Når søken etter mening blir et klimaproblem
«Å reise er nyttig. Det utvikler fantasien. For øvrig medfører det hovedsakelig slit og skuffelser», sa den franske forfatteren Louis-Ferdinand Céline. Céline har rett i at det kan være berikende å reise, men man kommer ikke utenom at å reise også har blitt en skitten affære. Konsekvensene for klima og miljø lar seg ikke lenger bestride. Å reise handler også om å forstå hvilket system du er en del av. Dagens reisenæring ser ut til å forsøke å skape en form for hygge og ro i det som er blitt masseturismens tidsalder, og jeg, som også er en reisende flere ganger i året, er en like stor del av systemet som dem som kommer fra den andre siden av planeten. For alle turister er ute etter det samme. De er ute etter å se noe som ikke likner det man finner hjemme, men samtidig vite at det man skal se, ikke avviker for mye fra det man har forventet å finne. Man skal spise vafler i Belgia, røyke hasj i Amsterdam, drikke vin i Paris og spise paella i Barcelona. Å reise handler nok ikke lenger så mye om å oppdage, men mer om å være vitne til det samme som alle andre har sett, samtidig som man tror at det samme bildet er en unik del av vår alles særskilte individualitet. Men så enkelt kan det ikke være.
En av de mest ironiske formuleringene om hvordan vi forholder oss til masseturismen, finner jeg i Don DeLillos episke roman White Noise fra 1985. Hovedpersonen Jack og hans venn Murray kjører for å se den mest fotograferte låven i Amerika. Når de ankommer turistattraksjonen, står folk i kø for å ta bilder. Murray konkluderer med at å være på en slik plass er en form for spirituell overgivelse, for de to kameratene ser bare det samme som andre har sett før dem, og som nye besøkende vil se etter dem. Poenget er at turisme er imitasjon av fortiden, samtidig som man skaper et bilde av seg selv og hvordan man vil bli oppfattet av andre i fremtiden.
Masseturisme er et sosialt uttrykk som viser til et ønske om å imitere andres reiser og opplevelser til det punktet hvor selve imitasjonen på et subjektivt nivå oppleves som original.Tidligere i år besøkte jeg Stonehenge. Disse 5000 år gamle okkulte steinene tiltrekker seg hvert år omtrent 1,8 millioner besøkende. Jeg så på steinene, men samtidig ble jeg så fascinert av alle andre rundt meg som gjorde det samme, at jeg glemte litt at steinene var der. For turistattraksjonen Stonehenge er ikke spesielt interessant i seg selv. Attraksjonen er ikke poenget, men at man kan si til seg selv og andre at man har vært der. Den samme mekanismen ligger til grunn når vi tar et bilde av et maleri på et museum. Det er nok ikke så ofte at vi finner fram slike fotografier igjen. De er bare ørsmå brikker i mosaikken vi setter sammen om oss selv. Så hvorfor reiser vi? Å reise gir ulike former for glede. At millioner av mennesker før oss har foretatt den samme reisen, til det samme reisemålet, spiller ingen rolle fordi den oppleves av hver enkelt av oss som ny.
Men kanskje reisen er oppbrukt? Det finnes ingen nye plasser å oppdage. Første del av den franske sosialantropologen Claude LéviStrauss’ bok Tropisk elegi (1955) er titulert «Alle reisers mål». Den første (ironiske) setningen lyder: «Jeg nærer en dyp avsky både for reisebeskrivelser og for såkalte oppdagelsesreisende.» Lévi-Strauss skrev dette i en tid da reisen ikke var tilgjengelig for alle. Verden var heller ikke like befolket som i dag. Menneskeheten nådde ikke en milliard før i 1804. Innen 1927 var antallet doblet til to milliarder. I 1955 var antallet 2,8 milliarder.Se Thomas Hylland Eriksen, Overheating, An Anthropology of Accelerated Change (Pluto Press, 2016). Lévi-Strauss var født i 1908 og døde i 2009. Han opplevde en mangedobling av antall mennesker på planeten, og som antropolog var han vitne til hva det gjorde med reisevanene våre. I Tristes Tropiques skriver han at en reise vi foretar oss «en gang var selve det magiske eventyrskrinet som lot drøm bli virkelighet». Han fortsetter med å påpeke at menneskeheten som eventyrere «er en svulstig, heseblesende sivilisasjon» som «en gang for alle har brutt havets fred» og at «tropenes krydrede vellukt, ja selve den friske angsten av alt levende liv, er besmittet av stanken fra en forråtnelsesprosess som gjør våre lengsler til skamme, og henviser oss til å samle på halvt bedervede minner».Claude Lévi-Strauss, Tropisk Elegi, s. 33 (norsk utgave, Gyldendal Norsk Forlag, 2003). Selv på femtitallet fremsto altså reisen som en imitasjon, et ekko, en sosial gjentakelse.
