisme som et selvstendig kjennetegn på kvalitet. Jo, jeg vil selvfølgelig tro på romanens univers. Ja, jeg vil føle med karakterene. Men det er ikke det samme som å dyrke det som er nær det jeg allerede vet, det jeg allerede ser, det jeg allerede føler. Derfor, når noen priser gjenkjennelse og identifikasjon som snarveier til kvalitet for både den som leser og skriver, blir det fremmed og begrensende for meg. Hvorfor ikke heller låne et ideal fra vitenskapen, slik den populærvitenskapelige forfatteren Carlo Rovelli beskriver det i et blomstrende avsnitt:
Vitenskap er en vedvarende utforsking av måter å tenke på. Vitenskapens styrke ligger i dens visjonære evne til å velte forutinntatte oppfatninger over ende, til å avdekke nye deler av virkeligheten og etablere nye og mer hensiktsmessige bilder av verden. Dette eventyret bygger på all den kunnskapen vi har samlet opp gjennom tidene, men i bunn og grunn handler det om forandring og et ønske om å se lenger. Verden er endeløs og fylt av alle regnbuens farger – vi vil dra av gårde for å se den. Vi blir overveldet av hvor gåtefull og vakker den er, og bakom åsryggen finnes det områder som fremdeles ingen har utforsket. Denne uvissheten vår, denne rådløsheten, som er spent over den bunnløse avgrunnen av alt det vi ikke vet, gjør ikke livet meningsløst: Den gjør det verdifullt.Carlo Rovelli, Virkeligheten er ikke slik vi tror (Spartacus forlag, 2017). Hvis vitenskapen gjorde som litteraturen så ofte gjør i dag, altså sa seg tilfreds idet den hadde nådd en god beskrivelse av virkeligheten, og ikke tillot seg å stille opp en hypotese, ville vi fremdeles levd i middelalderens mørke. På samme måte tror jeg det er med litteraturen. Nøyer den seg med å vise fram et mest mulig realistisk portrett av mennesker og hendelser, mister den relevans og fremdrift og blir kun selvbekreftende. Den kan til og med frarøve oss en av superkreftene den gir, nemlig troen på endring, frigjøring og noe så abstrakt som fellesskap.
Jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg tror dette. Men først – dogmene:
DOGMENE
Jeg tror overhodet ikke at norske forfattere er spesielt navlebeskuende. Begrepet er fordummende. En forfatter er uvanlig opptatt av å se på hvordan ting, mennesker og hendelser henger sammen, ellers ville han eller hun aldri valgt et yrke der det er hovedaktiviteten. Jeg tror heller det er noen ytre mekanismer som gjør at mange romaner ender opp som innoverskuende eller relasjonelle dramaer (eller i det minste blir markedsført slik), og at de samme mekanismene fører til at vi nærmer oss et tretthetsbrudd for den realistiske, autentiske litteraturen. Dette er noe som ikke har så mye med forfatterne å gjøre, som med den fortellingen vi har laget om litteraturen, og hva som gjør den god. Noen mistenker forfatterutdanningene for å stå bak. Jeg tror det er både sant og usant. Selv har jeg gått to år ved Forfatterstudiet i Tromsø sammen med mennesker jeg er stor takk skyldig. Det virket ikke begrensende, snarere tvert imot. Med sin gjennomgående tro på at litteratur har verdi, virket det forløsende. Men det viste seg raskt at det var en del regler som ble gjentatt av de såkalte gjesteleserne, de erfarne forfatterne som besøkte studiet for å gi råd om skriving. En av de hyppigst gjentatte, både der og i forlagsverdenen, i spalter og skrivekurs og seminarer og kritikker, er at den som skriver, må «gå dit det brenner».
