#Metoo i India
Helt siden #metoo-bevegelsen startet, har jeg druknet i henvendelser fra kvinner som ønsker råd og veiledning om hvordan de kan si fra om sine erfaringer med seksuell trakassering og grove og vedvarende uønskede seksuelle tilnærmelser.
Som leder for det interne tilsynsorganet (også kalt CASH – Committee Against Sexual Harassment) ved et av de større universitetene i India, er det naturlig at jeg får slike spørsmål fra studenter. Det de aller oftest ønsker å få svar på, er dette: Hvordan fungerer klageprosedyren? Finnes det en foreldelsesfrist for trakasseringssaker? Risikerer de å bli «hengt ut offentlig», så alle får vite hva som har skjedd? Studentene ønsker også å finne ut om de kan forvente et rettferdig utfall etter en lang og krevende prosess, der de må takle belastninger av ulike slag, som problemer i forhold til familie og venner. Er det, spurte de fleste av dem, verdt anstrengelsen?
Etter mange samtaler med både studenter, administrativt og akademisk personale, har jeg særlig gjort meg to observasjoner. Den første er at indiske kvinner, som kvinner i andre land, synes det er særdeles vanskelig å tilgi og glemme. Mange år etter at de har blitt utsatt for overgrep eller trakassering, brenner fortsatt smerten, ydmykelsen, sinnet og sjokket i dem. Tiden leger ikke alle sår. Den andre er at majoriteten av kvinnene, hvis de kunne velge, helst ville ha sett at overgriperne ble dømt uten at de selv måtte opptre offentlig. En svært vanlig reaksjon er: «Jeg ønsker ikke at denne saken skal rapporteres, verken til familien min, politiet eller domstolene. Finnes det en måte jeg kan «fikse» denne situasjonen på, uten at jeg må avsløre identiteten min?» Svaret på dette siste spørsmålet er «nei». For at tilsynsorganet skal kunne vurdere en sak, må ofre for seksuelle overgrep eller trakassering samle nødvendig mot til å anmelde forholdet skriftlig.
Selv om mange flere kvinner i India nå hever stemmen, og åpent fordømmer seksuell trakassering og seksuelle overgrep, er flertallet fremdeles ikke villige til å diskutere selve spørsmålet. En slik holdning er nært forbundet med Indias patriarkalske system, der kvinner som oftest anses som legemliggjørelsen av «familiens ære», og der det legges stor vekt på en kvinnes «seksuelle renhet». Med to tunger opphøyes kvinner som mødre og gudinner, samtidig som de anses som det svake, underdanige og underlegne kjønnet. Et overveiende stort antall av familiene har en tydelig preferanse for guttebarn. Ofte får ei jente, om hun får lov til å komme til verden i det hele tatt, dårligere mat, mindre utdannelse og blir generelt sett på som en byrde, som må giftes bort med en solid medgift. Som i Kina er det også i India et misforhold mellom antall menn og kvinner. Noen stater, som Haryana eller Rajasthan, har bare 833 kvinner per 1000 menn. En annen oppsiktsvekkende statistikk viser at 80 prosent av alle voldtekter finner sted innenfor familien. Av hensyn til familiens ære blir flesteparten av tilfellene aldri anmeldt.
Nylig brøt en kvinnelig student sammen på kontoret mitt da hun skulle fortelle om følgende hendelsesforløp: Hun tilhører en typisk sammensveiset familie fra den rike, men svært konservative befolkningsgruppen marwariene. Foreldrene ser på nieser og nevøer som sine egne barn, og de er ofte på besøk hos hverandre. Fra hun var sju år gammel hadde denne studenten gjentatte ganger blitt misbrukt av en av fetterne sine, som truet med å fortelle foreldrene om hvor «umoralsk» hun var hvis hun avslørte overgrepene. Flere år senere betrodde hun seg til moren sin. Moren viste medfølelse, men sa at det var umulig å konfrontere fetteren med saken, eller holde ham unna huset. Hun lovte imidlertid at fetteren aldri skulle bli invitert på besøk uten at hun selv var hjemme. Da studenten ringte hjem fra universitetet for å fortelle at hun ville komme hjem på besøk samme helg, fikk hun beskjed om å holde seg borte fordi fetteren kom til å være der. Det var ingenting moren kunne gjøre for å avlyse besøket, og studenten kunne ikke reise hjem. Da hun samlet tilstrekkelig mot til å fortelle om forholdet til faren, advarte han henne om aldri å nevne hendelsene offentlig, samtidig som han sa at hun måtte kle seg mer «bluferdig», så hun ikke skulle tiltrekke seg seksuell oppmerksomhet. Det er umulig for denne studenten å ytre seg offentlig om det som har skjedd eller anmelde saken.
