La stå!

«Men hvis ingen interesser seg for disse historiene, hva da? Hvis alt som er i ferd med å forsvinne, ikke betyr noe, hva da?»

Hans Olav Brenner

Publisert: 18. september 2022 kl 15.21

Oppdatert: 18. september 2022 kl 15.21

Hva i all verden skal vi gjøre med historien? For eksempel når den blir lagt ut for salg på finn.no, en formiddag i oktober, med uforståelig lav kvadratmeterpris, urovekkende lang reisevei og overveldende vedlikeholdsbehov på sikt. På tampen av 2017 ble jeg nødt til å forholde meg til at nok et symboltungt hus fra barndommens landevei ble lagt ut for salg som generisk boligdrøm strippet for sin kulturhistoriske dimensjon. Jeg ble sint, trist og kampklar. Og overbudt.

Snertingdal er en av mine to barndoms bygder. Her har slekten på de fleste kanter holdt til så langt tilbake i tid at det til slutt blir grått og navnløst når man blar seg bakover i det som finnes av dokumentasjon. Hadde jeg tatt en spyttest for å sjekke DNA-et, mistenker jeg at det ville slått ut med full og ensidig styrke akkurat her, i det norske innlandet, i denne lille bygda som i gamle dager var nesten avsondret fra omverdenen, men som i vår tid bare ligger en kort kjøretur fra Mjøsbrua. Og like fullt påkaller den skuldertrekk når jeg nevner navnet på den, eller ikke så rent sjelden – latter. Snertingdal. Det kan kanskje høres ut som noe Kjell Aukrust har funnet på. En kompis har fortalt meg at for medisinstudentene symboliserer navnet en utkant de ikke ønsker seg til når turnusplassene skal trekkes. Snertingdal og Hattfjelldal. Men jeg bryr meg ikke. Jo da, det gjør jeg. Og hva er det som skjer når min urbane hovedstadskappe så fort kastes i møte med likegyldighet og latterliggjøring av barndommens trakter? Da må min smidige selvironiske form vike for et ildfullt forsvar for Bygde-Norge. Mitt Bygde-Norge. En veistubb i ei bygd med et navn som får noen til å le. Snertingdal en gang på åttitallet. Grønnkledde lier, brune og hvite kuer på mange flere bruk enn i dag. Røde låver og hvite hus. I annonser på Finn har jeg sett det bli gjort eksplisitt: Kjøp et lite stykke Melkesjokolade Norge. Her var det en Fina-stasjon, et eldre herredshus, gamlehjem, pensjonat, kolonialforretning, sagbruk og orgelfabrikk. Ja, tenk det. Slik høres det ut når den passiv-aggressive patrioten i meg får taletid: Ja, visste du det? Hver tredje norske kirke har hatt kirkeorgel fra Snertingdal!

Det dreier seg altså om en skarve veistubb på noen hundre meter. Men i løpet av denne distansen kunne jeg i barndommen passere flere slektninger enn noen kan oppleve å møte i løpet av et helt liv: de fleste av bestefars åtte søsken med utallige etterkommere. Onkel Ole, som var pensjonateier og hadde flotte jakker med gulldistinksjoner. Tante Aslaug, som hadde kolonialforretning og privatbolig i ett. Og tante Else, som var gift på Berg, der det var sagbruk og orgelfabrikk. På toppen av orgelfabrikken sto det et halvsirkelformet neonskilt som lyste opp deler av sentrum. Kjærstads romankarakter Jonas Wergeland får også se denne lysreklamen når han drar på pilegrimsreise for å besøke opphavsstedet til orgelet i Grorud kirke:

Akkurat da svingte faren inn foran en stor, gul bygning øverst i dalen. På et skilt over fasaden lyste høye, hvite bokstaver i en regnbueform: Norsk orgelog harmoniumfabrikk. For Jonas virket det umulig at noe så spennende skulle ligge gjemt langt inne i de opplandske skoger.