FØRSTE DOGME. DU SKAL GÅ DIT DET BRENNER
Det kunne liksom ikke bli ordentlig litteratur, forsto vi, hvis man ikke gikk dit det brant. Til og med en av mine favorittforfattere, Kurt Vonnegut, har på en dårlig dag sunket så lavt at han kommer med følgende magiske formel: «(...) if you have a hell of a lot on your mind, the language will arrive, the right words will arrive, the paragraphing will be right.»Kurt Vonnegut & Lee Stringer, Like Shaking Hands with God. A Conversation about Writing, s. 16 (Washington Square Press, 1999). Dette er jo rent tøv, men godt ment. Til hans forsvar skal det sies at det å ha noe «on your mind»
i det minste er mer inkluderende enn all denne brenningen. At det brenner blir i dag forbundet med en indre smerte. Man kan ikke se brannen på avstand, man må stå nær den, helst ha slukt den. Det blir den beste litteraturen. Er det virkelig noen automatikk i dette, eller er det noe vi gjentar for å fylle den pinlige stillheten som oppstår i perioden mellom faktiske innsikter? Du får mark i magen av å spise snø?
ANDRE DOGME. DU SKAL UNNGÅ IDEER
Dette stedet hvor det til stadighet brenner hos vellykkede forfattere, må man bare anta er det motsatte stedet av der ideene befinner seg, for ideer skal man ikke ha. Tro det eller ei, dette er en annen floskel som repeteres overfor ferske forfattere, trolig av forfattere som ikke lenger har ideer, eller ikke tør å forfølge dem. Skriv altså med hjertet og ikke med hjernen, later moralen til å være, for hjertet vil gjøre det ekte og autentisk, og hjernen vil gjøre det fortenkt. Når man snakker om ideer i litteraturen, er det gjerne med et mer eller mindre skjult prefiks. En idé er, implisitt, en fiks idé. «Hvis du ser en idé komme, løp den andre veien», lyder et fyndord. (Her kunne man kanskje bytte ut «en idé» med «velmente råd»). Mange forfattere blir holdt ansvarlig for å ha sagt noe slikt. I ett øyeblikk er Stig Sæterbakken opphavsmannen. På Ålesund bibliotek hørte jeg Niels Fredrik Dahl si det samme i et foredrag om sin bok Mor om natten, og med forbehold om at jeg husker feil, var det Aksel Sandemose han siterte som opphavsmann. Uavhengig av hvem som fikk ideen om at ideer ikke duger, blir det gjerne referert til som en allmenn sannhet på linje med det som brenner: Ideer gjør litteraturen dårligere, den blir tynget ned av alle slags vikarierende hensyn.
Om Bendik Wolds ferske roman Canada Dry heter det for eksempel at den er «morsom på grensen til det litt for fikse».Eirik Vassenden, i Kritikersalongen på Litteraturhuset i Bergen. «En så fiks idé [som å pule storvilt i Afrika, egen anm.] er en tung bør å bære for en litterær tekst»,Morgenbladet, 28. september 2018. skriver Morgenbladets Bernhard Ellefsen om Erlend Loes Dyrene i Afrika, og virker ikke avvisende til at ideen har en verdi, men sier at den drukner i komikk. «Romanen verkar som eit sært påfunn, ein idé som har blitt forlatt i lause lufta»,www.nrk.no/kultur/bok/utydeleg-roman-om-dyresex-1.14215664. konkluderer NRKs Marta Norheim.
Så kan man jo spørre seg: Når var norsk litteratur og romaner sist virkelig plaget av overskudd på sære ideer? Når var fikse konstruksjoner, aparte forelegg og stormannsgale byggverk sist truet med å overskygge den realistiske, stillferdige litteraturen?
