#Metoo trenger et skeivt blikk
Få kampanjer har klart å skape like mye debatt og engasjement rundt seksualitet som #metoo. Siden oppstarten i sosiale medier i fjor, har både menn og kvinner over hele det politiske spekteret snakket ut om sexisme, arbeidsmiljø, kjønn, sex, grenser og flørting. #Metoo har skapt en offentlig interesse for kjønnsroller og sex som de fleste vanskelig kunne forestilt seg. Likevel har skeive menns perspektiver vært nesten fraværende i debatten, både i og utenfor det skeive miljøet. Når vi vet at trakassering også skjer blant homser, er det verdt å spørre seg selv hvorfor.
En fristende forklaring kan være at skeive rett og slett ikke føler seg inkludert eller trygge nok til å snakke ærlig om dette i media. Det er lett å spinne et narrativ der homofile har akkurat de samme utfordringene som heterofile og hvor den eneste forskjellen er at vi vegrer oss mer for å snakke om det. I denne saken tror jeg likevel ikke det er hovedgrunnen, for i det skeive miljøet er vi stort sett svært vant til å snakke om både seksualitet og maktforhold. Jeg tror at historiene som i størst grad har blitt diskutert i #metoo-kampanjen, er naturlige konsekvenser av en heterofil sexkultur og derfor relativt uinteressante for mange skeive.
Noen #metoo-saker er grove, ulovlige og tydelig over streken. Det er ikke dem jeg kommer til å konsentrere meg om her. Overgripere og andre som med viten og vilje tråkker over andres grenser, gjør dette uavhengig av hvilke sosiale koder vi har rundt sex og finnes på ingen måte bare i de heterofiles rekker. Overordnede som utnytter overstadig berusede ansatte, sjefer som krever sex i bytte mot høyere lønn eller veiledere som klår på egne studenter, finnes i alle kjønn og filer, og er eksempler på fullstendig uakseptabel oppførsel.
Likevel er det mange historier som ikke er like lette å kategorisere, som har fått mye oppmerksomhet det siste året. Svært mange av dem har handlet om gråsonetilfeller og utydelig kommunikasjon. Jo flere fortellinger som har kommet frem, jo tydeligere har det blitt for meg at det er noe unikt ved den heterofile sexkulturen som fostrer grenseoverskridelser og overtramp.
Som homofil mann er jeg vant til å måtte forsvare alle de negative aspektene ved homsers sexkultur. For en gangs skyld ønsker jeg å rette søkelyset mot majoriteten. #Metoo er ikke bare et resultat av maktmisbruk eller sexistiske menn. Det er også et heteroproblem, opprettholdt av heterofile kvinner så vel som menn.
HETEROFILE NORMER
Selv i likestilte Norge er det seksuelle samspillet mellom heterofile preget av gammeldagse tanker om kjønn, som går ut på at menn og kvinner er motsetninger som utfyller hverandre. Han er aggressiv, og hun er tilbakeholden. Han er sterk, og hun er sårbar. Han er aktiv, og hun er passiv. Han puler, og hun blir pult. Det er et spill der kvinnen skal være seksualitetens vokter, og mannen skal overbevise henne om å slippe ham inn. Det minner mer om en jakt enn en dialog mellom likeverdige og egner seg utmerket til å skape grenseoverskridelser og ubehagelige situasjoner. Jeg kan vanskelig forestille meg noe som ødelegger god kommunikasjon mer effektivt enn å definere folk som motsetninger, for deretter å kaste dem inn i et seksuelt spill basert på udefinerte og utydelige regler.
Det er en evig balansegang: Reglene sier at kvinner skal være seksuelt tilgjengelige for menn, men ikke billige. Tilbakeholdende og mystiske, men ikke pripne. I det seksuelle samspillet er det kvinnens jobb å gi akkurat nok til å holde mannen interessert, uten å gi ham for mye, for fort. Hun skal sende akkurat nok signaler til at han skjønner at hun er interessert, men aldri så mye at «jakten» blir kjedelig. Reglene for menn er komplimenterende – og like forvirrende. Han skal mestre kunsten å ta initiativ og være aktiv, uten å være for pågående eller aggressiv. Han må pushe henne nok til at hun har en unnskyldning for å bli med, men ikke så mye at hun gjør noe hun ikke ønsker.
