Om stemmegaffelen ‘Pål Norheim’

­

Da Pål Norheim døde i august i fjor, ble de fire bøkene han hadde gitt ut, samt Oppdateringer 2, som fulgte kort tid etter, bundet sammen til et avsluttet verk. Forfatterskapet har lenge vært en høyt aktet hemmelighet, som, til tross for lovord fra dem som kjenner det, i hovedsak har passert på siden av den litterære offentligheten og det boklesende publikum. Med Oppdateringer-bøkene, som spant ut av Norheims innlegg på Facebook, begynte han å få større oppmerksomhet, både for hvordan han brukte mediet i litterært henseende, og for hans rolle som FB-debattant. I etterkant av hans død ble han unisont hyllet for sin moderate og kloke framtoning, en sindig og velformulert stemme i et medium preget av raskhet og ufiltrerte følelser.

I hyllestene var det likevel (forståelig nok) som om litteraturen falt ut av bildet. Det som står igjen etter Pål Norheim for oss som ikke kjente ham, er en håndfull bøker: Gottfried von Baaders dagbok (1998), diktsamlingen Stemmegafler (2000) og prosaboka Z (2005), samt to bind av Oppdateringer (2014/17). Denne høsten utkom essaysamlingen Gutterommet og verden, bestående av ni tidligere skrevne tekster, som Norheim hadde forberedt før han døde. Og til tross for sindigheten er det en særegen rastløshet, både fysisk og intellektuelt, som møter meg under lesingen av Norheims verk, en dynamisk dragning som går som en understrøm tvers gjennom forfatterskapet. Hans liv var preget av reiser, litteraturen likeså. Hvordan kan vi forstå denne rastløsheten? Hva kan den fortelle?

- I Norheims første bok formuleres noen linjer som kan leses som programmatiske for hele forfatterskapet:

Som Epos betragtet, rummer mit Liv overveiende langtækkelige og ensformige Kapitler. Skulde jeg ha skrevet en sandfærdig Selvbiografi, vilde den snarere lignet et Lappeteppe, en Mosaik af smaa Begivenheder.

(Gottfried von Baaders dagbok, s. 24) Gottfried von Baaders dagbok må være blant de merkeligste bøker som er gitt ut på disse breddegrader. Norheim skriver dagboka til en 97 år gammel østerriker som stavrer rundt i Oslos gater vinteren 1986. De 85 sidene har ingen fortelling, annet enn at de, i dagbokas fragmenterte form, gir innblikk i livet til en person som på de aller fleste måter er utenfor. Baader er immigrant, olding, stum; at språkføringen følger rettskrivingslovene anno tidlig 1900-tall, understreker i hvilken grad han er et fremmedelement.

Allikevel var det denne figuren Norheim valgte seg da han, i en alder av 36 år, debuterte som forfatter. Også valget av sjanger er betegnende: Dagboka åpner for den inderlige granskningen av så vel det skrivende individet som verden utenfor, vilkårlig og uten krav til plott eller tematisk stringens, altså et lappeteppe. Disse to momentene, dagboka og utenforskapet, forenes i boka av et tredje: nomaden, den som alltid er i bevegelse. Norheim velger seg den utenforstående, flanerende oldingen som stille observerer omverdenen og skriver ned sine tanker om den – fra utsiden.

Skjønt, velger seg: Norheim var selv en nomade, en mann dratt mellom polene. Han vokste opp i spennet mellom Mo i Rana og Etiopia, der foreldrene var misjonærer, noe som skilte hans oppveksterfaring fra de fleste andres, og gjorde ham til en fremmed i eget land da familien slo seg til ro i Norge. I den første Oppdateringer-boka forteller Norheim hvilken effekt dette spennet hadde på ham:

Norge forstod jeg lite av da vi endelig landet i Mo i Rana i 1976 (jeg var fjorten), etter ni år i Etiopia. Fremdeles lever jeg i etterdønningene av denne kontrasten mellom Etiopia og Norge. Det er stadig mye ved Norge og Etiopia jeg ikke forstår. Noe av dette orker jeg ikke engang å prøve å forstå. Men av høflighet later jeg ofte som ingenting.

(s. 101) Hva gjør slike etterdønninger med et menneske? Fra et helnorsk perspektiv er det vanskelig å begripe virkeligheten slik den framstår andre steder. Men for Norheim, misjonærbarnet, ble verken Norge eller Etiopia et riktig hjem. I diktet «Vinterby» fra Stemmegafler heter det:

I den gaten jeg kalte min egen stod lydene altfor motvillig opp fra sine dyner av snø.

