Klarer bygda å ta vare på Norge?

­

«Å elske» - det er et stort ord. Men jeg kjenner en sterk følelsesmessig forbindelse til landet mitt, til landskapet og naturen. Store deler av mitt yrkesaktive liv har jeg brukt på å løfte fram og kjempe for norske naturressurser. Jeg har også reist og feriert nok i Norge til at de beste ferieminnene ikke handler om palmer i Thailand, men det særegne norske kulturlandskapet, fjorder, fjellheimer og skoger. Når ferietiden nærmer seg, lengter jeg nordover, ikke sørover.

Men jeg er oslojente. Jeg har vokst opp i Groruddalen, og nå bor jeg på Holmlia. Begge områdene kjennetegnes av såkalte svenske tilstander, ifølge NRKs Anders Magnus. I sin famøse reportasje på Dagsrevyen i mars 2017 var han med på å stigmatisere Oslos periferi ytterligere – med stikkord som dop, gjengkriminalitet og barnefattigdom. Jeg er altså ikke en av dem som reiser hjem til vakre Distrikts-Norge til jul. Det «egentlige» Norge, der alle tradisjonene kommer fra og verdiene skapes.

Jeg har bare bruksrett på OBOS-rekkehuset mitt. Jeg kan ikke engang leie ut rekkehuset på Holmlia til hvem jeg vil, så lenge jeg vil. Altså noe helt annet enn å ha stølsrett i utmarka. Eller for den slags skyld jaktog fiskerett. Nei, jeg får til og med ikke bestemme farge på huset eller hvor vi kan sette opp levegg på balkongen.

LOKALDEMOKRATI

Da Senterpartiet stormet fram på menings målingene før valget i 2017, begynte folk i mitt oslomiljø å snakke om at dette var en brun bølge. Trygve Slagsvold Vedum var Norges svar på Trump. Jeg ristet på hodet. Et parti som fronter lokaldemokrati, selvbestemmelse og eierskap over lokal verdiskapning, er kanskje det vi trenger aller mest nå.Vi må gjenreise den enkelte borgers reelle muligheter til å påvirke sine egne omgivelser. Sentralisering og salg av naturressurser er en dårlig kombo. Makta flyttes fra bygda til «Oslos maktelite», og enda verre: til utlandet. Jeg tror vi sakte, men sikkert blir fremmedgjorte og utrygge.Vannet i fossene skal på børs, matjord gror igjen, og marka står ubrukt. Vi mister nærheten til vårt livsgrunnlag. Det var dette jeg tenkte, og kanskje sa høyt ved noen anledninger, når frykten for Sp ble større enn frykten for gjengkriminalitet.Vi på Holmlia bør jo være for lokaldemokrati og gode lokalsamfunn.

FASCINASJON FOR PERIFERIEN

Etter å ha jobbet for landbruket i ulike organisasjoner, er jeg blitt interessert i politisk historie sett fra periferien. Og som groruddalsjente identifiserer jeg meg med å bli oversett i periferien. Periferien, som maser om at den aldri når opp i nyhetsbildet på Dagsrevyen. Periferien, der folk sliter med overvekt, lavere utdanning, mindre likestilling og det som verre er. Det kommer stadig nyheter fra statistikkens verden som tyder på at alt er verre på bygda.

Jeg, som har vokst opp på østkanten og nå bor på beryktede Holmlia, kan jo vise til at vi på Søndre Nordstrand, 15 minutter unna Stortinget med toget (T-bane har vi ikke), heller ikke blir sett. Statistikken viser at 25 prosent av barna som bor her, tilhører lavinntektsfamilier.^{www.nrk.no/norge/ti-grafer-som-viser-forskjells-oslo-1.12521009 og www.oslo.kommune.no/getfile.php/13201682/Innhold/Politikk%20og%20administrasjon/Statistikk/Faktaark%20bydelene%202017/15%20Bydel%20S%C3%B8ndre%20Nordstrand.pdf} Også her skårer vi lavere enn landsgjennomsnittet når det gjelder utdanning, mottak av sosialhjelp, og så videre.

