Fylkesreformen sett fra Finnmark

­

I tiden før 8. juni 2017, datoen for tvangsvedtaket om sammenslåingen av Finnmark og Troms i Stortinget, var det ikke så mange i Finnmark som hadde engasjert seg eller forstått hva den ville innebære. Jeg tror også mange så for seg at den ikke ville bli en realitet.

Jeg mener at høyresida underkommuniserte hva en sammenslåing ville bety. Det hele ble fremstilt som en mindre administrativ sammenslåing, og at dette handlet om desentralisering. Jeg trodde aldri på det.

Flertallet i fylkestinget i Finnmark har hele tiden ment at intensjonene i reformen er bra: nye oppgaver til fylkeskommunene og mer myndighet ut til fylkene. Regjeringen har satt ned et utvalg som skal se nærmere på hva de nye oppgavene konkret vil innebære. Dette er vi positive til. Det er sammenslåingen vi har vært imot.

Argumentene mot en sammenslåing med Troms handler om geografi og avstand, tap av makt og myndighet. Det nye storfylket blir enormt. Finnmark er størst arealmessig, og Troms er størst befolkningsmessig. Allerede fra starten i forhandlingene skapte det utfordringer. Er det riktig at Finnmark skal bestemme like mye som Troms med så få mennesker? Er det riktig at Finnmark nær sagt skal kapitulere når det gjelder alt som handler om innflytelse, fordi vi er færre folk?

To sentrale spørsmål, som langt på vei er hovedgrunnene til at forhandlingene står i stampe.

Staten har vært ullen på disse punktene. Den vil at fylkene skal bli enige. Noen signaler er likevel kommet. Et vedtak tar utgangspunkt i en kommuneproposisjon som blant annet sier at «departementet vil i denne sammenheng være særlig opptatt av de særskilte utfordringene knyttet til Finnmark og Vadsø». Men hva dette i realiteten betyr, er uvisst.

Vi var overrasket over at våre klare ønsker og vedtak i fylkestinget ble ignorert av regjeringen, og at de valgte å tvinge frem en storregion. At vi nå er havnet i en situasjon der vi forhandler under tvang og ikke blir enige, har vist at vår motstand var godt begrunnet. Det er synd at regjeringen ikke tok våre vedtak og advarsler alvorlig.

Små steder behøver ikke å være noen hindring for å løse store oppgaver.Vi rekrutterer høyt utdannede folk fra hele landet hit. Det er kanskje overraskende for noen, men i Vadsø helt nordøst i landet bor og jobber det 130 svært kompetente personer i Finnmark fylkeskommune. Her sitter den administrative ledelsen i Finnmark, og det har den gjort i over hundre år. Det fungerer.

Vi vil slett ikke skrote det vi har bygget opp over så lang tid.Vi vil tvert imot videreutvikle oss. Derfor er det så avgjørende for Finnmark å beholde ledelsen her. Også etter sammenslåingen. Finnmark og Troms må dele.

Finnmarkinger vi nok aldri slutte å kalle seg finnmarkinger, selv etter en sammenslåing med Troms. Men tap av selvråderett og styring kan medføre sorg og harme hos ellers sindige folk. Harmen over at dette skjer med tvang, er levende hos mange allerede. Hvordan det vil bli om Finnmark i praksis blir annektert av og ikke sammenslått med Troms, vet jeg ikke, men jeg frykter at årene fremover kan bli vanskelige.

I en meningsmåling foretatt av InFact uttrykker 67 prosent av befolkningen i Finnmark at de er imot sammenslåing med Troms.^{www.ifinnmark.no/finnmark/nyheter/vest-finnmark/ny-undersokelse-to-av-tre-finnmarkinger-vil-ikke-sla-seg-sammen-med-troms/s/5-81-623882} Like viktig er det at kun 24,8 prosent er for. 75 prosent er altså imot eller vet ikke. I lys av dette er tvangssammenslåingen hårreisende. Flere har tatt til orde for en folkeavstemning i Finnmark, men har blitt møtt med døve ører sentralt. Et flertall på stortinget med KrF i vippeposisjon hadde ingen ønsker om å reversere det nevnte stortingsvedtaket da Finnmarks nye stortingsrepresentanter fremmet et representantforslag om dette i oktober 2017.

