Jeg var også et menneske

­

- Jeg skriver dette en varm og tidlig forsommerdag langt øst i Europa. Jeg sitter ved skrivebordet i en leilighet i åttende etasje, foran to høye balkongdører som står åpne. Herfra har jeg utsikt mot et titalls andre boligblokker. En etterlengtet svalende vind trekker av og til gjennom rommet, den rasler litt i papirene mine og får de hvite, gjennomsiktige gardinene til å røre lett på seg. Fra denne høyden ser jeg den veldige himmelen breie seg ut over det flate landskapet, og jeg kan følge stormene som iblant bygger seg opp bak skogene langt utenfor byen, hvor grensen til Ukraina, Russland og Hviterussland møtes. Jeg følger med om de mørke skybankene går klar av byen eller løser seg opp før de rekker frem hit, eller om jeg må lukke alle vinduene. Men i skrivende stund er himmelen blå, varm og stille. Jeg hører hvordan det lever der ute, i gatene, på balkongene, på benkene mellom blokkene. Og det er umulig å tro at det igjen kan komme vinter med temperaturer ned mot minus femogtredve. Det er forsommer, trærne har fortsatt en sterk grønnfarge, det samme har gresset rundt dem, og blomster står gule, røde, blå og hvite mellom blokkene. Min sommer er i et av de mest spennende land jeg vet om: Hviterussland.

I den tidlige kveldingen avtar varmen noe, og jeg går ut fra blokkområdet og gjennom grøntområdet, hvor kråkene samler seg i store flokker i trærne så snart dagen er på hell. Etter noen minutter kommer jeg ut i Sovjetgaten. Sovjetgaten er en bred gate med fire kjørefelt og strekker seg rett frem så langt øyet ser. Fortauene på hver side minner om en gjennomsnitts riksvei i Norge. Det er pent og rent. Langs sidene vokser store løvtrær, og milde vindpust bringer med seg duft av hegg og bjørk fra den frodige bredden langs elven Sjosjo. Gatene er fulle av mennesker som er ute og promenerer.Ved jernbanestasjonen går jeg inn i Leningaten og følger denne frem til den høye statuen av Lenin. Han står fortsatt og skuer ut over den store plassen foran parken, i sin svarte og mektige skikkelse. Bakenfor ham er et høyt og svart smijernsgjerde, og bakom der igjen står trær store med veldige kroner, og lenger inne skimtes den kobberbelagte kuppelen på en kirke, flimrende i det sene sollyset.

I skyggen av en gammel eik sitter jeg på en benk. Den lave solen skaper bevegelige solflekker rundt meg og formelig gløder i det tette løvverket. På gangveiene spaserer mennesker, jeg hører dem le og prate. Unge mennesker som nyter sommerens korte lykke, eldre mennesker som sitter tett sammen på andre benker og mens de hviler en hånd på stokken. Praten går livlig, alle snakker med noen, og flere kikker nysgjerrig på forbipasserende. Og det slår meg hvor vakkert livet kan være, hvor små hendelser som skal til for å skape store opplevelser. Om jeg fikk stille Vårherre et eneste spørsmål, ville jeg spørre om hvorfor denne kloden er så blodig og vakker. Og plutselig opplever jeg et øyeblikk av innsikt, i et kort øyeblikk mener jeg å forstå livets forgjengelighet. Ikke bare dette vakre øyeblikket en tidlig sommerkveld i Hviterussland, men det øyeblikket vi lever, vår uerstattelige stund på jorden. Jeg får frysninger nedover ryggen. Så blir innsikten borte, de varer uansett sjelden lenge, og bare tankene rundt er igjen. Ikke mye er så fylt opp av klisjeer som gleden av å leve, av å ta vare på øyeblikkene, bruke sin tid på jorden. Hvor mange fraser er ikke blitt sagt, hvor mange bøker er ikke forfattet, hvor mange pinlige dikt er ikke skrevet om nettopp dette: øyeblikkets forgjengelighet, tiden på jorden, hjerte – smerte.

