Fra feminisme til aktivisme til populisme

­

I hele mitt voksne liv har jeg definert meg som feminist. For meg er det en opplagt forbindelse mellom feminisme, humanisme og demokrati. Like muligheter for alle er et ideal jeg mener det er viktig å kjempe for, på alle nivå i samfunnet.

Å tenke kjønn inn i alle sammenhenger har siden studietida vært helt naturlig for meg. I familie, vennekrets, parforhold, med kollegaer, som pedagog, forfatter eller regissør: Er jeg bevisst på hvordan kjønn utspiller seg? Får alle komme til? Deles byrder, makt og goder likt?

Svarene har ofte vært nei, og jeg håper jeg har bidratt i samtale og handling til å redefinere posisjonene. Jeg har aldri hatt problemer med å argumentere for strukturelle og politiske virkemidler, som kvotering. Nødvendigheten av feminisme som eksistensielt, sosialt eller politisk prosjekt har vært selvinnlysende for meg.

Men av og til har jeg følt at noe med den skandinaviske måten prosjektet utspiller seg på, skurrer. Noe med måten feminismens fortellinger skapes på. Noe jeg ikke helt har greid å sette fingeren på. Med #metoo ble imidlertid alt langt klarere.

FRA #METOO TIL #STILLEFOROPPTAK

Da #metoo begynte å dominere nyhetsbildet høsten og vinteren 2017, arbeidet jeg på to institusjoner tett på begivenhetene: Kunsthøgskolen i Oslo og Nationaltheatret. Jeg var ikke spesielt overrasket over engasjementet som oppsto, jeg hadde hørt om grenseoverskridende seksuell oppførsel i årevis, norsk teater og film er dessuten eksperter på å reprodusere kjønnsklisjeer i ulike tapninger.

I 2010 deltok om lag halvparten av alle norske profesjonelle skuespillere i Telemarkforsknings store spørreundersøkelse Skuespillere og seksuell trakassering. Her oppga 53 prosent av kvinnene og 32 prosent av mennene at de hadde opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet det siste halvåret, for øvrig langt høyere tall enn i andre bransjer (s. 15). Når det gjelder seksuell trakassering i løpet av hele karrieren, oppgir 79 prosent kvinner og 53 prosent menn å ha erfart dette (s. 17).

Likevel var det altså en drittsekk fra Hollywood som måtte til for virkelig å vekke miljøet. Her til lands begynte #metoo som en simultan eksplosjon blant skuespillere på Facebook i løpet av oktober 2017.

Men det jeg trodde skulle bli en bred og nyansert debatt om seksualitet, kjønn og posisjoner i teateret, tok på Facebook raskt form av en mer uniformert bevegelse. Innspill som handlet om hvordan man skulle forholde seg til uønsket oppmerksomhet, ble slått ned på som victim blaming. Menn som kom på banen, kunne bli møtt med replikker som «Nå må dere være stille og lytte!». Forsøk på å diskutere grenser og avklare hva trakassering er, fikk responser som «Det er hos overgriperen endringen må skje.»

Debatter om grad av alvorlighet ble avfeid som irrelevante. Det oppsto en forventning om at alle skulle opptre forbauset og indignert, som om vi aldri hadde visst om seksuell trakassering før, aldri hadde tenkt over dette. Som om alle skulle delta i en kollektiv oppvåkning.

Etter at noen kvinnelige ildsjeler tok initiativ til oppropet #stilleforopptak, dominerte saken også alle medier. Ad hoc ble det satt opp en forestilling på Nationaltheatrets hovedscene, der om lag fem hundre kvinnelige skuespillere sto på scenen og leste opp beretninger om seksuell trakassering.

Det var ikke én mann blant dem. Over en tredjedel av alle som rapporterte om uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering i Telemarkforsknings undersøkelse, hadde vært menn, likevel var de usynlige denne kvelden på Nationaltheatret. Den neste måneden spant saken daglig på enhver Facebook-feed hos folk i det norske filmog teatermiljøet.

