Framtiden er ikke bestemt
Da jeg tidligere i år kjøpte det tyske landslagets nydelige grønne borte-drakt for rundt tusen kroner, var det ikke bare fordi jeg ville støtte laget i årets fotball-VM. Det var også fordi jeg hadde en forestilling om framtiden, en forestilling basert på eksperters vurderinger, tallknuseres regnestykker og min egen fotballfaglige ekspertise. Jeg hadde vurdert gruppe for gruppe, hver åttendedelsfinale, hver kvartfinale, hver semifinale, og i finalen skulle Tyskland møte Brasil.
Der forventet jeg riktignok at Brasil skulle få hendene i den ikoniske pokalen. Likevel tilsa analysen at jeg ville kunne kle meg i drakten i forbindelse med mange nok kamper til at kostnaden var verdt det. Men det som skulle ha vært åtte kamper i den tyske landslagsdrakten, endte med tre – for både spillerne og meg.
Jeg var ikke alene om å ta grundig feil. I forkant av mesterskapet i Russland forsøkte alle seg med egne spådommer. Tippekonkurransene fortsatte før hver kamp. Bettingsidene ga deg mulighet til å kaste bort penger på meningsløse spørsmål som «Hvem får det første innkastet?». Gamblingen fortsatte også etter at kampene var godt i gang, og oddsen endret seg minutt for minutt.
Tipping har alltid vært en del av idretten. Når vi setter penger på en kamp, er utfallet ute av våre hender, og der ligger mye av underholdningsverdien.Vi må bare vente på svaret.
Forsøk på å tippe, spå, predikere eller forutse framtiden er ikke forbeholdt idretten. Investorer tror de vet hvor de skal plassere pengene for å maksimere profitt, og økonomer uttaler seg jevnlig i rosa aviser om renter og boligpriser. De beholder sin troverdighet selv om gevinsten blir lav eller estimatet feil.
Gambling er underholdning. Økonomiske prognoser er nyttige.
Noe annet er de evinnelige forsøkene på å spå i politikken. I beste fall ligger de et sted mellom underholdning og nytte. I verste fall er de farlige.
Når vi blir mer opptatt av å diskutere hva som kommer til å skje, og mindre opptatt av å diskutere hva vi ønsker skal skje, glemmer vi at vi selv har mulighet til å påvirke framtiden.
Denne teksten handler ikke om fotball. Den handler om en samfunnsdebatt som til tider fremstiller framtiden som forutbestemt og styrt av naturlover. I en utgave som har framtiden som tema, er det verdt å reflektere over hvordan vi snakker om den.
KOMMENTARIATET FRA SNÅSA
Noen år som kommentator, først i Bergens Tidende og nå i TV 2, har tidvis gjort meg frustrert over mitt eget yrke. Kommentatorgeskjeften har ulike funksjoner: Vi mener, vi forklarer, vi analyserer – og vi predikerer.
Det følger noen overambisiøse forventninger med den pretensiøse yrkestittelen. Spørsmålet som hele tiden har ergret meg mest, er: «Hva kommer til å skje?»
Som regel vil det ærlige svaret være at jeg ikke vet. Ingen av oss vet.
Likevel er spørsmålet veldig forståelig. «Hva kommer til å skje?» er noe alle mennesker spør om hele tiden. Det er en del av den menneskelige nysgjerrigheten. Det er slik folk snakker med hverandre i det daglige, enten det handler om et jobbintervju eller en konsert.
Framtiden er skummel. Siden vi aldri kan vite hva som skal skje, søker vi trygghet. Det var det som gjorde at jeg trodde på alle dem som mente at Tyskland kunne vinne VM, selv om faresignalene var mange i forkant. Det var frykten som gjorde at Hillary Clintons tilhengere stolte på eksperter og meningsmålinger, selv om tallene faktisk viste at det amerikanske valget ville bli veldig jevnt.
Selv når svarene er ubehagelige, er det behagelig å vite: Enten er vi på vei mot å løse klimaproblemene, og da kan vi slappe av, eller så er det for sent å snu trenden, og da trenger vi ikke å gjøre noe.
Derfor får jeg hele tiden dette spørsmålet om hva som kommer til å skje. Ønsket om prediksjoner kommer fra redaktører, lesere og hvem som helst.
Spådomsvirksomhet på hobbybasis er særlig utbredt i visse miljøer i hovedstaden. Oppsøk et vannhull i Oslo med politikere og pressefolk, og du vil raskt bli sliten av alle analysene folk lirer av seg. «Det er en interessant analyse du har, men jeg tror at KrF kommer til å velge borgerlig side fordi ...», «Ap kommer til å gå på en kjempesmell», «Venstre kommer aldri til å gå i regjering med Frp».