Men ved nærmere ettertanke stopper på mange måter likhetene mellom min periferi og landets periferi der. I Oslo-periferien, i bydelene på østkanten, står ikke folk samlet på samme måte som på bygda. Bygde-Norge har en sterk stemme politisk og har klart å organisere seg i grunneierorganisasjoner som Norges Bondelag og Norges Skogeierforbund. Begge over hundre år gamle, med tette bånd til makta. De har kjempet sine kamper og fått politisk innflytelse, som folk i den urbane periferien bare kan drømme om. Folk i ulvesonen mottar nå tusenvis av kroner til konfliktdempende tiltak. Bydelen min burde ønske seg ulv.Vi har bare kriminelle ungdomsgjenger. Det er noe som heter «bygdeutviklingsmidler» fra Innovasjon Norge. Vi i Oslo er de eneste som ikke kan søke. Selv om vi gjerne skulle ha utviklet litt lokal næringsvirksomhet, vi også, for å få bukt med fattigdom og ungdomsproblemer.

Forståelsen av hvem som bygde landet, er uten tvil mye sterkere til stede i senterpartiland enn i byene. På bygda kan far og mor fortelle om forfedre med referanser til kulturlandskapet rundt seg: «Det er oldefaren din som ryddet de 3000 lassene med stein for å få dyrka det jordet der, gutten min.» Rekkehusene på Holmlia ble bygd på 1980-tallet.

GRUNNEIERNES MAKT OG MANGEL PÅ KUNNSKAP

Det jeg har skjønt i min nysgjerrighet på å forstå periferien, er at det ikke finnes ett Bygde-Norge. Grovt sett kan man dele inn bygda i grunneiere og folk i byggefelt. Grunneiere er de som eier landbruksjord, utmarka, skogene, bekkene, elvene, og så videre. De andre er som oss i drabantbyen, bare med råd til større hus og to biler, og kanskje en ATV eller snøscooter. Det er jo langt billigere boog levekostnader på bygda. Men verken vi i drabantbyene eller folk i byggefeltene på bygda har så mye vi skulle ha sagt. Makta ligger ikke hos oss. Den ligger hos dem som eier.

På bygda gjelder fortsatt odelslover og med det retten til å overta land.Vi har en naturadel i Norge. Det følger en rekke privilegier med å eie land. Jeg har nevnt utmark og stølsrett. I tillegg kommer muligheten til å dyrke mat, forvalte skog, og til og med å søke om å bygge minikraftverk. Men er odelsloven sterk nok til å sikre at naturressursene blir forvaltet slik at de faktisk er i bedre stand til neste generasjon? Vi i byene snakker om at tidene endrer seg raskt. Teknologiutviklinga raser. I yrket mitt forandres algoritmene jeg må forholde meg til hele tiden. Hver dag kan jeg lese om ny forskning som er relevant for det jeg jobber med. Men er du grunneier og skal eie landet vårt, er slektstreet viktigere enn utdanning. Du trenger ikke utdanning for å herske over økosystemene våre. Du trenger ikke utdanning for å drive skogbruk. Du trenger ikke utdanning for å dyrke mat. Men du burde hatt det.

Kontrollsystemene er ofte det man tyr til når kompetansekravet står svakt. For eksempel inspiserer Mattilsynet kafeer og restauranter. I Norge kan det felles skog uten at skogeieren vet hvilke arter som bor der, og dét selv om artene er blant de sjeldneste vi har i landet. Grunneieren kan bygge kraftanlegg uten at han eller hun vet nok om konsekvensene av naturinngrepet. Myndighetene følger knapt med. Selvfølgelig er det ikke helt fritt fram å forvalte eiendommen sin. Det er en rekke lover og forskrifter å følge, som forurensningsloven, skogloven, naturmangfoldloven, viltloven og allemannsretten. Men alle disse lovene forvaltes med skjønn, og lovverket endres sakte, men sikkert i retning av å gi bedre rettigheter til grunneierne. Som kommunalminister lovet Jan Tore Sanner at det skulle bli lettere å utnytte næringsmulighetene i utmarka.^{www.nationen.no/article/enklere-a-bruke-norsk-utmark/} Men nåde oss som ikke er grunneiere – men som altså likevel til nød har rett til å bevege oss i naturen, takket være en av Norges beste rettigheter, allemannsretten – om vi skulle mene noe om forvaltningen av landets naturressurser. Da reduseres vi, som ikke eier jorda, skogene og fossefallene, til kaffelattedrikkende tullinger uten noen som helst forståelse for og kunnskap om virkeligheten på bygda.

