Kjedsomheten og meningen med livet

­

For 20 år siden la jeg siste hånd på min doktoravhandling om Immanuel Kants teoretiske filosofi. Det ville vært en overdrivelse å si at arbeidet med avhandlingen var preget av entusiasme det siste året.Tvert imot fylte det meg knapt med annet enn kjedsomhet. Likevel nedla jeg mye arbeid i avhandlingen, mer enn i noe annet jeg har skrevet siden. Det er ingen motsetning mellom å arbeide hardt med noe og å kjede seg dypt over arbeidet. Som Fernando Pessoa påpekte i Uroens bok, er de store anstrengelsenes kjedsomhet den som kanskje er tyngst å bære.

Den kanskje viktigste grunnen til at jeg gjennomførte arbeidet, var at jeg fryktet å fremstå som mislykket, som en som ikke var på høyden med oppgaven han hadde søkt og fått. Problemet var at jeg ikke lenger så noe poeng i å skrive avhandlingen. Den fremsto som et monstrøst stort arbeid for å gjøre noe som simpelthen ikke spilte noen rolle. Jeg brydde meg ikke lenger om det jeg skrev om, men jeg brydde meg åpenbart nok om ikke å fremstå som mislykket. Da jeg vel fullførte avhandlingen, i god tid før stipendiatperioden var over, tenkte jeg at jeg skulle nyte livet. Jeg hadde full lønn i månedsvis fremover, og ingen oppgaver. Det viste seg imidlertid at det ikke bare var arbeidet med avhandlingen som var en kilde til kjedsomhet. Alt syntes å kjede meg. Selv musikk, som alltid har vært min kanskje største interesse, var ikke i stand til å vekke stort mer enn et gjesp.Verden kjedet meg, og ikke minst: Jeg kjedet meg selv.

Hvis jeg hadde oppsøkt en psykolog eller psykiater, ville jeg muligens blitt diagnostisert med en klinisk depresjon. Jeg oppfylte mer enn antallet kriterier som kreves for å få en slik diagnose. Imidlertid mente jeg selv at jeg ikke var deprimert. Det som plaget meg, var mer en filosofisk enn en psykiatrisk lidelse, slik jeg så det. Problemet var en meningsmangel, og denne meningsmangelen trodde jeg filosofien kanskje kunne gi meg et grep om. Det var ikke slik at jeg trodde at verden ikke lenger hadde noen mening å by på, den var bare ikke tilgjengelig for meg. Jeg kunne ikke orientere meg i meningen. Og som Ludwig Wittgenstein påpeker: Et filosofisk problem bunner i en form for orienteringsløshet.

Løsningen for meg var å gjøre kjedsomheten til tema for en filosofisk undersøkelse, og den oppdemmede frustrasjonen nærmest løp ut i fingrene, slik at et ferdig manuskript, Kjedsomhetens filosofi, forelå bare tre måneder senere. Manuskriptet ble skrevet som egenterapi, men da jeg var ferdig, tenkte jeg at det også kunne utgis. Det viktigste med manusarbeidet var at det gjenopplivet filosofien for meg. Ikke bare var det alt annet enn kjedelig å skrive om kjedsomhet – det fylte meg, for første gang på flere år, med en enorm glede ved filosofien.

I ettertid synes jeg at boken har betydelige svakheter. Den viktigste av disse er at den i grunnen aldri redegjør for hva jeg legger i «mening», som er det mest sentrale begrepet i redegjørelsen for hva kjedsomhet er. Kjedsomhetens filosofi var ikke minst en studie av meningsproblemet i det moderne og senmoderne samfunnet. Slik sett kunne den også hatt tittelen Mening og modernitet. Hvis den hadde fått den tittelen, ville nok min spådom om at ingen ville gidde å lese den blitt oppfylt.

