Lenge leve livet – et intervju med Aubrey de Grey
Hva om vi kunne velge hvor gamle vi skulle bli? Kan kroppens forfall og alderdom avskaffes? Kan mennesket i fremtiden bli hundrevis av år? Gerontologen Aubrey de Grey har svært optimistiske svar på disse spørsmålene. Den tynne, skjeggete britens TED-talk fra 2005, «A roadmap to end aging», er sett over 3,5 millioner ganger. Mest oppmerksomhet har han kanskje fått for å hevde at «den første personen som vil fylle 150 år, allerede er født». På en linje til California, der de Grey leder forskningsinstitusjonen SENS (Strategies for Engineered Negligible Senescence Research Foundation), ber vi ham utdype påstanden. Men først ønsker han å komme med en presisering:
– Det er helt riktig at jeg har sagt at det er «veldig sannsynlig» at den første personen som vil bli 150 år gammel, allerede lever blant oss. Men jeg vil at folk også skal huske at jeg har sagt, langt oftere, at forlenget levealder ikke er hovedmålet mitt. Den lange levetiden er bare en bivirkning av bedre helse.
SKADEREPARASJON
Likevel: 150 år er 28 år mer enn alderen til mennesket vi regner som den lengstlevende – franske Jeanne Calment (1875–1997). De Grey har i tillegg sagt at det i prinsippet ikke er noe i veien for at mennesket i framtiden vil oppnå en enda høyere alder enn 150. Til og med tallet 1000 har blitt nevnt. Hovedpoenget hans er at en vesentlig utsettelse av alderdommen er innen rekkevidde. De Grey mener forskningen til nå har hatt feil fokus, nemlig på små forbedringer innen klassisk medisin, som igjen har bidratt til minimal livsforbedring og -forlengelse. Hans optimisme baserer seg på konkrete gjennombrudd innen genetikk og farmasi som i eksperimentfasen har vist at blant annet gnagere kan få et betydelig lengre liv. «At vi snart vil se at det er mulig å få til det samme med mennesker, er for åpenbart til å ignorere», skrev han i 2016.www.fightaging.org/archives/2016/07/aubrey-de-grey-on-the-dominance-of-bad-strategy-in-aging-research/. Ifølge de Grey trenger vi ikke nødvendigvis de ekstra årene bli preget av sykdom og forfall; menneskets helse i denne perioden kan komme til å minne om den man har i friske leveår.
– Målet er at mennesker mellom 80 og 130 skal være like friske og raske som dagens 30-åringer, sier han.
Men akkurat hvor høy alder fremtidens mennesker kan oppnå, er ikke så interessant for ham:
– Det er galt å prøve å sette tall på hvor lenge noen som er født i dag vil leve, for dette styres ikke bare av hvor fort vi vinner kampen mot aldring, men også av helt andre former for risiko – som trafikkulykker, pandemier, asteroider. Jeg vil bare at folk skal tenke på helse. Ingen ønsker å være syk, uansett alder. Og ingen ønsker at noen andre skal være syk, uansett alder.
– Hva er de viktigste vitenskapelige og teknologiske gjennombruddene som vil forlenge livene våre?
– Alt handler om skadereparasjon. På samme måte som enkle menneskeskapte maskiner skader seg selv, forårsaker også levende organismer skader på seg selv. Disse skadene akkumuleres og når til slutt et nivå som overstiger det maskinen, eller organismen, er satt til å tolerere. Vi trenger å øke kapasiteten til kroppens innebygde systemer for skadereparasjon. Det er mange typer gjennombrudd, og de vil komme raskt.
– Hvis du skal prøve å være litt mer konkret, hvilke fremskritt vil du trekke frem?
– Behandlingene som vil bidra til forlenget helse og levealder, dreier seg om ulike typer regenerativ medisin: stamcelleterapi, ulike genetiske terapier og immunterapi, men det er kombinasjonen av disse behandlingene som vil gi virkelig gode resultater.
– Men om du særlig skal trekke frem ett felt der fremskrittet ligger oppe i dagen, hvilket er det?