FALMET GLANSBILDE

Blant de norske politiske partiene har Senterpartiet fått et eierskap til bygda og distriktspolitikken. Men Sp har det partiprogrammet som, i tillegg til FrPs, forplikter seg minst når det gjelder konkret naturpolitikk og ivaretagelse av biologisk mangfold. Et av partiets mantraer er «Vern gjennom bruk», og under valgkampen i fjor uttalte partileder Trygve Slagsvold Vedum at «Miljødepartementet er en versting i å ønske reguleringer».^{www.dn.no/nyheter/2017/08/13/1150/Politikk/slik-skal-han-kutte-byrakratiet-prisen-er-at-det-vil-ga-utover-noen} Partiet presenterer et glansbilde der odelslov og generasjonenes pliktfølelse sørger for at naturen tas vare på, men jeg vil påstå at det glansbildet er falmet. Gårdsbruk går fortsatt videre til odelsgutter eller andre i familien, men jorda forpaktes bort, det vil si leies bort til bonden i bygda som fortsatt driver. Dette fører til større monokulturer, mindre variasjon og svakere tilhørighet. Skogsområder selges til kommersielle aktører langt vekk, og slik brytes forbindelsen til gården.

Landbrukspolitikken som har ført oss hit, er også Senterparti-støttet politikk. Hvor mye tid har bonden til å skjøtte jorda til det beste for generasjonene framover? Bygger han opp jordfruktbarhet på alt drivbart areal til neste generasjon, eller må han la de minst lønnsomme jordflekkene gro igjen? Dessverre er det siste som regel tilfellet. I skogen er det på samme vis. Før kunne en bonde og skogeier gå gjennom et skogsområde og plukke ut trær til ulike formål. Overskuddet av foryngelsen kunne selges som juletrær, ulike trær kunne brukes til å lage nyttige verktøy og til driftsbygninger. Skogen ble stående, selv om trær ble hogd. Nå meies hele felt rett ned, og det oppstår store sårflater der det tidligere var skog. Ofte er det entreprenører som leies inn for å ta skogen i rett alder. Entreprenørene trenger ikke å gå tur i skogen de skal hogge ned, og nå for tiden fjerner mange skogeiere hele partier med skog som er leveområdet for lavarter, ugler og flaggermus. Er dette i samsvar med å forvalte for neste generasjon? Hva skjedde med plukkhogsten, som kan gi trevirke av høyere kvalitet og mer økologisk sammenheng i skoglandskapet?

Og hva med grunneiere som skal bygge minikraftverk? De trenger ikke ha mye kunnskap før de gjør naturinngrepet de ønsker å tjene penger på. Om miljøkunnskapen og engasjementet i kommunen er lav, og grunneier kanskje til og med kjenner dem som styrer med de nødvendige tillatelsene i kommunene, så – vips! – er man i gang med å bygge, uten å kjenne godt nok til konsekvensene for neste generasjons økosystem.

DEMOKRATISK UNDERSKUDD

Også regjeringspartiet Høyre heier på grunneierstyrt forvaltning og ansvarligheten som ligger i å tenke på neste generasjon. Utgangspunktet er at man tror at «[p]rivate grunneiere har personlig interesse av å forvalte sin eiendom i et langsiktig perspektiv slik at det kan overlates neste generasjon i minst like god stand», som det heter på Høyres hjemmesider.^{hoyre.no/politikk/temaer/justis/eiendomsrett/} Men hvor forpliktende er egentlig denne personlige interessen? Jeg stoler ikke et sekund på den, så lenge ikke grunneierne passes på av noen. At odelsgutten eller odelsjenta, eller grunneiere generelt, er født med omsorg for økosystemer og kretsløp, er ingen naturlov.

Men når grunneierstyrt forvaltning trues, og man kjenner på at eiendomsretten blir krenket, høres ofte et hylekor som av folk som føler seg «umyndiggjort» av Staten. Det oppstår tillitskrise. Vi får de vanlige beskyldningene om byråkratisk detaljstyring og at vi har et demokratisk underskudd.

Hva med oss andre, da? Skal vi uten eiendomsrett ikke få være med å snakke om og påvirke hvordan vi skal forvalte vår felles naturarv? Det ville vært et virkelig demokratisk underskudd. Jeg og andre som har relevant kunnskap om land-, skogsog jordbruk, vil være med på å påvirke. «Byråkratisk detaljstyring» er i denne forstand å sikre fellesskapets interesser.