Men som mye av vår aktivitet, vil også våre ønsker om å se og oppleve verden påvirke miljø og klima på måter vi kanskje ikke er klar over.
HVIS STATEN FIKK BESTEMME
Et lite tankeeksperiment: En ansatt i Norge har krav på fem uker ferie. Det er uker de fleste planlegger nøye. Ofte ønsker man å reise til utlandet. Man ønsker seg vekk fra de daglige omgivelsene. Kanskje noen av ukene tilbringes på hytta eller andre plasser i Norge, mens resten av ferietiden tilbringes i utlandet. I 2017 gjennomførte nordmenn til sammen 23 millioner reiser, med et samlet forbruk på 180 milliarder kroner.«Flere innenlandsreiser i 2017», 30.04.18, www.ssb.no/transport-og-reiseliv/artikler-og-publikasjoner/flere-innenlandsreiser-i-2017, (Lest 10.08.18). De fleste av oss gjør dette fordi vi har lyst, og fordi vi for det meste har midlene til å gjennomføre slike reiser.Ved inngangen til sommeren 2018 hadde 270 000 nordmenn fortsatt feriegjeld fra sommeren 2017. Kilde: NTB, www.dagsavisen.no/rogalandsavis/nesten-270-000-nordmenn-har-ikke-nedbetalt-fjorarets-feriegjeld-1.1173235, 15.07.18, (Lest 10.08.18). Mange av oss reiser med fly eller cruiseskip til tross for at vi er klar over karbonavtrykket vi etterlater oss.Vi tenker kanskje at det ikke spiller noen rolle, for flyet vil jo lette enten man er om bord eller ikke, og da kan man like gjerne være med. Og det er jo mye artigere å reise bort en uke enn å sitte på balkongen hjemme og tenke på hvor man kunne ha vært. Ifølge en ny artikkel i Nature står dagens turisme for så mye som 8 prosent av det globale utslippet av drivhusgasser. Ifølge samme artikkel vil turistnæringen øke med 4 prosent årlig, som overgår veksten i mange andre økonomiske sektorer.Manfred Lenzen, Ya-Yen Sun, Futu Faturay, Yuan-Peng Ting, Arne Geschke og Arunima Malik, «The Carbon Footprint of Global Tourism», www.nature.com/articles/s41558-018-0141-x, (Lest 21.08.18). Den samme artikkelen estimerer at innen 2030 vil det være så mange som 1,8 milliarder reisende per år.Lenzen, Sun, Faturay, Ting, Geschke og Malik, «The Carbon Footprint of Global Tourism», www.nature.com/articles/s41558-018-0141-x, (Lest 21.08.18). I 2016 forårsaket en gjennomsnittlig nordmann utslipp av 8,6 tonn CO2.Energi & Klima, energiogklima.no/klimavakten/utslipp-per-innbygger/ (Lest 02.19.18). En flyreise fra Oslo til New York via Amsterdam tur-retur tilsvarer et utslipp på 2,6 tonn. Altså nesten en tredjedel av vårt gjennomsnittlige CO2-utslipp, på én reise. Om våre reiser ikke skal bidra til klimaendringer som er skapt av drivhusgasser i atmosfæren, bør vi forbruke 3 tonn CO2 per person. En gjennomsnittlig amerikaner har et forbruk på omtrent 16,5 tonn.Ibid. Tankeeksperimentet: Hva om staten hadde tatt kontroll over innbyggernes karbonavtrykk og bare bevilget dem et begrenset antall flytimer i året? Du kan fortsatt reise hvor du vil, du kan gjøre som du selv ønsker med timene dine, men du kan ikke gå ut over kvoten du er blitt tildelt. Har du brukt opp timene, får du ikke flere. Det er heller ikke mulig å kjøpe kvoter av andre (ikke som klimakvotehandel mellom uog i-land). Kvotene som ikke brukes, går inn i plussboka. Hva ville du gjort? Ville du tenkt at staten har tatt fra deg noe du mener er en menneskerett? Ville du følt at staten hadde tatt kontroll over en av de få tingene du selv bestemmer over, nemlig fritiden din og pengene som er igjen etter at skatt og regninger er betalt? Hva om du hadde brukt opp kvoten din og ikke fikk den langhelgen til Barcelona i september? Ville du følt at staten hadde kuppet ønsket ditt om å utvide horisonten og se en verden du drømmer om? Tenk om du ble fint nødt til å sitte hjemme i sofaen en mørk novemberkveld og se på bildene av eksotiske steder som folk legger ut på Instagram, samtidig som du er smertelig klar over at kvotekontoen er tom? Og nå må du vente helt til neste år før du kan reise igjen.