DET HEMMELIGE REVOLUSJONSRÅD

I forbindelse med #stilleforopptak etablerte flere av initiativtakerne en lukket Facebook-gruppe med skuespillere, beskrevet av noen av stifterne selv som «en hemmelig gruppe KUN for skuespillerinner».

Gruppa økte raskt til 600 medlemmer. Norsk Skuespillerforbund har 1700 medlemmer, så det vil altså si søsterparten av profesjonelle kvinnelige skuespillere. Helt hemmelig greide de riktignok ikke å holde den, jeg har lest store deler av korrespondansen. Mine kilder er forhåpentligvis hemmeligere enn gruppa.

I dette nettforumet ble det raskt etablert en forståelse av at trakassering av kvinner foregikk overalt, og at det var strukturelt, «problemet er så utbredt at det blir ragnarok når man begynner å nøste i dette», som en av de mest aktive skrev. Bevegelsens mål var at «Patriarkatet rett og slett faller og en fri verden får slippe til», som en av de mest profilerte moderatorene uttrykte det. Innlegg av kvinner i mediene ble delt og likt, slikt var «mye bedre enn små uviktige menn i spotlighten», som en tidligere teatersjef skrev.

I et nært samarbeid med ansatte i Norsk Skuespillerforbund begynte gruppa nå å legge ut historier om mannlige kolleger, «for at ting [skulle] skje». Det ble etterlyst erfaringer med trakassering og uønsket oppmerksomhet fra konkrete mannlige skuespillere, forsøksvis, men svakt anonymisert gjennom beskrivelser av alder, arbeidssted og så videre – «graden av trakassering betyr ikke noe», som en av skuespillerforbundets representanter meldte til gruppa.

Norsk Skuespillerforbund ringte så den ene teaterinstitusjonen etter den andre og delte det som kom inn, enten det var rykter, generelle betraktninger eller førstehåndserfaringer, alt hadde status som «varsel». At Skuespillerforbundet i stor grad også var fagforeningen for dem som ble beskyldt for trakassering, syntes irrelevant. De tok på seg rollen som både etterforskningsorgan og påtalemyndighet.

Folk som hadde noe å varsle, meldte sjelden fra selv, men ofte via ett eller to mellomledd, «kontaktpersoner». Å selv sette grenser, å være ansvarlig for å si fra, å reise seg og rense stemmen og ytre noe individuelt, var aldri et mål for denne bevegelsen – tvert imot skulle samtalen utspille seg anonymt, i et fellesskap, et vi mot de andre. Som en av dem som startet gruppa skrev, «selve krafta vår ligger i det kollektive og ansiktsløse».

JAKTEN PÅ KUNSTHØGSKOLEN

Enkelte av medlemmene opplevde den oppiskede atmosfæren som ubehagelig, noen meldte også fra om det. De drøyeste utsagnene ble slettet – og er helt unødvendig å gjengi her, all den tid de nok er uttrykk for marginale synspunkter. Likevel, det som bekymret moderatorene mest, var at noen lekket informasjon fra gruppa til folk utenfor, det ville være «en ræva og usolidarisk handling», som man ikke ville nøle med å sanksjonere. «MELD DEG HELLER UT, ENN Å PISSE PÅ ANDRE» var en av de tydelige beskjedene.

Mye takket være en av de ivrigste innleggsskribentene, ble Kunsthøgskolen i Oslo et av de viktigste målene for gruppa. Enkelte begynte nå å dele sine mailutvekslinger med rektor og dekan med de andre. Det kom flere varslinger om pedagoger ved Kunsthøgskolen, og varslingene ble lekket til mediene.

En av de største sakene handlet om en pedagog med lang tilknytning til Kunsthøgskolen. Jeg hadde selv vært med og varslet om ham flere år tilbake, etter å ha fått kjennskap til grove overtramp mot tidligere studenter. Den gangen opplevde jeg at både studenter, kolleger og ledere beskyttet ham, og forsvarerne hadde alle vært kvinner. Derfor føltes kampanjen fra de nyfrelste absurd unyansert, og jeg skrev en kronikk på NRKYtring i januar om saken.

