Jeg vil ikke være en sint dame, men også jeg har en #metoo-historie

­

Jeg kom på jobb en dag og var skikkelig fornøyd. Livet var supert. Følte meg skikkelig på plass. Jeg sto inne på møterommet og må ha smilt uten å være klar over det. Da kom det fra en mann i samme rom, over bordet til den andre mannen i rommet: «Jøsses, så glad hu der var, ‘a. Sikkert nypult. Er det du som er skyld i gleden?» Den andre svarte: «Nei, men skulle ønske jeg kunne prøvd det ut – du får si fra om det var deg, da!»

Jeg tror det var mangelen på ord som fikk det til å gå i stå for meg. Eller kanskje det var mangelen på sinne. Jeg ble ikke sint. Ikke sint nok i hvert fall. «Nå er det nok!» har nærmest vært et slagord i #metoo-kampanjen. «Du må da bli sint!» Og det er ikke vanskelig å være enig. Selvsagt er det nok nå. Det burde ha vært nok før det hele begynte. Det burde være unødvendig med en #metoo-kampanje.

Men jeg har ikke blitt sint. Ikke har jeg klart å sette ord på det, heller. Jeg har bare blitt skuffet og lei meg. Mer og mer og mer. Inntil skuffelsen og sorgen tok over, la seg over brystet mitt og lammet meg.

Nå har reaksjonene mine fått tydeligere form. Det begynner som regel med at det blir vanskeligere å puste. Jeg må liksom trekke noen «støtte-pust» for å få nok luft.

Jeg er ikke sint. Alt jeg har, er sorg og skuffelse – og min egen #metoo-historie.

RYKTER OG USYNLIG TRAKASSERING

Jeg undertegnet ikke noe #metoo-opprop da det kom. Orket ikke.Ville ikke. Kanskje hadde jeg ikke mot til det. Jeg ble så dårlig da det dro seg til. Blir det fortsatt, egentlig. Blir svett i hendene og småkvalm, får enda mer vondt for å puste. Det føles som klaustrofobi, bare at det ikke tar slutt. For jeg kan jo ikke bytte ut kroppen min.

Jo visst har jeg også fått min dose av bemerkninger om kvinneligheten min. Jeg har fått mine personlige grenser trampet over av menn som definitivt burde vite bedre. Noen menn har, med sine tafsete fingre og slibrige ord, fratatt meg mitt eget selvbilde i så stor grad at det innimellom har vært vanskelig for meg å stå opp om morgenen. Gjennom sitt maktmisbruk har de satt merker på kroppen min som ingen dusj eller såpe kan fjerne.

Riktige hender på riktig sted til rett tid er vidunderlig. Men feil hender på feil sted lager sår som ikke blør, og arr som ikke synes.

Men det er ikke de slibrige kommentarene og de ekle hendene jeg har syntes er verst i hverdagen. Det er de andre, mer umerkelige overtrampene som er der, men som ikke snakkes om. Umyndiggjøringen. Som når alle mennene rundt bordet tiltales med etternavn, mens den eneste kvinnen rundt bordet tiltales med fornavn. Som når faget mitt avfeies som «kvinnefag». Som når kollegaene verken lytter eller møter blikket ditt når du snakker, fordi oppmerksomheten deres er rettet mot brystene dine. Som når kompetansen min trekkes i tvil med sleivspark à la at jeg er en kvinne som har ligget med de riktige folka for å få tilgang til nettverket jeg har brukt i forskningen min. Jeg får sjelden høre det direkte, men via andre. Litt for mange andre til at det bare er en engangsforeteelse.

Rykter og sleivete kommentarer er vanskelige å imøtegå. På samme måte som makten de «riktige» menneskene har.Vennene deres. Holdningene deres. Mistenkeliggjøringen deres. Det ligger mye makt i å omgi seg med de «riktige» menneskene. Menneskene som er «innafor» der det gjelder å være innafor. Dette er kanskje ikke #metoo, slik #metoo defineres eller forstås. Men for meg er det likevel her slaget står. Åpenlyse angrep kan jeg kjempe mot. Jeg kan si fra. Og jeg kan rapportere og fortelle om det i etterkant. Peke på fyren som gjorde det ene og det andre, og vise til datoer og klokkeslett. Men mot gutta som har de riktige kompisene, går ikke det. Mot gutta som kjenner de gutta som er innafor, har vi fortsatt lite å stille opp med. De som holder seg akkurat såpass innenfor hva som er lov til at de ikke egentlig kan tas. De bare gjør det utrivelig for dem de er mot, eller dem som kan gå dem i næringen.