BOLLYWOODS MAKT
I de fleste indiske familier betraktes jentebarn fortsatt først som farens, så ektemannens og til slutt sønnens «eiendom». Disse holdningene er i ferd med å endre seg, men det skjer smertelig sakte. Stalking, upassende seksuelle kommentarer og andre former for trakassering har vært dagligdags i India. Noe av denne atferden fremstilles og overdrives i Bollywoodfilmer, som har brukt det forskjønnende begrepet «Eva-erting» på det som i dag regnes som absolutt uegnet og uakseptabel seksuell atferd i den vestlige verden.
I et av foredragene jeg pleier å holde om seksuell trakassering, viser jeg en serie scener fra populære Bollywood-filmer, der helten utviser det som ikke kan kalles annet enn aggressiv seksuell og kjønnsdiskriminerende atferd. Helten sier gjentatte ganger til heltinnen at hun er tiltrukket av ham, til tross for at hun protesterer og sier det motsatte, og så ender hun opp med å forelske seg i ham til slutt. Budskapet er: Du sier kanskje nei, men det du faktisk mener, er ja. Det forsterker også tanken om at innerst inne ønsker alle kvinner å bli «beseiret», «tatt» eller til og med voldtatt av menn. Mannlige studenter har ofte kommet frem til meg etter disse foredragene og sagt at de trodde det å fike til eller dytte kvinnelige venner, var en «leken» atferd som kvinner i hemmelighet ønsket seg. Men saken har også en annen side. Indiske kvinner har lært å opptre blygt og tilbakeholdent og i en viss forstand være «dydsmønstre». Så når en kvinne er tiltrukket av en mann, forventes det at hun skjuler det. Bollywood har også portrettert kvinner som om de er «hemmelig» forelsket, og at de vil benekte sin kjærlighet ovenfor mannen av frykt for misbilligelse fra familien eller samfunnet. Budskapet filmene sender, er blandet. Det indiske kjærlighetslivet består derfor – også for mennene – i stor grad av forstillelse og forbudt kjærlighet som man ikke tør uttrykke før forholdet når den legendariske lykkelige slutten, med godkjenning fra foreldrene og ekteskap.
FEMINISME OG VOLDTEKTER
Indias kamp for å frigjøre seg fra de britiske koloniherrene var et vendepunkt. Store flokker av kvinner trosset alle restriksjoner og gikk ut i gatene for å protestere. I tiårene som fulgte, særlig på 50og 60-tallet, da India kjempet for å bli et moderne, sekulært og progressivt demokrati, kom mange kvinner inn i akademia, de tok utdannelse og fikk posisjoner innenfor politikk, juss, medisin og embetsverk. Men denne endringen gjaldt bare en svært liten elite fra overklassen. Med noen få, bemerkelsesverdige unntak kom alle disse kvinnene fra familier i de øvre kastene, som samstemte i Mahatma Gandhi og Pandit Nehrus krav om frigjøring. Selv om de var blitt yrkesaktive, utfordret likevel verken de, eller kvinner som senere kom inn på arbeidsmarkedet, samfunnets patriarkalske struktur. Selv i dag viser studie etter studie at tre av fire indiske kvinner foretrekker at familien arrangerer ekteskap for dem.
Dette betyr ikke at feministbevegelsen har vært fraværende i India. Men problemene som kvinnerettighetsgrupper jobbet med, var så enorme at det ble lite plass til spørsmålet om seksuell trakassering. Kvinner kjempet mot utfordringer i samfunnet som særlig rammet kvinner, som omgifte av enker, utdanning for jenter, familieplanlegging, helse, likelønn, medgift, prostitusjon, barneekteskap eller fosterdrap på jenter. De fleste voldtektene ble ikke rapportert, særlig fordi de ofte ble begått mot fattige og marginaliserte kvinner ute på landet, særlig gjaldt det de jordløse og kasteløse dalitene, eller de fant sted innenfor familien og var derfor tabubelagt.
To tilfeller medførte imidlertid en endring i feminismedebatten i India. Den første var da stammejenta Mathura fra staten Maharashtra ble voldtatt av to politikonstabler i 1972. De to politimennene ble anklaget for voldtekt, men domstol etter domstol (inkludert Indias høyesterett i en dom fra 1979) erklærte de to «ikke skyldig», idet det ble hevdet at den unge jenta var «vant til å ha sex», og derfor kunne ha «egget» de to politimennene, som var beruset i tjeneste.
I september 1979, bare noen få dager etter at dommen ble avsagt, skrev fire jussprofessorer et åpent brev til høyesterett der de protesterte mot dommen. Spontant oppsto det store demonstrasjoner ledet av kvinnerettsorganisasjonene. De krevde at dommen skulle ankes og fikk stor mediedekning. I januar 1980 dannet en av de fire jussprofessorene, Lotika Sarkar, Forum Against Rape, den første feministgruppen i India som spesielt retter innsatsen mot voldtekt. Gruppen organiserte en nasjonal konferanse som igangsatte en debatt om hvorvidt India skulle gjennomgå en juridisk reform. Spørsmål om vold mot kvinner og problemer med å søke juridisk hjelp ved seksuelle overgrep ble fremhevet. Dette førte imidlertid ikke til noen vesentlig endring, og voldtekt og seksuell trakassering reguleres fortsatt av de utdaterte paragrafene 354 og 509 i den indiske straffeloven fra 1860, som sier at det er en forbrytelse å «fornærme» eller «krenke en kvinnes bluferdighet».
