Muslim på bygda
Jeg er en muslimsk bygdejente som bor på en gård med rød låve og grønn traktor av typen John Deere. Sauene, kuene, grisene, hestene, hanene og hønene, jordene, skogen og fjellet er vel så mye mine naboer som bøndene og de andre folkene her. Nesten ingen av naboene mine har utenlandske navn, og jeg er ganske sikker på at de ikke er muslimer. I nærheten ligger en by som hadde en oppblomstring av nynazistiske miljøer på nittitallet. Og som har vært sentrum for spredning av nynazistisk propaganda til Europa. Det er enkelte som ikke er glad for at mennesker som meg eksisterer og tar sin naturlige plass i samfunnet.
Hjemme ber vi fem ganger om dagen, det fastes og resiteres fra Koranen. Jeg har gått flere runder med meg selv om hvorvidt jeg ønsker å gå fullt og helt inn for å praktisere den islamske troslæren. Man kan trygt fastslå at familien min ikke reflekterer majoriteten av familiene på bygda. Som muslimsk bygdejente tilhører jeg en minoritet. Det blir jeg påminnet om når jeg en sjelden gang ser jenter i hijab i nærheten av huset mitt. Eller når jeg må innom Kiwi her på Røren og får øye på en mann med afrikansk opphav i samme kø som meg.
Jeg er glad for å kunne konstatere at bygda mi, Røren, og Hokksund som sådan, har vokst seg mangfoldig. Gleden er stor fordi jeg i oppveksten kjente meg ensom nettopp på grunn av mangelen på mangfold. Jeg var den eneste muslimen i klassen på Røren barneskole.
Når jeg tenker på oppveksten min på Røren, kjenner jeg på bittersøte følelser. Jeg opplevde en fantastisk dugnadsånd og et bygdefellesskap drevet av hardtarbeidende mennesker som ønsket det beste for andre. På bygda støtter folk hverandre dersom man møter på utfordringer, og det er alltid et «hei» å få av de man går forbi på gata. Naturen er uvurderlig vakker, og det er alltid aktiviteter man kan delta i, både om vinteren og sommeren. Den bitre følelsen, derimot, stammer blant annet fra de gangene jeg ble fortalt at jeg var en «neger» fordi jeg var muslim med afrikansk – det vil si: marokkansk – bakgrunn. Eller når andre syntes maten min stinket, fordi den var krydret på en annen måte.
Fra jeg var ganske ung, tenkte jeg at jeg ikke kunne tilbringe resten av livet mitt på et sted som var såpass homogent og så sterkt preget av bygdedyret. Da jeg fylte femten, ble behovet for å komme meg vekk fra Røren og Hokksund akutt. For meg skilte ikke Hokksund by seg nevneverdig fra bygda på Røren. Selv om det totalt var flere elever med minoritetsbakgrunn på Hokksund ungdomsskole, var de uansett i klart mindretall. Derfor valgte jeg å begynne på en videregående skole i Drammen, en by som var langt mer sammensatt enn Røren og Hokksund, selv om jeg fortsatt bodde hjemme. Drammen ble et plaster på sårene mine.
I Drammen fant jeg importbutikker som solgte mat og krydder som minnet meg om min utenlandske identitet. Å stå i kø i disse butikkene var en fryd. I køene var det alltid mange forskjellige mennesker, med og uten minoritetsbakgrunn. Her kjente jeg på et samhold, kanskje for første gang, på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer. Det fantes mennesker med flerkulturell bakgrunn i Hokksund også, men i Drammen var det annerledes. Dynamikken var en helt annen. Jeg husker at jeg flere ganger skvatt til i setet mitt når jeg hørte at noen snakket marokkansk inne på bussen. Sakte begynte jeg å innse at verden var større enn jeg hadde trodd.
MANGFOLD I NORSK OFFENTLIGHET
I ettertid har jeg flere ganger tenkt at det ville ha vært godt for meg og andre unge om det fantes langt flere forbilder med minoritetsbakgrunn. Spesielt når du tilhører en minoritet på bygda, der alle er relativt like og du selv føler deg annerledes og ikke «norsk nok», blir et slikt behov prekært. Jeg vet om mange som har det sånn.
Heldigvis ser vi i dag at mangfoldet i mediene øker, og at flere menn og kvinner med flerkulturell bakgrunn har klart å skape seg en posisjon i norsk offentlighet. Dette kan igjen motivere den yngre generasjonen til å gå i deres fotspor, og til å ta plass.