Jeg synes virkelig at når noen av gutta med de riktige vennene faktisk mener at jeg ikke fortjener doktorgraden min, sier det mer om dem enn meg. De må gjerne mene at jeg er tjukk i huet – jeg synes jo de er ganske teite selv, når de kommer med en kritikk som er så faglig bak mål – men de burde holde seg for gode til å trekke kjønnskortet.

«HU DAMA»

Kvinnelig forsker. Kvinne i et mannsmiljø. Grepa kvinnfolk. Kvinne meg her og kvinne meg der. «Kvinne» er et prefiks og en skjebne jeg ikke helt har lært meg å takle. Men jeg slipper ikke unna. Får det kastet mot meg som nedlatende, ekle bemerkninger. Eller som en stilltiende umyndiggjøring. Som om jeg er mer kropp enn tanker.

Jeg har ikke lyst til å måtte snakke om kropp, seksualitet og seksuelle tilbøyeligheter på jobb. Verken min egen eller andres. Det er ubehagelig. Det er privat. Og det er umyndiggjørende. Jeg vet heller ikke hvordan jeg skal klare å stå i en slik samtale når den blir dyttet i fleisen på meg, uten at jeg vil det, og det med en forventning om at jeg skal overse min egen intimsfære, og like fullt beholde et smil om munnen. Enten må jeg være sint, eller så må jeg være avmålt. Men da blir jeg oppfattet som arrogant eller hissig. En slags catch-22, for jeg vil jo ikke være noen av delene.

«Du må by på deg selv», sa en tidligere mannlig kollega, som merket at svaret mitt på seksuelle kommentarer var å gå inn på kontoret mitt og lukke døren. Avsondre meg for å beskytte meg selv. «Du blir ikke en del av miljøet ved å være så avvisende.» Men hvordan i all verdens land og rike skal jeg kunne by på meg selv og være imøtekommende? Det trengs bare én kommentar om pupper og lår eller sex, så er man ikke lenger kollega, men «hu dama».

Selv små ord kan gjøre stor skade, det er gammelt nytt. Når man har blitt tafset på, ikke bare med hender, men like gjerne med ord, skjer det noe med hele deg. Som da jeg skulle holde et foredrag her forleden, og en tilhører lente seg mot en annen og hvisket, litt for høyt: «Det er godt å ha noe å henge øya på.» Jeg så blikket hans. Det pekte rett mot brystene mine. Målte meg opp og ned. Det ble humret i forsamlingen.

Jeg var klar til å snakke om helt andre ting, hadde forberedt meg godt og var, når sant skal sies, ganske nervøs. Og så kommer en sånn kommentar. Det spilte ingen rolle hva jeg skulle si, og hvor rak i ryggen jeg var. Jeg sto der naken likevel.

Jeg burde sikkert sagt noe, slått tilbake. Men jeg var ikke forberedt på det, jeg skulle til å dykke ned i noen faglige utfordringer som tok all konsentrasjonen min. Problemet er at når ingen møter blikket mitt, og faglige debatter legges døde med sleivete kommentarer, blir jeg fratatt meg selv. Jeg mister kompasset mitt.Vet ikke hva som er rett eller galt lenger. Helt ned til små ting.Ta for eksempel det å finne en stol på et møte og sitte der til møtet er ferdig. Har man opplevd at ens personlige grenser blir overskredet – har man fått kroppen sin invadert – byr et helt vanlig jobbmøte på uendelig mange problemstillinger: Hvilken stol skal man velge? Hvem skal man sitte ved siden av, og aller mest; hvem skal man ikke sitte ved siden av? For å vite slikt må man komme på riktig tidspunkt så man ikke setter seg først, og samtidig ikke komme så sent at det er slutt på valgmulighetene. Og når man så har satt seg, hvor skal man sitte på stolen? Jeg har automatisk begynt å sette meg såpass langt frem på stolen at de som går bak den, ikke så lett rekker frem for å ta på meg. Det skal ikke være enkelt å gi meg massasje, eller klappe på meg. Jeg vil ikke ha en eneste berøring. Og så sitter jeg der med dårlig samvittighet, fordi det er jo ikke alle dem jeg omgir meg med som har skylden. Og så tar jeg det liksom ut på dem. På alle. For nå sitter det i reaksjonsmønstrene mine. Jeg har blitt skeptisk.

