Historiene vi forteller hverandre – fra Amalie Skram via Marie Calloway og Stormy Daniels til Haddy N’Jie

­

Debatten

rundt #metoo har vært utmattende. Etter snart et år med historier om seksuell trakassering og overgrep, er vi kvitt en god porsjon Hollywood, en håndfull politikere og diverse mer eller mindre ønskede ledere i et utall bedrifter og organisasjoner. Vi har fått en ny forståelse for omfanget av et enormt samfunnsproblem, og vi har skjønt en del om hvordan vi ikke bør oppføre oss framover. Men hva har vi ellers lært?

Et kjapt søk på Amazon gir i hvert fall et svar på hva noen mener vi skal lære. Her finner vi allerede en drøss bøker om #metoo, de fleste med et klart selvhjelpspreg: A Practical Guide to Navigating Today’s Cultural Workplace Revolution, You are not Alone. Break the Silence og ikke minst: Love Yourself and Take Back Your Life.

Her får jeg problemer. For selv om mange åpenbart har behov for støtte, lurer det også en forestilling i bakgrunnen av kampanjen om at kvinner er ofre for en slags truende seksualitet som de må få hjelp til å komme seg unna. Hverdagsfeminismens evige utfordring er at den gjennom å påpeke maktstrukturer, gjerne bidrar til å forsterke disse strukturene i samme slengen, bare ved å sette ord på dem. I alle #metoo-situasjonene som dukker opp, har vi vært så opptatt av å fortelle menn hvordan de ikke bør være, at vi overser at vi samtidig forteller hverandre litt for mye om hvordan kvinner er. Vi skal slutte å være stille – som om vi noen gang har vært det. Og vi skal ta tilbake livet vårt – som om vi noen gang ga det ifra oss.

Når #metoo har vokst til å bli det siste årets største narrativ, har også faren økt for at historiene blir tvangstrøyer heller enn reelle muligheter til å fortelle om opplevelser akkurat slik de var: Man skal passe inn i en stereotypi man kanskje ikke kjenner seg igjen i, fordi samfunnet forventer at det er slik – og det er gjennom å møte disse forventningene at man får sympati. Hvor blir det da av kvinners mulighet til å være aktive subjekter med egen definisjonsmakt?

KUPPET AV MELODRAMA? MAKT OG POSISJON I AKADEMIA OG KULTURLIV

Kvinner som forteller følelsesladde historier, beskyldes ofte for å være melodramatiske. At de konstruerer en historie hvor de selv og andre plasseres i forhåndsdefinerte, gjerne karikerte roller som «skurk», «offer» og «helt», og legger mer vekt på å få emosjonell sympati eller til og med skape sensasjon enn på objektive framstillinger.

«If the prevailing story is that sex is dangerous, sex is going to feel threatening more of the time. And anything associated with sex, no matter how innocuous (a risqué remark, a dumb joke) will feel threatening», skriver den amerikanske kulturkritikeren Laura Kipnis^{Kipnis, 2017a. Se også Kipnis, 2015.}. Hun mener at når det gjelder seksuell trakassering, er feminismen «kuppet av melodrama», og at de ulike partene spiller karakterer i en gitt historie ut fra en forestilling om at noen er ofre og noen er overgripere. Det er denne forestillingen som skaper sårbarhet hos kvinner, og som reproduserer makt i stedet for å omdefinere den^{Kipnis, 2017b.}: Man fokuserer på hvor skummelt det er å være kvinne, hvor utsatt og sårbar man er, hvor mange skumle situasjoner man kan komme borti og hvor mye beskyttelse man trenger, ikke på kvinnelig autoritet og styrke, som feminismen vanligvis beskjeftiger seg mer med.

Kipnis har særlig vært opptatt av makt og posisjon i sin diskusjon av opprørene på amerikanske colleger de siste årene.Kipnis, 2015 og Kipnis, 2017a. Studenter og professorer har alltid hatt sosiale og seksuelle relasjoner, påpeker hun. Forskjellen er bare at tidligere var ikke disse så annerledes enn andre relasjoner. Det er fordi vi har begynt å ta makt for seriøst at slike forhold har blitt problematiske. Det har skjedd et skifte i oppfatningen vår av hvor mye makt som følger med en posisjon, og med det kommer en delvis konstruert sårbarhet hos studentene, hvor en dårlig vits til slutt kan skape dype traumer. Slik gjør man studentene en bjørnetjeneste: I stedet for å gi dem kunnskap og erfaring med å håndtere disse relasjonene, blir de utstyrt med detaljerte retningslinjer.