Men vi er ikke i mål. I en kronikk i Aftenposten 14. oktober 2016 spør samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali fra Bodø hvorfor det er så få ikke-etniske norske i reklamer, filmer, magasiner og offentlige etater i Norge. Hun forteller at hun under et besøk i London derimot stadig måtte stoppe opp foran store plakater med mennesker som var langt fra blendahvite, i motsetning til det hun var vant til fra Norge.
I starten av 2018 fikk vi igjen en hundre prosent rotnorsk regjering. For meg oppleves dette som paradoksalt. Regjeringen er opptatt av integrering og innvandring, men speiler ikke mangfoldet i Norge. En multikulturell regjering ville sendt et sterkt signal til enkelte av dem på bygda, og i byen, som har fremmedfiendtlige holdninger. Og overfor meg og andre flerkulturelle på bygda ville en statsråd med minoritetsbakgrunn vært et kjærkomment og soleklart bevis på at også mennesker som oss kan lykkes. Og at man også er norsk nok selv om man har en annen religiøs og etnisk tilhørighet.
MANGFOLDSKOMPETANSE
Det er svært problematisk at vi fortsatt i dag har offentlige etater som mangler den nødvendige kompetansen for å forstå mennesker med en annen kulturell bakgrunn. Det fører til at minoritetspersoner kvier seg for å være åpne i møte med for eksempel skole og helsepersonell, i frykt for å bli servert fordommer som ikke løser de reelle utfordringene de må hanskes med. Som den eneste muslimen i klassen på Hokksund ungdomsskole var det nærmeste jeg kom noe som minnet om mangfoldskompetanse, det lille vi fikk presentert i religionstimen om islam. Det var tidvis en framstilling jeg ikke kjente meg igjen i. Min muslimske identitet ble forsterket av at jeg ikke følte at noen andre enn Gud og familien min forsto meg og problemene mine. Det var ikke skolen som hjalp meg med å holde ut i vanskelige perioder.
Med mangfoldskompetanse sikter jeg til kunnskap om hvordan religiøse og kulturelle faktorer påvirker andres liv. Denne innsikten vil også gjør en selv i stand til å forstå de sammensatte utfordringene en støter på i eget minoritetsmiljø og i storsamfunnet. Alle mennesker trenger å bli sett og hørt. Alle trenger å bli møtt med forståelse og verdighet, i stedet for med fordommer og rasisme. Bare da kan man kjenne seg som en likeverdig borger, og bare slik oppstår det harmoni i samfunnet.
Så vil noen kanskje innvende at det er ressurskrevende å utvikle en slik kompetanse på små steder som Røren og Hokksund. At det vil være å forvente for mye. Det er jeg ikke enig i. For at stat og kommune skal kunne gi et likeverdig tilbud til borgerne, må vi ha et system som ikke bare tar høyde for mangfoldet i befolkningen, men også spiller på styrkene et samfunn har i kraft av å være nettopp mangfoldig. Dette mener jeg må gjelde også om flertallet lokalt ikke tilhører den nasjonale majoritetsbefolkningen. Ikke bare tror jeg et slikt ideal og en slik praksis vil bidra til bedre integrering; jeg tror også det vil skape større tillit og åpenhet mellom befolkningen og de viktige aktørene i samfunnet.
Det var først da jeg oppdaget Karpe Diem, at jeg virkelig følte meg sett og hørt som norsk muslim. Med blant annet sangene «Identitet som dreper» og «Tusen tegninger» synger Karpe Diem veldig treffende om erfaringene til mange etniske og religiøse minoriteter: «Så hva syntes du om å la meg tro på Gud og sånn? / Aner du hvor mange som har spurt meg om det du spurte om? / Lurte på hvorfor jeg ikke tar valga de tar. / Du kan’kke gi Gud, så bare gi faen.» For meg var det altså Karpe Diem, mer enn Hokksund, som fikk meg til å føle meg som del av et større fellesskap, og som demonstrerte mangfoldskompetansen jeg har etterlyst.