Mange som leser dette, vil nok tenke at de færreste i Norge i dag har et så stereotypt syn på menn og kvinners seksuelle roller. Jeg mistenker derimot at dette er langt viktigere for mange heterofile enn det som vanligvis antas; så viktig at det til og med projiseres over på meg og mine partnere med spørsmål om hvem som er «kvinnen i forholdet». De som spør, vet godt at begge parter i relasjonen er menn. Det de lurer på, er hvem som inntar hvilken rolle i det seksuelle og romantiske samspillet. Hvem som er aggressiv og hard, hvem som er tilbakeholden og myk. Hvem som puler, og hvem som blir pult. Det er heller ingen tvil om at de vet hvilke handlinger som gjør en homofil mann til en «kvinne». I heterofiles seksuelle bevissthet lever selv de mest konservative kjønnsroller videre i beste velgående.
Homofile vokser heller ikke opp i et vakuum, og mange skeive vil derfor forsøke å tilpasse seg disse heteronormene. Det er også mange heterofile som er gode på ikke å la kjønnsstereotypier være styrende for sine relasjoner. Likevel er det ikke til å komme forbi at det å ligge med folk av samme kjønn, tvinger deg til å finne alternative strategier for flørting som ikke bygger på tradisjonelle kjønnsroller. Når de dominerende normene blir ubrukelige og overflødige, finner du andre løsninger. Du kan ikke lenger med rimelighet anta hvem som skal innta hvilken rolle, i stedet må du spørre og forhandle deg frem til en ordning som fungerer for begge. Dette gjør at tydelig og ærlig kommunikasjon står sterkt blant skeive. Å være direkte og ærlig om sine ønsker kan være sårbart, uvant og vanskelig. Det er også et enormt gode, og et område hvor heterofile har mye å lære.
NÅR ENKLE RÅD BLIR VANSKELIGE
Åpen kommunikasjon og forhandling rundt sex kan effektivt forhindre grenseoverskridelser. Dette forsto også #metoo-kampanjen i begynnelsen. I Norge omhandlet den tidlige mediedekningen av kampanjen i stor grad fortellinger om menn som hadde handlet uten samtykke. Det var menn som hadde kysset uinteresserte kollegaer, strøket kvinner over baken på firmafester eller på andre måter hadde vist kvinner uønsket seksuell oppmerksomhet. Som reaksjon på disse historiene kom en rekke strenge, tydelige og gode anbefalinger til menn om hvordan slike ubehagelige situasjoner kan forhindres. Du skal ikke klå, kysse eller stryke på en kvinne uten å ha spurt om lov. Du skal vite, med sikkerhet, at hun har lyst før du prøver. Spør alltid om samtykke før du gjør noe seksuelt. Idiotsikre, enkle råd som alle bør klare å følge. Det finnes ingen bedre måte å sikre seg samtykke på enn klare spørsmål og komplett ærlighet om egne intensjoner.
Problemet er bare at rådene ikke forble enkle så veldig lenge. Etter hvert begynte nemlig et annet narrativ å blomstre. Stadig flere av historiene skildret situasjoner der mannen hadde vært for tydelig. Om det tidligere hadde vært viktig å spørre før du handlet, var det viktigste nå at det å spørre i seg selv var ugreit. Jo mer eksplisitt og tydelig noen var om sine ønsker, desto grovere ble overtrampet betraktet som. Det ble klart at det ikke er greit å spørre en kollega om et kyss etter en øl på byen, og du skal hvert fall ikke spørre om en annen vil være med deg hjem.
Hadde det vært bred enighet om at flørting og sex på for eksempel en arbeidsplass aldri er greit, ville disse motstridende reglene kanskje vært mulige å forholde seg til. Det var det derimot ingen som tok til orde for. Plutselig var de «enkle» retningslinjene som kampanjen opprinnelig anbefalte, blitt mye mer kompliserte. Du skal aldri anta samtykke, men heller aldri spørre.
Denne utviklingen i #metoo-debatten speiler utallige tidligere diskusjoner om heterofil seksualitet, der arbeid for endring og normkritikk blir vanskeliggjort av et samtidig ønske om å verne om de utydelige seksuelle spillereglene vi alle har vokst opp med. Mange ønsker tryggheten som direkte kommunikasjon medfører, uten å ville gi slipp på romantikken, mystikken og spenningen som kan ligge i å la noe være usagt. Andre igjen er engstelige for en kultur der alle i større grad enn før vil måtte være ansvarlige for å sette tydelige grenser for seg selv. Resultatet er motstridende retorikk og en nærmest panisk demonisering av alle former for direkte seksuell kommunikasjon.
