#Metoo i Argentina

­

For tretti år siden dyttet Carlos Monzón, tidligere verdensmester i boksing og et av de største idolene blant argentinske menn, kona Alicia Muñiz fra en balkong med døden til følge. Like mange år er gått siden fotballtreneren Bambino Veira, et annet idol som skapte fanatiske tilstander i fotballverden, ble anmeldt for å ha voldtatt en mindreårig. Det er tjueseks år siden tannlegen Ricardo Barreda, en såkalt vanlig mann, skjøt og drepte kona, svigermoren og sine to døtre, lei av at de straffet ham ved å kalle ham «lille fitte».

Hvordan reagerte offentligheten i disse tre sakene? Hvis mediene speiler det som foregår i samfunnet, er det bare å erkjenne at majoriteten slengte om seg med all slags argumenter for å svekke tilliten til ofrene, redde idolene Monzón og Veira, samt gjøre et forbilde ut av den ukjente tannlegen som hadde våget noe som mange på et eller annet tidspunkt, i en eller annen krok av hjertet, hadde drømt om. Kommentarer av typen «Barreda var drittlei», «Monzón hadde tross alt advart henne» og lignende verserte i avisene – forferdelige forsøk på å rettferdiggjøre grusomheter først og fremst utført mot kvinner.

Men Monzón-saken ble faktisk et vendepunkt i vår kollektive bevissthet. Etter denne saken ble ikke vold i hjemmet lenger sett på som noe privat, noe folk måtte løse seg imellom, et anliggende ingen skulle blande seg i. Det som vekket denne gryende protesten mot masochistisk vold, var kanskje at mediene viste frem Alicias halvnakne kropp, knust mot fortauet, i et grufullt og skamløst medieshow som sjeldent vies den mannlige kroppen. Men som et resultat av dette opplevde de som arbeidet for å synliggjøre problemer med vold og hjelpe rammede kvinner, at oppgaven nå ble lettere, og de første hjelpesentrene ble åpnet.

Denne endringen fant imidlertid sted på en tid da det i barene var vanlig å få servert små sukkerposer med påskriften: «Arabisk ordtak: Slå kona di når du kommer hjem.Vet du ikke hvorfor, vet hun det helt sikkert selv», uten at slikt vekket noen form for reaksjoner.

For oss som arbeidet med seksuell trakassering var atmosfæren kvelende. Selv om vi kjente til viktigheten, legitimiteten og nødvendigheten av å gjøre det vi gjorde, var det ikke lett å fortelle om jobben vår.Vi var redde for å gjøre folk ubekvemme, men først og fremst for å bli fleipet med, uthengt eller møtt på en aggressiv måte.

Når det gjaldt Bambino Veira, «fotballnasjonens symbol i ordets tristeste betydning» ifølge journalist Franco Torchia, kom den dominerende mannssjåvinismen og kvinnehatet til syne på fotballstadionene blant fansen, som glemte sine voldelige rivaliseringer mens de samlet seg for å synge vers og vise plakater med bildet av Bambino. Slik hånet de den tretten år gamle gutten som hadde beskyldt ham for voldtekt, mens de hyllet idolet sitt. Retten dømte Veira til seks års fengsel, som senere ble gjort om til tre. Han kom ut etter elleve måneder.

ARGENTINA I DAG

I dag er bildet et helt annet. I januar i år var sangeren og skuespilleren Cacho Castaña gjest i et tv-program. Der lirte han av seg en frase av typen som tidligere ikke ville fått noen til å løfte en finger, på samme måte som med teksten på sukkerposen. Han sa: «Hvis voldtekt er uunngåelig, så slapp av og nyt det». Men denne gangen reagerte offentligheten med åpenbar indignasjon, umiddelbart og massivt. Det var selvfølgelig mange som forsøkte å unnskylde ham ved å påpeke at det er sånt man bare sier, at det er en så vanlig del av dagligtalen at man egentlig ikke mener det man sier, at slike uttrykk tilhører en epoke da vold ikke forekom slik som nå. Men ingen turte å forsvare ytringene hans, og langt mindre hedre dem. Cacho Castaña måtte legge seg flat. Og det gikk ikke så bra.