Tilstede i deres søvn var alt som kunne krype og gå unntatt den barndom jeg kalte min egen.

(s. 29) Denne hjemløsheten, følelsen av fremmedhet i møte med det norske, var kanskje det som avfødte en voldsom vandrelyst – eller vandretrang – i Pål Norheim? Bøkene hans røper en kraftig dragning mot å reise, nær sagt et behov for å være i bevegelse, å kjenne «tilværelsens feberaktige letthet, der man står med bare en bag i hånden» (Oppdateringer, s. 60).

Sjangermessig beveger de seg i et udefinert dagboklandskap: dels essayistikk, dels kunstprosa, åpenbart i gjeld til aforismen og maksimen, brevet, epistelen – en type kondenserte grublerier i kortform. Lest i sammenheng danner bøkene et bilde av et menneske i stadig bevegelse, ikke kun i rommet, men også i hodet.

Og det handler, vil jeg mene, om selvframstilling. I Oppdateringer bemerker Norheim hvordan «den som reiser, etterlater seg et lettere fottrykk i verden enn den som blir i hjemtraktene» (s. 12). Men denne lettheten, en personlig flyktighet som karakteriserer bøkene hans, avtegner likevel et personavtrykk, hvor enn lett. I Norheims hybride jeg-prosa, som i all hovedsak fokuserer på verden utenfor selvet, og enkelte steder avviser privatlivets litterære verdi, er det som om ‘Pål Norheim’ likevel siver inn i tekstene – som om et indirekte selvportrett, eller, ja en «sandfærdig Selvbiografi», en tankemosaikk, tar form – som nomade.

Kanskje mot bedre vitende vil jeg kalle det en litterær strategi: Forflytningen er hovedmotivet i Norheims forfatterskap, en drivkraft i nær sagt hver eneste tekst han skrev og utga i bokform. Den Pål Norheim som ble løftet fram som en sokratisk vismann på Facebook og en kresen, men begavet forfatter, brukte forflytningen og den grunnleggende fremmedheten i møte med sin egen samtid som redskap for å omgå intellektuell så vel som litterær stagnasjon. Baaders mosaikk finner gjenklang i den eklektiske friheten i Norheims bøker: en sammensetning av de mest vidstrakte tanker og refleksjoner, politiske så vel som estetiske eller beint fram tåpelige, men forent av den nomadiske og stillstandsvegrende forfatteren i kulissene.

- Hvilke muligheter finnes i den «stiliserte dagboken» Oppdateringer?^{Frasen er Norheims egen, fra et intervju med tidsskriftet Kamilla, 2016. www.facebook.com/notes/litteraturtidsskriftet-kamilla/intervju-med-p%C3%A5l-norheim/1173978495976114/} Her er vandreren Gottfried von Baader tilbake under navnet ‘Pål Norheim’. De to Oppdateringer-bøkene er preget av den samme rastløsheten og evnen til vidsynt refleksjon uten fastlåst stillingtagen som i Gottfried von Baaders dagbok, om enn ofte langt mer politisk.

Når det er sagt: Bøkene fordrer ingen bestemt lesemåte.Tekstene framstår som enkeltstående enheter, som «handler» om nær sagt hva det skulle være, og nettopp derfor lar jeg meg overraske av måten de spiller på hverandre på, hvilke mønstre som avtegner seg, hvordan de utgjør en stille kakofoni av tanker, jeg kunne sagt: et litterært forsøk på å rydde i et meningsgytende medialt kaos der litteraturen – og med den de langsomme tankers autoritet – er skjøvet ut i marginene. Norheims veksling mellom refleksjoner, samfunnskritikk, drømmetydning og prosaiske observasjoner former en biografisk mosaikk der hovedpersonen i hovedsak framtrer i mellomrommene. Litteraturen brukes ikke, som for eksempel hos Knausgård, til monomant å skrelle identitetsløken til sitt siste lag. Snarere holder Norheim sitt selv på avstand: Han utforsker den omkringliggende verden, skriver om litteratur, politikk, dagliglivets lommerusk – men uten å bruke det som springbrett for å dykke i sin egen psyke, uten narrativ. Når de tilnærmet biografiske glimtene faktisk dukker opp, er det ofte i form av refleksjoner om reiser, som her:

Eia var vi der ... og når man så kommer seg dit: den ubendige trangen til å bosette seg akkurat der, med seng, garderobe, kjøleskap og en liten boksamling. Samt en beskjeden balkong. Hjemme overalt – i stedet for ingensteds. ( ... ) Å kunne bosette seg i hver levelige by på kloden – ha et firesifret antall krypinn med seng, garderobe, kjøleskap, bibliotek og balkong.