Makt er ikke en konstant størrelse, men et resultat av en forhandling som begge parter må være med på, fortsetter Laura Kipnis når hun diskuterer det som startet #metoo, nemlig beskyldningene mot Harvey Weinstein. Én etter én har skuespillere stått fram og fortalt om hvordan Weinstein kunne trakassere dem fordi han hadde innflytelse over karrieren deres. Men skuepilleren Lupita

Nyong’o anerkjente at det var en forskjell på den makten Weinstein hadde over hennes karriere, og den han hadde over hennes øvrige liv, og nektet å spille den svake rollen som var nødvendig for at han skulle kunne trakassere henne. Dette gjorde makten hans, og dermed sårbarheten hennes, mindre, mener Kipnis.^{Kipnis, Kick Against the Pricks, 2017b.} Det kan altså virke som om det har blitt for lett å ty til stereotypiene på bekostning av kvinners individuelle historier. Men er det mulig å fortelle historier om kvinnelig seksualitet uten å la menn sette premissene, uten at menn er den eneste aktive parten? En gjenlesning av Amalie Skram og en nyere lesning av den unge, amerikanske forfatteren Marie Calloway nå etter #metoo kan kanskje gi noen svar.

MAKTEN OVER FØLELSENE HOS AMALIE SKRAM

Fru Inés fra 1891 er en av Amalie Skrams såkalte ekteskapsromaner. Den har tittel etter hovedpersonen – en ung, spansk kvinne som lever i et ulykkelig ekteskap med en eldre, brutal svenske i Konstantinopel. Romanen drives framover av Fru Inés’ søken etter seksuell tilfredsstillelse, ikke minst gjennom hennes utenomekteskapelige forhold til den yngre mannen Arthur Flemming. Det går som det må gå, og verken Inés eller Flemming overlever erotikkens utfordringer.

Det kanskje mest interessante ved den kvinnelige hovedpersonen er hennes evige koketteri overfor menn. Gjennom hele romanen opptrer hun på en måte som hun vet virker tiltrekkende på mennene rundt henne, det vil si alle utenom ektemannen, og hun kontrollerer hele tiden hvor mye (eller kanskje heller hvor lite) hun gir dem og når. Dette styrker selvfølelsen hennes og fungerer som en slags overlevelsesstrategi i en vanskelig livssituasjon. Selv om ektemannen spøker i bakgrunnen som den som setter premissene for livet hennes, er hun kvinne over egen seksualdrift helt inn i døden, og det er ingenting han kan gjøre med det. Han har kanskje makt over hennes ytre betingelser, men hun tiltrekker seg de andre mennene rundt seg, det er en trussel for ham, og han reagerer med å være svært sjalu – uten at det gjør saken bedre.

Noe av det samme er tilfelle i romanen Lucie fra 1888. Den tidligere tivolipiken Lucie gifter seg med en enkemann, advokat Gerner. Hennes seksuelle erfaringer blir et vedvarende problem, og Lucie jobber forgjeves med å oppnå Gerners gunst. Som fru Inés søker derfor også Lucie bekreftelse utenfor ekteskapet. Mens Gerner forsøker å oppdra eller omvende henne uten å lykkes, vender hun seg i stedet mot løytnant Reinertson. Også det blir en ulykkelig forelskelse, men den minner Lucie om at hun i det minste styrer sitt eget begjær. Det gjør ikke mannen hennes.

Det er lite som minner om lykkelige skjebner eller avslutninger i Skrams naturalistiske romaner, og protagonistenes handlinger er ofte styrt av samfunnets forventninger til dem. Men når det gjelder seksualitet isolert, er karakterene handlende subjekter, ikke ofre. De vet hva de vil ha og drømmer seg heller inn i romantiske forestillinger om andre enn å gi etter for ektemennenes begjær. Kanskje får de ikke det de vil ha til slutt, men det hindrer dem ikke i å prøve, og det er i disse forsøkene de har mest kontroll.