Hva skjedde i årene frem til i dag, da trakassering har blitt et hett tema i sosiale medier og et obligatorisk innslag i samtaler og tv-programmer? Hva gjorde at folk som fortalte mannssjåvinistiske vitser, i dag har begynt å føle seg ubekvemme, at noen nøler før de snakker, i frykt for å bli beskyldt for å være nettopp mannssjåvinistiske?

Vi kan tenke oss at endringen begynte den fantastiske dagen 3. juni 2015, da demonstrasjoner rundt omkring i Argentina overrasket alle på grunn av den forbløffende spontane deltakelsen fra kvinner i alle aldre – bestemødre, mødre, døtre og nieser. De kom fra alle samfunnslag, noen med hjemmelagde plakater med bildet av drepte kvinner fra nabolaget, og med en bønn om rettferdighet. Det var en oppvisning av ulike stemmer, nye, friske og kreative, som aldri før var blitt hørt. Også menn var med, for å vise sin solidaritet.

En digresjon: Midt i all entusiasmen spurte jeg meg hvordan de følte seg, kvinnene som var ofre for vold og som i dette øyeblikket satt hjemme og så demonstrasjonstoget på tv. Jeg forestilte meg dypt motstridende følelser, mye angst, men også glede og håp, alt blandet sammen. Følte de at de ikke lenger var alene, eller omvendt, at alle disse andre kvinnene hadde klart å reise seg, men ikke de selv? Spurte de seg om vi som gikk der og sang og skrek og marsjerte og lo, husket på dem? Eller skimtet de en mulighet til å endre virkeligheten sin? Følte de seg oppmuntret til å ta en ny avgjørelse? Denne dagen eksploderte linjen til det offentlige nødnummeret for å anmelde vold mot kvinner, nummer 144. Siden har anmeldelsene doblet seg, og det har blitt opprettet nye registre for saker som involverer seksuell trakassering og vold mot kvinner. I dag har vi en rekke ulike statistikker som kartlegger omfanget av slike saker.

Men la meg vende tilbake til historien: 3. juni 2015 var resultatet av en rekke hendelser som lenge hadde vært i emning, helt fra starten av 70-årene da vi var en gruppe på tretti eller førti kvinner som kom sammen for å bevisstgjøre oss selv og for å sluke bøkene til Kate Millett, Betty Friedan og Simone de Beauvoir. I disse gruppene oppdaget vi at det vi trodde var et uttrykk for egne nevroser, det som «bare skjer med meg», var følelser vi alle delte: de tykke og de tynne, de universitetsutdannede og de hjemmeværende, de kvikke og de sløve, de som hadde planer hver helg, og de hvis fordømte telefon aldri ringte. Vi oppdaget de sosiale hindringene som omkranset våre aller mest intime tanker og følelser. Hvilket vil si: Vi oppdaget at det personlige er politisk. Og dette fikk oss til å føle en enorm lettelse.Vi delte en overveldende glede over sammen å bli klar over hvordan vi alle var sørgelig innhyllet i denne «femi- nine mystikken» som Betty Friedman snakket om. Ut av dette sprang bevegelsene UFA (Unión Feminista Argentina) og MLF (Movimiento de Liberación Femenina).

Fra 1986 og frem til i dag har vi avholdt 32 nasjonale møter hvor vi har debattert og fortsatt debatterer alle mulige tenkelige og utenkelige temaer.Vi har ikke talere, men arbeider sammen i grupper. På det første arrangementet som fant sted i 1986, deltok om lag tusen kvinner. Flesteparten av dem var aktive tilhengere av eller deltakere i den feministiske bevegelsen, selv om arrangementet henvendte seg til alle kvinner, feminister eller ei.Ti år senere deltok kvinner fra politikken, fra arbeiderbevegelsen og andre foreninger, og tallet økte til 15 000. På arrangementet i 2018 er det forventet et oppmøte på 70 000 kvinner fra hele landet, representanter for det rikholdige mangfoldet som eksisterer oss imellom både når det gjelder kultur, rase, klasse, alder og seksualitet. Disse arrangementene er uavhengige, upolitiske, horisontale, føderale, selvdrevne og demokratiske. Noen målbare resultater av bevegelsenes arbeid er Loven om kvinnekvotering og vold mot kvinner, nasjonale opplysningskampanjer som «Seksuell helse og trygg prevensjon», inkorporeringen av FNs kvinnekonvensjon i Argentinas grunnlov, debatten om lovlig, trygg og gratis abort, loven om obligatorisk seksualundervisning og loven om ekteskap mellom homofile.

