#Metoo i Russland

­

Russland er en multietnisk nasjon med mange ulike skikker og religioner som spenner fra russisk-ortodoks kristendom og islam til sjamanisme. Sovjetunionen var en ateistisk stat og forsøkte å kvitte seg med de patriarkalske tradisjonene, som sto sterkt i begynnelsen av 1917. Noen steder måtte bruden vaske føttene til svigerfar og alle ektemannens eldre brødre. Andre steder fikk ikke kvinner sitte ved samme bord som menn, eller brudens samtykke var ikke nødvendig for ekteskapsinngåelse. Kvinner som hadde mistet jomfrudommen uten å være gift, kunne bli steinet eller jaget fra landsbyen. Nå som religiøsiteten igjen har fått en sentral plass i samfunnet, har også disse gamle familietradisjonene gjenoppstått. Mye tid, ressurser og penger ble brukt på å avskaffe dem, men nå er det som om de aldri har vært borte.

Gud er alltid mann, og der religionen får fylle tomrommet etter ideologien, lar ikke patriarkatet vente lenge på seg. Prestene spiller en viktig rolle i det moderne Russlands offentlighet, siden den russisk-ortodokse kirke i praksis har avløst Kommunistpartiets avdeling for agitasjon og propaganda. I motsetning til den vestlige kirke, som har vært nødt til å utvikle seg og tilpasse seg et samfunn i endring, henger den russiske fast i svunne tiders tradisjoner og trekker hele landet med seg ned. Fra prekestoler og tv-skjermer maner prestene kvinner til ydmykhet og lydighet. De forkynner korporlig avstraffelse av koner og barn, de kjemper mot skilsmisser, homofili og kvinner som velger karriere og økonomisk uavhengighet, og de slåss mot selvvalgt barnløshet og til og med mot valentinsdagen, som omtales som «djevelens verk» og «vestlig propaganda». I flere år har kirken forsøkt å innføre «Familielivets moralske grunnprinsipper» som obligatorisk fag i skolen, med en lærebok utarbeidet av nonner og prester. Her lærer man naturligvis at kvinnens eneste bestemmelse er å føde så mange barn som mulig.

Kirkens innflytelse er stor, og tallet på dem som følger de ortodokse tradisjonene, enormt. I det gamle Rus’ levde folk i henhold til Domostroj. Under sovjettiden var denne håndboken i god oppførsel, forfattet på 1500-tallet, bare et litteraturhistorisk minnesmerke, men i våre dager gjør den seg igjen gjeldende i familielivet og på bestselgerlistene. Ifølge Domostroj er en god kone «snill, flittig og fåmælt» og «til glede for sin mann». Kvinnen skal underkaste seg mannen i ett og alt, og hvis hun unnlater å lystre ham, er det ingen skam å «bringe henne til fornuft» med knyttneve eller pisk. I det 21. århundret oppfordrer altså kirken oss til å leve etter det 16. århundres regler. Og kvinnens stilling på den tiden var langt fra misunnelsesverdig.

De muslimske områdene i Russland har sine egne tradisjoner. I fjerntliggende landsbyer i høyfjellet i Dagestan praktiseres kvinnelig omskjæring. Allerede mens de går på barneskolen blir jenter underkastet operasjoner som lemlester eller delvis fjerner kjønnsorganene uten bedøvelse eller medisinsk utstyr. I ortodokse muslimske familier får jenter ofte ikke lov til å ta en utdannelse («det passer seg ikke for kvinner»), og de trenger ikke gi sitt samtykke til ekteskap («overenskomsten» er mellom foreldrene). Det florerer av ekteskap med mindreårige og flerkoneri, og ingen hever et øyenbryn av ørefikene, slagene og sparkene som kvinner hver dag utsettes for av sine menn. Det føres ingen statistikk over flerkoneri, barneekteskap og familievold, så ingen vet hvor omfattende problemet egentlig er. Cato den eldre omtalte slavene som et instrumentum vocale, et arbeidsredskap med taleevne. I områdene der Russlands ortodokse muslimer holder til, er kona nettopp et slikt husarbeidsredskap med taleevne. Samtidig betrakter muslimene kvinnen som et nærmest hellig konsept, og ingen fornærmelse er verre enn den som rammer ens mor. Da trekkes kniven, og blod blir spilt. (Morskulten er typisk ikke bare for patriarkalske samfunn, men også for diktaturer, tenk bare på Det tredje rike.) Men respekt og anseelse blir bare kvinnen til del om hun fyller sin anviste, strengt reglementerte rolle: Hun skal gifte seg når hun er sytten, ha fire–fem barn når hun er tretti, barnebarn når hun er førti, og hele livet stå ved sin manns side. De som ikke ønsker å tre inn i denne rollen, blir nærmest stående utenfor loven: Fellesskapet og tradisjonene beskytter dem ikke lenger, og skjebnen deres er ikke noe å trakte etter.