(Oppdateringer, s. 43) Glimt av denne typen er betegnende for selvframstillingen:Vi får i grunnen ikke vite mye om Pål Norheim, annet enn hans dragning mot rotløsheten; resten er tanker og refleksjoner om andre ting. Personen som skrives fram i Oppdateringer, er ikke naken, men fordekt. Og vi opptrer som oftest i klær når vi konverserer med andre, gjør vi ikke?

Med denne nomadiske anonymiteten støter vi på noe grunnleggende i Norheims forfatterskap. I en oppdatering heter det:

De siste spørsmål: Hva er meningen med våre liv? Hvor kommer vi fra? Hvor skal vi hen? Og hvem er jeg? Man kan ta disse spørsmålene alvorlig og forsøke å besvare dem på nytt – slik enhver epoke, enhver kultur kan betraktes som et svar på disse spørsmålene. Eller man kan flire av dem.

Vår epokes ulykke er at den legger så å si hele tyngden på det siste spørsmålet: Hvem er jeg? Hvem er vi? Identitetsspørsmålet er vår epokes metafysiske mareritt.

(Oppdateringer, s. 75)

«Hvem er jeg?» ligger fjernt for Norheim. At spørsmålet likevel besvares, om enn indirekte, er desto mer fascinerende. I Gottfried von Baaders dagbok observerer oldingen hvordan han i alderdommen liksom skifter kjønn – hans utseende blir kvinnelig, den visuelle og kjønnslige identiteten oppløst. På liknende vis gir den offentlige dagboka Oppdateringer en mulighet til å visualisere og framstille seg selv som sitt beste jeg, unndratt identitetsspørsmålets klamme skranker: en tenkende, kritisk instans, et menneske som i fragments form forsøker å skape lysninger i et selvbeskuende samfunn der «hvem er jeg»-spørsmålet er det dominerende – og det avledende, all den tid verden utenfor navlen også krever vår oppmerksomhet.

«Oppmerksomhet» synes synonymt med et blikk for nyanser, ujevnheter, for vellet av informasjon og mulige tankeretninger og ideer i vår tid, uten dermed at den seende må slå rot. Denne elastiske posisjonen kan kanskje forstås som resultatet av livet som vandrer og en barndom i spenn mellom verdener. For den reisende er verden plastisk, gjenstand for stadig tolkning – og den krever vår oppmerksomhet. Som det heter i Z, er det slik at «ingen land, ingen byer, ja, ingen steder på kloden i grunnen ligner helt på seg selv» (s. 20). Blant erkjennelsene som finnes i Norheims forfatterskap, er denne en av de helt grunnleggende.

- Kanskje er det slik at man nettopp i den nomadiske selvframstillingen finner grunnlaget for Norheims særegne politiske figur. Kan man ikke også lese sitatet fra Z som en kritikk av alle standhaftige og fastgrodde ideologiske, politiske eller religiøse forskansninger – uavhengig av side? Det som er selvidentisk, det som kun likner seg selv, er en forfalskning. Er noe sikkert, så vender det snart om til sin tvilling, noe usikkert. I en oppdatering skrevet under 22. juli-rettssaken, som opptok Norheim sterkt, belyser han nettopp problemet med det selvidentiske, som også er ideologienes og den politiske og moralske skråsikkerhetens problem:

Det blikket som ser verden, kan ikke samtidig gjennomskue sitt eget blikk. Anders Behring Breivik ser ikke demonien og paranoiaen [...] som befinner seg på innsiden av hans egen rasjonalitet; i blikket som på liv og død skal gjennomskue verden og foregripe dens skjeve gang. Og hvis han skulle få øye på den, vil det allerede være fra et annet ståsted, med et annet blikk. (Oppdateringer, s. 15) Alene er mennesket hjelpeløst; i et ekkokammer kan det bli farlig. Men den skråsikre kan ikke se sine egne blindsoner. Norheims innsikt synes å være at det å gjennomskue seg selv dypest sett er umulig. Det nærmeste man kan komme vil kreve et annet blikk, en andre posisjon, eller også: et reisende sinn, en nomadisk livsholdning.