Noe av det nærmeste jeg kommer en definisjon av kjedsomhet, er at den kjennetegnes av en mangel på personlig mening. Kjedsomhet kan metaforisk beskrives som en meningsabstinens, et ubehag som vitner om at behovet for mening ikke blir tilfredsstilt. Spørsmålet er så hva vi kan forstå med slik «mening», forstått som livsmening. Det handler åpenbart om et annet meningsbegrep enn det vi finner i den filosofiske semantikken. Jeg tror at begrepet er logisk primitivt, slik at vi ikke kan definere det gjennom henvisning til noe mer grunnleggende, men vi kan belyse det ved å knytte det til andre begreper. Ikke minst vil mye av opplevelsen av at noe gir mening handle om at det er noe man bryr seg om.

Hvis vi knytter mening til det å bry seg om noe, samt hevder at fravær av slik mening skaper kjedsomhet, vil kjedsomhetens vesen bestå i at man ikke bryr seg om noe bestemt når man kjeder seg, og at man ikke bryr seg om noe som helst når man er rammet av eksistensiell kjedsomhet. En slik forbindelse er det også etymologiske grunner til å knytte. Vi får et hint fra den førmoderne varianten av kjedsomhet, acedia. Ordet stammer fra det greske kedos, som betyr å bry seg om noe, men prefikset askaper betydningen: ikke å bry seg om noe. Dette bringer oss til kjernen av hva som ligger i kjedsomhet som en tilstand av meningsmangel. Det er ved å bry seg om noe at det oppleves som meningsfylt. Som den amerikanske filosofiprofessoren Harry Frankfurt har påpekt: Å bry seg om noe innebærer å begjære det, og videre at dette er et begjær du identifiserer deg med. Det du bryr deg om, er et uttrykk for hvem du er.

Viktigere enn akkurat hva man gjør, er hvorfor man gjør det. Dette var temaet i David Foster Wallaces ufullførte roman om kjedsomhet, The Pale King (2011), som utspiller seg på Illinois-kontoret til den amerikanske skatteetaten på midten av 1980-tallet.Wallace valgte å skrive om et slikt arbeid fordi det fremsto som det kjedeligst tenkelige. En av romanfigurene klager over å føle «en kjedsomhet hinsides noen kjedsomhet han noensinne hadde følt». I romanen er det imidlertid en skikkelse som finner mening i dette arbeidet. I det lange kapittel 22 møter vi Chris Fogle, som har levd et ansvarsløst liv, og dette livet har kjedet ham fordi det mangler formål og substans. For å overvinne denne tilstanden begynner han å studere skatterett og får jobb i skatteetaten, hvor han kontrollerer selvangivelser. Han lærer seg virkelig å bry seg om dette arbeidet, og innser at nøkkelen til å finne mening i tilværelsen er å bry seg om noe utenfor ham selv. Det er imidlertid ingen garanti for at han vil fortsette å finne mening i arbeidet. Plutselig en dag kan han oppdage at denne meningen er gått tapt for ham.

Det var dette som skjedde med ørkenfedrene utenfor Alexandria som i det 4. århundre først tematiserte acedia. De hadde viet livet sitt til det presump tivt mest meningsfulle som kunne tenkes, nemlig Gud, og likevel fremsto tilværelsen brått som helt tom for flere av dem. Dette ble betraktet som en av de syv dødssynder, av enkelte som den verste av dem fordi den så lett ville føre til at man slapp alle de andre syndene inn i ens liv. Acedias fremtredende plass blant syndene skyldtes imidlertid ikke bare at andre synder fulgte av den, men også at den uttrykte en slags forakt for Gud og hans skapelsesverk. Det var uhørt at Gud og skapelsesverket ikke var tilstrekkelig for en.

Poenget er uansett at det man bryr seg om, aldri kommer med noen garanti for at man vil fortsette å bry seg om det. Det mest meningsfulle kan brått fremstå som meningstomt, slik filosofien hadde gjort for meg.