I disse regionene har ikke føderalmakten stort den skal ha sagt, og russisk lov overholdes ikke. Kvinnene har ingen klageinstans, for politi og rettsvesen setter lokal skikk over straffeloven og grunnloven, og samfunnsorganisasjoner forfølges av lokale myndigheter. Heller ikke offentlighetens søkelys hjelper. For noen år tilbake tiltvang en allerede gift 57 år gammel politisjef i Tsjetsjenia seg ekteskap med en 17 år gammel jente. Den gang fantes det verken samfunnsinstitusjoner eller statlige organer i Russland som kunne beskytte jenta, og bryllupet, som var en britisk prins verdig, ble gjennomført med den tsjetsjenske presidenten Ramzan Kadyrovs velsignelse. Direkteoverført på tv og med millioner av mennesker som publikum.

Selvsagt fins det unntak. Og de bekrefter som kjent regelen. Store byer som Moskva og St. Petersburg, som er mer velstående og sekulære, er mentalt nærmere Europa enn resten av Russland. (Kvinnens dominerende stilling i familien i dagens Moskva er dessuten en arv fra Sovjet-Russland, så her sirkulerer det vitser om matriarkatets seier.) Men i disse byene fins også en gruppe kvinner som man vanligvis ikke snakker om, selv når temaet er manglende likestilling. Det er innvandrerkvinnene, som i all hovedsak kommer fra de tidligere sovjetrepublikkene i Sentral-Asia. For dem kommer de asiatiske landenes patriarkalske strukturer på toppen av deres ydmykende og utsatte situasjon som innvandrere. Som regel kommer de asiatiske kvinnene til Russland for å jobbe uten ektemenn, og de har ofte med seg barn. Mange av dem finner seg «menn» på veien, menn som de går med på å leve sammen med, fordi det i Russland, akkurat som under krigen, er lettere å overleve når man er to. Denne typen samboerskap reduserer leieutgiftene for begge, og noen ganger hjelper den midlertidige «ektemannen» kvinnen med penger, i bytte mot deling av bord og seng. Slike «familier» kan man se på gata uten å ha noen anelse om at dette paret møtte hverandre for bare noen dager siden på toget eller flyet, og at hun muligens kommer til å skifte «ektemann» flere ganger. Mange innvandrere bor i kjellere og skur, de får ikke elementær helsehjelp og havner i slaverilignende arbeidsforhold. Kvinner som ankommer alene for å jobbe, behandles som forskremt, rettsløst kveg, og må velge, liksom mellom Skylla og Kharybdis, mellom å bli utnyttet seksuelt eller i arbeidslivet. De har ikke noe vern: Siden livsførselen deres fordømmes i henhold til islamsk skikk, blir de utstøtt av det muslimske fellesskapet, og det russiske samfunnet ignorerer dem. I debatter om vold, utnytting og trakassering er det ingen som nevner disse kvinnene.

I dag er det knapt til å tro at landet vårt, som det første i verden, vedtok en lov mot seksuell trakassering i 1923. I Sovjetunionen var kvinnefrigjøring et uttalt mål, og i den sovjetiske propagandaen lød slagord som: «Kvinne, lær deg å lese og skrive», «Ned med kjøkkenslaveriet» og «Vekk med skjørtejegerne! Grabukker havner i skrustikka» (dette virker naivt og komisk nå, men slik var den sovjetiske kampen mot trakassering.) Hundre år senere er alt snudd på hodet i Russland, og hvis man skulle uttrykke den statlige kjønnspolitikken i sovjetisk slagordstil, kunne det høres omtrent slik ut: «Kvinne, forbli analfabet» og «Leve hjemmeslaveriet».