VI VET HVOR VI BOR

Spør du en finnmarking utenfor de «store» byene som Alta og Hammerfest om hva de synes om at det er langt til nærmeste sykehus, er sjansen stor for at svaret er noe slikt som: «Vi vet hvor vi bor.»

Finnmarkingen er hardfør. Det er ikke bare et rykte. Det er en del av vår identitet. Før i tiden innebar det gjerne en slags servilitet. En slags oppgitthet over at man likevel ikke ble sett. Dette er i ferd med å endre seg etter tvangsekteskapet med Troms. Flere og flere finnmarkinger spør nå seg selv: Hvorfor tvinges vi til dette? Nye grupper og foreninger ser dagens lys.

Oftere og oftere når jeg støter på ordene «vi vet hvor vi bor», synes jeg det blir sagt uten oppgivelse og aksept i tonefallet, men mer innbitt og en smule forbannet. Kanskje også med en ironisk snert. Som i at det «ikke burde være sånn».

Tvangssammenslåingen fra sør har i hvert fall gitt meg en bedre forståelse av dette uttrykket. Det handler ikke om syting, men kald realisme. Det provoserer meg at vi har havnet i denne situasjonen. Men det finnes også håp.Vadsø er et lysende eksempel på at det går an både å rekruttere og videreutvikle i grisgrendte strøk. Det er færre om beinet her, og dermed er mulighetene flere og større. I Finnmark kan du få sjansen, men da må du gripe den. Sånn sett har fylket vært en slags «last frontier» i Norge.Vi har ikke bare urørt natur med rike fiskeog jaktmuligheter, men et større utviklingsrom for høyt utdannede mennesker enn mange andre steder i landet.

Selvsagt har Finnmark også sine naturlige utfordringer. Klimaet gjør sitt til at mange ikke kunne tenke seg å bo her. Det er vinter til april, og selv da kan den plutselig vende tilbake med full styrke. I tillegg er det dyrt å reise, ingen jernbane og langt uansett hvor du skal, utenom til butikken. Likevel: Folk trives her. Det er rolig, lite og ingen trafikk, utfordrende arbeidsoppgaver, folk har tillit til hverandre og tilgang til rike naturopplevelser hele året. Kanskje bortsett fra i mørketiden, når sola er helt borte og det aldri er ordentlig dagslys.

For det meste har folk i Finnmark et godt forhold til Tromsø som storbyen i NordNorge. For meg er Tromsø byen i mitt hjerte. Her har jeg tilbrakt store deler av min ungdomsog studietid. I senere år har jeg med stor glede lagt mine reiser om eller til denne byen for å nyte godt av et yrende kulturog uteliv. Jeg har alltid sett på Tromsø byen som en viktig kraft i Nord-Norge, men også tenkt at den aldri ville ha vært det uten et fruktbart og verdiskapende omland.

UVISS FREMTID

Da jeg formelt tok over som fylkesordfører etter stortingsvalget i 2017, var det med pågangsmot, entusiasme og håp om at vi skulle fortsette å ta vare på finnmarkskompetansen og utvikle fylket videre. I stedet har min tid så langt blitt bortimot totalt preget av forhandlinger med Troms om en sammenslåing vi begge er imot. En hovedutfordring nå er stor mistillit til hele prosessen fordi man er grunnleggende uenig i selve premissene for forhandlingene. Det igjen skaper en gjensidig mistillit som kan komme til å prege oss, Troms og Finnmark, når vi er nødt til å samarbeide i fremtiden.