Amalie Skram kan vanskelig beskyldes for å skrive sterotype eller melodramatiske romaner, men de romantiske dagdrømmene, fantasiene og forestillingene til Fru Inés og Lucie er det. Og de er der som en trussel for mennene rundt dem. Nettopp fordi disse fantasiene er karikerte og følelsesstyrte, er det vanskelig for mennene å kontrollere dem. De innebærer også brudd med sosiale normer i kraft av å være utenomekteskapelige drømmer som kvinnene ikke skammer seg over, og har derfor et skandalepotensial som er en trussel mot de samme mennene som har makt på andre områder.

I likhet med Laura Kipnis viser Amalie Skram at makten menn har over kvinner, ikke er altomfattende. I universet hennes har menn et klart økonomisk overtak, men kvinnen styrer sitt eget følelsesliv. De har noe som menn trakter etter – de er kilder til begjær. Kanskje er det ikke nok til å finne kjærligheten, men det er nok til å opprettholde en viss grad av selvrespekt. Og det er den selvrespekten som utfordres om kvinner reduseres til ofre for en «truende» maskulin seksualitet.

LYKKELIG MED BLÅMERKE PÅ PUPPEN? OFRENE SOM NEKTER Å VÆRE OFRE

I dagens samfunn med Christian Grey, hevnporno og penisbilder på telefonen er promiskuitet knapt sjokkerende. Men behovet for oppmerksomhet, gjerne i form av skandale, er ikke blitt mindre av den grunn. Den amerikanske forfatteren som skriver og opptrer under pseudonymet Marie Calloway, er et eksempel på det. I boka what purpose did i serve in your life(2013) forteller hun i detalj om ulike personlige, seksuelle opplevelser som ofte oppleves krenkende eller som rene overgrep, inkludert flere episoder der hun selger sex og/eller domineres seksuelt. Den angivelig selvbiografiske romanen fikk mye oppmerksomhet, men blandede anmeldelser da den kom ut i 2013, og særlig kvinnelige kritikere avskrev verdien av den. Blant annet uttalte forfatteren Chris Kraus at hun håpet Calloway fant noe annet å holde på med.^{Gjengitt i Carver, 2013.} Det bekrefter kanskje nettopp hvor provoserende Calloway er.

what purpose did i serve in your life er illustrert med fotografier, for eksempel av et par pupper fulle av blåmerker og av Marie med sæd på haka, kombinert med voldelige beskrivelser. Flere av historiene er tidligere fortalt på internett, og man kan identifisere kulturpersonligheter som forfatteren Tao Lin og redaktøren i The New Enquiry, Rob Horning, i til dels pinlige situasjoner. Det gjør boka ekstra ubehagelig å lese, og assosiasjonene til utleverende ungdom i sosiale medier er mange.

For meg er ikke det mest interessante hvilke detaljer som faktisk stemmer med virkeligheten eller ikke; det framstår ikke som bokas poeng all den tid den er en roman skrevet under pseudonym. Det interessante er hva slags overordnet historie Calloway ønsker å fortelle om seg selv i relasjon til mennene hun møter.Tidlig i boka gjør hun det klart at hun liker å selge sex:

«To be dominated and degraded was what I wanted. Sex is just a way to get those things. I felt valued, even though I actually wasn’t. It didn’t matter. Someone really wanted me and I didn’t have to worry about anything besides making him feel good through a blowjob or whatever it was he wanted.»^{Calloway, 2013 s. 45.} Det som betyr noe for Marie, er ikke følelsene eller behovene til mennene hun ligger med, men hennes egne: Det er hun som ønsker det hun gjør, ingen andre. Det forsterkes av at mennene som beskrives, er ganske keitete, mister ereksjonen, ikke vet hvordan de skal oppføre seg eller framstår som lite attraktive; altså som atypiske maktinnehavere eller overgripere – mens hun er en erotisk femme fatale som likevel har mange utfordringer. I motsetning til i 50 Shades of Grey og andre erotiske romaner, eller for den saks skyld ren porno, er det ingenting glamorøst eller forførende ved scenene. De låses ikke i en stereotypi om den lykkelige hora og argumenterer ikke for å selge sex eller å la en mann dælje løs på deg med en ridepisk. Men de argumenterer for at unge mennesker har mer kontroll når de for eksempel står der og viser fram nyinnkjøpt silikon i bikini på bloggen sin, at de er klar over sin egen sårbarhet og tilværelsens uutholdelige ufullkommenhet, og derfor lever de med den. Kanskje er det også det som provoserer feminister som Chris Kraus.