Men tanken i seg selv er verdt å fundere over:Vi kommer her til jorden, er her en stund, kort eller lang, alt etter hva vi får tildelt. Så er vi plutselig borte. Etter alt vi har lært og erfart og drømt og vunnet og mistet. Riktignok vil vi fortsatt finnes en stund på fotografier, som oftest smilende, og stemmen vår og bevegelsene våre vil finnes på filmopptak, og noen vil se disse filmene og mimre om ferieminner, fødselsdager, eller kanskje de mange hverdagene som kom og gikk, uten at vi tenkte stort mer over det. En stund vil vi selvsagt finnes i dem som husker oss og forteller om oss, men alt dette med en begrenset varighet. Før eller senere er alle spor slettet, og bare en sten bærer vårt navn og våre tall for fødsel og død. Men mellom vår velkomst og avskjed er livet likevel vårt.Vi kan gjøre noe med det – bruke det, kaste det bort, avslutte det, leve det, ta vare på det, være noe godt for andres liv, prøve å være våkne den tiden som er oss gitt.

Livet selv stiller bare et enkelt krav: Du får et liv mot at det blir tatt fra deg. I sine betingelser er livet nådeløst; i tiden du lever er det grenseløst. Grenseløst i glede, grenseløst i smerte.Tiden vi lever, får vi være på en liten, blodig og vakker klode, snurrende omkring et sted i universet. Livsdagene våre her kan ikke kalles for noe annet enn øyeblikk, for i altets tidsperspektiv er vi knapt annet enn som ildfluer å regne. Vi lyser en stund, så slukkes vi. Alle lyser vi, og alle slukkes vi.Vender vi blikket bort fra vårt eget speilbilde, ser vi at mennesker over hele kloden hver dag gjør en betydelig innsats for å holde fast ved livet.Vi gjør det vi kan for ikke å miste festet, de fleste av oss ønsker å være her lengst mulig, tross motstand og plager og annet vondt som måtte butte imot. Vi ønsker ikke å slukkes.Vi ønsker å lyse. For å lyse må et hjerte slå. Og det gjør vondt så lenge hjertet hamrer og slår i oss.

- En sommerdag for et års tid siden spankulerte en tigger omkring utenfor en dagligvarebutikk i Bergen. Selv i varmen hadde han frakk og store, slitte støvler. Han gjorde ikke annet enn å spørre forbipasserende høflig om penger, men likevel gikk folk omveier rundt ham, jeg intet unntak. Men da en bedrestilt herre kom med en frekk og avvisende bemerkning, utspilte et følsomt drama seg. Den tydelig svekkede tiggeren ropte etter den bedrestilte med en slags urkraft, men samtidig med en ekte og tydelig sårhet: Men jeg var også et menneske! Jeg var et menneske. Der stod tiggeren i sin skitne frakk og store støvler i varmen og omtalte seg selv som en som en gang VAR et menneske. De redde øynene kikket forferdet på oss som hadde stanset for å iaktta den vesle forestillingen, og det virket som han prøvde å si noe til oss, men brått snudde han og marsjerte bort, riktignok noe vinglete, i de store støvlene sine.

Tiggeren ble der og da symbolet på et menneske som klorer seg fast til livet. Hvem som egentlig glefser tak i eksistensen og ikke slipper. Hos tiggeren var fastkloringen sterkere enn hos den velfødde middelaldrende mannen, som kanskje like etter parkerte sin Lexus i innkjørselen foran huset sitt, skjønt man aldri vet. For hva vet vi om andre mennesker? Om venner og kollegaer, den stille naboen du sjelden ser? Og ofte vet vi så altfor lite om de menneskene vi tilbringer livet vårt sammen med. Hva vet du egentlig om mennesket du legger deg sammen med om kvelden og våkner sammen med om morgenen? Hva vet du om hva som foregår inne i hodet på den du elsker, hva vet du om hvilke tanker og følelser som utspiller seg der, er det fred eller krig i sinnet? Og må det egentlig være slik, at innerst inne er vi grunnleggende ensomme? Hvorfor klorer vi oss fast til livet? Hva er det vi strekker oss etter, hva er det vi tror på, hva i oss tror så sterkt på å holde seg fast til livet? Er det noe uforklarlig bak oss som skyver, eller noe like uforklarlig fremfor oss som drar? Tiggeren er fremdeles her fordi det må være noe i ham som sier at det han klorer seg fast til, altså livet, er verdt å holde fast ved. Han må være overbevist om at det fortsatt er bedre her – enn der. At det vi har her, er verdt å holde fast ved, verdt å kjempe for. Kanskje eier han sterkere den rørende, men nesten hellige, menneskelige troen på at ting kan endre seg og bli bedre, at det vonde som har vært og er, skal ta slutt. Selv om alt du eier er en frakk og et par støvler, så tror du fortsatt at det er bedre her enn der.