Det som skjedde videre, var enda mer absurd. I flere uker etterpå ringte journalister daglig i håp om mer informasjon. De var ikke opptatt av nyanseringene mine, men ute etter mer pikant informasjon om mannen og saken, eller hjelp til å finne neste svin. Flere oppfordret meg til å angi mannlige kollegaer direkte til dem. #Stilleforopptak hadde lyktes med å etablere et narrativ som journalistene jobbet på spreng for å bekrefte.

ET TYDELIG NARRATIV

Mange kvinner som var frustrerte over å bli dårlig behandlet, fikk med #metoo trolig et språk for følelsene – noe som utvilsomt hadde en egenverdi. Og antall episoder med seksuell trakassering av kvinnelige skuespillere ble sikkert redusert til omtrent null på svært kort tid. Kanskje vil dette ha en varig effekt. I så fall må #metoo og #stilleforopptak sies å være en enestående og viktig bragd. Men det finnes ingen hestekur uten bivirkninger.

På kort tid hadde #metoo og #stilleforopptak polarisert all debatt, eller rettere, fjernet all debatt. Alle menn var blitt potensielle fiender – jeg hørte kvinnelige skuespillere fortelle at de var redde for å snakke med partnerne sine om kommunikasjonen på det hemmelige forumet, som om det ville være et svik.

At over en tredjedel av alle som hadde opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet var menn, var ikke lenger et tema. Ikke noen hadde undersøkt, langt mindre etterspurt, deres historier. At det også kom inn varsler om kvinnelige pedagoger til Kunsthøgskolen, var det ingen som lekket til mediene. De skrev iallfall ikke om det.

Ingen benyttet heller umiddelbart anledningen til å diskutere mer komplekse kjønnsproblemer i teateret: hierarkier, måten skuespillere blir behandlet på, maktforholdet mellom regissør og skuespiller, seksualiserte kommunikasjonsformer, teaterets og filmens utmattende trang til å reprodusere kjønnsklisjeer – for eksempel til alltid å la kvinnekarakterer ha mannen eller barna som sitt hovedprosjekt.

Ifølge rapporten fra Telemarkforskning oppgir én fjerdedel av alle skuespillere å ha brukt sin seksualitet på en «ikke bevisst» måte for å «styrke sine karrieremuligheter» (s. 21).

Én tredjedel av alle teatersjefer og regissører rapporterer at de har «opplevd at skuespillere bruker sin sensualitet/seksualitet for å oppnå fordeler». Over halvparten av alle skuespillere melder at det helt eller «til en viss grad» er ok å bruke sin seksualitet for å få fordeler.

Det finnes masse indisier og historier som tyder på mye ubevisst bruk av kjønn og makt fra mange hold. Jeg har ikke tall på hvor mange kvinnelige skuespillere som for eksempel har fortalt at det føles yrkesmessig strategisk å late som de er single. Men all slik informasjon truet det enkle narrativet som tok form.

Skuespiller Ellen-Birgitte Winther oppsummerte det hele i Dagbladet 19. oktober: «Menn i maktposisjoner har vært ekle og gått for langt». Hege Ulstein i Dagsavisen konkluderte på liknende vis 15. desember: «#metoo handler om makt – ikke sex. Det er derfor kampanjen er så viktig.»

Narrativet som tok form, så altså slik ut: Mannen er overgriperen, kvinnen er offeret. Og mannen som er overgriper, er en mann med makt, som utnytter seg av posisjonen sin. Altså ble et viktig formål med kampanjen å redusere mannens makt.

KVINNEKAMPENS STEREOTYPIER

Med #metoo og #stilleforopptak så jeg for første gang en aksjonistisk kvinnebevegelse ta form foran øynene på meg, i nærmiljøet mitt, i kretsen min av venner og kollegaer. Det at så mange så raskt samlet seg om et enkelt narrativ og repeterte den samme fortellingen om og om igjen, bekymret meg. At andre innspill ikke kom til, eller i beste fall ble pepet ut, skremte meg.