– Vi ser allerede flust av tegn på fremskritt. Det første er som sagt fremveksten av stamcelleterapi, som nå testes ut klinisk i forbindelse med mange former for aldersrelaterte helseplager, ikke minst når det gjelder en sykdom som Parkinson. Immunterapi mot amyloide (stivelsesliknende) avleiringer i hjernen, som opptrer ved sykdommer som Alzheimers sykdom og Creutzfeldt-Jakobs sykdom, fungerer veldig bra, selv om den i dag må utføres sammen med andre behandlingsmetoder for å oppnå reell kognitiv effekt. Videre kan nevnes den plutselige fremveksten av immunterapi mot kreft etter tiår med stillstand. Nå ser vi også store fremskritt innen eliminering av celler som deler seg. Innen alle andre nødvendige sykdomsbehandlinger er vi også på god vei, og det blir utført viktige kliniske forsøk.
ER TAKET NÅDD?
De Greys optimistiske perspektiver har imidlertid ikke alltid blitt møtt med entusiasme. Men ifølge ham selv er kritikken i dag for det meste stilnet.
– Rundt 2005 var debatten svært opphetet. Nå hevder nesten ingen at jeg har feil, selv om det selvfølgelig finnes et spekter av meninger, som det bør være i et felt hvor nye gjennombrudd skjer fort, sier han.
Likevel, enkelte kritiske røster lar seg oppdrive. I 2016 sto genetikeren Jan Vijg ved Albert Einstein College of Medicine i NewYork bak en lengre artikkel i tidsskriftet Nature. Ved å undersøke tallmateriale i Human Mortality Database, med historiske data fra 38 land, fant Vijg det han kaller et menneskelig «overlevelsesplatå». Studien tok for seg utviklingen av menneskets gjennomsnittlige levealder. Frem til slutten av 1970tallet økte dette tallet kraftig, men fra og med 1980 og frem til i dag var økningen mindre signifikant, til tross for flere medisinske gjennombrudd i samme periode. I tillegg studerte Vijg statistikken over dem av oss som blir virkelig gamle. Verken i Frankrike, Storbritannia, USA eller Japan var det noen som ble eldre enn 114,5 år på 1990-tallet.
Til Nature uttalte Vijg at denne utflatingen var overraskende, spesielt siden folkevekst og velstandsvekst i samme periode skapte en enda større gruppe av mennesker som kan leve lenger: «Om noe burde man kunne forvente flere Jeanne Calmenter de siste årene, men det har vi ikke fått», sa forskeren.www.nature.com/news/human-age-limit-claim-sparks-debate-1.20750. Han konkluderte med at «det er høyst sannsynlig at vi har nådd taket for menneskelig levealder».www.nytimes.com/2016/10/06/science/maximum-life-span-study.html.
PRO-ALDRINGSTRANSE
Om de Grey likevel mener at kritikken fra egne fagfeller i det store og hele har stilnet, eller snarere tatt form av en ny nysgjerrighet, er det annerledes i resten av samfunnet. For mange er tanken på å bli 150 år, eller enda eldre, både absurd og noe man ikke ofrer så mye oppmerksomhet. Riktignok har «evig liv» siden tidenes morgen vært et høyst menneskelig håp, men få av oss klarer nok å ta inn over seg hva det vil innebære om dette håpet en dag blir virkeliggjort. Forundring og forbløffelse er vanlige reaksjoner når en kraftig økt levealder forespeiles.
En stor del av de Greys arbeid dreier seg derfor om å informere om arbeidet til SENS og særlig øke interessen for det blant politiske beslutningstakere. Briten mener folk rett og slett ikke forstår at de egentlig har lyst til å bli gamle, og at de lider av en slags kollektiv, irrasjonell pro-aldringstranse.
– Folk er livredde for å tenke rasjonelt om døden. Innerst inne vet de fleste av oss at om det hadde eksistert en behandling som kunne holdt oss ungdommelige og friske, ville vi omfavnet den. Men mange mennesker tillater seg ikke å tenke slik, paradoksalt nok fordi det ville innebære at de fikk et forhøyet håp om at en slik terapi kanskje kan realiseres mens de er i live – og da blir de redde for å bli skuffet.
– Hvilke krefter kjemper du mot?