Unge kvinner har funnet en ny måte å ta makt på, og den handler ikke om hvem de har sex med og hvordan, men om hvordan de forteller om det etterpå – når historiene deles av dem selv på internett, slik at de selv setter premissene for hvordan de skal leses.

MAKTEN I EGNE HISTORIER

I romanen til Marie Calloway illustreres dette kanskje best av historien om «Adrien Brody», som egentlig handler om redaktøren Rob Horning. På et tidspunkt tar Marie et bilde av ham med mobilen, og han spør om hun har tenkt å bruke det til noe. Nei, sier hun.^{Calloway, 2013, s. 87–139.} Men bildet havner selvfølgelig på nettet. I tillegg til resten av historien i fullt identifiserbar form. Det er lite han kan gjøre med det uten å gjøre ting verre, og Horning har også, så langt jeg kan se, valgt å holde kjeft.

Dette gir noen assosiasjoner til #metookampanjens historiefortellinger. Kvinner har tatt tilbake makten gjennom å fortelle, på sine premisser, uten samtykke fra den de forteller om. Ingen kan lenger være trygge på at den de trakasserer, holder kjeft, og varsling har blitt et effektivt maktmiddel, både i kulturliv og i politikken. Samtidig har vekten på den subjektive framstillingen og sympatien denne vekker, gjort det vanskelig å svare: Man må ha en like god historie å komme med om man skal få støtte, og det er ikke like lett når man ikke er i offerrollen.

Mens Skrams hovedkarakterer først og fremst drømmer fram historier for seg selv for å beholde en viss grad av makt over eget følelsesliv, tar Calloway aktivt grep om historien hun forteller andre. Hun går inn i forhåndsdefinerte posisjoner som er egnet til å skape sympati for «offeret», men avviser samtidig offerrollen gjennom å framstå som seksuelt submissiv og nettopp begjære den. Det gjør det igjen mer utfordrende for leserne å ta stilling. Calloway tar ikke makt like alvorlig som Laura Kipnis anklager feminismen for å gjøre i forbindelse med college-opprørene og #metoo-kampanjen, men stiller noen åpne spørsmål som det ikke er så lett å svare på: Hvem er egentlig den dominerende parten? Hvem definerer hva som er innafor og ikke? Hva er det egentlig som gir menn makt – penger, at de er attraktive eller deres eget selvbilde?

Både hos Skram og Calloway har de mannlige karakterene stereotype forventninger til hva de kvinnelige hovedkarakterene skal føle: Skrams heltinner har ektemenn som ønsker at de skal være hjemme og vente på dem, og ha følelser kun knyttet til dem. Calloways horekunder og seksualpartnere ønsker at hun skal være miserabel fordi de utnytter henne. For å innfri disse forventningene, måtte kvinnene ha inntatt en offerposisjon, men den avviser de. Er det også mulig å fortelle ekte historier under emneknaggen #metoo uten å la det definere ens person? Kanskje kan noen sladrehistorier i politikken vise hvordan det er mulig utenfor fiksjonens verden.

NÅR MANNEN MÅ SKAMME SEG

Den amerikanske pornoskuespilleren Stormy Daniels (egentlig Stephanie Clifford) har nok følt mye på fortellingens makt. Etter at hun angivelig skal ha blitt betalt for å holde kjeft i flere år, kunne skuespilleren i mars fortelle svært åpent om en påstått affære med USAs president Donald Trump. Det var det populære nyhetsprogrammet 60 minutes som fikk Daniels i tale. Hele intervjuet er en oppvisning i fortellerkunst, og det mangler ikke på melodrama. Daniels røper flere pikante og eksplisitt seksuelle detaljer, blant annet skal hun ha dasket den nåværende presidentens nakne stump med et magasin med bilde av ham selv på coveret. I tillegg forteller hun om trusler mot datteren og skaper flere følelsesladde øyeblikk. Daniels beretter helt uten skam, og angrep i sosiale medier virker å prelle fullstendig av på henne. Hun sier seg til og med enig med pornokollega Jenna Jameson i at «dette er en historie hun ikke kan vinne». Men det er selvfølgelig nettopp det hun gjør: Hun vinner offentligheten ved å fortelle sin egen historie, en historie hun står inne for.