I dag har vi en regjering som gir grunneierne mer makt.Verna områder skal i mye større grad «by på seg selv» og bli arenaer for reiseog opplevelsesøkonomi. Kjør på med snøog vannscootere! Hent ut is fra isbreer til verdens mest eksklusive drinker i Dubai og Las Vegas, slik det gjøres med Svartisen i Nordland. Dere får selv finne ut lokalt hva som er best! Men det er slett ikke alltid at man lokalt vet hva som er best. Norges natur er helt avhengig av naturforvaltning i kommunene og hvilke beslutninger som tas bak vinduene i de bitte små rådhusene. I kommunene har dessuten grunneierne de største næringsinteressene og søker derfor makt for å få fart på næringsutviklinga. Det er ikke noe grunneierne skjuler, at de utvikler bygda. Men ikke alle er så tydelige som disse grunneierne som skrev leserinnlegg i lokalavisa si: «Det er grunneiere som utvikler Tuddal – ikke Hjartdal kommune».^{www.telen.no/min-mening/debatt/tuddal/det-er-grunneiere-som-utvikler-tuddal-ikke-hjartdal-kommune/s/5-75-103464} Riksrevisjonen avdekket allerede i 2007 i sin «undersøkelse av bærekraftig arealplanlegging og arealdisponering i Norge» at «arealplanleggingen i økende grad styres av private interesser og enkeltplaner». Det kom også fram under intervjuer at «en av de viktigste utfordringene knyttet til dagens bruk av planog bygningsloven er at loven brukes av kommunene som et utbyggingsverktøy, og ikke for å sikre langsiktig ressursog miljøforvaltning.»^{www.stortinget.no/globalassets/pdf/dokumentserien/2006-2007/dok_3_11_2006_2007.pdf, s. 84.} Siden Riksrevisjonens undersøkelse har ingen gjort noe, mener miljøorganisasjonene. Og fortsatt skal grunneierne få mer makt. Det er i kommunene man bygger i strandsonen og ønsker seg gruvedrift og forurensende fiskeoppdrett. Det dreier seg om grunneiernes private interesser, ikke om hva som er viktig for kommunen og andre beboere uten næringsinteresser. Et aktuelt eksempel er fra Orkdal kommune i Trøndelag, der lokalpolitikerne like før jul sa ja til en kyllingfabrikk på kornarealer og trua natur.^{www.abcnyheter.no/nyheter/politikk/2017/12/07/195354223/orkdal-politikere-sier-ja-til-ny-norsk-kylling-fabrikk-pa-kornarealer-og-truet-natur}

KUNSTIG EIENDOMSRETT

Nei, vi må så klart ikke mene noe, vi byfolk, om at matjord og trua natur blir bygd ned. Vi skjønner ikke bygdevirkeligheten. Den pågående ulvedebatten er et eksempel på at folk lokalt hevder at byfolk ikke skjønner noe. Argumenter for å skyte ulv innledes gjerne med fraser som «Vi som har levd her i generasjoner». Men hvor mange generasjoner og hvilket tidsperspektiv snakker vi egentlig om? Skal vi tilbake til 1950–60-tallet, da ulven var nesten utryddet? Eller til 1700-tallet da det moderne jordeiesystemet falt på plass, eller til årene i vikingtiden da odelsloven så dagens lys? Og byfolka, som ingenting skjønner, er ikke de bare etterkommerne av alle de søsknene som ikke overtok gården, skogen og dermed jaktrettighetene?

Hvorfor hvem eier hva i Norge, er interessant spørsmål i denne sammenhengen. Det er nok tilfeldigheter og ikke bare fair deals som har avgjort dette. Fortidens godseierfamilier mottok ikke bare jorda si som en gave fra naturen, fordi de var særlig velegnet til å forvalte den. Og hvor mange husmenn har ikke gått med på å skjøtte andres eiendommer, for å gjøre den i bedre stand til neste generasjon? Vel, det er etterkommeren av en slik husmann som skriver denne teksten.

Jeg kan for øvrig akkurat klare å bli grunneier, jeg òg, med mitt rekkehus i Oslo. Årsaken er at jeg kan nyte godt av den absurde verdiskapningen på boligmarkedet. Uten å løfte en finger kan jeg løse inn et rekkehus uten plen og investere i noen dekar med jord, skog og utmark. Jeg kan også, langt nok ute på bygda, bytte til meg litt land med stølsrettigheter, og jaktog fiskerett. Men jeg må virkelig langt ut i periferien, og driftsbygningen ville nok vært i dårlig stand. For å skaffe deg en velholdt gård litt nærmere en hovedfartsåre og med vedlikeholdte driftsbygninger, må du nok enten ha lønn fra en toppjobb i næringslivet, eller bytte inn en boligenhet med en helt annen adresse enn på Holmlia. Ifølge SSB har prisen på landbrukseiendom økt med 80 prosent de siste ni årene.^{www.bondelaget.no/eiendomspolitikk/} Unge folk som velger å utdanne seg innen for eksempel agronomi, skogbruk eller naturbasert reiseliv, har ikke lenger råd til å skaffe seg en gård. Og hvilket generasjonsperspektiv eller hvilken kompetanse har rikinger som har kunnet kjøpe seg gård og grunn?