TREDJE DOGME. DU SKAL LAGE TROVERDIGE PSYKOLOGISKE KARAKTERER
En anmeldelse av nevnte Wolds roman sier at den er «emosjonelt ufullført» fordi den ikke utforsker langt nok forholdet mellom hovedpersonen og hans kone.www.aftenposten.no/kultur/i/ BJXL37/-Adopsjonsprosjekt-redder-debuten-til-Bendik-Wold-. Tanken om at romaner kan ha andre egenskaper og mål enn å være emosjonelt fullført slår visst ikke ned i anmelderen. I lesingen av Dyrene i Afrika står og faller mye på persongalleriets troverdighet. Én anmelder sier at det «ikke er noget inden i hverken de flade karakterer eller planerne om at redde verden»,www.aftenposten.no/kultur/i/RxeQRA/Kalkuleret-komedie-fra-Erlend-Loe. mens Bjørn Gabrielsen i DN viser større mottakelighet ved å peke på at de samme karakterene kanskje ikke er ment å være annet enn brikker, og likevel er «merkelig rørende og gjenkjennelige, mer enn hos mange forfattere som etterstreber autentisitet og realisme».www.dn.no/boker/anmeldelser/erlend-loe/anmeldelse-av-erlend-loe-boken-dyrene-i-afrika-den-leende-dommedagsprofeten/2-1-424619. Idé-karakterenes problem er at de sjelden har tilstrekkelige barndomstraumer til å fremstå som såkalt helstøpte, nei, de kan faktisk, i enkelte særlig tvilsomme tilfeller, risikere å være helt uten fortid. Fortid er noe av det som kan berge en stakkars flat romankarakter ut av den endimensjonale idéverdenen og inn i den psykologiske dybde, det lærer man raskt som forfatter. En god litterær karakter kan bare gjøre det barndommen har formet ham til, og som blir gjort troverdig av minner, av hans egentlige autentiske freudianske kjerne. (Merk: Han kan gjerne agere uforutsett så lenge det ikke er out of character.) Det gir oss en del svært like karakterer med svært like nevroser, og en litteratur uten høystemte elektrikere, hypererotiske samferdselspolitikere og overflatepene fotballspillere.
FJERDE DOGME. DU SKAL FINNE DIN STEMME
I forlengelsen av den fikse ideen om helstøpte karakterer kommer kravet om konsekvens i forfatterskapet, en annen absurdisme av kosmiske proporsjoner som skrivende skal stå til rette for. En forfatter som har holdt seg til ett prosjekt og skrevet boken sin mange ganger, prises høyere enn en som har et stort register og skriver i mange sjangrer. Som eksempler på dette siste kan nevnes Tor Åge Bringsværd og Odd W. Surén, som man sjelden ser hyllet for sin spennvidde, i den grad de blir anmeldt i det hele tatt. Salman Rushdie har priset Italo Calvino for hans «protean, metamorphic genius for never doing the same thing twice»,www.lrb.co.uk/v03/n17/salman-rushdie/calvino. men i Norge gir det ingen status å bevege seg mellom sjangrer og stemningsleier. Man har da for all del (floskelfanfare) funnet sin stemme, i alt fra ordvalg og tematikk? Ja, en gang for alle frembrakt den lett gjenkjennelige tonen som til evig tid skal strømme fra selvets benpiper? Ellers er man vel bare en værhane.
FEMTE DOGME. DU SKAL VÆRE AUTENTISK
Å være autentisk er det mest problematiske begrepet av disse dogmene, for det knytter teksten til det geniale selvet og får forfatterne til å hevde ting som at historien «skriver seg selv», eller karakterene «handler uten at jeg kan gjøre noe med det». En autentisk forfatter gjenkjennes lettest ved at vedkommende «ikke kan la være å skrive». Det måtte bli slik det ble. Alt dette er hule, etterprøvbare påstander som lett kan avsløres som forsøk på å hylle litteraturen inn i en tåke av mystikk og romantikk.
Jeg tror at en forfatter som setter seg fore å være autentisk, skriver seg innover mot et falskt punkt, nemlig at det finnes en kjerne i mennesket, eller en identitet som er konstant og uforanderlig. Identitet er nær forbundet med renhet, en tendens blant andre Salman Rushdie har advart mot at litteraturen skal nøre opp under.morgenbladet.no/boker/2018/07/ideer-om-urenhet.