DER og HER. Holder vi oss fast til livet bare fordi vi er grunnleggende redd for det ukjente? Ikke bare for å bli borte fra jorden, hvem er ikke redd for det en gang iblant, men i møte med nesten alt som vekker frykten for det ukjente i oss? Samtidig er det kanskje likevel noe av det som preger det å være menneske, at uansett hvor vi befinner oss i livet, trenger vi noe å holde fast ved. Vi holder oss fast i tingene vi eier, vi klamrer oss til en kanskje skjult barnetro, vi holder oss fast i oss selv, vi klamrer oss til andre mennesker. Ikke bare når avgrunnen åpner seg, men også når solen skinner gjennom løvverket på en gammel eik vi sitter under, og vi er på vei inn i nok en sommer, nok et år. For vi er fortsatt her i tiden, og vi kan fortsatt gjøre noe med vår tid.Vi trenger ikke være helt alene her, selv om livets betingelser krever at vi kommer alene, og at vi forlater dette underlige livet alene. Men det som møtte oss ved fødsel, var mennesker, dem vi søkte og fant og mistet i livet, var mennesker, og de få som en dag følger oss til jorden, sørgende over at vi er blant de bortfarne, er nettopp mennesker.

- Bare den som kjenner dagens korte lykke, er virkelig lykkelig, sier Bergman gjennom en karakter i en av sine filmer. Og lykken er der hver dag, i små eller store glimt, skjønt glimt er kanskje ikke noe vi stanser opp ved lenger. Hvorfor bry seg om små glimt av lykke i en tid hvor så mye annet finnes, hvor det finnes så mye som overspiller denne uskyldige tanken om at morgendagen kan bringe mer lykke enn gårsdagen? Hvor vi lures til å tro at hver og en skal slå ut i den gjeveste blomst, og at all smerte skal betales tilbake i glede, og all motgang i medgang? Men lykken kan ikke holdes igjen og spares opp til summen blir større, som med penger. Det er med lykken som med stillhet, så snart du prøver å forklare den, er den borte. Lykken kommer i øyeblikk, i ugjenkallelige øyeblikk, og iblant må vi se oss til sidene eller snu oss helt om for å oppdage den. Lykken er som livet, den er flyktig. Den må brukes når den kommer, den kan ikke lagres.

Hvor mange har ikke hørt historien om mennesket som hadde så mange planer for lykken som skulle oppfylles så snart vedkommende ble pensjonist? Vi vet alle hvordan det gikk med ham. Hjertet sluttet å slå like etter den nye tilværelsen var begynt, og hva hendte med drømmene? Ingenting. Og utenfor døren til de sørgende raser verden videre som alltid, som om ingenting har hendt. For ingenting har hendt, i verdens øyne. Men for de sørgende har alt hendt. Og for mennesket som sparte sine drømmer, er alt for sent. Å bry deg om dine kjære er for sent. Å ligge lenge inntil den du elsker, om du er så heldig å ha noen du elsker, eller enda heldigere, en som elsker deg tilbake, er for sent.

Å si til din kjære, la oss ha denne dagen sammen, la oss ha en god dag sammen, for sent. Å stryke et annet kinn, å føre en lang samtale, å kjenne en annen kropp mot din, rusle en tur i skogen, sitte på en benk i parken og prate eller tenke, stå ute på et jorde og se fugletrekkene om høsten, en fotballkamp, se en god film, lese en god bok, gå gatelangs en sommerkveld sammen med gode venner, glem det, alt er for sent. En dag er alt for sent. En dag snart er alt for sent. I alle fall på vår vakre og blodige klode. Resten beror kanskje på hva du tror.