I 1992 inntraff en mye omtalt hendelse, voldtekten av Bhanwari Devi, en analfabet og samfunnsaktivist. Bhanwari Devi kom fra en liten landsby i Rajastahn og tilhørte kumarene (eller «pottemakerkasten»). Hun engasjerte seg i et statlig samfunnsutviklingsprogram og forsøkte aktivt å stanse barneekteskap, i dette at en ni måneder gammel jente skulle giftes bort. Fordi folk i de øvre kastene klandret henne for å ha involvert politiet i landsbyens liv, ble hun først utestengt og deretter gjengvoldtatt av landsbylederne fra de øvre kastene mens ektemannen ble banket bevisstløs.
KvinnegruppenVishaka sendte en begjæring til høyesterett under påstand om at det i allmennhetens interesse og «i mangel på nasjonale lover», var viktig å «formulere effektive tiltak for å få bukt med den seksuelle trakasseringen som yrkeskvinner møter på alle arbeidsplasser». I september 1997 utstedte Indias høyesterett for første gang tydelige retningslinjer som definerte seksuell trakassering på arbeidsplassen, og beskrev nødvendige systemer og strukturer for å løse problemet.
Imidlertid måtte det enda en forferdelig hendelse til før det indiske parlamentet vedtok en lov for å forhindre trakassering av kvinner på arbeidsplassen: Gjengvoldtekten i Delhi i 2013, der en indisk medisinerstudent ble voldtatt i en buss i bevegelse og døde av skadene. I etterkant oppsto store protester, ikke bare i India, men over hele verden. Den negative publisiteten ga New Delhi tilnavnet «verdens voldtektshovedstad». Den tragiske ironien i det hele er at Bhanwari Devi, over tretti år etter at hun selv ble gjengvoldtatt, fremdeles kjemper for rettferdighet, etter at hennes overgripere ble helt og fullt frifunnet ved dom i 1995.
Kvinnegrupper i India har slått tilbake og fortsatt kampen mot patriarkatets arkaiske lover som styrer det indiske samfunnet. Selv mens menn, kvinner og skolebarn demonstrerte for å utrykke sitt raseri over voldtekten i 2013, var det noen som sa at «gutter er gutter» og av og til begår såkalte «feil» og voldtar kvinner; at foreldre må holde kvinnene under lås og slå for sin egen sikkerhets skyld; at kvinner ikke må få mobiltelefon, for da kan de lett bli for «egenrådige». Advokatene som representerte de fire voldtektsmennene (én begikk selvmord, mens den siste var under kriminell lavalder) sa at kvinnen ikke hadde noe ute å gjøre sammen med en mann som hverken var ektemannen hennes eller en slektning. Kort sagt hadde hun selv skyld i det brutale angrepet.
#METOO OG VEIEN VIDERE
Mens bevegelser som #metoo har oppmuntret flere kvinner i India til å ytre seg, og det er opprettet tilsynsorganer hos virksomheter i privat og offentlig sektor over hele landet, gjenstår fortsatt mange problemer. For eksempel seksuell vold i hjemmet, utenfor arbeidsplassen.
På tross av #metoo, som har fått mange tusen tilhengere på sosiale medier i India, jobber kvinnerettsgrupper i motbakke. Kvinner blir sjikanert av hinduistiske fundamentalistgrupper og har fått dødsog voldtektstrusler mot seg. Bevegelser i sosiale medier er forbeholdt de privilegerte og utdannede få, på samme måte som i USA eller andre industriland. Kvinner i India har kjempet sin kamp lenge. I årene før #metoo tok indiske kvinner initiativ til flere nasjonale og lokale protestbevegelser. Blant disse kan nevnes Why Loiter, for fri tilgang for kvinner til offentlige steder, SlutWalk, mot hetsing av ofre, Pinjra Tod (= «knus buret»), en protest mot portforbud ved kvinneherberger og Bekhauf Azadi (= «frihet uten frykt»).
I 2017 la den indiske jusstudenten Raya Sarkar ut en liste på Facebook med navn på 58 menn innenfor akademia som var anklaget for seksuell trakassering. Mennene og institusjonene de jobbet ved, ble identifisert, ikke anklagerne. Det førte til en sterkt polarisert debatt om i hvilken grad listen var injurierende, og om det var etisk riktig at anklagene var anonyme. Kjente indiske feminister, som Kavita Krishnan, Nivedita Menon og Vrinda Grover, reiste tvil om navngiving og uthenging som metode, særlig fordi anklagene var uformelle og ikke underbygd med bevis. Mange unge kvinner reagerte med sinne og sa at dette kanskje var den eneste mulige måten å avsløre de seksuelle overgriperne på – navngi og henge dem ut offentlig. Debatten raser videre.