Og det var her et sted jeg for alvor begynte å ane at dette var en del av et større mønster. At deler av den skandinaviske kvinnebevegelsen har en tendens til å reprodusere kjønnsstereotypier. Og at akkurat denne delen av vår hjemlige feminisme har stor definisjonsmakt i måten vi ser på kjønn og makt. Ofte konkluderer fortellingene med at kvinnen trenger en spesiell form for hjelp og beskyttelse, særlig når kjønnsroller diskuteres. Som for eksempel farsog morsrollen.

Noen måneder før #metoo kom boka Samværssabotasje av Camilla F. Pettersen. Her dokumenterer hun norske fedres posisjon etter samlivsbrudd.To hundre tusen norske barn bor fast hos én av sine foreldre, de aller fleste hos mor, og nærmere én fjerdedel av disse har ikke sett fedrene siste måned (s. 13). Pettersen viser hvordan rettssystem og familievernkontor systematisk favoriserer kvinner som primær omsorgsperson.

I debatten som brått ble avbrutt av #metoo, tok ingen representanter for kvinnebevegelsen selvkritikk for at de konsekvent hadde motarbeidet delt omsorg som utgangspunkt etter samlivsbrudd. Allerede i 2001 lød en av hovedparolene i 8. mars-toget: «Stopp hetsen mot mor – nei til tvungen delt omsorg».

Når likestilling går i kvinnens favør, er det «kvotering»; når den hjelper menn, blir den «tvungen». Kvinnebevegelsen ser ut til å tviholde på en forståelse av barnet som kvinnens særlige eiendom.

Det finnes en parallell i samtalen rundt partnervold: RapportenVold og voldtekt i Norge (2014) fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, viser at «flere menn enn kvinner har vært utsatt for vold fra partner eller tidligere partner» (s. 73). Likevel har menn som sliter med partnervold, hatt store problemer med å få plass på krisesentre, som Vi tenderer mot å iscenesette konflikter slik at vi ser et kvinnelig offer, mens den mannlige overgriperen forsvinner i tåka. opprinnelig var ment eksklusivt for kvinner. Deler av den skandinaviske feminismen har ensidig fokusert på menn som slår, og kvinner som blir slått. De har i liten grad blitt motsagt.

Først i 2010, etter grundige behovsprøver, ble det lovpålagt med krisesentre for menn i Norge – og fra da har bruken av sentrene økt jevnt og trutt. Vold fra kvinner har aldri passet inn i det skandinaviske kjønnsnarrativet, den har blitt beskrevet som ikke tilstrekkelig grov eller truende, eller rett og slett tiet ihjel. Det er eksepsjonelt at vi har etablert en logikk som gjør at noen former for vold «ikke er så alvorlig». Menn har derfor oftest holdt kjeft om det de utsettes for, noe rapporten Den mannlige smerte (2014) fra Proba samfunnsanalyse tyder på.

KVINNEN SOM OFFER

På sitt mest skremmende har skandinaviske kvinnefrontaktivister fabrikkert historier for å forsterke kjønnsstereotyper. Den svenske dokumentaren Könskriget (2005) av Evin Rubar viser hvordan sentrale figurer i den svenske kvinnebevegelsen spredte fortellinger om at menn drev med organisert voldtekt og satanistiske ritualmord av barn. Konspirasjonsteoriene ble omfavnet av svensk offentlighet. Likevel, til dags dato er det ikke funnet fnugg av bevis. Men fortellinger som bekrefter at kvinnen er sårbar og utsatt, og at mannen er en overgriper, synes legitime per se.

Og når slike narrativer fester seg, endrer det vår persepsjon av virkeligheten. Min erfaring med fortellinger om trakassering blant skuespillere er at før #metoo underspilte begge kjønn følelser og problemer knyttet til dette.

Etter #metoo fikk beretningene en helt annen form: Nå fortalte kvinner om det samme som svært alvorlig, og enkelte seksuelle opplevelser, som tidligere hadde framstått som ønskede og selvvalgte, ble i lys av #metoo til uønskede og påtvungne. Mens menn derimot, fortalte ikke lenger i det hele tatt.