En kamerat av meg her i Hviterussland er femti år eldre enn meg. Han var soldat i Den røde armé under annen verdenskrig, og var med i krigens blodige dager på å jage tyskerne hjem fra øst. Han snakker gjerne om gamle dager, og jeg lytter oppmerksomt. Det gjør inntrykk å høre et menneske som har opplevd dette fortelle selv, han gir fakta jeg kjenner fra historiebøker et ansikt. Men sterkest er når han nevner navn på soldater han kjempet sammen med, ukjente mennesker som med ett blir levende, selv om de falt i kampen mot det tyske krigsmaskineriet en mannsalder tilbake. Jeg hører om tyskernes nedslakting i Hviterussland, hvordan de også brente ned over fem hundre hviterussiske landsbyer, sammen med deres innbyggere. Orden må det selvsagt være. Naboer, familiemedlemmer, kollegaer, mennesker vi gikk på skolen med, ikke minst gode venner, så mange av dem ble borte, sier kameraten min og vifter med hånden og forteller videre om slagene som ble utkjempet i dette området, bomber og granater og horder av soldater gikk løs på hverandre i gater og på jorder og selv langt inne i de store skogene.

Etter en stund sier han på gjensyn og fortsetter sin daglige spasertur, jeg følger ham med blikket der han går innover den solflekkede gangveien i parken. Av en eller annen finurlig grunn kjenner jeg på en tristhet. Jeg tenker på de andre gamle jeg kjenner, og føler samme tristhet. Det har alltid vært betryggende å vite at eldre og kloke mennesker finnes, ikke bare representerer de for meg en svunnen tid og en svunnen måte å leve på, men de har også levd lenge nok til å forstå litt mer av livets underfundige sammenhenger. Men denne tristheten kommer også av at gamle mennesker varer sjelden lenge, og det kjennes alltid forbundet med en hast, for de blir så lett borte, fra oss eller fra seg selv.

Mye av det de gamle her i Øst-Europa har levd og kjent på kroppen og sett med egne øyne, kan jeg bare finne spor og ruiner av. Det hender jeg bruker en del av sommeren på å kjøre omkring og se på ruiner av den verden som en gang var, og spesielt på ruiner av den jødiske verden som var tydelig til stede i Øst-Europa. I dag finnes den nesten bare i form av spor som bygninger, forfalne og overgrodde gravsteder i en skogslund, eller på noen steder som ennå har strukturen etter en jødisk shtetl – landsby – i behold. Jeg oppsøker steder hvor jeg kan være alene og føle historien enda nærmere enn for eksempel i de kjente leirene. Der klarte jeg ikke å komme nær nok smerten, tross bildene, filmene, bygningene, utstillingsmontasjene. Det blir for stort til at jeg kan fatte det, for omfattende til at jeg alene kan forstå det. En enorm smerte blir først menneskelig når den deles opp slik at et enkeltmenneske kan forstå den. Når jeg drar omkring på egen hånd og finner gamle, forfalne og bortglemte gravsteder fra landsbyer som også ble utryddet etter tysk grundighet, er smerten intens. Alle tiårene som er mellom meg og det punktet i historien, er visket bort. Enkelte steder står disse gravlundene slik de ble forlatt, bare naturen har gjort sitt, som å omkranse gravstedet med store løvtrær og markblomster mellom steinene, om det er vår eller sommer.