HER ER NOEN ALTERNATIVE LÆRESETNINGER:
- Er du lei av å gå dit det brenner, kan du tenne en fakkel og gå på oppdagerferd. Hjernen er lett antennelig. Før eller siden vil du sette fyr på noe.
- I stedet for å rømme fra dem, vil den modige forfatteren la ideer sluke seg og beskrive hvordan de ser ut fra innsiden.
- De beste forfatterne er magikere som kan lage levende karakterer av papp, taft, vatt, cellofan og andre forgjengelige materialer. Bare amatørtryllekunstnere trenger psykologi for å puste liv i dem.
- Noen ser ut til å lykkes med å spille den samme låten på nachspiel hver gang, men komplimentene de får er gitt av medynk eller ignoranse. Lær deg strupesang og jodling, og du vil bli elsket av alle (bortsett fra skjønnånder).
- Hvis du innbiller deg at du har en kjerne, blir redselen for forstillelse så stor at all skriving vil handle om det, og skammen blir din viktigste drivkraft. Ikke la den bli det.
LITTERATUREN OG MENINGEN MED LIVET
Hva medfører så disse dogmene for den leseren som går til litteraturen som mulig kilde til innsikt i eget og andres liv?
Nylig leste jeg – med skepsis, må jeg innrømme – en artikkel om litteratur som krisehjelp. En forsker ved det metropolitanske universitet i Oslo, Thor Magnus Tangeraas, har intervjuet tjue mennesker om «Transformative Experiences of Reading Imaginative Literature».www.hioa.no/eng/Research-and-Development/Our-research/Research-and-Development-at-the-Faculty-of-Social-Sciences/Doktorgrader-SAM/Disputaser-2018/Public-Defence-for-Thor-Magnus-Tangeraas/Abstract. Konklusjonen, sterkt forenklet, er at ja, litteraturen kan forandre våre liv. Ingen spesiell retning eller sjanger innen litteraturen pekte seg ut med særlig helbredende kraft, det var stor bredde i titlene som hadde hatt en slags forløsende eller åpenbarende effekt på de lesende, fra Doris Lessings Shikasta til Marguerite Duras’ Elskeren.
Jeg har ingen direkte erfaring med å bruke litteraturen slik. Men som kilde til forståelse, bredere horisont, latter og tankepiruetter, ja visst. Når jeg så prøver å huske hva som har vært mine største leseopplevelser, ser jeg at få av dem har ligget tett på mitt eget liv. Selvfølgelig trives jeg med å lese om Karl Ove Knausgårds studietid i Bergen, som er veldig lik min egen, men det er en kortvarig glede. Det som virkelig har fått meg til å gynge i setet, er de øyeblikkene der jeg har tenkt: At noen kunne komme på dette! For et ubegripelig verktøy fantasien er, som kan lage litteratur av ikkematerie! I så fall er det ingen grenser for hva vi kan få til. Jeg innbiller meg at leseopplevelsen min kanskje minner om matematikerens følelse når han ser en imponerende likning for første gang, eller fysikkstudenten når han ser rekkevidden av pionerens oppdagelser: en slags ydmykhet overfor andre menneskers skaperevne, kombinert med fornyet tro på at ja, alt er ennå ikke sagt eller gjort.