Det går sport i å ha de mest interessante analysene, de beste kildene og de mest treffsikre spådommene. Det er fascinerende å se folk som både har makt til å påvirke utfallet, og som har klare egeninteresser i ulike utfall, konsentrere seg om spekulasjonsvirksomhet.
MENINGSMÅLINGER
Bruken av meningsmålinger er det mest åpenbare eksempelet på pressens iver etter å dekke framtiden. Selv om budsjettene er trange og målingene er kostbare, tar mediene seg råd til å spørre et representativt utvalg om hva de vil stemme.
Meningsmålinger kan være god bruk av penger. Artiklene som følger av dem, er ikke alltid god bruk av spalteplass.
Året 2016 fremsto som et annus horribilis for meningsmålingsbransjen. I juni stemte britene for å forlate EU, selv om de fleste meningsmålingene tydet på et motsatt resultat. I november sørget amerikanske velgere for at Donald Trump ble valgt til president, i strid med hva tallknusere og politiske eksperter trodde.
Egentlig var mye av kritikken mot opinionsmålerne urimelig. I forkant av begge valgene viste undersøkelsene at det ville bli svært jevnt. For de fleste byråene falt resultatet innenfor feilmarginen. Men det er naturligvis ikke slik det ble oppfattet.
Mange medier har en lei tendens til å ignorere feilmarginene og rapportere små endringer som store.Ta brexit igjen: En måling som viser 52 prosent til «remain»-siden og 48 prosent til «leave», vil både fremstilles i media og oppfattes av velgerne som en klar ledelse, selv om tallene egentlig viser et tilnærmet dødt løp.
Hvis forrige måling viser 4,3 prosent til KrF og neste måling gir dem 3,9, er det egentlig ingen grunn til å lage store «KrF under sperregrensen»-overskrifter. Men små desimaler kan være forskjellen på krisestemning og ro i partiet, også uten grunn.
Året etter brexit og Trump var det stortingsvalg i Norge, og der traff de fleste målingene godt. Det største avviket fant vi hos VG, som brukte byrået InFact. Gjennom sommeren og frem til valgdagen var det mange som stusset over at VGs målinger ikke fanget opp Ap's fall. Da valgresultatet kom i september, ble det tydelig at InFact hadde bommet på metoden.VG kalte byrået inn på teppet og avsluttet samarbeidet.
Pressens oppgjør med meningsmålinger og prediksjoner etter brexit,Trump og stortingsvalget handlet altså mest om metode. Få stilte et annet spørsmål: Hva er formålet?
I en valgkamp har meningsmålinger flere funksjoner. For det første er de nyttig informasjon for velgerne. Før man går til stemmelokalet, bør man vite mest mulig. Ser man at det er tilnærmet garantert rødgrønt flertall, gir det mening å ta hensyn til det, og for eksempel stemme SV for å sørge for at en rødgrønn regjering får mest mulig SV-politikk, selv om førstevalget kanskje er et parti på borgerlig side. Ser man at KrF risikerer å falle under sperregrensen, kan det være en legitim grunn til å stemme KrF, selv om man normalt er Høyre-velger.
For det andre er meningsmålinger nyttige verktøy for journalister. Pressefolk som tilbringer mesteparten av valgkampen i en boble omgitt av politikere, spinndoktorer og andre journalister, trenger faktabasert kunnskap om velgerne. «Fem på gata» er ikke tilstrekkelig for å finne ut hvordan velgere tenker.
Det som derimot ikke trenger å være et journalistisk mål, er å rapportere valgresultatet før stemmene er avgitt og opptalt. Dessverre er det mange artikler i pressen som ikke ser ut til å ha andre formål enn å rapportere tall som om de var sportsresultater. De består gjerne bare av noen sitater fra politikere («Dette viser at vi må jobbe enda hardere for å få frem den gode politikken vår», sier representanten som går ned. «Dette viser at folket vil ha et skifte», sier representanten som går opp), og de mangler analyser som sier noe om hvorfor og hva tallene betyr.
Fordi Ap gikk på en smell mot slutten av sommeren, fikk meningsmålinger en særlig stor betydning i 2017-valgkampen. At landets største parti, partiet som var forventet å vinne valget, mistet mange velgere, var en viktig nyhet i seg selv. En kjent mediedynamikk slo inn. Kommentatorer konkurrerte i å forklare hvorfor dette skjedde, og elendighetsbeskrivelser florerte.
Ap's valgkamp og valgresultatet ble nærmest en «høna eller egget»-situasjon. Jo da, det startet med dårlige målinger, men hvor mye av partiets velgertap kan ikke forklares med at store deler av valgkampen handlet om Ap's predikerte valgnederlag? Dersom valgkampen ville blitt dekket uten bruk av meningsmålinger (som jeg ikke argumenterer for), ville kanskje Ap gjort det bedre, fordi velgerne ikke ville blitt påvirket til å se på partiet som valgets taperlag.