BARN, KJØKKEN OG KIRKE

Ikke overraskende har #metoo-bevegelsen bare vekket vantro og irritasjon i Russland. Hos oss må ikke bare menn, men også kvinner forklares at seksuell trakassering ikke er noe man bare skal måtte finne seg i. I et land der majoriteten av befolkningen lever på randen av dyp fattigdom, der nasjonale stereotypier og gamle fordommer forsterkes av religiøsitetens tilbakekomst, og kvinnene tror (eller blir innprentet) at deres hovedoppgave i livet er å finne seg en mann, blir historier om seksuell tvang fort bagatellisert. På Global Gender Gap Index ligger Russland på 75. plass, mellom Venezuela og Romania.

Dertil kommer at det russiske medielandskapet er svært misogynt. Dette gjelder i like stor grad for tv og aviser, tabloidpressen og respektable massemedier, provinsielle tidsskrifter så vel som moderne Moskvabaserte nettportaler. Nedlatende uttalelser myntet på kvinner er helt vanlig blant politikere, prester, journalister og andre mediefolk. Det kan virke som noen har utlyst en uoffisiell konkurranse om hvem som kan komme med den mest primitive og vanvittige uttalelsen. Og det er mange som er med i kampen om førsteprisen. For eksempel sammenlignet presidentens pressesekretær kvinner som ble utsatt for trakassering, med prostituerte. En prest mente man kunne kalle alle alenemødre for horer. En regional helseminister uttalte at hvis en kvinne har mer enn sju seksualpartnere i løpet av livet, blir hun steril. Ombudsmann og rådgiver for Putin, Pavel Astakhov, har sagt at 27 år gamle kvinner kan være så rynkete at de blir tatt for å være 50 (det var hans forsvar for den tsjetsjenske politimannen som tiltvang seg ekteskap med en 17 år gammel jente). Redaktøren i et populært glanset magasin uttalte at single kvinner ikke bør kaste bort tiden med å tilberede mat til seg selv. Har de ikke en mann, kan de like gjerne nøye seg med å smugspise litt, et eple her og et sukkertøy der. I et i og for seg respektabelt tidsskrift der det ble drøftet ekteskapsinngåelse med alenemødre, beskrev artikkelforfatteren alenemoren som en blodtørstig jeger på jakt etter en mann hun kan belemre med sitt avkom. Det liberaldemokratiske partiets leder Vladimir Zjirinovskij tok et spørsmål fra en gravid journalist ille opp, og mens kamera gikk ba han en av vaktfolkene sine om å «gå og voldta henne brutalt.» Ingen mistet jobben på grunn av disse uttalelsene, og de fikk ingen offentlig irettesettelse. De fleste av de statseide tv-kanalenes talkshow og programmer bruker flittig offentlig ydmykelse av kvinner som virkemiddel. Kvinnenes alder, utseende, figur og måte å kle seg og snakke på blir latterliggjort. Tv-folkene synes slikt er moro, og det garanterer høye seertall, til tross for at det er flere kvinner enn menn blant tv-seerne. For noen år siden beskyldte flyvertinnene i Aeroflot arbeidsgiveren sin for diskriminering på grunnlag av alder og utseende. Flyselskapets ledelse hadde erklært at kun «unge og tynne kvinner» skulle få jobbe på internasjonale flyvninger. Dermed ble alle de ansatte fotografert og målt, og de som ikke nådde opp til de nye kravene, ble overført til korte innenlandsflyvninger. Pressen fulgte selvsagt med på denne prosessen (som endte med at flyvertinnene tapte), men få journalister stilte seg på tapernes side, og saken vakte ingen offentlig forargelse. Mange oppfattet episoden utelukkende som et oppgjør mellom ledelsen og de ansatte. Få følte solidaritet med kvinnene som hadde mistet jobben fordi de var «gamle og feite».Ydmykelser som dette møter russiske kvinner på tv hver dag. De tar det som en selvfølge og ser derfor ingen grunn til verken å støtte de fornærmede kvinnene eller bli støtt på deres vegne.

Familiens vokterinne eller vellykket elskerinne – det er de to kvinnerollene, de to sosiale modellene, som dyrkes i dagens Russland. I media formidles den eldgamle holdningen at det beste som kan skje med en kvinne, er å bli gift. Eventuelt møte en velstående gift mann som er villig til å forsørge henne.