Kjedsomhet oppleves ofte som påført utenfra, som et resultat av en utilstrekkelighet ved ens omgivelser, som ikke lever opp til ens behov. Når du klager over kjedsomhet, klager du vanligvis over at du ikke blir gitt noe meningsfullt. Det er som om tilværelsen har nektet å gi deg noe du har krav på. Tilværelsen er kommet til kort. Men det kan også være at du ikke vet å verdsette de høyst reelle meningskildene som finnes rundt deg. Problemet er at du ikke simpelthen kan velge å bry deg om noe. Det er grenser for hva vi kan utrette bare med viljen. Ingen kan heller rett frem fortelle deg hva meningen i ditt liv skal være, hva du skal bry deg om. Det vil si: De kan alltids fortelle deg det, men det gjør ingen nytte før du selv evner å erfare denne meningen.

Du har et ansvar for din egen kjedsomhet. Dine følelser er dine følelser. De tilhører deg. Aristoteles påpeker at ikke noe menneske kan unngå å handle i samsvar med sin karakter, men dette er likevel i en viss forstand frivillig fordi vi selv delvis har forårsaket vår egen karakter, det vil si at vi delvis har skapt eller formet oss selv. Du kan for eksempel være ansvarlig for å ha dyrket frem et vanemessig sinne når du reagerer med aggresjon i situasjoner hvor det ikke er rimelig.Tilsvarende kan man hevde at man også kan være ansvarlig for egen kjedsomhet ved å velge et atferdsmønster som opprettholder og forsterker den.

Du kan altså ikke simpelthen velge ikke å kjede deg, slik at problemet forsvinner sporløst bare du gjennomfører en bestemt viljesakt. Fenomenologisk sett er følelser noe som skjer med oss, ofte stikk i strid med hva vi skulle ønske. Du har imidlertid en viss evne til å endre på din innstilling til ulike fenomener. Du kan også ha flaks, ved at noe kommer inn i tilværelsen din nærmest ut av det blå og river deg ut av den tilstanden som Arne Garborg beskrev som «psykisk forkjølelse – forkjølelse som har slått seg på sjelen». Det var ingen tilfeldighet at Hans Castorp i Thomas Manns Trollfjellet ikke vred seg løs fra kjedsomhetens favntak med en egen viljesbeslutning – det var krigsutbruddet som vekket ham.

For å overvinne kjedsomheten, for å finne mening, må du bry deg om noe. Ikke minst må du bry deg om noe mer enn deg selv. Som John Stuart Mill påpekte i Utilitarianism (1863): Hvis du får tilfredsstilt de fleste av dine materielle behov, og likevel ikke finner livet tilfredsstillende nok til at det virker verdifullt, er det vanligvis fordi du ikke bryr deg om noe annet enn deg selv. Vendingen mot jeget, hvor ens egen navle står i sentrum, er vanskelig å unngå i en tid hvor den eksplisitte bestrebelsen på selvrealisering fremstår som en slags moralsk forpliktelse. Det moderne individet er en skikkelse som er satt inn i verden med hovedoppgave å skulle bli seg selv – det har et kulturelt betinget ansvar for å bli seg selv.

Denne individualiseringsprosessen har pågått i århundrer, men den synes å ha skutt ekstra fart de siste tiårene. I alle tidligere samfunn har gruppen, for eksempel i form av kjernefamilien, vært den grunnleggende sosiale enheten. Men i vår tid er individet i ferd med å erobre denne plassen. Individet i dag ønsker å realisere seg selv ut fra egne oppfatninger om hva som gir livet mening og verdi. Det betrakter seg selv som unikt, uavhengig og selvbestemmende. Det er imidlertid ikke uten videre gitt at man evner å finne en egen mening etter at mer kollektive meningskilder er falt bort. For individet er det nærliggende å tenke at man først og fremst må bry seg om seg selv, og dyrke dette selvet. Men hva man enn leter etter her i livet, finner man det ikke ved å nistirre inn i ens egen navle.

