#Metoo: Hva så? Hva nå?
– ET NUMMER OM #METOO? Er vi ikke ferdige med det nå, da? Er vi ikke litt lei? spurte vennen min. Jeg hadde akkurat fortalt hva neste Samtiden skulle handle om. – Misforstå meg rett. Kampanjen har vært svært viktig, men nå må vi videre, la hun til.
Jeg tror ikke hun er den eneste som tenker slik. Vi er litt lei. Lei enda et oppslag om enda en politiker som har tafset og grafset (den grisen!). Innerst inne er vi kanskje lei oss selv, som fortsetter å klikke på siste nytt
i disse sakene (for å rulle oss i gjørma med grisene). Når vi leser om slibrige tekstmel- dinger og begjær på avveie, kjenner vi også på vårt eget begjær etter skandale. Så skjer det noe nytt i verden, oppmerksomheten vår flytter seg – og slik går nu dagan.
Men det ville vært synd om vi så en annen vei, fordi #metoo nettopp handler om at det er dette vi har gjort for lenge. Før #metoo trodde vi at vi var frie, noenlunde likestilte og siviliserte. Nå er vi ikke helt sikre lenger. I tillegg til alle vitnesbyrdene og historiene til kvinnene som har reist seg – og som er
og blir #metoos kjerne og store styrke – har bevegelsen avslørt en fundamental blindhet
i kulturen. Seksuell trakassering er ikke et nytt fenomen, men omfanget – også av den stilltiende aksepten som har ledsaget den – har vært mye større enn antatt.
DET ER IKKE OVER
Så hvis forestillingen om at vi er «ferdige» med #metoo er i ferd med å sette seg – da er det på tide med et temanummer om #metoo. Artikkelen som innleder dette nummeret er
et opprørende eksempel på at kampen langt fra er over. Innholdet i teksten var klarert med artikkelforfatterens arbeidsgiver. Men kort tid før vi gikk i trykken, fikk pipa en annen lyd: Nå fikk kvinnen bak teksten beskjed om at hvis hun valgte å publisere den, kunne
hun risikere å miste jobben. Vår løsning ble å anonymisere forfatteren og stryke setningene som beskrev arbeidsgiveren – noe som føles både forsmedelig og paradoksalt, all den tid #metoo har vært synonymt med å ta bladet fra munnen. Når selv denne skribenten – som jeg kjenner som en dame full av pepp og pågangsmot, en typisk «ressursperson» som har bidratt aktivt i samfunnsdebatten – hvis selv ikke hun orket å ta opp kampen, fordi det hele ble for slitsomt og sårt, hva da med alle de andre som er blitt utsatt for overgrep, og som ikke er vant til å ytre seg?
I en annen tekst plukker Hilde Østby
opp denne tråden og peker på at ikke bare seksuell trakassering, men trakassering i arbeidslivet generelt sannsynligvis er så omfattende at vi bare har sett toppen av isfjellet. Den foreløpige konklusjonen må være at omkostningene som følger med varsling blir vesentlig mindre, og at forholdet mellom arbeidsgiver og -taker må reguleres enda mer.
DET STORE USAGTE
«Hva er de fremste norske tabuene i dag?» spør en innsender i dette nummerets orakelspalte. Ett svar kan være at påfallende mange av dem har med sex å gjøre. Mange nordmenn er utro, bruker porno, kjøper sex, har seksuelle problemer av ulike slag – men snakker ikke om det til noen. Det gjelder nok ikke minst menn. Mens offentligheten flommer over av sex og all verdens private betroelser, forblir vår seksuelle biografi ofte helt privat og skjult for omverdenen. Også her er vi ved en blind flekk i kulturen; Freud ville kalt det ubehaget i kulturen. #Metoo-«grisene» henges ut i offentligheten, men det er nok mange andre som har svin på skogen eller rett og slett ikke kontrollerer sine egne drifter. Et ferskt
og radikalt eksempel på det siste er såkalte incels – menn som ikke får seg noe og finner sammen i lukkede fellesskap der de oppfordrer til vold mot kvinner. Jeg tror ikke nødvendigvis vi må snakke så mye mer eller høyere om vår egen seksualitet, men jeg tror vi må diskutere hvordan vi snakker om den.
Et nærliggende sted å begynne, er i skolen. «Snakk om det!» heter betegnende nok regjeringens strategi for seksuell helse (2017–2022). En av bærebjelkene i strategien er seksualundervisningen. Men en undersøkelse utført av Norstat i fjor viser at her er det fortsatt en lang vei å gå: Nærmere halvparten av de spurte elevene svarer at de er misfornøyde med seksualundervisningen og at den ikke har tematisert grensesetting eller overgrep. En annen undersøkelse (Norstat, 2017) viser at en av fem nordmenn mellom 17 og 24 år har opplevd uønsket sex. En kraftig opprustet seksualundervisning kan neppe avverge alle overgrep, men den kan gi oss et språk for å tenke utenfor buksen og takle dem som ikke gjør det.
Til sist: Hvis #metoo handler om å rette
et kritisk søkelys mot det vi er blinde for i
vår egen kultur, må #metoo tåle det samme søkelyset. Bevegelsens videre liv vil avhenge
av dette. Derfor har vi også oppfordret bidragsyterne i dette nummeret til å nyansere #metoo-debatten, og vi har forsøkt å
utvide den ved å inkludere internasjonale perspektiver. I denne utgaven av Samtiden kan du lese tekster om #metoo i Argentina, Italia, Russland, India og Kina.
God lesning og god klem!