Som en oppskrift på lykke tilbys kvinner de klassiske tre K-ene fra 1800-tallets Tyskland, nemlig «Kinder, Küche, Kirche» (noen ganger legger man til «Kleider» og «Keiser», som passer bra med tanke på realitetene i dagens Russland.) Ønsker en kvinne å gjøre karriere, blir hun møtt med fordømmelse, og vil hun ikke ha barn eller ønsker å vente, blir hun hånt og latterliggjort. Det spiller ingen rolle om hun ønsker å bygge opp sin egen bedrift eller vie seg til samfunnsnyttig arbeid, om hun har slått gjennom som kunstner eller satset på en forskningskarriere – har hun ikke stiftet familie i tide, er hun i samfunnets øyne «ufullkommen».

Noe helt annet er det å være elskerinnen til en velstående mann. Hun fremstilles gjerne som vellykket og prisverdig. Oligarkenes elskerinner får gjeste talkshow, historiene deres blir spredt i media, og i bokhandlene dukker det stadig opp nye bøker med tips til dem som vil prøve å gjøre en tilsvarende karriere, og memoarer fra dem som allerede har lyktes. Paradoksalt nok er det skammelig å ofre familieliv for karrieren, men ikke noe galt i å være betalt elskerinne. Det motsigelsesfulle er imidlertid bare tilsynelatende, for hvis kvinnen først er et objekt, vil alle objektiviseringer av henne imøteses.

I tidligere sovjetrepublikker som Armenia og Aserbajdsjan er det ikke uvanlig at mannen tvinger kona til abort, dersom ultralydundersøkelsen viser et jentefoster. Så langt har det enn så lenge ikke gått i Russland, til det står abort-motstanden altfor sterkt. Men i bøker, filmer og tv-underholdning fremstår det fortsatt som mer gledelig å få en gutt enn en jente. En sønn er en fjær i hatten, mens en datter er et «løsskudd». En blivende jentepappa kan lett oppleve spydig medfølelse. I virkeligheten er det de nyfødte jentene som fortjener medfølelse, for å være kvinne i det moderne Russland er ikke lett.

DET ER DIN EGEN SKYLD

I mars i år skjedde noe som vestlige medier oppfattet som Russlands overtakelse av stafettpinnen i #metoo-bevegelsen. Noen kvinnelige journalister som ofte rapporterte fra Statsdumaen, beskyldte parlamentsmedlem Slutskij for trakassering i form av tafsing og overgrep. Slutskij, som sitter sin femte periode i Dumaen, med ansvar for internasjonale relasjoner, har gjort seg bemerket i debattene om Krim og Syria og har tette forbindelser til den russisk-ortodokse kirken. Hans like slipper unna med veldig mye i Russland. Journalistene ble latterliggjort i media, og parlamentskomiteen for etikk erklærte at nærgåenheten mot journalistene ikke innebar «brudd på atferdsnormer».

Innflytelsesrike politikere og mediepersonligheter støttet Slutskij. De anså fysisk trakassering som normal oppførsel for menn og foreslo at journalistene heller kunne bytte jobb.

Noen avisredaktører kalte journalistene tilbake fra Dumaen (etter å ha forsikret leserne om at de også i fremtiden skulle informere om parlamentets arbeid), noen slettet alle artikler om Slutskij som ikke dreide seg om trakasseringen fra nettsidene sine, og noen erklærte at de ville boikotte ham. Kvinnelige aktivister demonstrerte utenfor Dumaen, og på internett ble det igangsatt en underskriftsaksjon for å få Slutskij fjernet. Men denne historien var ikke begynnelsen på #metoo-bevegelsen i vårt land. Det er snarere en fortelling om kollegasolidaritet: Journalister ble fornærmet på vegne av journalister, journalister stilte opp for å forsvare journalister fordi de opplevde at de som yrkesgruppe ble utsatt for offentlig ydmykelse.

I det postsovjetiske Russland er det vanlig å tillegge offeret, og ikke overgriperen, all skyld. Ikke bare i private samtaler, men også i offentligheten. Enhver voldsutøvelse blir i Russland diskutert med utgangspunkt i hva kvinnen gjorde for å provosere den. Voldtekstofferet beskyldes for å ha gått med for kort skjørt eller for mye sminke, eller hun var ute for sent på kvelden. En som blir banket opp i sitt eget hjem, får beskjed om at hun provoserte ektefellen til å gjøre det. Alternativt manes det til aksept og forståelse: «Hvis han slår, betyr det at han elsker deg.» Det krevde enormt mot å dele slike historier offentlig, og hver eneste deltaker i flash moben kunne lese i kommentarfeltene at det var deres egen skyld.