3. juni 2015 var også en konsekvens av de trettito arrangementene. Den dagen oppdaget vi et søsterskap mellom kvinner, hvor lite vi egentlig brydde oss om hvordan vi var kledd, eller hvordan vi satt, gikk eller snakket. Frigjort fra slike tvangstrøyer var vi mange som for første gang nøt følelsen av friheten og styrken som bor i oss alle. Og i dag fylles gatedemonstrasjoner både av unge og ikke fullt så unge kvinner, som er høylytte, fredelige eller utfordrende, en tydelig manifestasjon av en økende myndiggjøring.

#METOO

I år har vi fått #metoo, en demonstrasjon av kvinners makt som fikk mange menn til å skjelve. Men, hvorfor ikke bare si det, mange kvinner også. I Argentina var den tydeligste effekten at man begynte å inkludere menn i diskusjoner om seksuell vold. Det var en tydelig vekker. Mange, mange menn ble sinte, og mange andre begynte å sette spørsmålstegn ved egen oppførsel. De sier at de ikke var klar over at en oppførsel som for dem var normal og uskyldig, ble opplevd som aggressiv og voldelig av kvinner. I dag er det mange menn som er mer bevisst på dette når de snakker, og som derfor lar være å snakke, redde for å bli misforstått og avvist, fordømt, for ikke å snakke om offentlig ydmyket. De gjenopplever spørsmålene og frykten fra tenårene: – Hva skal jeg si til henne, hvordan, når, hvor? Som i dag får følge av: – Hvordan skal jeg oppføre meg for at hun ikke skal se på meg som en mulig overgriper, mistro eller frykte meg? Og hvordan forteller jeg at jeg ikke ønsker noe av henne, og unngår at hun synes jeg er for påtrengende?

Vi kvinner påvirkes på en annen måte. Noe endrer seg i oss når vi plutselig forstår at dem vi tidligere så på som gudinner, uovervinnelige og forføreriske, også har det vanskelig. At også de, ved siden av ønsket om å realisere drømmene sine, å utfordre seg selv, oppnå sine mål og kjenne seg mektige, opplever situasjoner der de er redde og underkaster seg. Dette får oss til å tenke at kanskje vi, de anonyme, ikke er så verdiløse som vi av og til tror. Men tar vi ikke utfordringen på strak arm når vi oppdrar barna våre? Og får økonomien til å gå rundt? Og tar oss av våre eldre? Og når vi, uten arbeidserfaring og noen ganger uten utdanning, klarer å tjene til livets opphold og holde orden i hjemmene våre?

Vi er i ferd med å lære at friheten er en skjør tilstand som kan vinnes og mistes fra det ene øyeblikket til det andre, den er ikke noe man oppnår en gang for alle.

Hvis vi dessuten legger til den irreversible tilstedeværelsen av seksuelt mangfold i hverdagen vår, er det åpenbart at vi har trått inn på et ukjent territorium. Identitetene våre er i ferd med å bli hacket. Den feminine og maskuline grunnvollen, der vi har godtatt og fortsatt godtar våre gamle, kjente og betryggende seksuelle roller, slår sprekker. I lys av denne håpefulle forvirringen tror jeg ikke det beste vi kan gjøre er å glede oss, fordi kampen føres mot en patriarkalsk struktur som siden tidenes morgen har stått bak sosiale, politiske og økonomiske relasjoner og etablerte hierarkier mellom menn og kvinner, og mellom menn seg imellom og kvinner seg imellom. Kjønnsdiskriminering, blandet med andre ulikheter som også er ordnet i et hierarki, som rase, klasse, religion og mye annet, tar mange forskjellige former. «Woman is the nigger of the world», som John Lennon og Yoko Ono sang.