Hvis staten hadde innført en slik restriksjon, ville det vært ensbetydende med en direkte inngripen i borgernes rett til å forvalte egen tid og ergo egne liv. Å reise er noe vi anser som en fullstendig grunnleggende bestanddel av tilværelsen. I en tid der klimaet er i ferd med å forverres kraftig på grunn av menneskelig aktivitet, vil de fleste av oss ikke gi slipp på noe av det som kan bidra til å bremse ned forandringene litt, fordi det går ut over våre eksistensielle behov.
Men en stat vil jo selvfølgelig ikke innføre slike restriksjoner. Fritiden borgerne har og pengene de tjener, tilhører dem selv. Dessuten ville denne formen for restriksjoner satt verdensøkonomien ut av spill.Turistnæringen er en av verdens største, ifølge World Travel and Tourism Council.World Travel and Tourism Council, «Travel and Tourism, Economic Impact 2017», www.wttc.org/-/media/files/reports/economic-impact-research/regions-2017/world2017.pdf, (Lest 10.08.18). Den sørger for 313 millioner jobber på verdensbasis.World Travel and Tourism Council, «Travel and Tourism, Economic Impact 2018», www.wttc.org/-/media/files/reports/economic-impact-research/regions-2018/world2018.pdf, (Lest 10.08.18). Tankeeksperimentet vil forbli et tankeeksperiment fordi det er for mange bedrifter, for mange mennesker og en altfor stor del av det globale BNP som er avhengig av at turistnæringen øker i årene som kommer.
Ironisk nok er dette også en næring som er avhengig av et stabilt klima. Hva om Nord-Europa opplever at varmen vi opplevde i år, blir vanlig, hva skal vi da med «Syden»? Hva om stormer, tsunamier og lange og kraftige nedbørsperioder blir mer og mer vanlig i India eller Australia? Vil vi da risikere å reise dit? Ekstreme værforandringer vil kunne føre til endringer i reisevanene våre siden grunnen til at vi reiser, er at vi vil nyte livet, ikke være redd det. Paradokset, som jeg vil anta at svært få tenker på idet de bestiller enda en sydentur eller en storbyferie, er at nettopp reisene våre bidrar til klimaforandringene vi vil oppleve i årene som kommer. Og mange av stedene vi foretrekker å reise til, som øyer i Stillehavet eller sydligere strøk i Europa, vil oppleve noen av de verste konsekvensene av klimaforandringer: stigende havnivå, tørke og økte temperaturer. Slik er turistnæringen på sett og vis delaktig i å ødelegge ikke bare miljøet, men også for seg selv.