OSLO-MINORITET BLANT MINORITETEN
Man skulle tro at utfordringene mine ville løst seg da jeg kom til Oslo i 2013. Det første jeg gjorde da jeg startet på jusstudiet, var å oppsøke muslimske miljøer. I ungdomstiden hadde jeg møtt så få som tenkte som meg, og som praktiserte den samme livsstilen. Nå kjente jeg et sterkt behov for å tilhøre en gruppe der jeg kunne slippe å være hun som var annerledes hele tiden. Ironisk nok ble denne følelsen forsterket også i miljøene jeg ble en del av fra 2013 til 2015. For lengst var de allerede etablert og hadde helt andre sosiale koder enn det jeg var vant med i Hokksund og Drammen. Det som skilte meg som bygdemuslim fra bymuslimene jeg møtte og senere har blitt kjent med, var nettopp at de allerede tilhørte en gruppe de følte en tilhørighet og lojalitet til. De kjente hverandre godt, og en som kom «utenfra» – som jeg – ble selvfølgelig godt tatt imot, men jeg måtte tilpasse meg de eksisterende sosiale kodene for å passe inn.
For eksempel husker jeg blikkene jeg fikk da jeg satte meg på første rad under en samling, for så å bli forklart at jeg måtte flytte meg, fordi jeg satt på plassen til guttene. I Hokksund og Drammen hadde jeg alltid satt meg på første rad for å følge bedre med, på skolen og andre steder. At jeg nå måtte bytte plass fordi jeg var jente og ikke gutt, opplevde jeg som helt absurd. De nye kodene jeg måtte forholde meg til, handlet mye om hvordan «ekte» muslimer skulle oppføre seg mot hverandre. Å konfrontere det etablerte ble betraktet som en uting. Av enkelte ble jeg fortalt at jeg som ung jente måtte være beskjeden og underdanig i møte med det motsatte kjønn, mens jeg i realiteten alltid hadde vært utadvendt og vant til å ha kompiser. Jeg følte at jeg måtte være muslim på deres premisser: en muslimsk versjon av meg selv som – igjen – ikke reflekterte den jeg egentlig var. Dersom jeg hadde innfridd og tilpasset meg, ville jeg blitt en muslim som definerte meg selv ut fra en gruppe, og ikke egen integritet. Det var bare ikke meg. Senere har jeg funnet ut at jeg aldri kan tilhøre sekter med dogmatiske regler som ikke anerkjenner mangfold i tenkteog væremåter.
I det minste ga disse årene meg én dyrekjøpt erfaring: Muslimer er ingen homogen gruppe. Bare fordi du er muslim, er det ikke gitt at du passer inn i et muslimsk fellesskap – slik jeg underbevisst hadde trodd eller håpet. Jeg hadde jo ingen kjennskap til de muslimske studentmiljøene i Oslo før jeg ble en del av dem, og hadde vel på forhånd dyrket en fantasi om et sterkt fellesskap der alle var muslimer på min måte. Men i Oslo og i den muslimske verden som sådan finnes et mangfold av ulike typer muslimer. Muslimer som ber på en annen måte enn deg, som har andre rutiner for faste, som har helt ulike syn på islams historie. Holder du deg ikke til det som er gjengs trosforståelse i gruppen du er blitt en del av, er veien til å kjenne seg annerledes og utenfor ganske kort. Min historie er bare én blant flere, men det visste jeg ikke da. I ettertid har jeg møtt mange med liknende erfaringer som meg, som har delt med meg hvor vanskelig de har hatt det.
Følelsen av ikke å passe helt inn har i grunnen forfulgt meg hele livet: fra bygda til de muslimske miljøene i Oslo. I en lang periode kalte jeg meg selv «alene-muslimen» som vanket fra én gruppering til en annen, uten å kjenne meg hjemme i noen av dem. Jeg praktiserte islam slik jeg forsto den, samtidig som jeg tillot meg selv å være den utadvendte og engasjert jenta jeg er. Etter hvert ble jeg mer opptatt av å møte mennesker som delte mine verdier, uavhengig av om de var muslimer eller ikke. Dette har ført til at jeg med tiden har fått det mangfoldige nettverket jeg lenge har ønsket meg, der mennesker på tvers av kulturelle og religiøse skillelinjer respekterer hverandre og jobber sammen for et tolerant samfunn. Det er nettopp dette fellesskapet jeg savnet da jeg var yngre.
Av og til har jeg misunt andre som fra starten av har tilhørt et fellesskap der de føler seg hjemme. Det virker så lunt og trygt. Samtidig er jeg glad for at jeg ikke identifiserer meg med én gruppe mennesker. Det er nemlig når man har vært innom ulike kollektiver og har innsyn i dem, at man bedre kan forstå hvorfor andre tenker og handler som de gjør. Og i bunn har jeg den islamske troslæren uansett. Jeg har slått meg til ro med at jeg ikke tilhører en spesifikk gruppe, men at spesifikke verdier og prinsipper legger grunnlaget for hvordan jeg er som menneske. Det er det viktigste for meg nå.