Om min tillit til det grunneierstyrte Norge er noe svak, blir den ikke styrket av at konsesjonsloven svekkes. At loven er blitt svakere, er allerede den viktigste årsaken til prisstigningen på landbrukseiendom, og til at småbrukerdrømmen forblir en drøm for mange. Opprinnelig var konsesjonsloven en av de viktigste juridiske virkemidlene vi hadde for å hindre utnyttelse av naturressurser i bytte mot raske penger. Lovens formål er blant annet å sikre framtidige generasjoners behov og hensyn til miljøet, naturverninteresser og friluftsinteresser. Paragraf 9a handler om den såkalte priskontrollen: Loven «tilgodeser en samfunnsmessig forsvarlig prisutvikling».^{lovdata.no/dokument/NL/lov/2003-11-28-98#KAPITTEL_4} Historisk har denne paragrafen sørget for at folk som ønsket å drive en gård og produsere mat, kunne ha råd til det. Kostnadene ved kjøpet ble dekket av inntektene fra gårdsdriften. I dag er det ikke lenger sånn. Inntektsgrunnlaget fra selve gårdsbruket spiller mindre rolle enn boligens verdi. Og nå skjer det en ytterligere liberalisering. I den såkalte Jeløya-plattformen til Høyre, Frp og Venstre står det at man skal lempe videre på konsesjonslovgivningen.^{fido.nrk.no/d4489028359f5ff928a37c89ee2121dd6a4d39cb3e467727833bb60612a6bda7/plattform_H_FrP_V_2018.pdf s34} 32 prosent av norske landbrukseiendommer kan bli unntatt loven.^{Basert på tallene på s. 23–24 her: www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-92-l-20162017/id2549406/} Kapitalen blir grunneier i Norge. Penga rår og fortrenger kunnskapen om naturressursforvaltning. Er det dit vi vil, og kan vi da stole på de vakre ordene om neste generasjoners pliktfølelse?

KUNSTIGE HOVEDMOTSTANDERE

Bygdefolket anklager oss i byen for å ikke skjønne noe, mens vi på den andre siden synes bygdefolk er et dyrt og klagende uromoment for samfunnsutvikling. De maser om veier og kostbare ordninger. Særlig i naturvernsaker og i saker som handler om landbrukssubsidier, blir frontene steile. Men bygda og byen har blitt hovedmotstandere i en konflikt som framstår som mer og mer kunstig.

Byfolk, selv vi i drabantbyen, må ha mat, plank til husene og energi til å lade mobilene. Det leverer bygda. Byfolk trenger også å søke opplevelser og sjelefred i naturen.

Men mange på bygda tenker fortsatt at de ikke trenger oss byfolk, om de ser bort fra at vi utgjør deres største marked. Hvordan ville det sett ut om bygdefolket fikk viljen sin? Og det kaffelattedrikkende byfolket holdt kjeft? Et taust marked de kunne betjene, uten at det stilte krav tilbake?

Kanskje noen av midlene som tilfaller folk i ulvesonene, og som skal brukes til konfliktdempende tiltak, heller burde gå til å roe ned konflikten mellom by og land generelt? Tenk om vi hadde innsett at vi har felles interesser i å ta vare på naturressursene våre for generasjonene som kommer. Da kunne lokal kunnskap og erfaringer pares med ny kunnskap og viten. Da kunne vi fått løsninger som gavnet naturen som alle vi på bygda og i byen skal leve av, og ikke bare tjente de personlige interessene til noen tilfeldige grunneiere.

- Idet jeg skriver ferdig denne teksten, får jeg vite at Oslo kommune har lagd et prioritert kart over hvilke sykkelveier som skal måkes. Grensen er satt mellom velstående Nordstrand bydel og fattige Søndre Nordstrand bydel. Opprørske følelser velter opp i meg. Hva i all verden er dette? Igjen blir vi i periferien nedprioritert. Hva gjør det med meg og mange andre å få slengt slike signaler i trynet hele tiden? Det er det samme som ikke å få bredbåndstilknytning på bygda, bare få post annenhver dag, eller stadig få høre at skolen trues av nedleggelse. Nedprioriteringer som dette handler om langt mer enn by og bygd. Det handler om at det er profittører og de ressurssterke som blir tilgodesett. Skal det mangfoldige Norge jeg elsker, utvikles til å bli grønnere, mer kunnskapsbasert og mer demokratisk, kan ikke økonomiske interesser være styrende.