Dette er så komplisert. Tenk bare på at #metoo oppsto i et land der flesteparten av befolkningen ikke bor i rike nabolag i Los Angeles, San Francisco og NewYork, men i Alabama, Mississippi, Sør-Dakota og så videre, et land der kvinnenes stemmer bidro til at Hilary Clinton tapte valgkampen mot Trump, den mest misogyne politikeren vi kan forestille oss. Men selv med dette i mente er det umulig ikke å vedkjenne seg at #metoo introduserte noe slående i vår kollektive fantasi, og synliggjorde nye problemer.

De offentlige anklagene om seksuell trakassering fra berømte kvinner var svært ødeleggende både for karrierene og privatlivet til mange av de anklagede i USA. Stilt ovenfor omfattende straffer, som kom umiddelbart og før noen dom var felt, ble det for mange umulig ikke å spørre seg om troverdigheten i anklagene, og om det var et misforhold mellom påført skade og straff.Vi vet alle hvor langt unna vi er at rettsapparatet, et av de mest raffinerte maskineriene i det patriarkalske systemet, utøver rettferdighet. Men er dette den beste veien å gå for å skape ro og orden?

I Argentina i dag er den rådende normen at vi burde starte med å tro på kvinnen, og deretter undersøke om anklagene er riktige eller ei. Jeg tror ikke at vi på dette tidspunktet kan finne en bedre løsning, selv om praksisen kan føre til urettferdighet. For å oppnå at kvinner bryter stillheten og stoler på sine opplevelser, meninger og ord, er det nødvendig med synlighet, og lyset velger ikke hva det faller på.

At troverdigheten nå har begynt å tilhøre ofrene, har uten tvil vekket frykten hos menn som får kjenne på kroppen hvor hjelpeløs man er når man blir prinsipielt mistrodd. Denne nye frykten kan gjøre at noen menn endelig begynner å sette spørsmålstegn ved, og skamme seg over, det å utøve vold og sin manglende empati med andre, inkludert dem de elsker aller høyest. Den kan gjøre at de blir klar over hva de mister når de støtter et system som også undertrykker dem, og at de slutter seg til kampen mot patriarkatet. Men sammen med disse ønskede endringene kan det også hende at kvinnehatet deres vokser og volden eskalerer. Dessverre skjer også dette.

I Argentina, et land som befinner seg på verdens mest mannssjåvinistiske kontinent,^{Rapporter fra Den økonomiske komiteen til Latin-Amerika og Karibien (La Comisión Económica para América Latina y el Caribe, CEPAL) og Internasjonal Amnesti (Amnestía Internacional) konstaterer at «hver dag dør det gjennomsnittlig tolv latinamerikanske og karibiske kvinner bare fordi de er kvinner». Se bit.ly/2FY6iJE} er feminismen uten tvil en dypt revolusjonerende bevegelse, den mest revolusjonerende vi har hatt hittil. Som den jo er alle steder, fordi den går imot et universelt system, og fordi det er den eneste bevegelsen i historien som har en «fiende» som den verken vil eller kan eliminere. Ingen står utenfor denne geriljakrigen som mange av oss kjemper kropp mot kropp med de samme menneskene vi bor med, elsker, hater, trenger, som er fullstendig vevd inn i livene våre.

Det er umulig å vite hvilke veier vi må tråkke opp og hvilke vi må gå tilbake, ved hvilken kyst eller havn vi vil strande, hvilke vinder som vil være med oss, og hvilke som vil være imot. Men som det heter: navigare necesse est – selv om vi ikke engang vet om vi har et endelig mål. Det som er sikkert, er at vi er blitt kastet ut i et fascinerende eventyr, og for første gang i historien er vi kvinner invitert til å være hovedpersoner. Dette gjør også kampen vår til en av de mest omveltende hendelsene i menneskets historie.

Jeg kjenner en enorm glede over at det er akkurat denne tiden jeg lever i. La oss feire.