Hvis vi i det hele tatt har hatt noe som ligner på #metoo, må det være flash moben #jegtøråfortelle, som begynte i Ukraina og siden spredte seg til Russland. Det skjedde et år før #metoobevegelsen oppsto. En bølge av brutale, hjerteskjærende historier spredte seg på internett: Kvinner fortalte at de hadde blitt banket opp av mennene sine i årevis, misbrukt av fedrene, trakassert av lærere eller voldtatt av venner. Ukrainske aktivister startet aksjonen med en drøm om å endre samfunnets holdning til voldsofre, i første rekke i hjemmet. For få måneder siden oppsto nok en flash mob i Russland: #ikkegrunntilådrepe, der kvinner la ut bilder av seg selv i undertøy. Denne aksjonen oppsto som en reaksjon på utsagn fra journalister og Facebook-brukere etter at en kvinnelig student ble drept og voldtatt av naboen sin. Jenta hadde lagt ut lettkledde bilder av seg selv på sosiale medier, og dette førte til anklager om at hun selv hadde provosert morderen. Etter manges mening kunne hun med andre ord takke seg selv.

Ifølge Amnesty blir hver tredje kvinne i Russland regelmessig slått av sin ektemann eller partner. Rundt 14 000 dør hvert år av vold i hjemmet. Det er lite håp om at situasjonen skal endre seg. I 2017 vedtok Statsdumaen en lov om avkriminalisering av det første tilfellet av vold i hjemmet, slik at dette ikke lenger omfattes av strafferetten. Kvinner som utsettes for vold i hjemmet, har ingen steder å søke hjelp. Ringer man politiet, rykker de ikke ut, og de gjør alt for å slippe å ta imot anmeldelser. Slekta stiller seg på mannens side, folk rundt vil ikke blande seg inn. De anser volden som et internt familieanliggende, der ektefellene må ordne opp selv. Hvis kvinnen lar andre se sporene etter volden, heter det at hun bringer skam over familien, for ifølge en fersk spørreundersøkelse er halvparten av den russiske befolkningen overbevist om at det å anmelde voldsepisoder bryter med «tradisjonelle verdier som familie, troskap, kjærlighet.»

Det står ikke bedre til med voldtektstofrene. Ikke nok med at disse kvinnene ikke får støtte fra slektningene sine, men de blir også ydmyket av politiet og i retten. Ikke rart at bare ti prosent av hendelsene blir anmeldt (og av anmeldelsene blir åtti prosent avvist eller henlagt). I tillegg til vårt samfunns tendens til å skylde på offeret fins det også en annen og mer prosaisk grunn til at politiet gjør alt for at offeret ikke skal anmelde. Etterforskerne vil ikke ødelegge oppklaringsstatistikken, for hvis gjerningsmannen er ukjent, har de små sjanser til å finne ham, og hvis han er kjent, vil påtalemyndigheten mest sannsynlig avvise saken. Jeg har selv opplevd dette etter at jeg ble forsøkt voldtatt og kvalt i en park. Etterforskerne ydmyket og gjorde narr av meg for at jeg skulle la være å anmelde, og selv om jeg sto på mitt, var alt til ingen nytte, for det ble likevel ikke åpnet sak.Til slutt begynner kvinner, som etter et overfall må gjennom en ny sirkel i helvete hos politiet, å tro at det som skjedde virkelig var deres egen skyld, og at de ikke burde ha foretatt seg noe. Men flash moben #jegtøråfortelle overbeviste dem om det motsatte.

#jegtøråfortelle fikk bred resonans i Russland. Kvinner kastet seg inn i kampen for å endre holdningene til voldsofre, som bestandig har fått høre at det er «deres egen skyld», og synet på vold som en uunngåelig del av familielivet. Nesten alle hadde noe å fortelle. Skal vi komme videre fra #jegtøråfortelle til #metoo, kreves det at vi tar et gigantisk skritt. For mens vestlige kvinner krever å få slippe å bli trakassert, må russiske kvinner fremdeles insistere på sin rett til ikke å bli slått i hjel.