Igjen konfronteres vi med spørsmålet om selvframstilling. For er det ikke Norheims reisetrang, behovet for ikke å stå på ett sted, men alltid flytte på seg, som lar ham møte fenomener, diskusjoner og litterære verk ikke fra en enkelt posisjon, men i bevegelse, så vel fysisk som mentalt? I så måte leser jeg det som et skjult selvportrett når han skriver om forfatterkollegaen Stein Mehren:

I dagens polariserte debatter, som på så mange måter minner om 1970-tallets heslige klima, savner jeg en Stein Mehren: En som ikke tok parti for den ene eller den andre parten, men som tok stilling og leverte refleksjoner som overskred frontene – ikke på en opphøyd, arrogant og distansert måte, men med lidenskap og sjenerøsitet.

(Oppdateringer 2, s. 41) Beskrivelsen av Mehren løfter fram et ideal for litteratene som Norheim selv, etter hva jeg kan forstå, stadig sterkere strebet etter å oppfylle. I et debattklima som nå – heslig som på 70-tallet, eller også, slik vi er blitt vant til å si, som på 30-tallet – står det klart at også litteratene, eller kanskje spesielt litteratene, bør forsøke å bygge innsikter og refleksjoner som overskrider frontene. Men om dette skal gå, må man evne å løfte blikket fra ens eget provinsielle ståsted – og dessuten erkjenne at man er provinsiell.

- Jeg kan ikke forestille meg at Pål Norheim anså seg selv som moralsk overlegen i egenskap av det jeg kaller hans nomadiske holdning. Samtidig står det klart for meg at nettopp bevegelsestrangen og følelsen av fremmedhet er det som la grunnlaget for bøkenes vidsyn og etos – noe som gir seg utslag i forsøk på å forstå selv det som forekommer en å være avskyelig eller moralsk uholdbart. Dette blir svært synlig i den nylig utgitte samlingen Gutterommet og verden. I de fem essayene som utgjør bokas andre del, skrevet i perioden 2011–13, kretser Norheim på ulikt vis inn ekstremismens og kontrajihadismens vesen, samt vår behandling av den, i lys av Utøya-massakren. I en av disse analysene trekker han fram et sitat fra Milan Kunderas essay «Den baktalte arven fra Cervantes»

som eksempel på en måte å forstå verden på som hører romanen til, og som langt på vei samsvarer med verdensanskuelsen som kommer til uttrykk i Norheims forfatterskap:

Det å oppfatte, med Descartes, det tenkende ego som grunnlaget for alt, det å stå alene ansikt til ansikt med universet på denne måten, det er en holdning Hegel med rette anså som heroisk. Det å oppfatte, med Cervantes, verden som tvetydighet, det å ikke lenger stå overfor én eneste, absolutt sannhet, men et mylder av relative sannheter som motsier hverandre (sannheter inkorporert i imaginære egoer som kalles personer), det vil si å ha uvisshetens visdom som sin eneste visshet, og det krever ikke mindre styrke.

(Gutterommet og verden, s. 131) Hvis man evner å se at uvissheten er det eneste konstante i tilværelsen, og dessuten at vi alltid er farget av våre gitte ståsteder, har man en god grunnvoll å bygge kritikk på. Å evne å bruke denne uvissheten som et dialektisk fortrinn, som et redskap å møte samtiden med, det står – både i politisk og litterært henseende – som et nødvendig korrektiv til en utvikling som på begge områder ofte kan synes å ha gått i stå.

De fem siste essayene i Gutterommet og verden kan leses som et vannskille for Norheim, stedet der verden for fullt brøt inn i forfatterskapet. Der hans tre første bøker skriver fram et mer eller mindre upolitisk utenforskap, viser essayene, anført av det monumentale «Hvem stakk av med arvesølvet?» fra høsten 2011, en vending mot offentligheten, og et ønske om å delta i den. Det videre steget fra den halvobskure Vagantsfæren og til Facebook-diskusjonenes vidåpne rom, om enn påskyndet av nødvendighet etter ti år med skrivesperre, forstår jeg som et forsøk på å komme verden i møte med litteraturen. Det innebærer at sirkelen sluttes i Norheims stil, idet han vender tilbake til de løsrevne fragmentene fra Baader og Z, men nå med fortløpende tilknytning til samtiden. Kall det stillfaren litterær terrorisme:Ved å infiltrere Facebook med tekster av litterær kvalitet – og omvendt: hente tekstene fra dynga og til litteraturen i form av bokutgivelser – skapes et mulighetsrom som ennå står uutforsket av den øvrige litterære offentligheten.