På samme måte som at Skram ikke lar Lucies tidligere seksuelle erfaringer være et problem for henne, men for mannen, er heller ikke denne historien et problem for Daniels. Den er et problem for president Trump. Hvis noen skal skamme seg, er det han, og han har også vært forsiktig med å kommentere så langt. Kanskje har noen funnet det svake punktet til en hittil usårlig president, og det hadde jo vært tidstypisk om det var en pornoskuespiller, ikke FBI, som felte ham, slik Monica Lewinsky en gang nesten felte Bill Clinton.

«This is not a #metoo», sier Stormy Daniels under intervjuet. Samtidig minner historien hennes om mange av trakasseringshistoriene som fortelles under #metoo: Hun hadde ikke lyst til å ha sex med Donald Trump, men hun sa ikke nei. Forskjellen ligger i hvordan hun forteller om det. Selv om hun nok ikke var fornøyd med hendelsen, viser hun hvordan man kan fortelle sin historie uten å bli den svake parten. Det er ikke til å komme fra at blonde kvinner med store pupper som blir kjent for å ha seksuelle relasjoner til mektige menn, ofte havner i stereotype kategorier som «billige», «lettkjøpte», «lettlurte» og kanskje til og med «dumme». Daniels er ingen av delene. Hun ser rett i kamera og utfordrer en av verdens mektigste menn, selv om han har betalt henne for å la være. Hun tilhører en bransje som lever av å gjøre kvinner til objekter, men verken Trumps presserådgivere eller onde tunger i sosiale medier kan ta fra henne troverdigheten: Hun kommer presidenten i forkjøpet og tar selv regi ved å avvise de fleste forestillinger folk måtte ha om henne. Og på toppen av det hele rammer hun en president mange drømmer om å ta uten å klare det. Få kan vel kalle det svakt.

Her hjemme er det vanskelig å snakke om politikk og #metoo uten å nevne stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet,Trond Giske. Sjelden har det vært sladret mer om en politiker både offentlig og på fest enn nettopp Giske. Mye kan sies om det, men i denne sammenhengen er det interessant å se nærmere på den offentlige historien om Giskes samboer, Haddy N’Jie. I en tradisjonell historiefortelling ville man kanskje sett for seg at N’Jie hadde holdt seg unna offentligheten en stund, for så å komme tilbake som singel og såret og fortalt hvor vanskelig dette har vært for henne. Det har ikke skjedd. N’Jie forholdt seg riktignok taus til å begynne med, men det tok ikke lang tid før hun glitret nyforelsket på forsiden av ukebladet Se og Hør sammen med mannen sin og uttalte at kjærligheten er «sterkere enn noen gang».^{Thingstad & Espeli, 2018.} Det kan minne om tidligere historier, både reelle, som Hillary Clintons og Lewinskys, og tv-serier som The Good Wife^{King & King, 2009–2016.}, der hovedpersonen Alicia utad står ved sin utro politikermanns side, mot visse gjenytelser som gjør det mulig for henne å gjenoppta sin karriere som advokat.

I historien om Trond Giske synes det å være flere ofre, men Haddy N’Jie nekter å være blant dem, i hvert fall offentlig. Det er nesten provoserende, men gir henne også styrke og kanskje respekt: Hun slår tilbake mot sladderpressen, spekulasjoner og stereotype forventninger ved å innta rollen som støttende politikerfrue og fortelle sin egen historie. En historie fri for skam og ansvar. Uten at vi vet hva som skjer på kammerset, gir det også utad både Giske og offentligheten mindre makt over N’Jie sin historie: Hun sier kanskje at hun støtter ham, men hun kommenterer ikke handlingene, den jobben må han gjøre selv. Det beste hele Norges Haddy N’Jie kan gjøre offentlig i mellomtiden,

er å fortsette å stråle som ei sol. Eller som Alicia sier til mannen sin i The Good Wife: «You think you can play the emotional card with me?You think I’m going to break down and cry? Look at me. Do I look like I’m breaking down?».^{King & King, 2009–2016, sesong 7, episode 22.} Heller ikke Haddy N’Jie er noe #metoooffer, men hun viser en måte å takle offentligheten på som minner om Stormy Daniels. Hun lar ingen andre definere hvordan hun har det eller hvordan hun skal oppføre seg. I det som må være en ydmykende situasjon for henne på et eller annet nivå, opptrer hun likevel som et handlende subjekt. Hun avviser skam og ulykke og tar egne valg. Slik blir ikke hennes historie et melodrama for offentligheten, men en beskrivelse av livet hennes.