Snertingdal er forandret. Blitt borte. Fått ny form. Den lille kolonialforretningen har blitt en stor Coop. Pensjonatet har blitt privatbolig. Lysreklamen er borte. Og privatdelen av nærbutikken har måttet vike for en ny gangog sykkelsti. Jeg fikk tilsendt bilder av det smadrede huset på mobilen.

Inne i dette huset som nå er borte, så jeg for første gang et polaroidkamera i aksjon. Og her sendte tante Aslaug oss ut i butikken på kveldstid, for å hente rømme til vaflene. Følelsen av å bevege seg inn i den nattmørke butikken med lyder fra store frysere, skygger fra høye hyller med tørrvarer, det sparsommelige lyset i kjøleskapet med melk og fløte. Så ble det revet og jevnet med jorden. Jeg ringte entreprenøren i håp om å kunne redde ut et par gamle, fine dører som jeg hadde sett på fotografiene fra rivningen, og en hyggelig kar kunne fortelle meg at disse nok var ødelagt, fordi politiet hadde hatt øvelse i huset – og stormet dørene. Utslettingen av historien var nesten voldelig. Men han skulle sjekke en gang til. Og til slutt fikk jeg to litt ødelagte dører til minne om fem generasjoner med landhandleri.

Dette er mitt Enerhaugen. Den gamle trehusbebyggelsen på Tøyen i Oslo ble revet til apatiske protester i 1960. Det har da i det minste blitt en vakker vise eller to ut av det.

Rivningen av butikken vakte en stor og konsekvensløs sårhet i meg.

Litt ubehagelige spørsmål dukker opp. Er jeg en sånn fyr? Som liksom dyrker tilbakeskuende verdier som slekt, røtter og steder. Relikvier. Som stirrer inn i en gammel stein og tenker at det er megetsigende og sterkt å tenke på at min tippoldefar stirret inn i den samme steinen? Er jeg liksom tilhenger av at alt må få stå? Er alt verneverdig? Er jeg imot fremskritt? Nei, men jeg blir trist når ingen nevner at kulturminner er kulturminner. Når vi ikke er oppmerksomme på den usynlige dimensjonen ved et hus: at det også har vært en livsåre og et møtested i flere generasjoner.

Jeg må prøve å akseptere klamme, men menneskelige størrelser som nostalgi, sentimentalitet og tvilsomme gullalderforestillinger når jeg får ferten av salgsobjekter som bærer med seg brokker av den diffuse kulturarven jeg så pussig innstendig føler er i ferd med å gå tapt.

- Egentlig hadde jeg jo slått meg til ro med at jeg ikke har tid og krefter til å ta hånd om den såkalte kulturarven, legemliggjort med nærbutikken. Helt til Snertingdal prestegård kom for salg. Og jeg la inn bud, trodde jeg skulle få den, mistet den, og ble lettet. For så å bli fryktelig trist og skuffet over å miste huset jeg hadde begynt å betrakte som mitt.

Hva var det med dette huset? Jeg hadde aldri vært der, unntatt på en snarvisitt som dåpsbarn, og slekten min hadde aldri bodd der. Og likevel var det denne boligen, kanskje mer enn noen annen i Snertingdal, som forbandt meg sterkest til bygda, og som var svaret på noe som hadde plaget meg lenge.

Åtte minutter på ni om morgenen den 1. november 2017, mens jeg har det travelt med å ta på meg dagens kostyme for å spille i en av scenene i Dag Johan Haugeruds nye film, sender jeg en smådesperat tekstmelding til en person jeg verken har møtt eller snakket med. Jeg hadde først prøvd å ringe mobilnummeret hennes noen minutter tidligere, men bare kommet til en svarer der en blid stemme fortalte om «mange henvendelser» og forklarte at man kunne skrive til en e-postadresse «hvis det haster». Og dette haster. Mer enn som så. For megleren hos Eiendomsmegler 1 i Brumunddal har nettopp sendt meg en tekstmelding om at hun har fått inn et bud på Seegårdsveien 130, som jeg skjønner vil bli akseptert av selger. Og som skal stå til klokken halv elleve. Jeg har en krevende innspillingsdag foran meg, som vanskelig vil la seg forene med noen redningsaksjon.

Siste håp er å få på banen en eier med sans for husets historie og symbolkraft. Så derfor tar jeg under sterk tvil sjansen på å sende en melding til en person jeg bare kjenner fra media, som sjef i Innovasjon Norge og forfatter av en bok om ledelse med en fengende tittel. Jeg hadde lagt merke til at hun i varme ordelag flere ganger hadde trukket frem sin tilknytning til Snertingdal.

Hei, Anita. Har sett deg omtale Snertingdal, og sender deg denne i all hast i tilfelle du skulle vite om noen superinnovative mennesker som er på utkikk etter noe slikt. Prestegården i Snertingdal, den har rikt dokumentert historie. Og fiiiin arki tektur, bør tilbakestilles. Jeg var med til 1,7 mill, nå står bud på 1,9 til 10:30. Jeg håper på en god eier. Hans Olav Brenner (Vedlagt prospekt.)

Vente, blinke.

Det er noe ganske stort på gang i forvaltningen av den norske kulturarven når Opplysningsvesenets fond, en styrtrik og ganske ukjent aktør i samfunnslivet, velger å selge unna en rekke presteboliger. Noen av dem anonyme hus av nyere dato, men mange av dem fortjener meglerbransjens mest høystemte vokabular. Jeg har fulgt med på denne prosessen helt siden prestenes boplikt ble opphevet ved kongelig resolusjon med virkning fra første september 2015. Jeg har lest rapporten fra samme år der Opplysningsvesenets fond gjør rede for gjennomgangen av sine 430 presteboliger, og konkluderer med at 150 av disse er så viktige kulturminner at fondet må beholde dem selv. Direktør i Opplysningsvesenets fond, Ole-Wilhelm Meyer, synliggjør situasjonen fondet står i: «Vi er stolte av våre mange vakre eiendommer, men de er også en utfordring. Det er en betydelig portefølje av bygninger som krever store ressurser til vedlikehold og oppgraderinger.»

Skulle jeg ta på meg denne meningsfulle «drittjobben» med å redde en prestebolig? Som et styrtrikt fond synes er for ressurskrevende?

Den avdøde svenske forfatteren Torgny Lindgren fortalte meg en gang en ganske humoristisk historie som handlet om å lengte hjem til barndommens trakter. Det hadde nemlig skjedd ham fra tid til annen at han hadde kommet over en eiendom til salgs i Västerbotten i Nord-Sverige, som for eksempel lå så fint inntil Vindelälven. Men før han fikk lagt inn noe bud på eiendommen som kanskje lå et halvt døgns kjøretur unna hjemmet hans sør for Stockholm, ble han heldigvis snakket til fornuft av kona.

Jeg har også blitt hvisket noen ord i øret når mine mest ufiltrerte barndomslengsler har fått næring fra annonser på finn.no, helt til den dagen budrunden nådde klimaks mens fornuftens stemme (min kone Nina) var opptatt i et møte. Jeg kjente mitt eget mønster godt nok til å vite at dette ville bli en brennbar affære for meg. Slik det ofte er for mennesker rundt omkring i landet som protesterer mot overtramp mot de tause i graven, selv om de argeste ofte er litt eldre enn meg.

Forresten var det også en godt voksen gjeng som møttes på den anonyme beitemarken på gården Kirkerud i Snertingdal den 15. mai 1981. Blant annet bygdehistorikeren Halvard Oudenstad, Riksantikvarens representant Bernt C. Lange og min egen bestemor Klara Haugen i egenskap av formann i Bondekvinnelaget. Med flere. Her hadde det stått en kirke. Her hadde folk blitt gravlagt for ikke mer enn om lag hundre år siden, og for det blotte øyet var stedet (sjokkerende nok, vil jeg nesten si) ikke lenger synlig. Sorg og glede.

Visket ut. Havnet «under fefot». For å gjøre historien kort: Kirketuftene ble gjort synlige igjen, og denne prosessen, som ble rikt omtalt i familien, gjorde stort inntrykk på meg. Fortsatt lar jeg meg bevege av monumentet som ble satt opp på Kirkerud, med påskriften som jeg i skrivende stund må friske opp ved hjelp av et bilde på nettet som viser minnesmerket og en uforstående ku på beite: «En kirke har stått på dette sted alt i Middelalderen (...) Måtte freden hvile over de henfarende slekter og dette kirkested. Anno 1981.» En slags kortversjon av Dag Solstads roman Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, den nesten utrolige romanen der han nevner navn og vita på mennesker i blant annet egen morsslekt gjennom flere hundre år, men holder seg fra å dikte om dem.

Er det denne litt vel dramatiske frykten for utvisking jeg har med meg da jeg ganske nervøs er på vei oppover til prestegårdsvisning den 21. oktober 2017? Hjertet banker da jeg kjører opp bakkene mot presteboligen. På veien har jeg passert gårder med navn som sitter fast i DNA-et. Snartum. Kvisgaard. Seegård. Jeg kjører forbi den moderne Seegård kirke som erstattet korskirken som brant i 1994.

Vi er noen få sjeler på visning. Jeg går andektig gjennom de anonymiserte rommene. Registrerer endeløse utbedringer gjort for å berge prestene fra forfrysninger og høye strømutgifter. Jeg lurer nesten på om det kan stemme at det har bodd prester her i 117 år.

Jeg kjenner huset godt, selv om det er første gang jeg trår innenfor dørstokken. To dager før satt jeg på lesesalen i Riksarkivet på Kringsjå i Oslo. På kort varsel hadde arkivarene hentet frem dokumenter knyttet til den såkalte «Biri kapellangård» i Snertingdal. Brev etter brev fra prester som ber på sine knær i høflige ordelag, for å få plater på veggen og nytt bad og penere kjøkkeninnredning og senket tak og tiltak mot snø som faller. Historier om vannlekkasjer og bristeferdige piper. En glassveranda som i sin tid var et arkitektonisk mesterstykke, blir noen tiår senere omtalt som et monster. De himmelhøye takene senkes, plater slås på veggene, dobbeltdører kuttes i bunnen slik at det blir plass til nye gulv.

Huset er større enn jeg hadde trodd. «Ja, her kæinn en ha komfermassjon heme», sier en av de andre på visning. En annen har med målestokk og notatblokk. Men det er jo mitt!

Jeg begynner å lete rundt i huset etter tegn på dets opprinnelige funksjon. I annonsen på Finn fremgikk det riktignok at huset hadde vært kapellanbolig i Biri prestegjeld. For øvrig kunne man lese beskrivelsen av et generelt salgsobjekt rammet inn av formuleringer med antatt appell til nåtidsmennesket: en eldre, koselig enebolig på 265 kvadratmeter med romslig hall og god plass til garderobeløsninger. Prestens kontor, dit bygdas folk har søkt seg i generasjoner, er blitt til et av husets seks praktiske soverom. Hadde jeg lest prospektet, ville jeg visst at avskiltningen var total: «Kjøperen har ikke adgang til å bruke navnet ‘prestegård’ eller avledninger av dette som kjennetegn på eiendommen.»

Helt siden jeg la Snertingdal bak meg og begynte å studere i Trondheim, har jeg slitt med dette: hvordan forene by og land. I meg, og kanskje utenfor meg. Jeg leste Stein Rokkan, og skillet ble forsterket. Men da jeg trådte inn i presteboligen denne dagen, var det som om alt falt på plass, bokstavelig talt. Huset løste «Rokkan-komplekset» for meg. Med prestene hadde byen kommet til bygda. De ble ofte rekruttert fra Kristiania. Kultur og litteratur, Wergeland og Ibsen, fulgte med. Dette huset hadde vært en forbindelse mellom Snertingdal og verden utenfor. Det ble bygd av Andreas Landaasen, broren til den vidgjetne stormannen Cæsar Landaasen, som drev med oppdrett av travhester. Jeg har blitt flasket opp med historier om huset og dem som frekventerte det, ikke minst fordi min tippoldefar Petter Haugen, mannen til Klara, var Cæsars allierte. Historiene er uendelige.

Men hvis ingen interesser seg for disse historiene, hva da? Hvis alt som er i ferd med å forsvinne, ikke betyr noe, hva da?

Oppe på loftet finner jeg et lite kott med full takhøyde og dunster fra gamle dager. Og en bokhylle. Jeg åpner en vilkårlig teologisk bok. På tittelbladet leser jeg et ønske om god jul til den første residerende kapellanen som kom til bygda i september 1896. Jeg får frysninger. Her har tiden stått stille.

På låven finner jeg flere spor. Intakte dobbeltdører høye som himmelen. Åtte kirkebenker som har blitt fjernet fra Nykirke, Snertingdals eldste kirke.

Jeg tenker på en opplysning i prospektet: Under avsnittet om Sefrak-registrering (les: SEkretariatet For Registrering Av faste Kulturminner) beroliges det med at man står fritt til å rive hele sulamitten om så skulle være, så fremt man husker å orientere kommunen.

none

Hva er egentlig et kulturminne? Mine minner fra butikken til tante Aslaug holder selvfølgelig ikke. Men Kulturminneloven (§ 2) er raus i beskrivelsen: «Alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokali teter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til.»

Morgenen, 1. november. Jeg er fortsatt på filmsettet i Oslo sentrum. En sms tikker inn, det er Anita som svarer:

Å, for en mulighet! Jeg sender videre! Tusen takk! En vennlig respons, som ikke ville forandre noe, tenkte jeg.

Men så, klokken tre minutter på halv ti, får jeg en melding som forandrer alt. Skal vi ta et spleiselag?!!!

Og i samme minutt (09:27) ropte jeg tilbake et rungende «Ja!!» To utropstegn. Jeg kastet all språklig nøkternhet på båten.Vi bestemmer oss for å legge inn et bud på to millioner kroner. Og vi får tilslaget. Refleksjonene får komme etterpå.

Konklusjonen må altså være at kulturminnene er fritt vilt. Loven er raus. Det er opp til oss å oppdage dem. Argumentere for dem. Skaffe penger til å holde dem i hevd. Det er ingen vits i å sette seg ned og vente. For det er ingen å vente på. Opplysningsvesenets fond hjelper oss ikke. Ikke et ord om at det hadde vært hyggelig med en samvittighetsfull eier. Så her må vi brette opp armene, og kjempe for kulturminnene som straks står vindskjeve, umalt og glemt.

Det er forresten ikke bare medisinstudenter som har gjort seg morsomme på Snertingdals bekostning. Den høystemte naturpoeten Theodor Caspari tillot seg til og med å sette spørsmålstegn ved om Snertingdal faktisk eksisterte, selv om han hadde vært der. I boka Fra bygdevei og sætersti (1926), som inneholder lystige bygdeskildringer for lesere i tettbygde strøk, kan man bla opp på side 50 og lese følgende: «– og saa denne Snertingdalen Deres! Skal tro om De ikke har laget den dalen selv!» Og slik forener Snertingdal alt: skogsbygd og myte, fylkesvei 249 og fatamorgana. Det kan jeg leve med. At man ikke kan være sikker på at bygda finnes, før man tar den i selvsyn. Se nå begynner det å smake fugl av bygda, som i en gimmick og protestaksjon mot at den stadig mistet flere kommunale tjenester, ble lagt ut for salg en gang på nittitallet. Bygda som i sin sjenerøsitet tilbød kommunen forkjøpsrett.

Og jeg slutter her, med Jonas Wergeland, og pappaen Håkon, som stiger ut av bilen foran orgelfabrikken i Snertingdal, og møter disponenten på orgelfabrikken:

«Velkommen til Snertingdal», sa mannen. Snertingdal – for Jonas lød det like lovende som Samarkand.