Empowerment eller myndiggjøring var hele feminismens utgangspunkt; kvinnen skulle tilegne seg evner og ressurser til å forrykke maktubalansen. Når Simone de Beauvoir i Det annet kjønn (1949) beskriver forholdet mellom mann og kvinne som en herre-tjener-relasjon begge har valgt, var det for å ansvarliggjøre kvinnen og vise henne et mulighetsrom.

Hun kunne begynne å definere seg selv som sentrum, som utgangspunkt.

Dette var aldri noe poeng for #metoo, kampanjen ville få aksept for kvinnen som offer. Strategien var forbausende lik den skandinaviske kvinnebevegelsens tilnærmelse til vold eller foreldreskap. Kvinnen som handlende vesen, som en som kan påvirke sin egen skjebne, som kan ta hånd om seg selv, er ikke i sentrum av fortellingen. Det er derimot mannen som undertrykker henne, utnytter henne, som slår, som betrakter henne med et uønsket seksuelt blikk. #Metoo og #stilleforopptak ender dermed opp med mannen som den aktive part, kvinnen som den passive – igjen.

MENN OG MAKT

En slik fortelling skaper en bestemt strategi i forhold til menn, spesielt menn med makt, og helt spesifikt menn som misbruker makt. Og strategien var at slike menn skulle tas. Strippes for makt, stilles til ansvar. Noen benyttet timingen til å foreslå full kvotering i filmbransjen og argumenterte for at alt ville bli mye bedre på den måten. Menn med makt vil alltid trakassere, var det uuttalte, men åpenbart underliggende resonnementet.

Jeg antar de fleste vil være enig i at menn som misbruker makt, bør miste den raskest mulig. Og at det er en tragedie når det ikke skjer. Det må være en grunn til at så mange skandinaviske tv-serier har denne logikken som utgangspunkt.

Samtidig; jeg har ikke sett noen dokumentasjon som viser at mesteparten av uønsket seksuell oppmerksomhet og trakassering kommer fra sjefer, ledere, overordnede. Undersøkelsen blant skuespillere viste tvert imot at trakassering oftest kommer fra kolleger. I den årlige studentundersøkelsen på Kunsthøgskolen i Oslo rapporteres det alltid om mer uønsket seksuell oppmerksomhet fra medstudenter enn fra pedagoger.

Så, om vi skal være mer målrettet for å komme ondet til livs: Hvordan få kolleger og studenter til å slutte å trakassere hverandre?

Det forbausende er at #metoo hadde lite annet å bidra med enn moralisme og sinne her. Det er muligens forståelig, for jeg har lett, og ikke funnet noen forskning på dem som trakasserer, ikke engang på menn som trakasserer. Men det finnes forskning på tilstøtende felt, som voldelige menn.

På 1990-tallet lette sosiologen Thomas Scheff etter fellesnevnere hos voldsdømte menn i amerikanske fengsler. I hans bok Crime, Shame and Community (1996) konkluderer han med få fellestrekk, bortsett fra ett: Ingen av disse mennene syntes å ha en bevissthet om eller et språk for skam. Skam, følelsen av ikke å beherske verden, av å være hjelpeløs og lammet, er grunnleggende vanskelig å romme for oss alle. For noen blir disse følelsene så smertefulle at de ikke er til å bære. I et desperat forsøk på å bli kvitt følelsene, kan man eksternalisere dem på destruktivt vis, som gjennom å skade seg selv eller andre.

Den tidligere nazisten Christian Picciolini beskriver hva som trakk ham inn i hatbevegelser i boka Romantic Violence (2015). Først og fremst handler det om en mangel på tilhørighet, en følelse av ikke å ha et fellesskap. Som han uttrykker det: «Jeg har aldri møtt en white supremacist som ikke hater seg selv» (s. 187, egen oversettelse). Og av alle tenkelige motstrategier, legger han til, er det å hate tilbake den minst effektive.