ET SKAMLØST NARRATIV

I den store fortellingen om #metoo har kvinner stått fram med individuelle historier som hver for seg er viktige, og som hver for seg fortjener sympati og støtte i vissheten om at de ikke er alene. Men fordi kampanjen har blitt så stor, fordi så mange av historiene likner og for det meste fører anekdotiske bevis, risikerer man at emneknaggen blir en tvangstrøye med stereotype forventninger til hvordan kvinner skal oppleve trakassering og overgrep. Aksepterer man dette, aksepterer man også at menn har makt til å gjøre kvinner til ofre for sine handlinger. Aksepterer man det ikke, sliter menn som Donald Trump og Trond Giske med den emosjonelle makten.

Løsningen på #metoo kan ikke være å unngå seksuelle situasjoner. Jeg har forsøkt å vise noen eksempler på alternative fortellinger om kvinnelig seksualitet. Det er fortellinger som ikke avhenger av at kvinnen er i lykkelige og uproblematiske forhold til menn. Men det er fortellinger der kvinnen kontrollerer egne følelser, sitt eget begjær og, ikke minst, fortellingen om sine egne opplevelser.Verken i de mer eller mindre fiktive fortellingene til Amalie Skram og Marie Calloway eller i de virkelighetsbaserte fortellingene til Stormy Daniels og Haddy N’Jie er hovedpersonene redusert til kun å være hjelpeløse ofre for menns dårlige handlinger. Ei heller skammer de seg over egne opplevelser. De definerer sine egne behov og er handlende subjekter gjennom å føle selv, og bidrar med det til å gi nytt innhold til stereotype kategorier som «den lykkelige hora», «den promiskuøse pornoskuespilleren» eller «den lojale politikerfrua». Det samme kan vi si at Inés og Lucie gjør i Skrams romaner ved å utfordre tradisjonelle kvinneroller og opptre promiskuøst og ønske seg utenomekteskapelig kjærlighet.

Selv om #metoo åpenbart har ryddet opp der det helt klart trengtes storrengjøring, er jeg ikke sikker på at emneknaggen har bidratt til å forskyve så mye makt som enkelte synes å hevde. Før det skjer, må vi se fortsettelsen av #metoo. Vi vet hva utfordringene er, og vi har empatien til å møte dem. Nå trenger vi at kampanjen suppleres av nye narrativer med feminine fortegn. De må komme uavhengig av utfordringer som skam og skeiv maktbalanse og ta inn over seg at kvinner kan ha en like offensiv seksualitet som menn, og at kvinner ikke nødvendigvis defineres av hva seksualpartnerne deres ønsker seg.

Bare gjennom at kvinner tar eierskap over egen seksualitet og de offentlige fortellingene om denne, kan de bli godt nok rustet til å takle trakassering og overgrep i framtida. For det vil skje igjen, og vi kan ikke akseptere at menn setter premissene for hvordan vi reagerer.

KILDER Calloway, M. (2013). what purpose did I serve in your life. New York: Tyrant Books.

Carver, L. (2013). Marie Calloway on Her New Novel and Being Called “Jailbait”. Vice. Hentet fra www.vice.com/en_us/article/wdpw59/marie-calloway.

CBS (2018). Stormy Daniels describes her alleged affair with Donald Trump. 60 minutes. A. Cooper (programleder). Vist 28.03.2018.

King, M. og King, R. (reg.) (2009–2016). The Good Wife. CBS. Kipnis, L. (2015). Sexual Paranoia Strikes Academe. The Chronicle of Higher Education. Hentet fra https://www.

chronicle.com/article/Sexual-Paranoia-Strikes/190351. Kipnis, L. (2017a). Unwanted Advances: Sexual Paranoia Comes to Campus. New York: HarperCollins Publishers. Kipnis, L. (2017b). Kick Against the Pricks. The New York Review of Books. Hentet fra www.nybooks.com/articles/2017/12/21/kick-against-the-pricks. Skram, A. (1888). Lucie. Oslo: Den Norske Bokklubben. Skram, A. (1891). Fru Inés. Oslo: bokselskap.no. Thingstad, F. og Espeli, H.F. (2018). Kjærligheten vår har aldri vært sterkere. Se og Hør. 23.03.2018.