Og på et sted like ved den polsk-hviterussiske grensen, ved en enkel grav med et navn på et menneske som mistet livet sitt fordi noen hadde bestemt at det mennesket ikke var verdifullt nok til å leve, og derfor skutt ned i landsbyen hvor det alltid hadde bodd, kjente jeg historiens smerte ikke bry seg om avstand verken i tid eller rom. Graven var fra begynnelsen av førtitallet og lå på en liten gravlund øverst på et grønt høydedrag, omkranset av gamle løvtrær. Derfra kunne jeg se ned på landsbyen med de små husene hvor mennesket kanskje hadde bodd, hvor det hadde tenkt og ledd og grått og følt og drømt, før det avgjørende skuddet falt. Det slo meg at også her hvilte et menneske som også hadde strebet etter å virkeliggjøre seg selv, og det slo meg at alt som lever, besitter en fantastisk kraft til å virkeliggjøre seg selv. Hestehovene som formelig presser seg opp gjennom asfalten om våren, barnet som bruker all sin kraft på å lære seg å gå, den syke som kjemper seg tilbake, mennesket som hviler her, lærte seg å gå, lærte seg å vokse opp, skille mellom hva som var rett og galt, godt og vondt. Men ettersom mennesket besitter evner til å utføre gode handlinger, kan det også utføre vonde. Som å hindre et annet menneske i å få lov å være på jorden den tiden det var ment å være her. Slukke ut dets lys. Mellom prestekragene og andre markblomster skimtet jeg noen bokstaver, jeg bøyde meg ned og dro vekstene til side. Som en liten påminnelse til dem som skulle komme til graven en gang i fremtiden, uvitende om den bortfarne, sto det meislet: Jeg var også et menneske.

FOTO JULIJA TSIMAFEJEVA

Forfatter og redaktør for tidsskriftet Prajdzisvet. Hun bor i Minsk og fotograferer jevnlig sine hviterussiske omgivelser. Bildene på de to foregående oppslagene er tatt av Julija.

- Da jeg rusler tilbake til Leningaten, er den plagede tiggeren fra Bergen i tankene mine igjen. Dette alltidvandrende mennesket, en evig flakkende og hjemløs sjel – tiggere lever på tvers av byer og land, på tvers av vår tid. Uansett hvor vi er, uansett hvor ulike landene er, så er tiggerne mer eller mindre de samme. Igjen og igjen i tankene spilles scenen der tiggeren haster av gårde i sin skitne frakk og slitte støvler, etter å ha skreket ut sitt mantra til en broket forsamling, at også han var et menneske. Og jeg ser ham tydelig for meg, hastende bortover gaten, alene, nok en plaget sjel jaget på flukt. Som en slags Franz av Assisi, som beveger seg fritt gjennom tid og rom. Jeg grubler på hvorfor tiggeren sa akkurat dette: jeg var også et menneske. Akkurat som jeg leste på gravsteinen noen somrer tilbake. Mennesket som ble skutt og fikk de samme ordene reist over seg. Ikke glem at her hviler et menneske, ikke glem at jeg var en av dere, ikke glem at også jeg hadde min tid på jorden. Det samme antar jeg tiggeren mente i sin hastige flukt bort fra menneskene utenfor dagligvarebutikken; han hadde vært en av oss, han hadde også kommet her for å prøve å bygge opp noe han kunne kalle et liv, men hadde mislykkes, og så seg nå som en skikkelse som en gang var det samme som oss.

Og hva med oss andre? Vi lot ham gå. Flere virket riktignok hensatt til en stillhet av det underlige utsagnet, i form av et urbrøl, det var verken rasende eller truende, bare sårt. Men vi lot ham gå, heller ikke her var jeg et unntak. Og var det ikke for synet av de lykkelige menneskene i parken som gav meg et øyeblikk av innsikt, hadde tiggeren for lengst vært glemt. Og slik er det.Vi våkner iblant og rekker ut en hånd, men hvorfor sovner vi så altfor fort igjen? Er vi blitt for mette og dermed for trette til å være til stede i knapt noe annet enn det som kretser rundt oss selv? Eller bærer vi så mye dødt i våre hender at det ikke lenger finnes plass til en liten levende hånd som trenger følge? Er vi så inntrykkstappet og livstappet at så snart hverdagen er i gang igjen, inntar vi på ny den slumrende holdningen til omverdenen og lar mennesker iblant herse fritt med andre mennesker, bare fordi de er litt annerledes, fordi de mener noe annet, fordi de ikke er akkurat som oss? Er vi her på oljeberget virkelig et rettskaffent eksempel på hvordan mennesker burde være?