Og til og fra et møte må man gå i gangene. Hvordan ville du plassert deg i en korridor? Spiller det ingen rolle? Å, jo da. Det gjør det. Går du midt i gangen, stiller du deg laglig til for hugg – som et klaps på rompa, eller en dult, eller en hånd eller hva faen vet jeg. Berøringskreativiteten kan være imponerende god.

DEN NORSKE POLITISKE KORREKTHETEN

Jeg har vært i et miljø dominert av menn helt siden jeg gikk ut av gymnaset, og jeg har alltid forsket på temaer som er dominert av menn. Jeg har bodd i mange land i mange år. Som vesteuropeisk kvinne i andre verdensdeler er man vant til å forholde seg til mange ulike miljøer som man ikke umiddelbart passer inn i. Eller for å holde oss innenfor Vest-Europa, så er det vel ikke akkurat overraskende at for eksempel italiensk carabinieri kan komme med slibrige bemerkninger, strekke ut hendene og forsøke å ta på bryst og lår og romper de burde holde seg langt unna.

Men det er jo ikke der problemet ligger.

Norges illusjon av å være politisk korrekt er også vår hemsko.Vi er ikke bedre enn andre. Vi bare skjuler de åpenlyse, fysiske antastelsene og bruker i stedet språket vårt til å stigmatisere, umyndiggjøre og lamme. Jeg er forsker og fagperson og har et sterkt ønske om å bruke kompetansen min. Må jeg like fullt først og fremst være kvinne? Den norske væremåten kan være vanskelig å håndtere.Vi skal være så stuerene. Vi tafser kanskje ikke så mye, men det er mange andre måter å være sexistisk på.Vi kommenterer og vi kategoriserer. Mens åpne antastelser er noe man kan reagere på der og da, er disse mer tildekkede formene for diskriminering vanskeligere å hanskes med.

På arbeidsplassen min er det fremdeles et stykke igjen før kjønnsbalansen er på plass. Selv om kvinner utgjør omtrent 50 prosent av befolkningen, har mange arbeidsplasser generelt langt igjen når det gjelder mangfold, enten det er snakk om kjønn, homofili, religion eller etniske minoriteter. Arbeidsplassen min er glad i mangfold som begrep, men det er et langt stykke å gå før mangfold faller organisasjonen naturlig. Det er langt igjen før marginale grupper føler seg «innafor». I så måte har det en viss humoristisk verdi at «hva som er innafor», fremdeles er preget av en mannsmajoritet, der kvinner er en forsvinnende minoritet. Å øke andelen kvinner blir slik sett å forstå som å øke arbeidsplassens sammensetning og derigjennom bidra til mangfold. Jeg synes selv det tidvis er festlig at jeg befinner meg i kategorien «mangfold». Hvit kvinne med høy utdanning fra øvre middelklasse er ikke det jeg selv ser på som mangfold.

Men må jeg være opptatt av kjønn og seksualitet fordi jeg er kvinne? Jeg forsker på helt andre ting enn kjønn, men blir stadig tvunget til å forholde meg til kroppen min, til følelsene mine og til om jeg er tilgjengelig på markedet eller ikke. Nettopp derfor ønsker jeg ikke primært å betone at jeg er kvinne i arbeidshverdagen min. Det ville vært som å rusle rundt i gangene med ropert: «Se, her er jeg!» Men kanskje er jeg for svak. Kanskje jeg burde. Kanskje jeg har et ansvar, nettopp fordi jeg er født kvinne og ikke mann? Det virker sånn. At kvinner blir pålagt et ansvar for andre kvinner allerede ved fødselen.

SELVBEBREIDELSER

Jeg har lurt mye på hva jeg har gjort galt. Hva jeg gjør galt. Hvorfor menn tråkker over grensene mine. Noe må det jo være. Sender jeg feil signaler, går jeg «feil kledd»? Oppfører jeg meg feil i forhold til sosiale koder jeg ikke forstår? Kvinner er svært flinke til å bruke kvinnelist og kvinnelighet når det trengs. Alle vet jo at det letteste som finnes, er å ta på seg rød leppestift og push-up for å bli sett, for å bli lagt merke til. Kanskje ikke alltid på den måten man vil, men man får i hvert fall oppmerksomhet. Jeg bruker mye krefter på å forsøke å ha en fremtoning som ikke fremkaller kommentarer som tar fokuset vekk fra det jeg har å si. Det er ikke bare menn som skal ha skylden for dette – jeg tror mange kvinner bruker seksualiteten sin til å nå gjennom hos menn. Jeg tror også vi må gå oss selv litt etter i sømmene.