Det er også avgjørende at du ikke er for selvbevisst – eller selvopptatt – når du tilsynelatende bryr deg om noe annet enn deg selv. Hvis du bryr deg om X bare for å kunne fortelle deg selv at du er en person som bryr deg om X, bryr du deg om X av gale grunner. Hvis du for eksempel finner ut at det du virkelig bryr deg om, er å fremme menneskerettigheter, og du så engasjerer deg i frivillig arbeid i en organisasjon som steller med slikt, er det selvsagt utmerket. Det vil imidlertid være avgjørende for opplevelsen av mening om du gjør dette fordi du virkelig er opptatt av menneskene som utsettes for menneskerettighetsbrudd, eller om du gjør det fordi du ønsker å fremstå for deg selv som en person som er opptatt av slikt. I det første tilfellet er det det du bryr deg om som står i sentrum for din oppmerksomhet, og i det andre tilfellet er det du selv som står i sentrum. Selvet ditt kommer da i veien for det du bryr deg om fordi du snarere enn å være til stede i ditt eget handlingsliv, har inntatt et utvendig, observerende perspektiv, som om du studerte en annen aktør. Derigjennom svekkes handlingens evne til å bidra med mening i livet ditt. For at X skal gi mening, må du altså ikke være for eksplisitt opptatt av at X skal bidra med mening.

Hvis du har mistet orienteringsevnen og befinner deg i det Heidegger beskriver som en «taus tåke» som trekker alle ting og mennesker, til og med en selv, sammen i en merkverdig likegyldighet, må en reorientering begynne med at du spør deg selv om hva du bryr deg om. Deretter må du spørre deg: Bryr jeg meg om det jeg burde bry meg om? For det hender ikke rent sjelden at vi bryr oss om noe annet enn det vi burde bry oss om. Hvis du også klarer å finne et svar på hva du burde bry deg om, og du så klarer å omsette dette i praksis – da har du antakelig oppnådd så mye mening som du kan ha noe som helst realistisk forhåpning om i dette livet. Hvis du fortsatt mener at dette ikke er tilstrekkelig, krever du mer enn hva livet kan by på. Hvis en person fortsatt ikke har noe å bry seg om etter å ha nådd et eksistensielt nullpunkt, er det neppe stort å gjøre. Da er det ikke noe å ta tak i, noe å bygge på. Jeg vil tro at alle egentlig bryr seg om noe, men at de kan ha mistet det av syne. I det minste bryr de seg om at de ikke bryr seg om noe, fordi den tilstanden er plagsom.

Mening i livet og kuren mot kjedsomhet synes å ligge i å omfavne det tilsynelatende kjedelige i livet snarere enn ustanselig å kreve noe som løfter en over i noe presumptivt spennende og nytt. Det finnes ingen definitiv kur mot kjedsomhet. Den vil fortsatt kunne melde seg. Du vil kunne kjede deg over jobben, vennene, partneren, leiligheten og sofaen. For å unnslippe denne kjedsomheten skifter du jobb, venner, partner, leilighet og sofa. Livet blir en rekke begynnelser. Snarere enn Nietzsches begrep om den evige gjenkomst av det samme, blir livet ditt strukturert av det Walter Benjamin beskrev som motens vesen: den evige gjenkomst av det nye. Men dette er neppe et godt livsideal. For, som den russiske forfatteren Josif Brodskij påpekte: Det er å leve livet sitt som en junkie, som hele tiden krever et skudd av det nye.

Alt vil skuffe deg hvis du har for høye forventninger og tror at noe skal gi deg den definitive meningen i livet. Det finnes ingen definitiv mening. Ingenting er tilstrekkelig i seg selv. Løsningen på dette problemet er neppe å bli kyniker. De opprinnelige kynikerne var en gruppe filosofer i antikkens Hellas som innså at livet er vanskelig, og de trodde at de hadde funnet den perfekte løsningen. Filosofien deres kan oppsummeres som følger: Ingenting betyr noe. Det er mye mer å si om kynikerne, men dette er hva det hele koker ned til. De tok selvsagt feil.Verden er full av ting som betyr noe. De er der, rundt deg. Du må bare evne å se dem. Og forplikte deg overfor dem. Det er det nærmeste vi kommer en løsning på kjedsomhetens problem.