Barnelitteraturen husker jeg som en nesten konstant strøm av slike inntrykk. Selvfølgelig er man mer mottakelig da. Roald Dahl, Astrid Lindgren og Ole Lund Kierkegaard veltet innover meg, slik Harry Potter og sikkert til og med Kaptein Supertruse gjør det med mine egne barn i dag. Jeg husker veldig godt det første store møtet med såkalt litterær science fiction: Jeg var kanskje i 13–14-årsalderen da jeg tok fatt på Brian Aldiss’ Non-Stop,Brian W. Aldiss, Non-Stop (1958). På norsk i Gyldendals serie Lanterne science fiction (1973). i den tro at det var en ren røverroman. Et enormt romskip er på førerløs flukt gjennom verdensrommet. Innsiden er forvandlet til en urskog, overtatt av de hydroponiske vekstene mannskapet hadde med seg for å overleve. Ulike stammer kriger med hverandre om det lille som finnes av mat og utstyr. Da jeg kom til slutten og det (nå banale, den gang overveldende) bildet av romskipet som en jordklode sto klart for meg, hadde jeg en nærmest svimlende fornemmelse av å ha fått et helt nytt verktøy å tenke med. Jeg visste ikke hva jeg skulle med det, det sa meg ingenting om hvordan jeg skulle håndtere dagliglivets kriser og kviser, forkrøplede sjenanse og stemmeskifte, eller lære meg hvordan jeg skulle gjøre Cruyffvendinger, men det boret antakelig en ny tunnel mellom noen ensomme hjerneceller der inne. Kanskje har den tillatt tankene å ta noen snarveier siden.
Heldigvis forekommer slik tunnelboring fremdeles. I litteraturen finner jeg biter av innsikt som ikke nødvendigvis er komplette psykologiske forklaringsmodeller, men nye,friske og uventede.
En annen av mine aha-opplevelser med bøker er ikke ulik hvordan Mattis i Fuglane føler seg etter å ha sett «flaksinga, den pilsnare skuggen i dimma».Tarjei Vesaas, Fuglane, s. 21 (Gyldendal Norsk Forlag AS, 1957, pocketutgave 1991). En kveld skifter det uforanderlige rugdetrekket retning. Brått passerer det over huset hans. Hans hus, tustens hus! «Nå veit eg noko, slo han fast, utan å gjere meir greie for det. Han var tydeleg annleis innvendes.»Ibid., s. 22. Den beste litteraturen sier at endring er mulig, uro er naturtilstanden. For hvis et rugdetrekk kan skifte retning, så er det vel ikke gitt at Mattis må fortsette å være en tust resten av livet heller?
For meg er det altså i hovedsak disse to tingene som setter spor i meg når jeg leser: Det man kan kalle oppdagelsen eller åpenbaringen, og følelsen av frihet, av at ikke alt er gitt og satt en gang for alle. Og det er her jeg begynner å føle at vi som skriver i dag, beveger oss i et nokså begrenset terreng, og at det også må påvirke oss som lesere. En stor nok del av samtidslitteraturen sier indirekte at alt kan forstås ut fra enkeltmenneskets streben etter et objekt, det være seg kjærlighet, kropp, respekt eller penger, eller det psykisk stabile jeg, kjernen der inne. Denne innsatsen blir ofte avkledd som meningsløs, og alt det uutholdelig lette vi omgir oss med, blir vist fram. Våre livsløgner, hvordan vi forråder oss selv og hverandre på vei mot det innbilte målet, blir forstørret. Moralen er: Uansett hvordan vi disponerer våre krefter, vil livets meningsløshet til slutt overvinne oss. Denne avkledningen av livet er den moderne, realistiske romanens hovedgebet, slik jeg oppfatter det. Den har vært og er en viktig innsikt for meg, båret fram av suverene forfattere som Bernhard, Roth og Houellebecq. Men er ikke også dette litt sidrumpa, er ikke denne avsløringen etter hvert ganske åpenbar?
Den kommer også til uttrykk i fortellerformen, der tydelige plott har et billigstempel, som om formidlingsvilje og -evne var en suspekt egenskap som svekker kunsten. Men å tenke seg livet som en linje, et plott, er det mindre sant enn å tenke på det som fragmentert? Selvfølgelig ikke. Selv finner jeg en porsjon ro i å tenke på døden som slutten på en historie (god eller dårlig), ikke bare enda en kjedelig hendelse i rekken av meningsløsheter.