Uansett lar vi herserne altfor ofte drive på, selvsagt så lenge deres urett ikke angår oss selv.Vi sier oss kanskje til og med enige, så lenge vi sitter trygge og mette i vår egen sofa og bensinprisen ikke blir altfor høy.Tenker vi iblant over hvordan det må være å bli hundset, bare fordi man på en eller annen måte er litt annerledes? Litt annerledes enn vi mener man bør være? Det er så altfor lett å rakke ned på andre mennesker, ikke minst når våre meninger bare er noen raske tastetrykk unna og selvsagt anonyme, og vår egen sofa er varm og trygg. Eller angrepene er pakket inn i populistiske politiske vridde vendinger som har til hensikt å splitte mennesker, mennesker som egentlig kan nærme seg hverandre i fremtiden som kommer, i stedet for å skille dem. Men lave bensinpriser og bompengefrie veier skal man selvsagt ikke forakte.

- Blir de hviterussiske forsommerdagene for varme, drar min kone og jeg ut av byen til en datsja, et lite sommerhus med en liten hage. Det vesle huset ligger ikke langt unna elven, og vi rusler ned til de varme sandbankene, kler av oss under lindetreet, kaster oss ut i det lunkne vannet. Jeg svømmer et stykke oppover elven, snur meg og flyter på rygg, driver sakte mens jeg kikker opp på himmelen. En mild vind blåser i poppeltrærne langs elvebredden, og ingenting annet enn suset i trekronene og klukkingen fra elvevannet høres. Jeg kan drive lenge slik som dette og kjenne på ingenting annet enn at jeg er et menneske som fremdeles lever, akkurat på denne varme dagen i 2012.

Og jeg kan undre meg over alle menneskene som har levd før meg. Hvor mange gikk ikke til en elv eller et vann i skogen og kjølte seg ned en varm sommerdag? Og kanskje tenkte de den samme enkle tanken, at akkurat denne tiden jeg finnes i nå, er den rette. At her jeg er, skal jeg alltid være, og slik det nå er, skal det alltid være. De ble også født av et menneske som kom her i forveien, de vokste opp og gjorde seg tanker om seg selv og andre, om tiden de er eller var her i, med sine drømmer og følelser, ønsker og håp, gleder og sorger, redsel og trygghet, seire og nederlag. De har alle vært mennesker. Det er sommer, og det skal alltid være sommer, jeg lever og jeg skal alltid leve. Det må være menneskelig å tenke slik. Min hviterussiske sommer er enkle gleder. Det er å drive på elver, lese bøker i parken, kjøpe fersk frukt og grønnsaker på markedet, det er å skrive. Det er å dra ut av byen og rusle i en skyggefull løvskog, eller om kvelden å spasere i den lange og rette Sovjetgaten sammen med min kone, helt til Leninstatuen og tilbake, og se gaten fylles opp av mange andre når det kvelder og varmen slipper taket. Mennesker som rusler hånd i hånd, som er her akkurat nå.

Stjernene popper frem på himmelen, og langsomt stiger månen. Den blinker lett i sølv på elvevannet, og da vi går fra elven og tilbake mot sommerhuset, følger stjernene etter oss, hoppende fra trekrone til trekrone høyt oppe. Gresshoppene synger i busker og kratt, og inne i skogen klukker en nattsanger. Luften er sval og vi setter oss i den gamle og knirkete hammocken, disser sakte frem og tilbake mens stjernehimmelen over oss er som i alle tider. Dette er Europa, tenker jeg, dette er Hviterussland, dette er min tid. Jeg skulle ønske at jeg kunne fryse akkurat dette øyeblikket, for akkurat nå trenger ikke min verden bestå av mer enn dette. Akkurat nå trenger ikke tiden haste av sted, akkurat nå trenger jeg ikke å bli eldre, akkurat nå kan alt bare være som det er. Jeg skal prøve å fange flere øyeblikk i livsdagene som kommer. Jeg skal prøve oftere å bare være til stede i dem og i ingenting annet, jeg skal ta enda bedre vare på dagene som kommer. For en ting er helt sikkert for oss som fremdeles er mennesker: Livet består av mange dager, og en av dem blir din.

-

Denne teksten ble opprinnelig fremført som radiokåseri (NRK, Sommer i P2) 17. juni 2012. I 2014 døde Jan Roar Leikvoll.