- Oppdateringer-bøkenes form speiler den nomadiske erfaringen etisk så vel som estetisk: Å stå mellom, bak, over og under linjen, men aldri på den.Til tross for en stadig tydeligere venstrehumanistisk tilbøyelighet i politiske spørsmål viser Norheim også her en vilje til å la føttene bevege seg snarere enn å stå i en gitt leir. Leser vi bøkene som «stiliserte dagbøker», utvalgt og redigert av forfatteren Pål Norheim, ser vi hvordan protagonisten oftest ser seg for god til å piske kjepphester, og snarere hopper udogmatisk fra tanke til tanke, fra sted til sted – også ut av gravalvoret og inn i forundringens labyrinter. Én ting er analyser av Breivik, innenog utenrikspolitiske begivenheter, litteratur og kultur; noe ganske annet er en analyse av den metamorfe dorullen:

Ved første øyekast vil man kunne forledes til å klassifisere dorullene som tykke sylindre, [men vi vet] at selve papiret, straks man trekker i det, bestemmes av rektangelets figur.

(Oppdateringer, s. 51) Og finner vi ikke noe grunnleggende ved Norheims selvgestaltning i denne tåpelige, men slående refleksjonen rundt sanitærartikkelens formmessige tvetydighet? Henholdsvis før og etter oppdateringen finnes én om byrommets synlige skiller mellom hyperrik og lutfattig, og én som ganske enkelt informerer om at forfatteren er på vei til en panelsamtale. I spennet mellom disse tre oppdateringene, som mellom de øvrige i begge bøkene, er det som om en «sandfærdig Selvbiografi» skapes, i form av tanker, refleksjoner og bevegelser.

Selvportrettet mellom oppdateringene er ulikt noe annet jeg kan tenke meg: på samme tid fullstendig fraværende og fullstendig nærværende. Dagbokas private rom kunne tilsi at nettopp dagboka ville være den selvsentrerte selvbiografiens arnested, men i Norheims tilfelle oppleves det snarere omvendt: «Pål Norheim» holdes utenfor; han kommer til uttrykk i selve forundringen, i refleksjonen, og i den nomadiske dragningen vekk fra enhver forskansning. «Hvem er jeg?» går på dunken, og besvares nettopp derigjennom. Her kunne ikke Norheim vært lenger unna en voldsom selvdisseksjon som Knausgårds Min kamp; og i dagbokas stramt redigerte uttrykk får vi, når alt kommer til alt, kanskje et vel så riktig bilde av et liv, løsrevet fra kravet om identitetsbefestigelse.

- Kan man tenke det nomadiske som et ideal? For det er noe i Pål Norheims nomadiske posisjon som gir meg håp.^{Man kunne sagt: «Hans selvgestaltning er et ideal til etterfølgelse» – til hvilket Norheim selv svarer: «Hvis alle var som meg, ville sivilisasjonen gått på dunken» (Oppdateringer, s. 29).} Altfor ofte blir vi påminnet om i hvilken grad mediene har mistet sin posisjon, hvordan ideologi og patosfylt polemikk dominerer det offentlige ordskiftet, hvor korte armer vi har i møte med miljøkatastrofen, plasthavene, den humanitære krisen i Midtøsten og de påfølgende flyktningstrømmene. For ofte vender vi oss mot lettvinte svar, rettferdiggjort av «den gode saken, av ens moral eller forakten for motstanderens moral» (Oppdateringer 2, s. 106).

Nå skal jeg ikke påstå at Pål Norheim, en smått obskur forfatter fra det han selv kalte «fettflekken Gnore», er løsningen på disse problemene, men jeg skulle tro at noe kan hentes herfra, om det så er i form av tankeinnhold eller dagbokformens mulighetsrom, eller i hvordan Norheim forvalter den verden han skriver om med sine begrensede og samtidig enormt ekspansive midler.