Selv skal jeg trå varsomt, for jeg elsker hæler, leppestifter og kjoler. Har ikke akkurat sluttet med det, selv om jeg er eneste kvinne i et mannsmiljø. Men jeg har lurt veldig mye på om jeg burde det. På hva jeg burde – eller ikke burde – ha på meg, eller ikke ha på meg. Hver eneste dag tenker jeg på hvor grensene går.

Men jeg har ikke funnet helt ut av det ennå. Jeg vakler mellom å forsøke å være stolt av den jeg er og å tone ned mine kvinnelige sider uten å bli til en mann i skjørt. På gode dager er det greit, da spiller det ikke så stor rolle hva den ene eller den andre måtte mene. Og så er det bare å håpe på at det er få av de dårlige dagene. Vi har dem alle sammen. De dagene da vi ikke har mye å stå imot verden med.

SELVVALGT ISOLASJON

I flere år ønsket jeg å være del av den offentlige debatten. Jeg så det som min plikt. Jeg har jobbet med temaer som har vært viktige og omstridte i den offentlige samtalen. Selvsagt har jeg blitt tatt til inntekt for dette og hint. Jeg har blitt harselert med, truet og sagt midt imot. Enkelte forståsegpåere vil gjerne sende brev, e-poster eller tekstmeldinger direkte til meg, der de påpeker hva jeg ikke har fått med meg. Det må de gjerne gjøre. Andre tror at det som blir sagt i en kort debatt på Dagsnytt Atten, er alt jeg kan, og at mengden av informasjon som faller utenfor sendeflaten, er noe jeg ikke har fått med meg. Det får så være. Alle forskere som uttaler seg om brennbare temaer, må regne med å få litt tyn, det tror jeg de fleste av oss er innforstått med.

Men hvorfor har jeg ikke uttalt meg offentlig de siste fem årene? Det var ikke fordi jeg fikk barn og hadde hendene fulle. Det var fordi jeg ikke orket å høre mer om kroppen min, om all kompetansen jeg har som ikke var verdt noe, fordi jeg angivelig hadde hatt enormt mye sex med de riktige professorene og andre menn. Det høres kanskje sutrete ut. Men at noen harselerer med kroppen og seksualiteten din, og samtidig trekker din profesjonalitet ned i søla, er nådeløst.

Jeg klarer ikke å reagere med sinne. Jeg vil heller ikke være en sånn sint dame. Jeg vil ikke være forbanna.

Når sant skal sies, er det nesten så jeg skammer meg for ikke å være sint. Den tristheten jeg bærer på, er langt mindre konstruktiv enn det sinne sikkert hadde vært. Og fraværet av sinne i meg gjør at jeg ofte opplever at jeg ikke helt hører hjemme i #metoo-bevegelsen. Opplevelsene mine gjør meg i høyeste grad til et medlem. Lojaliteten og empatien med mine medsøstre også. Men ikke følelsene mine, de følelsene som det å være et slags #metoo-offer har vekket i meg.

Jeg kan ikke tro at det bare er jeg som opplever det slik, at det bare er jeg som går med en sorg og skuffelse i meg, iblandet noen gode doser rådvillhet. Jeg vil ikke være sint eller bitter – det kan ikke hjelpe meg med å håndtere det jeg har opplevd, og helt sikkert kommer til å oppleve igjen. Det ville nok vært lettere for meg bli tatt inn i et kvinnelig fellesskap om jeg hadde spilt på et rett følelsesregister, men da ville jeg kneblet meg selv. Jeg er fortvilet og uendelig lei meg, men jeg er ikke sint. Unnskyld, medsøstre. Men jeg klarer det ikke.

Jeg har begynt å lure på om kjønnskamp, homokamp og likestillingskamp – ja, kanskje til og med innvandringsdebatten og nestekjærligheten – er dømt til å feile så lenge vi henger oss opp i forskjellene mellom oss som et stigma. Som om forskjellene blir ropt i fleisen på oss med ropert.

Jeg er lei meg på kvinners og menns vegne. Jeg er lei meg på vegne av datteren min. Jeg skulle ønske at vår generasjon kan begynne å se folk for hvem de er, uten å kaste begrensende kategorier på dem. Så kan de små og vakre barna våre lese om det i historiebøkene og lage gøyale ansikter og tullestemme og le av hvor tåpelig alt var. At vi ikke bare kunne få være oss selv. Det er jo tross alt det vi er best på.