Slik blir meningsmålingene en forstyrrelse som tar oppmerksomhet bort fra det viktigste i valgkampen, nemlig partienes politikk og kandidatenes egnethet.
DATAJOURNALISTIKK
Så har du de mer avanserte tallknuserne. De som ikke bare baserer seg på meningsmålinger, men utformer modeller som skal predikere valgresultatet.
Mest kjent er den amerikanske statistikeren Nate Silver, som driver nettstedet FiveThirtyEight. Han fikk en umiddelbar legendestatus etter presidentvalget i 2008 da han klarte å predikere riktig resultat i 49 av 50 stater. Fire år senere traff han på alle.
Silvers modeller kombinerer meningsmålinger med ulike historiske data, som tidligere valgmålinger og hvordan økonomien normalt påvirker et valg. Det er mange erfaringer å ta med seg når man skal prøve å spå et valg. Noen er enkle, som at det historisk sett vil være vanskelig for et parti å vinne en tredje presidentperiode, og at det vil være vanskelig for presidentens parti å vinne dersom arbeidsledigheten er høy. Slike faktorer tar ikke en vanlig meningsmåling hensyn til.
I forkant av Trump/Clinton-valget var det en rekke andre som forsøkte seg på slike statistiske datamodeller for å spå valget. Det var en kamp mellom ekspertene for å treffe best mulig. Syretesten kom 8. november 2016.
New York Times’ modell ga Clinton 85 prosents vinnersjanse. Huffington Post oppga 98 prosent, de fleste andre aviser over 90 prosent. Bortsett fra Nate Silvers FiveThirtyEight, hvis modell sa at det «kun» var 71 prosent sannsynlighet for at Clinton skulle vinne.www.nytimes.com/interactive/2016/upshot/presidential-polls-forecast.html?_r=0#other-forecasts Denne bruken av sannsynlighetsberegning er enkel og vanskelig på samme tid. Reaksjonene etter valgresultatet tyder på at folk ikke skiller særlig mellom 71 og 98 prosent. Men forskjellen er betydelig. For å si det på en annen måte: I 29 av 100 tilfeller ville Trump vunnet valget, basert på prognosen til Silver.
Hvis du hadde tre glass øl foran deg og visste at ett av dem inneholdt gift, ville du sagt at det var ganske stor sjanse for at du kunne bli forgiftet. Derfor burde valgresultatet egentlig ikke være sjokkerende dersom man hørte på Nate Silver. De som trodde på Huffington Post, hadde derimot god grunn til å være overrasket. Selv om man burde det, tenke på de to tallene som ulike, er det vanskelig i praksis. Fordi det kun er to mulige utfall: Enten vinner Trump eller så vinner han ikke. Det er alt folk vil vite.
At det ble tatt som en selvfølge av de fleste at Clinton ville vinne, fikk følger. Som da daværende FBI-direktør James Comey kort tid før valget kunngjorde at han hadde gjenåpnet en etterforskning mot Clinton, noe som sannsynligvis ga Trump en del stemmer. Den vanlige praksisen til FBI er å ikke gjøre noe som kan påvirke utfallet av et valg. Comey har selv sagt at antakelsen om at Clinton ville vinne var en faktor i vurderingen om han skulle gjøre etterforskningen kjent eller ikke. Han trodde at Clinton ville vinne uansett, og derfor ville ikke hans kunngjøring påvirke valget. Han tok feil.
Det er farlig å anta noe om framtiden. Særlig når man er med på å påvirke den selv.
Også i Norge har flere forsøkt seg på mer avanserte modeller. Særlig forskningsinstituttet Norsk Regnesentral er glad i å forhåndskonkludere. Modellen deres under stortingsvalget i 2017 ga 17 prosents sjanse for borgerlig flertall, selv om snittet av målingene klart tydet på noe annet.www.dagbladet.no/kultur/det-enkle-er-ofte-det-beste-ogsa-nar-man-skal-spa-valgresultat/68692877 Dagen før valget er slike tall selvsagt helt meningsløse og har ingen annen funksjon enn å tippe resultatet av en fotballkamp. Men når det er lenge til valgdagen, har de større betydning. I august 2017 begynte Arbeiderpartiet å slite på meningsmålingene. Det endret hele dynamikken i valgkampen, men mens journalistene snudde seg rundt og Ap-rådgiverne stresset, holdt modellen til Norsk Regnesentral stand. Så sent som 27. august skrev Aftenposten at modellen ga ni prosents sjanse for borgerlig flertall.www.aftenposten.no/norge/politikk/i/g83MB/Ap-sliter-pa-meningsmalingene_-men-tallknuserne-gir-likevel-de-borgerlige-bare-9-prosent-sannsynlighet-for-flertall Hva slags nytte hadde egentlig den informasjonen? Hva skulle velgere, journalister eller politikere gjøre med Norsk Regnesentrals informasjon i august?