Så sitter vi igjen med et spørsmål i våre famlende hender: Hvor mange leser egentlig Pål Norheims bøker? Og videre: Hvordan, hvis i det hele tatt, kan de omsettes til sosiopolitisk kapital? Jeg gremmer meg over å spørre hvordan litteratur skal kunne «omsettes» i utgangspunktet, men drives av troen på at den har kraft nettopp i form av et potensial til å gi perspektiver. I så måte kommer vi ikke utenom spørsmålet om bøkenes rekkevidde, og havner der vi gjerne gjør: Den er så altfor kort.

Når jeg likevel anser Norheims bøker som viktige, dreier det seg om hans selvgestaltning, og hvilke tankeprosesser den setter i gang i meg som leser. Bøkene er ikke bare «kloke»; de framviser en måte å opptre i verden på: Ikke å akseptere den ene sannheten alene, men forsøke å rokke ved sine egne råtne grunnvoller; ikke å se verden som enhetlig og bestemt, men, lik Kundera og Cervantes, som et polyfont rom der mening skapes i spillet mellom meninger, ikke kun mellom mennesker, men også innad i den enkelte. Skal dette skje, bør man forflytte seg – om ikke fysisk, så intellektuelt. Man bør, som Norheim framhever, forsøke å jevne ut perspektivet: Ikke satse alt på å påvise hvor motstanderne tar feil, men «forsøke å ta tak i noen av de brysomme punktene hvor de kan ha rett» (Oppdateringer, s. 36). Det oppleves like gyldig på Facebook som i bokform.

- Tross mine forsøk på å sirkle inn Norheims forfatterskap tror jeg det best kan gjøres med hans egne formuleringer. Blant disse er det en observasjon i Gottfried von Baaders dagbok som svært godt viser forfatterens merkverdige blikk, og samtidig kan leses som et selvportrett så vakkert som noe:

I Slotsparken staar en Birk lidt afsides fra de øvrige Trær. Stammen strækker sig til midt paa Treet, hvor den deler sig i to, ligeformede Grene. Afklædt sine Blade, ligner den en Stemmegaffel i den vindstille Park.

(s. 50) Hva kjennetegner stemmegaffelen? Den har to armer som, ved slag, klinger sammen, belyser hverandre gjensidig, og åpner for koordineringen av en stor, broket forsamling av instrumentstemmer. Stemmegafler er også tittelen på Norheims eneste diktsamling, og i diktet «Bilder» dukker redskapet opp igjen:

Vi spiller ikke før det som ligner skinner som stemmegafler.

(s. 12) Det som ligner. Hva skal det bety? Vi kan knytte an til erkjennelsen fra Z, at «ingen steder på kloden i grunnen ligner helt på seg selv». Snarere likner de andre steder, slik tider likner andre tider, mennesker andre mennesker. «Det som ligner» henviser til noe annet; det er ikke identisk, men bestemt av ulikhet. Kan man ikke gjenkjenne noe av det nomadiske her, i forflytningen mellom steder, tanker og posisjoner, og av den litterære dagboka, der heterogene tekstbrokker bindes sammen av bokpermene og av personen i kulissene? Om det er slik, vil man måtte grave i denne forskjellslikheten for å forstå verden. En annen passasje i dagboka utdyper bildet:

En Eftermiddag blev jeg liggende og stirre tankeløst paa mine Handflader, der var blegt gulbrune af Mangelen paa Sol og frisk Luft. Pludselig forekom de mig at ligne Hestekastanjernes Blade, der hver Høst dækkede Græsset i Haven udenfor vort Hjem.

Senere forsøgte jeg at betragte andre Gjenstande paa samme vis: halvt opmerksomt, halvt bortvendt, indtil Sammenligningen opstod af sig selv. Dertil la jeg merke til noget forunderligt: paa samme Tid som Sammenligningen ligesom rykkede mig vek fra Gjenstanden, var det først nu jeg fik øie paa den. Det der lignede, begynte at skinne lig en Stemmegafel.

(s. 25) Kanskje var det ikke intendert, men stemmegaffelen er et særdeles treffende bilde av Norheims litterære persona. Blikket er halvt bortvendt, halvt oppmerksomt; på samme tid fokusert og i bevegelse, lik en stemmegaffel, vibrerende og resonnerende, i forsøket på å oppklare, utdype, vinne innsikt – «ikke på en opphøyd, arrogant og distansert måte, men med lidenskap og sjenerøsitet» (Oppdateringer 2, s. 41).