– I grunnen bare én: frykten for å bli for håpefull. Siden sivilisasjonens begynnelse har menneskehetens mest desperate ønske vært å utsette eller hindre aldring. Tidligere har en lang rekke forskere fastslått at kampen mot alderdommen kan vinnes, eller er allerede vunnet, men frem til nå har de uten unntak tatt feil. Derfor er det ikke overraskende at folk er forsiktige. Denne forsiktigheten opprettholdes og styrkes i dag av helt irrasjonelle argumenter. Folk lurer seg til å se aldring som en slags velsignelse i forkledning.
– Hvordan har denne innstillingen forandret seg i løpet av de årene du har jobbet for å hindre aldring?
– Den har ikke forandret seg mye, men jeg ser for meg at den vil forandres veldig, veldig plutselig når først endringen skjer. Min jobb er å få beslutningstakere til å være klar for denne forandringen. Foreløpig møter jeg mest motvilje, hovedsakelig fordi politikere er i samme transe som folk flest, men blant mine kollegaer, biogerontologene, er det ingen pro-aldringstranse.
KUNSTIG KJØTT OG AUTOMATISERING
Diskusjonen om lengre liv og slutten på alderdommens helseplager handler ofte om det helt konkrete: Om det overhodet er mulig. Men også helt andre konsekvenser melder seg. Spørsmål om det økologiske fotavtrykket til en stadig voksende eldre befolkning er ett av ankepunktene. Flere 150-åringer vil automatisk bety flere mennesker på kloden med behov for flere ressurser. De Grey avfeier en slik problemstilling.
– Vi er i ferd med å eliminere verdens ressursproblem, som egentlig bør sees som et forurensingsproblem, ved å ta i bruk fornybar energi, kunstig kjøtt, avsalting av sjøvann. Disse endringene kommer ikke bare fortere enn slutten på aldring – de kommer som et resultat av markedskreftene, uten at folk flest engang trenger å bry seg om klimaendring.
– Hva med pensjon? Hva blir naturlig pensjonsalder i en verden der folk blir 150 år gamle?
– Hvor fikk du ideen fra at det vil være pensjonister i framtiden? Vi er jo i ferd med å få alle jobbene våre automatisert inn i glemselen. Hvis menneskeheten for noen generasjoner siden ikke hadde trodd på fremskrittene vi faktisk har oppnådd siden den gang, ville både livet og levealderen stått stille, resonnerer Aubrey de Grey.
DØDEN OG MENNESKET
Hva så med menneskelivet i seg selv? Er ikke døden en naturlig grense som alle levende forholder seg til, og nærmest tenker og former sine liv ut fra? Hva vil det gjøre med mennesket om det får bortimot evig liv? Hva kan være de uforutsette konsekvensene av at mennesket nærmest selv kan velge når det skal dø?
Skribent og foreleser Paul Sagar ved King’s College i London har skrevet om nettopp dette.aeon.co/essays/theres-a-big-problem-with-immortality-it-goes-on-and-on. Han tar utgangspunkt i moralfilosofen Bernard Williams og essayet «The Makropulos Case: Reflections on the Tedium of Immortality» fra 1973. Her gjør Williams et poeng av at det evige livet til slutt vil være tømt for mening. For hva gjør du når du føler du har opplevd alt? Williams sammenligner evig liv med å være fanget på et cocktailparty som aldri tar slutt.
Sagar trekker også frem filosofen Samuel Scheffler fra NewYork University. Ifølge Scheffler er nettopp døden som grense med på å definere mennesket og meningen med livet. Fødsel, oppvekst og ulike livsfaser møtes til slutt i døden. Scheffler hevder at alt vi verdsetter – og dermed også kan ønske oss i et menneskeliv – må ta utgangspunkt i at vi er tidsbegrensede vesener.
De Grey mener, kanskje ikke overraskende, at en slik tenkning er irrelevant. På spørsmål om døden også kan være en meningsfull størrelse eller grense i et menneskeliv, vender han nok en gang oppmerksomheten mot kampen mot sykdom:
– Jeg tenker ikke mye på døden, for i dagens verden, hvor mennesker flest ikke blir spist av løver eller drept av en nabostamme, er døden bare en konsekvens av å være syk. For meg er det å være syk en «grense» – og ingen ser ut til å mene at å være syk innehar noen som helst form for mening.