Picciolinis forslag er å møte menn som føler avmakt med aksept, hjelpe dem til å få et språk for følelsene sine, bidra til dialog og fellesskap. Bare slik er holdningsog atferdsendring mulig. At metoden er langt mer effektiv enn all verdens politisk korrekte forakt, illustreres enkelt i Deeyah Khans dokumentar I møte med fienden (2017): Gjennom personlige og journalistiske møter lykkes hun i få flere hardbarkede nynazister til å endre synspunkt.

MASKULIN AVMAKT

Jeg tenker at mye av denne logikken også kan overføres til menn som trakasserer, menn som utsetter kvinner for uønsket seksuell oppmerksomhet: Dette er ikke menn som har et avklart forhold til sine følelser og grenser, som er i stand til å artikulere sin usikkerhet og angst for avvisning. Dette er ikke menn med sterke relasjoner, med gode selvbilder og en tydelig rolleforståelse. Dette er redde, frustrerte og usikre menn, uten en opplevelse av tilhørighet og kontroll. Selv om de skulle besitte en eller annen form for formell makt.

Personer i maktposisjoner har et større ansvar enn alle andre, noe som var et opplagt utgangspunkt for #metoo. Men at mennene som trakasserer mest også har mest makt, er det altså ingen undersøkelser som bekrefter. Om menn med makt misbruker den mer enn kvinner med makt, er også svært uklart.

I narrativet som ble etablert fra #metoo og #stilleforopptak derimot, var det som om alt dette nå var veldokumentert, rett og slett i kraft av engasjementet som ble mobilisert, samt noen eksempelfortellinger. Akkurat slik tilsvarende narrativer tok form på 1980og 90-tallet, om vold i parforhold eller rundt beskyttelsen av morsrollen.

Vi tenderer til å iscenesette konflikter slik at vi ser et kvinnelig offer, mens den mannlige overgriperen forsvinner i tåka, blir et grotesk monster i bakgrunnen. Erik Poppes Utøyafilm er typisk for vår manglende evne til å snakke konstruktivt om overgripere: Det er bedre ikke å snakke om ham, men heller det uskyldige kvinnelige offeret. Slik blir overgriperen uhåndterbar og enorm, offerposisjonen tydelig, og alle våre forestillinger og fordommer om verden bekreftet.

Jeg mener ikke å antyde at menn som trakasserer eller utfører vold, ikke er ansvarlige for sine handlinger. Ei heller å diskreditere kvinner som opplever vold, trakassering eller uønsket oppmerksomhet. Det finnes opplagt menn som trakasserer i grov uforstand eller som er uhelbredelig empatisvake. Men jeg stiller meg undrende til om strategien #metoo og #stilleforopptak utviklet, er hensiktsmessig.

Bekymringen min er først og fremst at kampanjen gir kvinner grønt lys til å se på seg selv som ofre, som kjønn, som objekter, heller enn handlende subjekter. Og at menn, som av denne bevegelsen har fått slengt «misogyni» etter seg om de ytrer den minste uenighet, ender opp med å betrakte feminisme som enda mer fremmed og truende. I verste fall er måten #metoo utspilte seg på utelukkende en oppskrift for polarisering.

FEMINISTISK POPULISME Mitt poeng er ikke at mannen er blitt skjøvet ut av #metoo, men at #metoo har stengt kvinnen inne. I en skjør, sårbar, anonymisert og ansiktsløs posisjon. Resultatet er en feminisme hvor det relasjonelle og dialogorienterte trer i bakgrunnen, der den mister kontakten med mannen og virkeligheten, blir ensporet og monologisk. Det motsatte av det jeg finner i Simone de Beauvoirs eksistensiell feminisme, eller for den del i Judith Butlers performative kjønnstenkning. Som Butler selv nylig uttalte i et intervju om #metoo:

«Many people who do not conform to gender norms — masculine or feminine — suffer from discrimination and violence, and that form of gender discrimination cannot be explained by the framework of masculine domination.»^{www.versobooks.com/blogs/3718-thinking-in-alliance-an-interview-with-judith-butler} