Knausgårds viktigste kamp

­

Sju år er gått siden Karl Ove Knausgård satte sluttstrek for seksbindsverket Min kamp. Fortsatt ruver Knausgårds skygge over oss. I høst lanseres hans poetikk (hans bidrag i Oktobers serie «Lese, skrive»).

Av alle kamper som beskrives i Min kamp (2009–11), er Knausgårds kamp med det skjønnlitterære feltet – hovedpersonens kamp for å bli forfatter – den som preger verket mest. Så vi bør interessere oss mer for hvordan forfatteren Knausgård iscenesetter historien om hvordan Knausgård blir forfatter: Hva er det som former hovedpersonen i romanverket og gjør ham til forfatter? Hvilken motstand møter han? Og hvordan beskrives det skjønnlitterære feltet, som han etter hvert trer inn i som forfatter? Perspektivet er opplagt, og likevel oversett både i kritikken og de etter hvert mange analysene, kanskje nettopp fordi det er så opplagt og ikke gjenkjennes som en litteraturvitenskapelig tilnærming. Det må antas at også kulturjournalistikkens kommersielle fokus på det personlige og private har skygget for andre, viktigere perspektiver.

For dette er Knausgårds viktigste kamp, og den som skaper sammenheng mellom bindene: den lange og innbitte kampen hovedpersonen kjemper for å bli forfatter. Underveis er det mange små og mellomstore kamper, men den virkelig store kampen kjemper forfatteren med seg selv og litteraturen. Han vil bli forfatter. Og ikke en hvilken som helst forfatter. Forfatteren Knausgård forteller historien til den unge mannen Knausgård som vil bli en stor forfatter. Derfor er det relevant å lese verket med litteratursosiologens briller: Hvordan fremstiller forfatteren Knausgård veien som protagonisten Knausgård må gå for å nå sitt mål? Hva er det som kjennetegner det skjønnlitterære feltet som Knausgård forholder seg til, og hvilke kamper må han utkjempe på sin vei inn i feltet? Sagt annerledes: Hvilke situasjoner og sider av virkeligheten trekker forfatteren Knausgård frem når han skal belyse Knausgårds vei mot en karriere i det litterære feltet?

Slike spørsmål inngår i det jeg vil kalle en feltanalytisk lesning, en fremgangsmåte som er inspirert av den franske sosiologen Pierre Bourdieus litteratursosiologiske arbeider. En feltanalytisk lesning går ut på avdekke hvordan tematiske og stilmessige elementer bidrar til å skape en gjenkjennelig virkelighet for leserne. Bourdieu er spesielt interessert i hvordan sosiale relasjoner og situasjoner rundt hovedpersonene i en roman iscenesettes. En forfatter kan få en form for makt og oppleve sosial frisetting ved å gjenskape virkeligheten som litteratur. Men om forfatteren vil bli stor og anerkjent, må han også finne måter å skrive på som skiller ham fra andre forfattere. Kampen om å bli forfatter handler ifølge Bourdieu først om å «tre inn» i det skjønnlitterære feltet, deretter om å «forstå spillet», og til sist om å vinne en «posisjon» i feltet.

Det er nettopp dette Knausgård gjør og lykkes med i Min kamp. La meg derfor vise hvordan Knausgård gjenskaper seg selv som Knausgård, og la ham være litteratursosiologen som lar forfatteren og det skjønnlitterære feltet tre frem for oss som lesere. Hva var det i Knausgårds barndom som gjorde ham til forfatter? Hvilken «habitus» blir han utstyrt med? Hvilke formende hendelser og erfaringer leder ham mot forfatteryrket, og hvordan er nå dette forfatterlivet når det endelig skal leves?

ELEMENTER I KNAUSGÅRDS HABITUS

Som enhver god sosiolog skriver Knausgård inngående om Knausgårds barndom og sosiale bakgrunn. Eller som Bourdieu ville sagt: det som trengs for å få leserne til å forstå Knausgårds «habitus». Habitus er et begrep som fanger opp betydningen av familiebakgrunn og sosial klasse for formingen av den enkeltes videre karriere, selvforståelse og handlingsrom. Det er et grunnleggende relasjonelt begrep, i den forstand at det tas for gitt at man ikke former seg selv, men at man gjennom identifikasjon og sosial innlæring blir den man blir. Hele tiden forholder man seg aktivt til andre, først de nærmeste, siden også venner og omgangskrets på skole og i arbeidsliv.

Det er med stor nærhet og kjennskap, men også undring, at Knausgård nærmer seg sin barndom. Fra første stund er det familien som etableres som den primære sosiale gruppen, tidvis med glimt fra hendelser i møter med klassekamerater og naboer. Men i raske og skarpe riss plasseres også familien i en sosioøkonomisk kontekst, både geografisk, økonomisk og politisk. Knausgård etableres som en som kommer fra en utkant i en utkant, fra Tromøya utenfor Arendal, altså i en sørlandsk periferi.

På Tromøya blir Roligheden skole bygget i 1952. Her er faren til Knausgård ansatt, mens Knausgård selv ender opp på den nye Sandnes skole. Moren arbeider i sosialhelsetjenesten, og foreldrene til Knausgård er dermed vanlige i den forstand at de er tidstypiske for etterkrigsgenerasjonenes satsing på utdanning og arbeid i offentlig tjenestesektor. Foreldrene kommer fra forskjellige deler av landet, treffer hverandre under utdanning og bosetter seg i et byggefelt. Konstruksjonen av foreldrenes rolle i formingen av Knausgårds habitus spiller på motsetningene de står for, med ulike geografiske tilhørigheter, ulike profesjonsutdannelser, ulike væremåter knyttet til kjønn og rolleidealer, aldersog personlighetsforskjeller. De relativt inngående beskrivelsene av foreldrenes bakgrunn og historie er utfyllende forklaringer på hvordan det var å vokse opp som barn av nettopp disse foreldrene, på denne øya, utenfor Arendal i begynnelsen av 1970-tallet. Motsetningene mellom mor og far tegnes også inn i det litterære: moren er en leser, og bringer den vordende forfatteren leseglede og bibliotekerfaring. Knausgård blir en storleser.Tilgjengeligheten på bøker og det tidlige møtet med litteratur fremheves flere ganger som den sentrale, formative hendelsen. Før forfatteren kunne skrive, lærte han å lese. Det er i MK3 denne erkjennelsen vokser frem, og som i Knausgårds hang til strukturelle opposisjoner beskrives som en forvandling av et lite og trangt ytre rom (barnerommet, huset) til et stort indre rom. Faren fremstilles i opposisjon til den litterære verdenen som en mislykket dagbokskriver som leser porno i ledige stunder.

Besvergelsen om ikke å ende som faren, fremstår som en av hovedkampene – en kamp mot gener, skjebne og egen potensiell undergang («min far i meg», MK3, s. 355). Senere blir kampen mot og med ektefellen og barna den avgjørende, der det å skrive og ha en forfatterkarriere blir noe som krever tid.Tid som egentlig ikke finnes. Det er dermed både forsoning og forakt til stede i Knausgårds fremstilling av familiens sosiodemografiske skjebne. Det utpreget vanlige i hans habitus benyttes som klangbunn for undringen som er til stede i verket. Hvordan har det seg at akkurat Knausgård kunne bli forfatter? Den sosiale posisjonen og bakgrunnen som risses opp, er tydelig fremstilt som om den – med biblioteket som eneste, men viktige unntak – var en hemsko, heller enn en begunstigelse på veien mot en litterær karriere.

Samtidig legger Knausgård vekt på å få frem den spesielle sårbarheten og ømskinnetheten som den unge mannen, som senere blir forfatter, utvikler og tar med seg. Også dette personlighetstrekket, som kommer til syne ved at Knausgård til stadighet bryter ut i gråt, er i en romantisk litteraturforståelse en form for litterær kapital. Den åpner for et narrativ som starter med lidelse. Å gråte i tide og utide er belastende for Knausgårds selvfølelse og personlighetsutvikling. Men dette foregriper også en særlig evne og følsomhet hos den voksne forfatteren. I sin selvutlevering kan man dermed si at Knausgård spiller opp til en romantisk forestilling om forfattere og kunstnere som spesielt følelsesvare mennesker, med privilegert tilgang til noe menneskelig og universelt. Knausgård setter denne følsomheten i forbindelse med skyldfølelse og skam, og følsomheten får preg av å være uttrykk for en typisk vestlig og protestantisk habitus. Sørlandet og Vestlandet, der moren kommer fra, er kjent som regioner med sterke innslag av lavkirkelige bevegelser og utbredt kristentro. Og nettopp den protestantiske, bekjennende stilen blir en inngang til å forstå den spesielle rollen som arbeid og pliktetikk får i Knausgårds fortelling om Knausgård. Flere scener handler om Knausgårds sterke pliktfølelse og store evne til å arbeide hardt. Også dette etableres som et habitustrekk som kommer ham til gode som forfatter.

I verkets videre gang synliggjør Knausgård tre viktige avledninger av Knausgårds barndom og ungdomstid: For det første det sterke ønsket om sosial mobilitet. Å bli kunstner betraktes som en form for frisetting:

Knausgårds intensjoner om ikke å ta høyere utdanning (selv om han gjør det), ikke ta arbeid (selv om han gjør det) og leve som bohem (som han ikke klarer), er en selviscenesettelse med tydelige islett av selvforføring. Det paradoksale i verket, og kanskje også i livet, er at han faktisk lykkes med å sette maktfeltets øvrige strukturer ut av spill. Knausgård ender som en anerkjent norsk forfatter.

For det andre, den kristne bekjennelsestradisjonen og skriften som stedet der Knausgård finner mental balanse mellom å utlevere seg selv og å dømme seg selv med skam og skyldfølelse. Kanskje til og med i hardeste laget. Håpet om tilgivelse og forsoning med seg selv er nemlig også stort. Skriften blir terapeutisk, og det å skrive blir en offerhandling der forfatteren ber leseren og omverdenen om forsoning. Å ofre seg for kunsten blir et kall for forfatteren. Samtidig går skriften opp i noe høyere, ved å bli til kunst.

For det tredje er forfatterens arbeidsdag hard og skrivingen er, når den først kommer i gang, drevet av pliktfølelse og ærekjærhet. Knausgård kan ta i et tak, stå på, er ikke redd for å gjøre det skitne arbeidet. Det disiplinerte og tvangspregete skrivearbeidet foredler samtidig Knausgård. Det gjør ham bedre enn andre og gir ham som vi senere skal se, et fortrinn som forfatter.

AMBISJONER OG KAMPEN MED FAREN

Senere i Min kamp vender Knausgård stadig tilbake til en teori om sammenhengen mellom litterær storhet og traumatisk barndom hos mannlige forfattere og kunstnere. Spesielt trekkes linjer i norsk litteraturhistorie mellom Knausgård og Henrik Ibsen og Knut Hamsun. Også lesningen av Hitler og Mein Kampf i MK6 er preget av samme motiv. Dette gir mulighet til å forstå styrken i Knausgårds ønske om å bli til noe; til å bli noe stort, og til å reise seg mot farens krevende orden.

Dette setter også farens død, og hele del 1 og del 3 i et spesielt perspektiv: Som romantema er en fars død et konvensjonelt uttrykk for den yngre forfatterens tidlige møte med sterke følelser, som normalt overtar etter at kjærlighet og forelskelse ikke lenger dominerer livsverdenen. Vendingen mot den døde, men nære andre blir ambivalent forbundet med en form for selvopptatthet. Men i Min kamp er farens død i tillegg mulig å se innenfor forfatterens horisont. For den selvreflekterende forfatteren innebærer farens død også et bortfall av en sterk drivkraft i forfatterskapet. At Knausgård på slutten av MK6 lar Knausgård tenke at han nå er ferdig med å være forfatter, gir støtte til en slik lesning: Denne forfatterens liv (Knausgårds) og livsform er nå fortalt. Denne forfatteren skal ikke skrive mer. Og når det gjelder farens død: Som i en mytisk besvergelse skal han ikke lenger få være drivkraften i Knausgårds videre forfattergjerning.

Etter hvert vokser forestillingen om å bli forfatter frem i Knausgårds bevissthetserklæring om hva han skal bli og hva han må gjøre. Forestillingene om bohemlivets fristelser og dannelsesreisens nødvendighet er tidlige, romantiske forestillinger av hva som skal til for å bli forfatter. Fordi leserne vet at forfatteren er blitt forfatter, fremstår imidlertid disse ungdommelige forestillingene som noe mer enn barnlige fantasier og ungdommelig overmot. I Knausgårds fremstilling av Knausgårds ønske om å bli forfatter ligger det en tyngre, nesten skjebnebestemt vilje, noe som leses nettopp slik også fordi leseren vet at han ble det. Men tidlig antar forestillingen form av et veddemål med Knausgårds nærmeste og ham selv. Han skal gjøre det han må gjøre: Reise på europaturen og leve bohemlivet, dra til Nord-Norge for å skrive mens han er lærer, bli antatt av et forlag og utgi en bok. Bli forfatter. Han skal klare det. Knausgård lar sin protagonist flere ganger banne innett: Han skal faen ta meg vise dem! Også overfor broren kan sinne og indignasjon flamme opp når Knausgårds evner trekkes i tvil:

Jeg skulle faen ta meg vise ham. Jeg skulle faen ta meg vise hele jævla forpulte verden hvem jeg var og hva jeg var laget av. Jeg skulle knuse hver jævla en. Jeg skulle gjøre alle stumme. Det skulle jeg. Det skulle jeg. Det skulle jeg faen ta meg gjøre. Jeg skulle bli så stor at ingen kunne nå meg. Ingen. Ingen. Aldri. Ikke noen faens gang. Jeg skulle faen ta meg bli den største av alle. De jævla idiotene, altså. Jeg skulle faen ta meg knuse hver jævla en av dem.

Jeg måtte bli stor. Jeg måtte. Hvis ikke kunne jeg like godt ta livet av meg.

(MK4, s. 402–403) At forfatteren til de grader har bundet seg til drømmen om å skrive, fungerer som en transformator og forsterker av den sterke viljen og frigjøringsbehovet hans habitus tidlig er preget av. Forestillingen om å bli forfatter blir styrende for Knausgårds kamp i det sosiale feltet. Både eksplisitt og implisitt er forholdet til faren også skrevet inn i denne rammefortellingen.

Knausgård skal lykkes der faren mislyktes. Farens svakhet og svik skal gjøres opp for. Utover i verket er det også tydelig skrevet inn en forbindelse mellom frigjøringen som skjer når Knausgård kommer unna farens dominans, og frigjøringen som Knausgård vinner i det litterære feltet. Å lykkes på egen hånd, som forfatter, uten farens (eller noen andres) hjelp er del av den samme frigjøringen, og bestemmende for Knausgårds kamp for å bli forfatter. Ved å vinne beundring, vil han vinne sin aktelse og tapte barndom tilbake: «bli forfatter, en stjerne, et lys for andre» (MK5, s. 44).

FORFATTERPOSISJONER I OG UTENFOR FELTET

Mens Knausgård er i Nord-Norge, lykkes han med å skrive noen noveller som han sender til Aschehoug og får i retur. Antologien de var tenkt å inngå i, ble ikke gitt ut, men dette fortolkes ikke som en avvisning. Knausgård sender derfor «de tyve første sidene av [en roman]» som vedlegg til en søknad til Skriveakademiet i Hordaland. Det må altså ha skjedd en del på skrivemaskinen mellom fyllekuler og lærergjerning «der oppe». Mot slutten av mai mottar Knausgård brev om at han er kommet inn, og der toner MK4 ut.

Forfatterens utvikling fra yngling til forfatter finnes også innskrevet i verket som motsetningen mellom fortellerstemmer, som kommer til uttrykk hver gang forfatterens posisjon i eller utenfor feltet beskrives. Posisjonen forfatteren hadde på et tidspunkt da utvalgte episoder og hendelser fant sted, brytes med posisjonen som forfatteren skriver fra i tekstens egen nåtid, som er fra årene før, like før eller mens verket utgis (2009–11). Dermed er det mulig å observere to utviklingslinjer i beskrivelsen av forfatterens utvikling: Den ene parallell med Knausgårds oppvekst, ungdom og tidlige voksenår utenfor feltet. Den andre mens forfatteren forflytter seg innenfor feltet, fra debuten og den avgjørende inntreden i feltet, og frem til han avslutter seksbindsverket i 2011.

På samme måte endres beskrivelsen av personene og forbildene som Knausgård forholder seg til, og et sentralt tema er hvordan forfatteren relaterer seg til disse andre, sentrale personene. Farens rolle som hovedperson i Knausgårds liv erstattes av Hitler og Ian Kershaw, og namedroppingen i de tidlige bindene (Bukowski, Hemingway, Hamsun) avløses av lesninger og forsøk på å utvikle en egen poetikk. Forfatteren møter andre forfattere som likemenn nå: Paul Claudel, Karl Marx, Hamsun, Ibsen ...Videre blir skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur uvesentlig for den nå etablerte forfatteren. Den autonome forfatteren tar opp kampen med hvem det skulle være og viser sin makt som nærleser, fortolker og fører av pennen. Og se: Det er dette forfatterjeget drives av, et engasjement om å skrive nye bibeloversettelser, en invitasjon til å være med på et seminar, en pris og en anmeldelse, kontakten med forlaget, et lån i en pengeknipe, og alle forpliktelsene som etter hvert oppstår rundt «det å skrive» og «det å være forfatter».

I MK6 er det derfor som om forfatteren endelig når frem til seg selv, i samtidighetens illusjon, ved at leseren slippes inn i forfatterens arbeidsstue. «Se på meg!» impliserer forteller-jeget: Dette er det jeg leser nå, dette er det jeg tenker på nå, og dette er det jeg skriver om nå. Et tydelig motiv i MK6 er igjen ideen om litterær storhet, om at stor litteratur finnes, og at store forfattere skaper stor litteratur. Det er mange tilløp i teksten til det man kunne kalle en romantisk forståelse av forfatterens genialitet, hvor enestående han er, og hvor spesielt utrustet han er som kunstner. Følsomheten er nevnt, i tillegg kommer den sterke uttrykksdriften og viljen til å skape noe. Men den protestantiske impulsen demper også den romantiske gjenklangen av geniets tilstedeværelse. Og ved veis ende i MK6 er kampen vi har fulgt i de fem foregående bindene, over: Jeget Knausgård er blitt forfatter.

KAMPEN OM Å VÆRE KNAUSGÅRD: VILJE TIL STORHET OG MAKT

Mens det ennå i MK5 er noe vordende, noe tilblivende over fremstillingen av forfatter-jeget og han fortsatt er på jakt etter sin identitet og rolle, både i det sosiale og det litterære feltet, blir kampen nå snudd mot omverdenen: Forfatteren er profesjonelt i strid med det litterære feltet.

Nå slåss han med å være forfatteren Knausgård.

En av de viktigste utviklingshistoriene i Min kamp er hvordan Knausgård blir stadig mer innforstått med feltets regler. Og hva er Min kamp annet enn en beretning om alt som står på spill, når man skriver som man gjør: kamp om selvforståelse, kamp om forfatterrollen, kamp om litterær anerkjennelse og troverdighet som konsekrert forfatter, ikke minst i media, der omdømme og symbolsk kapital hele tiden står på spill.

Spesielt i MK6 får vi godt innblikk i skriveprosessen, i utgivelsessituasjonene, i forlagets arbeidsmåter, deres økonomiske bistand til kjøpet av kolonihagen, deres forskuddspolitikk, og også i deler av forfatterøkonomien. Nytt er også tilstedeværelsen av mediene, journalistene og anmelderne. Fortsatt legges stor vekt på å få frem hvor mye og hvor hardt det arbeides. Og gitt ambisjonen om å bli en stor forfatter må Knausgård nettopp finne en måte å skrive på som gjør ham stor. Det er med andre ord en sterk forfatterstemme, og en sterk ambisjon om litterær makt, som kommer til uttrykk i og med utgivelsen av verket. Knausgårds bok er et erobringstokt, en tilegnelse av verden og en realisering av en åpenbart virkningsfull og mektig litterær strategi. Det er storhet over Min kamp, fordi den krever det, den vil det. Den krever vår oppmerksomhet, den krever vår tid, og den krever sin plass. Den kan intet annet enn å seire eller feile. Derfor følger det en viss ambivalens i dens kjølvann: Det er en usikkerhet knyttet til verkets litterære storhet, hva den består i, og hvor lenge den vil bestå. Fordi verket så åpenbart er en maktstrategi, kommer det tidvis i veien for seg selv, som litteratur.

Det er nettopp i forankringen i det norske litterære feltet at Min kamp bekrefter sin tidsmessige og tidsbestemte makt, som en temporær makt. Men den litterære storheten forutsettes å være mer tidløs. Knausgård har forandret det litterære feltet, og satt seg selv i en mektig posisjon, men har han også forandret litteraturen? Er det ikke nettopp denne ambivalensen som også preger kritikken? Makten som bygges opp som symbolsk makt, overgås likevel av utsigelsens makt, altså makten som ligger i det faktum at dette verket blir utgitt, som litteratur. Det er en handling som bekrefter storheten. Forfatteren fremstår som en som tar risiko, men som til slutt også kroner seg selv, i verket, som i all sin uhyrlige storhet er gjennomført som planlagt. Det er en slags masochisme i dette, forfatteren har bundet seg selv til å fullføre det siste bindet innenfor den varslede publiseringshorisonten, og den kommenteres også mot slutten av MK6 som en litterær nødvendighet. Denne ideen om tvang representerer et brudd med friheten og autonomien som forfattere normalt nyter godt av i det litterære feltet (og som Knausgård altså har etterstrebet). Autonomi i feltet kjennetegnes nettopp av et fravær av kravet om å publisere, og at det ikke er noen sammenheng mellom at bøker utkommer raskt, og den kvalitative vurderingen de gis. Snarere tvert imot: Å bruke lang tid reduserer mistenksomheten i feltet og forbindes med kvalitet.

EN HANSKE TIL DET LITTERÆRE FELTET

Med Min kamp-bøkene lyktes Karl Ove Knausgård med å beskrive seg selv som en mann som kjemper med sitt lille og nokså vanlige liv, men som med sitt megalomane verk likevel vant gjenklang hos så mange, med så mye detaljrikdom og energi, at han også fremsto, med tilstrekkelig grad av troverdighet, som sannferdig når han hevdet at det han skrev var sant. Det er en forbløffende og selverklært litterær strategi som pretenderer å være en måte for forfatteren å unnslippe fiksjonen på. Lite tyder på at forfatteren har ønsket å oppgi kunstnerens tradisjonelle privilegium og makt, og å oppheve det klassiske og mytiske kunstneridealet. Men forfatteren er likevel ikke bohemen og den geniforklarte kunstneren med en lang og solid karriere, men en av oss, som har prøvd og prøvd og som endelig lykkes. Han er gutten fra huset next door som ble den store forfatteren – og samtidig ikke. I Knausgårds prosjekt ligger det både en vill demokratisering og nedskriving av forfatterens mytiske autoritet som kunstner, og en tilsvarende oppskriving av den nødtvungne forfatter-wannabeen fra prekariatet, som kjemper og sliter for å overleve, for å skrive og bli forfatter. Det er dermed som en profeti som går i oppfyllelse når han faktisk blir den store forfatteren, og gjør oss alle delaktige i hans storhet.

Og det selvbiografiske til tross: Min kamp verken vil, eller gir seg ut for å være en lettvint bestselger. Her er tunge sakprosaiske eller essayistiske partier og tenkning om kunst og litteratur. Underveis må de mange leserne kjempe seg gjennom eller bla forbi tanker om de store forfatterne og bøkene, og om hva det betyr å forsøke å ville skrive. Likevel er det markedet og det store antall lesere som gjør forfatteren stor. Og siden bestselgeren også kan anerkjennes i feltets autonome del, er det ikke bare forfatteren som får anerkjennelse, men også det skjønnlitterære feltet. Markedet og økonomisk kapital transformeres fra å være kjøpekraft og et enkelt mål på antallet lesere, til å bli en legitim form for anerkjennelse i feltet. Dermed tvinges også det litterære feltet som helhet til å ta opp hansken. Den autonome polen er utfordret, og avskrivingen av pretendenten er ikke like enkel som det kunne vært om Knausgård hadde skrevet krim eller brede episke romaner. Med å omskape sin kamp til fiksjon har Knausgård satt noe i spill i det litterære feltet og kommet i en posisjon hvor han selv virker hevet over det. Det er i sannhet litterær storhet.

TORE SLAATTA har redigert Iverksettelse. Fire studier av kunst, autonomi og makt, som kom i høst. I boken foretar han en lengre feltanalytisk lesning av Min kamp.