Kjersti skriver om ting hun ikke kan

­

Du har veldig liten kontaktflate med virkeligheten, sa en mann til meg en gang, og jeg tenkte at det var en rar ting å si. Det var november og sludd. Ettermiddags- mørket klebet seg til ansiktet mitt, der jeg gikk mellom biler og leddbusser, det var skarpe kanter og høye lyder overalt. Hva da, kontaktflate med virkeligheten? Man

går jo rundt i sine sko og er menneske og kan ikke annet.

Jeg kommer fra en lang rekke folk som har et hissig temperament i møte med umedgjørlige gjenstander og systemer vi ikke mestrer. Min far setter aldri i gang med
å montere flatpakker uten å ha en god øks tilgjengelig. Det er alltid minst én av komponentene som trenger tilpasning av et oppegående og uforkvaklet menneske, ytrer han gjerne gjennom sammenbitte tenner mens han griper etter øksa. Om vi har en konspirasjonsteori i slekta, er det at noen sitter i et dunkelt lagerbygg eller i
en etat et sted og ler og slår seg på knærne av oss, og at
vi har blitt lurt til å betale dem for det. Slike følelser
har omkostninger. Min oldefar – som var bonde – ble ikke gammel. Han skal ha sprukket av sinne en morgen

han oppdaget at reven hadde kommet seg inn i hønsehuset hans, til tross for gjentatte tiltak for å holde tjuvradden ute. En ødelagt netting, en ørliten åpning under en dør, hva vet jeg, oldefars hjerte taklet det ikke. Jeg møtte ham aldri, men frustrasjonen over forgjeves innsats ligger godt plantet i mitt arveanlegg.

Selv synes jeg nok at jeg
er mer grasiøst rammet enn enkelte av mine slektninger. Om jeg likevel skulle sprekke av frustrasjon en dag, er jeg sikker på at det vil bli inne
i skatteetatens RF-1030. Skattemeldingen for personlig næringsdrivende. Skattemeldingen for ulykksa- lige poeter. Skattemeldingen for dryssende kronblad. Skattemeldingen for sensitive språkarbeidere som fanger ildfluer i Norgesglass i drøm- mene sine. Skattemeldingen for idioter.

Av alle jeg kjenner som plikter å levere skattemel- ding for personlig nærings- drivende, er det få som i utgangspunktet kan ha en enklere oppgave enn meg. Jeg har en fast stilling ved siden av forfattervirket, og tallene derfra er allerede fylt inn i skjemaet når jeg mottar det. Jeg er ikke gift eller samboer. Jeg har ikke annen gjeld enn et gammelt studielån, jeg eier ikke så mye som en dørkarm, jeg har ikke mottatt arv eller stipend og har verken barn eller andre kjæledyr. Jeg går til og fra jobben på mine egne ben, jeg spiser mye fisk, hjertet mitt banker, jeg kjøper bøker og sparer på kvitte- ringene. Jeg har et almin- nelig godt hode og opptil flere enkle gleder i livet. Og kanskje det mest sentrale: Jeg synes det er viktig å betale skatt. Jeg vil at skattepengene skal gå til å opprettholde et system og et samfunn som

tar vare på alle.
Likevel vurderer jeg å

skyte meg i hodet allerede
i RF-1030s andre post. Jeg vet rett og slett ikke hva
yrket mitt heter der inne.
Jeg skriver bøker, jeg leser dikt og prater om litteratur og får betalt for det. Det vet jeg. Men når RF-1030 spør hvilken kategori av nærings- drivende jeg tilhører, vet jeg ikke hva det heter. Jeg kikker misunnelig på kategorien for fangst og fiske. Skogbruk. Reindrift.Ting jeg vet hva er. Videre vet jeg ikke hvordan jeg blir kvitt et gevinst- og tapskontoskjema, RF-1219, som hopper fram inni et annet skjema når jeg fomler rundt for å finne posten hvor jeg skal føre inn næringsinn- tekten min. Skjema åpnes inni andre skjema mens jeg leter etter et sted å oppgi inntekten min. Etter en stund er jeg kommet så langt bort fra utgangspunktet at jeg ikke ser lyset fra inngangen lenger. Veilederen står i margen og snakker i sirkler. RF-1219 med sine grusomme øyne spretter opp på nytt og på

nytt. Det samme gjør min nedarvede lyst til å slå unna motstanderen med flatsiden av en spade.

Det er en like snodig opplevelse hvert år. Det eneste området der jeg virkelig har selvtillit her i verden, er språk. At jeg kan tolke språklige grep. Slik jeg på samme måte vet hvordan jeg skal bruke ord til å uttrykke meg med ganske stor nøyaktighet. Det er min spesialkompetanse. Likevel blir jeg fullstendig hjelpeløs i møte med språket i RF-1030. Hvordan kan det ha seg at jeg ikke vet hva selv de enkleste ting heter der? Kanskje

det er sant at ingen har så dårlig peiling på økonomi som forfattere, som det sto i Dagbladet for en tid tilbake. Men forfattere kan språk. Man skulle jo tro at det

ville hjelpe? Og er det ikke en viktig demokratisk rett at befolkningen skal kunne forstå språket i skjemaer og brosjyrer fra staten?

Ikke spør nøyaktig hva
som skjedde, men i år kom jeg meg ikke ut av RF-1030 uten å ha pådratt meg en ektefelle. Jeg klarte ikke å føre inn næringsinntekten min på annen måte enn som «Min andel av felles inntekter». Det bekymret meg ikke så mye i øyeblikket, jeg tenkte kanskje det ble rett likevel. Hva er vel en fiktiv ektefelle fra eller til så lenge beløpene stemmer. Det blir litt som når min far tilpasser møbeldelene fra flatpakken med øks.

I et par netter nå har jeg likevel ligget våken og tenkt på den dunkle ektefellen min som lever i RF-1030.

– Jeg kommer fra en lang rekke folk som har et hissig temperament i møte med umedgjørlige gjenstander og systemer vi ikke mestrer.

Driver han og skaffer meg problemer med ligningsmyn- dighetene? Når dette skrives, har jeg fortsatt ikke hørt noe fra dem. Jeg sitter med hele min kontaktflate mot virkelig- heten og drikker kaffe og tenker på hva som skjer med et språk ingen har eierskap til. I en undersøkelse for noen år siden ble det avdekket at én av tre nordmenn sliter med å forstå statlige skriv. I kjølvannet av dette forsøkte enkelte av de offentlige etatene å måle forståelsen av språket blant sine ansatte. Der kom det fram at halv- parten ikke forsto hva etatens språk skulle formidle. Altså et høyere tall blant dem som har forfattet skrivene selv enn i befolkningen for øvrig.

Så, i et møte med et eierløst språk, hvem blir jeg? Følelsen dette spørsmålet etterlater meg i, får meg til
å tenke på noe den portugi- siske sangerinnen og skue- spilleren Carmen Miranda en gang sa: «I say 20 words in English. I say money, money, money, and I say hot dog! I say yes, no and I say money, money, money and I say turkey sandwich and I say grape juice.»

TAKK til Geir Gulliksen, som frem til og med forrige nummer av Samtiden har skrevet om ting han ikke kan. Nå tar Kjersti Bjørkmo over rorpinnen.
I et kort intervju med Samtiden, bedyrer Bjørkmo at det er svært mange ting hun ikke kan, og at hun derfor burde være godt kvalifisert for oppgaven. På spørsmål om hun også kunne tenke seg å skrive om ting han, altså Gulliksen, ikke kan, svarer hun at det kan hun ikke.