#Metoo i Kina

­

#Metoo-kampanjen begynte overraskende i Kina, ved at studenten Luo Qianqian ved Beihang-universitetet i Beijing i fjor varslet om at hun og flere andre kvinnelige studenter hadde blitt seksuelt trakassert av professor Chen Xiaowu. Beihang-universitetet reagerte umiddelbart. Som straff mistet professor Chen jobben. Kunnskapsdepartementet uttalte seg offentlig om saken og trakk tilbake Chiang Jiang-ordenen til Chen, den høyeste akademiske utmerkelsen man kan få i Kina.

Kvinnekampen i Kina er dømt til å følge en annen vei enn i Vesten. Lærdommen fra vestlige sosiale bevegelser kan knapt anvendes i en kinesisk kontekst. De fleste av dem argumenterer med at et demokratisk politisk system er den nødvendige betingelsen for at en feministisk bevegelse i det hele tatt kan se dagens lys. Men i Kina vil store gatedemonstrasjoner og andre massemønstringer etter all sannsynlighet bli slått ned på. Likevel, selv under slike forhold, kunne #metoo-kampanjen ta av i Kina etter hendelsen ved Beihang-universitetet. Den førte til opphetet debatt i sosiale medier, særlig blant kvinnelige studenter. Flere av dem oppfordret universitetene sine til å etablere et ordentlig regelverk for håndtering av seksuell trakassering. Det ble organisert underskriftskampanjer ved flere av Kinas toppuniversiteter, som Beijing-universitetet, Tsinghua-universitetet og Fudan-universitetet – også dette med sikte på å få på plass tydelige regler i saker som handler om seksuell trakassering.

Ingenting av dette ville skjedd uten motet til Luo Qianqian – eller responsen fra Kunnskapsdepartementet – men gjennombruddet til #metoo i Kina bygger også på innsatsen til andre kinesiske feminister.

DE FEM FEMINISTENE

I 2015 ble en gruppe bestående av fem feministiske aktivister – jeg var en av dem – arrestert. Det viste seg at politiet hadde overvåket korrespondansen vår på WeChat (et slags kinesisk Facebook) en stund. På denne tiden planla vi en aksjon som skulle rette søkelyset mot seksuell trakassering på kollektivtransport, særlig busser, som er et stort problem i Kina. Mange kvinner som blir tafset og grafset på, tør ikke melde fra om det, av frykt for slut shaming og det som verre er. Eller rett og slett: på grunn av frykt.

Kvelden 7. mars, rett før den internasjonale kvinnedagen, ble Zheng Churan, Wu Rongrong, Wang Man, Wei Tingting og jeg anholdt i tre ulike kinesiske byer. Det var galt å fengsle oss. Mens vi satt innesperret, ble våre tidligere handlinger og fremtidige planer gransket.Til slutt skjønte myndighetene at vårt endelige mål ikke var å forstyrre lov og orden, men likestilling. Dermed ble vi løslatt trettisju dager senere, på grunn av utilstrekkelig bevis.

Fengslingen var selvsagt ment som et signal til offentligheten om at feminisme ikke er noe regjeringen ønsker velkommen, og at aktivisme ikke lønner seg. Samtidig fungerte fengslingen som en vekker for det kinesiske folk, som innså hvor viktig det var å stå opp mot seksuell trakassering. Dessuten ble den internasjonale verdenen oppmerksom på innsatsen til unge kinesiske feminister. Amnesty International, Human Rights Watch og lokale borgerrettighetsaktivister som Ai Weiwei, for ikke å snakke om andre lokale feministgrupper, støttet oss. Vi mottok oppmuntringer og hjelp av forskjellig slag fra USA (blant andre Hillary Clinton), Storbritannia, India, Sør-Korea og en rekke andre land.