Om dette begynner å høres ut som et ekko av Kaj Skagens angrep på sosialrealismen anno 1983, får det stå sin prøve.Kaj Skagen, Bazarovs barn Gyldendal, (1983). Han var i det minste patosfrisk og kjekk da han spurte: «Har disse forfatterne fremmet virkeliggjøringen av det beste i oss, eller har de avstumpet oss? Har de styrtet oss dypere ned i den samtidige sump, eller har de lagt ut bjelker til å stå og gå på i den?» (s. 9) Jeg synes ikke dette er spesielt reaksjonære spørsmål, slik Skagen ble beskyldt for.«Han vil gjenreise det ytterste høyre fra mellomkrigstidas Europa og reetablere det kultursyn som har ligget nede siden 1945», skrev Hans Fredrik Dahl i Dagbladet 26. september 1983. De utgjorde tvert imot et brudd med noen dominerende oppfatninger den gang, slik de gjør det nå. Det kan godt være at vi kunne si oss tilfreds med den mellomformen som den kritiske realismen er blitt i dag, der man ikke lenger snakker på vegne av utsatte grupper, men på vegne av egne frykter eller traumer, ispedd modernisme som sørger for at den språklige bevisstheten er høy (men mantraet «make it new» er beleilig glemt). Vi har gått fra å prøve å skrive sant om samfunnet til å skrive teknisk godt og sant om oss selv. Men det kan jo tenkes at både lesere og forfattere ønsker seg noe mer. Flere enn meg tenker nok at tiden er moden for en litteratur som i større grad utforsker og tar på seg idéarbeid, som gir rom for å tenke med flere virkemidler enn realisme, og som heller ikke ønsker å kjede eller forvirre leseren med postmoderne formeksperimenter.
Forfatteren J.G. Ballard sa det slik allerede i 1975:
Det meste af den såkaldte seriøse fiktion som er blevet frembragt i det tyvende århundrede, den moderne bevegelse som går fra Joyce og T.S. Eliot, Kafka og Camus, tenderer mod at være pessimistisk og fremmedgjort, for subjektiv. Den setter også den individuelle forfatters autoritet og hans indbildte verden altfor højt, mens jeg tvært imod mener at dette er en neurotisk tilstand og at den største kunst og teknologi (ligesom science fiction) frembringes af stort set anonyme håndværkere. Jeg mener endelig at det, når man tenker på den stigende mængde af fiktion i vort daglige landskab, er nødvendigt for enhver form for fiktion (eller maleri eller skulptur) at vælge en analytisk og undersøgende fremgangsmåde, og det kan kun science fiction gøre. Fremtiden er en bedre nøgle til nutiden end fortiden.Nazar 1: Timeglass, en science fiction-antologi (Gyldendal Norsk Forlag, 1975), s. 86–87. Med Vesaas, Le Guin, Ballard, Vonnegut, Leikvoll, Aldiss, Shelley, Lem, Orwell, Bradbury og Haushofer i graven, er det opp til andre å vise oss rugdetrekkets muligheter. Hvem skal gjøre det, nå som kritikerne har slått fast at norsk litteratur er fantasiløs, humørløs og tematisk lik?
EN TID FOR ULTRAROMANTIKK OG UVIRKELIGHETSLITTERATUR
Det finnes noen tegn som tyder på at vi går en fornyelse i møte. I Tyskland har manifestet til en viss Leonhard Hieronymi fått en del oppmerksomhet siden det ble publisert i fjor. Han maner fram det han kaller en ny «ultraromantikk», og tar til orde for en litteratur som er inderlig, handlingsdrevet og fantastisk. Romantikk og science fiction danner en «allianse mot samtidslitteraturen og alle dens søvnproblemer»,Vinduet, Gyldendals tidsskrift for litteratur nr. 2/2018, s. 27. uttaler Hieronymi. Første punkt i manifestet lyder slik:
Man finner ikke sannheten ved å ta opp en penn og forsøke å være ærlig. Sannhet oppstår gjennom fiksjoner. Man trenger ikke være ærlig når man skriver science fiction. Man er automatisk ærlig, fordi man i avsløringen av sine dypeste fantasier kler seg naken.Ibid, s. 33, oversatt av Erle Marie Sørheim. Under årets Bjørnsonfestival hadde jeg gleden av å snakke med den danske forfatteren Kaspar Colling Nielsen, som fortalte at holdningen til realisme i Danmark er i ferd med å endre seg. Unge danske forfattere skriver friere, i flere sjangrer og med færre realismekrav enn for bare noen år tilbake. Man må anta at Colling Nielsen selv har vært med på å bane vei for denne utviklingen med utgivelser som Den danske borgerkrig 2018–24 (på dansk i 2013, oversatt til norsk i 2018). Romanen om en 450 år gammel mann er herlig tøvete, ublyg og bråkete, og fikk meg samtidig til å tenke nytt om egne skjøre moralposisjoner.
