Respons: Privat eiendomsrett er elefanten i rommet

­

75 % av Norges landareal er i privat eie, men bare en liten del av befolkingen er grunneiere. De aller fleste, også på bygda, har ingen andre rettigheter i norsk natur enn allemannsretten. Samtidig er privat eiendomsrett den klart viktigste drivkraften bak de enorme endringene av det norske landskapet vi nå er vitne til.

Jeg ser ofte hogstflater som ikke ligner grisen, kjøreskader, «markberedning» som betyr oppgraving av skogbunnen, rett og slett rasering av den naturlige skogen. Lovverket er svakt, og en del av dette er formelt lovlig, men det forvandler skogen vår for alltid. Kan jeg gjøre noe med det? Nei. Kan skogeieren gjøre slikt uten å spørre noen? Ja visst.

Når fallrettigheter i vassdrag tilhører grunneier, gir det en sterk motivasjon for å bygge kraftverk. Ønsket om privat fortjeneste kan ødelegge ei elv for evig tid: Våre etterkommere får aldri oppleve den elva vi har opplevd. Selv synes jeg elvene er like mye mine – minst.

Det er elvene bestefaren min fisket i, og der kompisene hans risikerte livet under tømmerfløting. De var ikke grunneiere, men hvis noen fortjente å ta disse elvene i besittelse, så var det dem. Men de hadde ikke noe de skulle ha sagt, og det har heller ikke vi som er deres etterkommere.

Privat eiendomsrett til natur er verken en selvfølge eller en særlig gammel ordning. Den norske utmarka har gradvis blitt privatisert, og hva eiendomsretten omfatter, har forandret seg mye. I det tidlige jordbrukssamfunnet var utmarka allmenning med hevdvunne bruksretter til de ressursene som var viktige. Det gjaldt først og fremst beite, vedhogst, jakt og fiske. Mange allmenninger ble privatisert ved at gårdene este ut, gjerne i perioder da det var liten konkurranse om ressursene. Men eiendomsrett til selve grunnen var ikke et tema, og forskjellige gårder kunne ha rettigheter på samme grunn: Én kunne ha rett til tømmer, en annen til jakt, og en tredje til beite. Slik kunne det være til langt utover 1800-tallet, og vi finner spor etter slike ordninger den dag i dag.

I mange hundre år gjorde kongen og adelen krav på store deler av Norge. Maktforholdene endret seg etter hvert, og kongen ga bort eller solgte landområder til rikfolk og lojale embetsmenn. Det var slik de store skogeiendommene på Østlandet og i Trøndelag ble etablert. Siden har mange skiftet eier, ikke minst som resultat av konkurser og mislykket spekulasjon. Fra slutten av 1800-tallet kom det nye eiere som hadde tjent seg rike på aksjehandel og tømmereksport. Slik er eiendomsforholdene i «mitt» område, som er Sør-Østerdal. Der fortelles det ennå om eiendommer som ble tapt og vunnet i poker, og slike historier er uttrykk for bygdefolkets meninger om rimeligheten i disse eiendomsforholdene – meninger som fortsatt er høyst levende.

I mange land ble rettigheter fratatt vanlige folk på brutale måter. Allmenningene ble ranet med makt, med ideologisk støtte fra datidas økonomer som mente at det var mest effektivt for å få til økonomisk vekst. Dette var i den tidlige kapitalismens tidsalder, og privatiseringen av natur – som pågår med uforminsket styrke i mange land, særlig i sør – kan ikke ses uavhengig av et politiskøkonomisk system der privat eiendom er hovedkilden til profitt.

Privatiseringen var kanskje mindre voldsom i Norge, men maktbruk har ikke vært ukjent. Allmennhetens rettigheter har dessuten blitt inndratt gjennom lovgivning og ved at de har forsvunnet på umerkelig vis. Det finnes eksempler på at jakt gradvis har blitt borte fra dokumenter som regulerer bruksrett, og at staten har solgt områder med historiske almenningsrettigheter til private.

På 1800-tallet ville Stortinget modernisere eiendomsretten. Først da ble rettighetene knyttet til selve grunnen, for å sikre eiernes kontroll med «restressurser» som kunne få verdi i framtida. Når vi vet hva grunneiere siden har tjent på fallrettigheter og hyttetomter, kan vi trygt si at det var framsynt.

Rettighetene til jakt og fiske ble gitt til grunneiere så seint som i 1899 – av det siste Stortinget som var valgt bare av eiendomsbesittere.

De rakk det akkurat: Ved valget i 1900 fikk alle menn stemmerett, og resultatet kunne blitt et annet. Det er disse rettighetene som nå danner grunnlag for kommersialisering av sportsfiske og jakt, med prisøkning og ekskludering av bygdefolk som mulig resultat. Under et annet politisk regime, i sosialdemokratiets velmaktsdager, ble det diskutert å gjøre jakt og fiske til allemannsrett igjen. Det skjedde i forbindelse med forarbeidene til friluftsloven (1957), men ble dessverre aldri vedtatt.

Og apropos jakt og fiske: For å vise eiendomsrettens arbitrære natur kan jeg nevne at i USA – som ellers er privateiendommens høyborg – er ikke jaktog fiskerettigheter private. De tilhører delstatene, altså samfunnet. Jeg kjenner ikke til at noen i fullt alvor har foreslått at de skal privatiseres. Ikke engang Trump og ekstremistene han har satt til å forvalte USAs natur. Eller Reagan og hans privatiseringsfanatikere.

Privat eiendomsrett til naturressurser er ikke en selvfølge. Det er et resultat av mye historisk urett, men i dag er det få som gidder begrunne at de synes det er en rimelig ordning. Når eiendomsrettens forsvarere finner det for godt å si noe som helst, kan man av og til høre at folk tar mer ansvar for ting de eier. Noen viser til den såkalte «allmenningens tragedie», en teori utviklet av økologen Garrett Hardin som sier at utnyttelse av fellesressurser fører til utarming siden ingen har ansvaret for helheten. Men Hardin tok feil. Fellesområder har alltid hatt regler for bruk, selv om disse ofte var uformelle, slik nobelprisvinner i økonomi Elinor Ostrom har vist. Tragedien oppstår først når profittjegere utenfra overser eller ødelegger kollektive ordninger, og når «entreprenører» kaster seg over ressurser som tidligere ikke har vært utnyttet av noen.

Med dagens voldsomme trykk på naturressursene er tida overmoden for å sette et kritisk søkelys på privat eiendomsrett til det som egentlig er fellesskapets natur, og ikke minst denne eiendomsrettens historisk foranderlige og politisk bestemte innhold.