BLODIGE BRUDER OG TOALETTOKKUPASJON

Mange assosierer feminisme i Kina med slagord fra Mao-tiden, som for eksempel «Kvinner kan holde oppe halve himmelen». Men i 2012 begynte vi med en helt annen form for feminisme – også den på sitt vis typisk kinesisk: Siden kollektiv protest ikke var tillatt, måtte vi finne på noe annet, og dermed kalte vi aksjonene våre for performancekunst. En av disse aksjonene var den såkalte «Blodige bruders marsj». På valentinsdagen gikk vi opp og ned noen travle handlegater i Beijing, iført brudekjoler, innsmurt med blod – som var vår måte å kommentere vold i hjemmet, vold mot kvinner. Aksjonen var vellykket, folk skjønte budskapet, vi fikk både nasjonal og internasjonal pressedekning.

Senere samme år gjennomførte vi en annen kampanje: Occupy men’s room, inspirert av Occupy Wall Street. Det høres kanskje morsomt eller latterlig ut, men sier noe om forskjellen mellom USA og Kina, i hvert fall når det gjelder aksjonsformer. Vi gjennomførte aksjonen vår i Guangzhou, sør i Kina. Der oppfordret vi kvinner i byen til å stille seg i kø til offentlige herretoaletter, slik at menn ikke slapp til. På den måten ville vi synliggjøre ikke bare at toalettfasiliteter for kvinner i Kina, som i så mange andre land, ikke er gode nok, men i mer overført betydning vise hvordan kvinner kan ta større plass i et felles rom.

Jeg bør legge til at innsatsen vår ikke bare har handlet om ulike former for performance for å skape oppmerksomhet og forståelse for ulike kvinnespørsmål; vi har også arbeidet med å fremme kvinners rettigheter på et juridisk nivå. I 2016 besluttet de nasjonale myndighetene å revidere lovverket som gjelder offentlige toaletter, og å bygge flere kvinnetoaletter, noe som var en stor seier for oss. Det viste at selv om staten er et stort og bortimot ugjennomtrengelig system, er det mulig å finne veier inn dit og få til forandringer nedenfra.

MER #METOO

Enda flere enkelthendelser og -initiativ har dannet grunnlaget for #metoo i Kina. I 2014 varslet to studenter ved Xiamen-universitetet om at professor Wu Chunming, som veiledet doktorgradsstudenter i arkeologi, hadde misbrukt posisjonen sin og drevet med ulike former for seksuell trakassering. 18. juni det året publiserte den ene studenten, Tingyang (internettpseudonym) en artikkel der hun skriver at Wu Chunming hadde forsøkt å ha sex med henne, mot hennes vilje. Kort tid etter postet Qingchun (internettpseudonym) et bilde av en halvnaken Wu Chunming som sover i en hotellseng. Bildet ble et viktig indisium, og Wu Chunming mistet til slutt jobben. Men i dag har han fått innpass i andre akademiske miljøer igjen.

I kjølvannet av disse hendelsene oppsto det spontane aksjoner ved Xiamen og andre universiteter til støtte for Tingyang og Quingchun. En gruppe unge kvinner som kalte seg rødhettene, oppmuntret kvinnelige studenter til å varsle om overgrep og seksuell trakassering. I Kina er et ikke ubetydelig negativt press, ofte fra familie og venner, forbundet med å stå frem og varsle om trakassering. De sosiale omkostningene og sanksjonene kan være harde. Det er derfor kvinnegruppen kalte seg rødhettene. I eventyret er Rødhette redd for ulven. I virkeligheten må vi, rødhettene, være sterkere enn ulvene.

Endelig vil jeg nevne en viktig enkeltperson, Zhang Leilei, som på egen hånd har fortsatt det vi påbegynte med den planlagte protesten mot trakassering på kollektivtransport. Med egenproduserte, fargerike plakater og godt humør har Zhang Leilei gått rundt i Guangzhou, omtrent som et levende skilt, og spredt budskap om at tafsende hender ikke er ålreit. Over hundre frivillige har sluttet seg til henne og gått rundt med plakatene hennes i hele byen, noe som er veldig inspirerende. Enda flere har tatt bilder av plakatbærerne og delt bildene i sosiale medier, som WeChat.

Luo Qianqian,Tingyang, Quinghun, Zhang Leilei og De fem feministene viser at #metoo har kommet til Kina for å bli. Flere vil følge etter oss, og ved hjelp av sosiale medier kan vi nå langt ut. Kanskje helt til mennene i vårt eget land.