Folk i Finnmark er vant til at beslutninger som har avgjørende betydning for oss, tas utenfor fylket. Frykten for at Tromsø skal bli et Mini-Oslo, er nok til stede. Blant annet derfor er det så viktig å få til en god avtale som overbeviser finnmarkingene om at de fremdeles har styring.

Vi har hatt et godt samarbeid med Troms på veldig mange områder og vil gjerne fortsette med det. Nå er det i stedet konflikter som preger naboskapet. Frustrasjonen over dette er nok like stor i Troms som i Finnmark. I skrivende stund er det brudd i forhandlingene.Vi har vært i møte med kommunalog moderniseringsminister Monica Mæland og er tilbudt mekling for å komme videre.

Det er rart å forhandle med partifeller fra Troms og oppdage at det er så vanskelig å bli enig. Fra min side opplever jeg at anerkjennelsen av at også Finnmark har en topplederkompetanse, utviklet og ivaretatt i over hundre år, knapt er til stede. Det er tungt å svelge.

Vi krever ikke alt. Vi krever deling av makt og innflytelse og respekt for det vi har bygget opp som eget fylke. Finnmark ønsker å bli sett på som en likeverdig partner i sammenslåingen. Det er egentlig ikke så mye mer vi forlanger. Men dette kravet er ufravikelig.

Troms på sin side krever all toppledelse, både politisk og administrativ, lagt til Tromsø. Det kan vi ikke akseptere. Ikke bare fra et rettferdighetsperspektiv, men fordi vi oppriktig mener at ledelse i begge fylkene er den rette og moderne måten å styre et storfylke på. Her savner jeg at Troms viser at de har tillit til og tro på Finnmark. Som likeverdige partnere har vi mange muligheter til å utvikle nordområdene. Men det målet kan ikke nås om all toppledelse flyttes ut av Finnmark.

Det har vært interessant å se det tverrpolitiske fellesskapet som har oppstått i denne prosessen, og som på mange måter viser at lokal tilhørighet trumfer partitilhørighet. I forhandlingene er det et tverrpolitisk utvalg som møter fra Finnmark. Både Høyre, SV og MDG er med sammen med Arbeiderpartiet. Vi samarbeider godt, og dette har ført oss nærmere hverandre. På mange måter kan man si at tvangssammenslåingen har styrket finnmarksidentiteten. Det er positivt, men jeg skulle så gjerne sett et annet bakteppe.

Jeg kan ikke og vil ikke være den fylkesordføreren som ga bort makten fra Finnmark og aksepterte at den ble flyttet til Troms. Jeg skjønner ikke at vi ikke kan få til en deling. Hittil har det dessverre vært umulig å få gehør for at også Finnmark skal ha en hånd på rattet etter sammenslåingen.Vi tilbys kun mellomlederstillinger. Det vil jeg ikke være med på. Ikke på min vakt.

Skal det bli slik, får ordren komme fra Oslo og regjeringen. Men en avtale som i praksis betyr at Finnmark ikke lenger er likeverdig i en sammenslåing med Troms, signeres ikke av fylkesordføreren i Finnmark.

Takk til Ketil Steigen for samarbeidet om denne teksten.

15. februar, etter at denne artikkelen var ferdigskrevet, møtte representantene for Finnmark og Troms hverandre til mekling på Gardermoen, ledet av Knut Storberget (påtroppende fylkesmann i Hedmark og Oppland). Partene ble enige om at det nye fylket skal hete Troms og Finnmark. Politisk og administrativ ledelse blir samlet i Tromsø, mens avdelingene for nysatsningene «internasjonal politikk», «nordområdepolitikk» og «klima og miljø» skal ligge i Finnmark.

Status quo idet dette nummeret av Samtiden går i trykken, er at fylkestinget i Finnmark
skal stemme over avtalen. Det er splid innad i Finnmark Ap om hvordan man skal forholde seg til en sammenslåing som er et resultat av en reform initiert av Solberg-regjeringen. Finnmark Sp ønsker ikke å godta sammenslåingen, og har fremmet forslag om lokal folkeavstemming. Red.