SKEIV, MEN DIREKTE KOMMUNIKASJON
Få steder er denne frykten og stigmatiseringen mer synlig enn i diskusjoner om promiskuøse homsers seksuelle livsstil, der ærlig og direkte kommunikasjon nærmer seg en kunstform: En helt direkte kommunikasjon uten rom for misforståelser. Går jeg på en sexklubb, sauna eller inn på en homofil datingapp, kan jeg raskt finne en partner og etter kun få minutter få avklart den andres HIV-status, finne ut hvem som skal penetreres, om kondom skal brukes og om rusmidler skal involveres. Begge parter vet hva de vil og er helt enige om hva som skal skje. I offentlige debatter blir dette kalt vulgært, upersonlig og usexy. De positive aspektene drukner i et hav av kritikk. Gang på gang blir promiskuøse homser anklaget for å ta all romantikken, spillet og jakten ut av sex. Det er nesten ikke grenser for hvor ugreit det er at to mennesker som skal ha sex, snakker om det først, uten å gå rundt grøten.
Det er lett å stå på utsiden og tenke at denne måten å flørte på virker klinisk og kald, men for meg er det få ting som er så pirrende som det å være et tydelig objekt for en annens seksuelle lyst. Direkte kommunikasjon handler ikke bare om sikker sex og forhandlinger, men åpner for at seksuelle tanker og fantasier kan deles fritt, så detaljert som du ønsker. Så fort samtykke er avklart, kan det bety å prate om hva du ønsker å gjøre med den andre og hvordan, hvor deilig det er og hvor kåt tanken gjør deg. Ikke minst åpner det for at selve sexen kan være betydelig mer variert, kinky og ukonvensjonell. Det er vanskelig å kommunisere at det du egentlig vil, er å binde noen fast og gi dem ris på rumpa mens dere har sex, når du ikke kan være direkte. Noen ting må kommuniseres tydelig. Når folk faktisk snakker sammen, er mulighetene for seksuell utfoldelse enorme, og fantasier kan oppfylles allerede ved første treff.
På tross av alle fordelene ved direkte kommunikasjon er jeg åpen for at en del av spenningen og romantikken vil forsvinne dersom menn og kvinner adopterer en måte å kommunisere rundt sex som er mer lik promiskuøse homsers. Kanskje er dette kjønnsnormative spillet virkelig så sexy og givende at det er verdt å beholde, på tross av de ubehagelige situasjonene som oppstår som resultat. Dersom man ønsker dette uklare spillet, må man imidlertid akseptere at folk kommer til å gjøre feil og tråkke over grenser. Det ligger i utydelighetens natur. Ønsker man minst mulig uønsket seksuell oppmerksomhet, er det aller beste tiltaket å fostre et miljø der direkte og ærlig kommunikasjon er målet.
Som ungdom ble jeg en gang fortalt at hemmeligheten bak et godt sexliv er noe så enkelt som å tørre å spørre og å tåle å bli spurt. Det tror jeg er sant, og jeg tror vi alle har et ansvar for å sørge for at flest mulig klarer nettopp det. Å legge forholdene til rette for god kommunikasjon handler ikke bare om at vi selv tør å være ærlige, men også om hvordan vi reagerer på andres ærlighet. Dette betyr at det ikke hjelper hvis menn er tydelige i sine fremstøt, dersom de ikke også klarer å håndtere et nei på en god måte, uten sinne eller hevntanker. Du kan ikke forvente tydelige og ærlige svar dersom du møter all uønsket respons med skremmende eller ubehagelig atferd. Samtidig hjelper det ikke hvis kvinner er i stand til tydelig å avvise menn, dersom de ikke klarer å gjøre dette på en god og moden måte. Du kan ikke forvente at folk er ærlige om sine seksuelle intensjoner, dersom du stempler alle uønskede seksuelle henvendelser som krenkende. Hvis direkte kommunikasjon rundt sex er målet, må alle ta ansvar for at det ikke skal straffe seg å være ærlig.
#Metoo-kampanjen har gjort mange oppmerksomme på skadelige heteronormative strukturer. Det er bra og viktig, men dersom større endringer skal skje, må de som kjemper for endringene også være villig til å gi slipp på idealiseringen av det utydelige. Det er på tide at heterofile retter et kritisk blikk mot egen sexkultur og anerkjenner at utydelighet og trygghet for alltid vil forbli uforenelige størrelser. Dere heterofile må velge: Utydelighet og #metoo eller den ærlige, direkte og sexpositive kommunikasjonen som har vokst frem i det homofile miljøet. Kun da kan debatten virkelig bevege seg fremover.