I land med rikere tradisjoner for realismebrudd, som Russland, er fabelprosaen for lengst stueren. «Mange av dagens russiske forfattere skriver med andre ord ikke virkelighetslitteratur, men uvirkelighetslitteratur for å kommentere den kaotiske tiden de lever i», påpeker forfatter Erika Fatland.www.aftenposten.no/kultur/i/zL1GOq/Stor-guide-til-Russisk-uvirkelighetslitteratur. Det gir seg utslag i fortellinger som ikke nødvendigvis sklir ut i postmoderne eksperimenter, men som skamløst benytter seg av lekne narrativer. Les Vladimir Sorokins Snøstormen, så skjønner du hva jeg mener. I en anmeldelse av Sorokin og Viktor Pelevins siste bøker (foreløpig ikke oversatt) skriver anmelderen Maya Vinokour i LA Review of Books: «After decades of fragmentation, emotional detachment, and winking irony, conventional storytelling is back with a vengeance.»lareviewofbooks.org/article/conspiratorial-realism-on-vladimir-sorokin-victor-pelevin-and-russias-post-postmodern-turn/. Kan det uvirkelige virkelig kommentere samfunnet og føles relevant? Den mest oppsiktsvekkende boken med et tydelig feministisk budskap jeg har lest de siste årene, er ikke en virkelighetsfortelling, men en bok befolket av grøss, ånder og urban folklore. Her Body & Other Parties av Carmen Maria Machado gjorde meg våken og nervøs på vegne av både forfatter og karakterer. Bildene på hva man som kvinne må beskytte seg mot, føltes friske og harde. De fikk meg til å tenke: Herregud, er det sånn det føles, uten at jeg et øyeblikk ble forstyrret av forfatteren Machado og hva hun har eller ikke har opplevd selv.
Fra Romania gir en forfatter som Mircea Cărtărescu meg en følelse av at hva som helst, virkelig hva som helst, kan skje på sidene i bøker som er frustrerende og overveldende. Gir de meg stor relasjonell innsikt? Nei. Savner jeg gjenkjennelsesfaktoren? Nei. Men når jeg skal lete etter bøker i hukommelsen som kjennes mettet av inntrykk, bevegelige og levende, tenker jeg på bøkene hans, og selv om jeg ikke kan gjengi en brøkdel av handlingen i Orbitor, Venstre vinge, vil jeg trekke fram den boka når jeg skal si noe om hva litteraturen kan få til.
I Kina er en ny generasjon sci fi-forfattere på fremmarsj,m.scmp.com/culture/ books/article/2093892/science-fictions-new-golden-age-china-what-it-says-about-social. særlig etter at Liu Cixin fikk Hugo-prisen for sin The Three-Body Problem (utkom 2008, fikk pris i 2015). Den ligger nå an til å bli en milliardsatsing som tv-serie fra Amazon.
Og her passer det å spørre: Hvorfor er det bare filmbransjen som har innsett det enorme publikumsgrunnlaget som ligger i fabulerende, fantasirik fiksjon? Glem for et øyeblikk ildsprutende drager og marsboere, for det er ikke dét god science fiction eller fantastisk litteratur handler om. Hvilket forlag i Norge setter alle kluter til for å dyrke fram forfatternes David Lynch, Spike Jonze, Alex Garland, Guillermo del Toro, Steven Spielberg, Charlie Kaufman, Lana og Lilly Wachowski? En som forener den gode historien med ideer, interessante karakterer, spenning, respektløse fortellergrep, melodrama, som benytter hele verktøykassa og ikke bare det vesle buret i lokket merket realisme?