Meningsmålingene fortalte noe om her og nå. Modellen prøvde å fortelle noe om framtiden. Meningsmålingene fanget opp et ekte stemningsskifte blant folket. Modellen bommet.
BLIR HUN PARTILEDER?
Da jeg skrev bok om Frp-politiker Sylvi Listhaug, skrev jeg om fortiden, om et liv som strekker seg 40 år bakover i tid. Det jeg erfarte i etterkant, var at folk var mindre opptatt av biografien til Listhaug enn de var av framtiden. Kanskje ikke så rart, i og med at hun fremdeles var tidlig i sin karriere. Men spørsmålet jeg hele tiden fikk, både fra journalister og andre folk, lød: «Kommer hun til å bli leder av Fremskrittspartiet?»
Svar: Jeg vet ikke.
Dette var også et spørsmål jeg brukte mye tid på å finne svar på selv, siden jeg visste at folk forventet det. Jeg spurte statsråder, stortingsrepresentanter, lokalpolitikere, andre nåværende og tidligere partitopper og kunnskapsrike folk utenfor partiet. Mange kom med sine spekulasjoner. De fleste av svarene var ganske uinteressante.
De mest skråsikre hadde gjerne de enkleste begrunnelsene («Hun er jo kjempepopulær»). De mer forsiktige kom gjerne med ubrukelige svar («Ja, men det er mange andre som også kan bli partileder»).
I det hele tatt var det få som hadde egne, troverdige svar. For det meste var svarene ekkoer av andres prediksjoner fordi ingen faktisk vet svaret.
«Hva kommer til å skje?»-spørsmålet er sjelden en god journalistisk metode. Da jeg stilte spørsmål som «Ønsker du deg henne som partileder?», «Tror du hun vil bli en god partileder?» og «Hva slags partileder ser du for deg at hun kan bli?», fikk jeg langt mer interessante svar. Slike spørsmål gjør at folks meninger, egne erfaringer og refleksjoner kommer frem. Ikke bare gjentakelser av andres spådommer.
Så igjen lurer jeg på: Hvorfor er det så mange som vil ha et ja/nei-svar på om Listhaug blir partileder? Svarene er ikke til å stole på. Da må det være bedre å lære mest mulig om henne og om partiet, slik at man kan gjøre seg opp sine egne tanker etter hvert som tiden går.
SE FREMOVER
Jeg sier ikke at vi ikke skal snakke om framtiden. Vi må se fremover, prøve å forutse problemer og muligheter som komme. Noen mennesker er veldig flinke til å se utviklingstrekk og formidle hva som er trender i tiden. Slike analyser er viktige for at selskaper skal fornye seg og politikere ta fornuftige valg.
Det som er mindre nyttig, er å lete etter en enkel, absolutt fasit der den ikke finnes.
Nå skal jeg likevel driste meg til en spådom: Det kommer til å bli verre. Ønsket om prediksjoner, iveren etter å finne svar og forventningene til prediksjonene vil bli større.
Den første grunnen er teknologi. Bruk av stordata, statistiske modeller og analyseprogrammer gir enorme muligheter. Med så stor tilgang på tall er det også lett for hobbystatistikere å bruke historiske data for å fortelle hvem som kommer til å vinne fotball-VM. Samtidig blir vi, gjerne motvillig, imponert av internettgiganter som Facebook og Google. Iblant kan det virke som de kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv, når de gir oss reklame for akkurat det vi trenger og foreslår søk før vi har skrevet dem.
Den andre grunnen er nok litt mer spekulativ.Vi lever i en stor og komplisert verden, der vi påvirkes av mange forhold rundt oss, utenfor vår kontroll.
Som forbrukere er vi avhengige av noen få internasjonale storselskaper, der hver og én av oss bare er én av flere millioner kunder. Da er det ikke lett å bruke forbrukermakten.
Som nordmenn er vår skjebne så tett sammenvevd med hva som skjer i andre land at vi kan frykte å miste jobben på grunn av økonomiske problemer i USA eller økonomisk vekst i Kina.
Som velgere er vi brikker i et spill fullt av penger og lobbyister, der beslutninger tas bak lukkede dører.
I en slik verden er det lett å innta rollen som en passiv tilskuer, heller enn en engasjert deltaker.
Det er denne forklaringen som er skummel. Den er et uttrykk for maktløshet. Derfor bør vi vokte oss for spåmennene. De som tror at historien er dømt til å gjenta seg, de som tror at de vet hva du skal gjøre.Vi må aldri bli mer opptatt av å snakke om framtiden enn av å påvirke den. Om ikke av andre grunner, bør vi vokte oss for dem fordi de så ofte tar feil. Det lærte jeg sommeren 2018 da Sør-Korea slo ut de regjerende verdensmesterne i gruppespillet.