I en rapport utarbeidet av Verdens turismeorganisasjon fra 2008 ble det slått fast følgende:
– Klimaet er en nøkkelressurs for turisme, og sektoren er veldig sårbar for påvirkningen fra klimaforandringer, som allerede er i gang. – Turisme vil fortsette å være en vital komponent i den globale økonomien og en viktig og positiv del av verdenssamfunnet. – Tiltak som sikrer bærekraftig turisme, må iverksettes raskt.UNWTO World Tourism Barometer, «Climate Change and Tourism – Responding to Global Challenges», sdt.unwto.org/sites/all/files/docpdf/climate2008.pdf, (Lest 12.08.18). Slik masseturismen utvikler seg i dag, er det lite som tilsier at reiselivsnæringen vil bidra til å redusere klimagassutslippene i årene som kommer, om man ikke raskt finner alternativer til fremkomstmidler med høye utslipp av fossilt brensel. For vi, du og jeg, kommer ikke til å slutte å reise. Faktisk kommer vi nok bare til å reise mer i årene som kommer.
REISEN SOM RELIGION
Øverst i Maslows berømte behovspyramide troner menneskets behov for selvrealisering. Dette behovet kan dekkes på ulike måter, gjennom for eksempel jobb eller sosialt samvær, men også ved å reise. Selvrealiseringsbehovet handler om å leve ut våre ulike potensialer, og for oss som har penger nok, er det å bli en verdensborger et potensial som lett lar seg realisere. Før var det å reise verden rundt forbeholdt samfunnets øvre sosiale sjikt. Dannelsesreisen, en type reise jeg vil påstå ikke finnes lenger i sin rendyrkede form, sto høyt i kurs. Dagens masseturisme er et resultat av en stadig mer globalisert verden, og at stadig flere mennesker får innpass i middelklassen. Ifølge den amerikanske tenketanken Brookings øker middelklassen med omtrent 160 milli- oner mennesker per år.Homi Kharas, «The Unprecedented rise of the global middle class», 28.02.17, www.brookings.edu/research/the-unprecedented-expansion-of-the-global-middle-class-2/, (Lest 14.07.18). Den samme tenketanken anslår at middelklassen vil øke fra 430 til 780 millioner mennesker en gang på midten av 2020-tallet.Ibid. Ifølge FNs turistbarometer brukte kineserne 258 milliarder dollar på reiser i 2017. Amerikanerne brukte 135 milliarder dollar.«UNWTO: World’s Top Tourism Spenders in 2017 – Infographics», news.gtp.gr/2018/04/24/unwto-worlds-top-tourism-spenders-2017-infographics/, 24.04.18, (Lest 14.08.18). Stadig flere mennesker får oppfylt sine grunnleggende behov og kan nå bruke tid og penger på det siste behovet: selvrealisering.
Det er med dette at reisen blir til et religiøst ritual. Å reise er en form for tro, et håp om at den vil gjøre oss til bedre og mer interessante mennesker. Reiseopplevelsen avviker fra hverdagslivet, og turismen fungerer som en slags felles vandring på vei mot en sosial oppvåkning. Reiser skal ikke bare danne oss, men skape oss fordi vi er formet av våre erfaringer, og mange av de erfaringene som i dag fungerer som sosial valuta, opparbeides idet man reiser. Og hvis reisen er som religion, og ritualene fører med seg en lykketilstand man bare kan oppleve få ganger i løpet av året, vil få av oss gå med på å konvertere til en livsstil med mindre reising og færre eksotiske opplevelser, spesielt nå som verden føles mindre og prislappen på turene blir lavere og lavere. Derfor fortsetter vi å imitere hverandres reiser. Og hva er ikke religion om ikke en gjentakelse av gamle ritualer? Å se verden på nytt hver dag i lys av det som har vært? På samme måte ser den reisende verden gjennom turistguiden og fortellinger om andre steder.
Det er ikke rart vi også vil se de samme steinene, den samme låven og bade på den samme stranda. Det er slik vi blir en del av fellesskapet.
Reisen fremstår som noe vi foretar oss av fri vilje, noe vi velger – og noe vi har fortjent. Derfor er det så vanskelig å kritisere ferievaner og turisme. En reise er premien for å ha jobbet hardt. Om samfunnsmoralen skal ta fra oss denne muligheten, vil det bety at det har oppstått en norm som påvirker den frie vilje, en slags sosialisering av fritiden, som få er villige til å gå med på. For fritiden din tilhører deg og ingen andre. Å nekte den reisende å utforske verden er derfor i en viss forstand å frata henne meningen med livet.