Ingen, det er svaret.
«LA GAMLE FORESTILLINGAR FARE»
Som barn forelsker man seg ofte i verden, eller fenomener i den. Som voksen, ikke like ofte. Jeg forsøker ikke å idealisere barnets blikk, som er naivt og lett å manipulere. Men jeg idealiserer kanskje evnen til å la seg begeistre og henføre. Kanskje føles den verdifull fordi den ofte er så fjern for meg. Fordi skepsis og avsløring kommer så lett til meg, mens det å føle at kloden og livet er noe som fortjener min beundring, krever arbeid.
At jeg noen ganger klarer å leve meg inn i et oppdiktet narrativ, gjør ikke at jeg frykter å bli et barn igjen. Det gir meg tvert imot tilbake et snev av tro på min egen evne til å leve meg inn i noe, det være seg andres situasjon eller blikk, eller troen på livet som meningsfylt. Hvis det finnes en forbindelse, som Kjersti A. Skomsvold antyder, mellom fantasi og det barnslige, ligger det kanskje en mulighet her for den fantastiske litteraturen til å fungere som motgift mot kynisme. Kanskje gir den faktisk en mulighet for inderlighet som er større enn den forsøksvise representasjonen av virkeligheten som realismen er ment å være, der man som forfatter kan bli fristet til å by på skinn-inderlighet og enkle psykologiske forklaringsmodeller for å tilfredsstille kritikere eller bokhandlernes bokråd. En slik litteratur dekker over det faktum at alle mennesker i bunn og grunn er dypt «emosjonelt ufullførte».
Får den moderne realismen fortsette å dominere så sterkt som den gjør i dag, tror jeg vi nærmer oss et tretthetsbrudd der mange lesere vil søke seg bort fra bøkene og til fortellerformer med større vitalitet, som for eksempel film, spill og tv-serier. Kanskje vil disse mediene, og særlig VR i fremtiden, selv skape skiftet i litteraturen, slik fotografiet var med på å danne grunnlag for realismen. Eller kanskje bør jeg si det på en måte bokhandlere og forleggere forstår: Dere sier fra dere et stort marked, folkens.
Som en slags oppsummering synes jeg det er verdt å sitere noe Tarjei Vesaas sa om egen skriving:
Eg ser på dei fleste av arbeida mine som eit reint fantasispel i meg sjølv. Der er få tildriv frå det ytre, frå det eg ser, eller det eg høyrer ved samvær med andre. Fantasien blir produktiv ved ein prosess som er og blir ei gåte (trur eg). Å la fantasien tumle seg, det er det lettaste. Verre er det å halde styr på han. Ein anna hovudstreng når ein skal skrive, er det som litt misvisande kallast draum. I nær-slekt med fantasien, men vel frå djupare kjelder. Det er når desse to går saman til eitt eg synest det kan bli poesi – og kan bli eit resultat ein får lyst til å sende frå seg for å merke verknaden av det hos andre. Om så dette snerter inn på science fictionale? Har aldri tenkt over det. Men kjært barn har mange namn. Kan ein forfattar vera tent med å sprenge realitets-rammene? Ja, det meiner eg absolutt. Ei ytre handling som objektivt sett er umogleg kan vera både gripande og sann. Det ser vi mange døme på. Slik dikting kan skapa dei største opplevingar. Ein må berre innstille seg på å vera open som mottakar, la gamle forestillingar fare.Fra et intervju med Vesaas i Fenomen, 1966, gjengitt i Malstrøm, Norsk science fiction 1972 (Gyldendal Norsk Forlag AS, s. 122). Antologien inneholder for øvrig den første trykte novellen til en ung debutant, Jon Michelet.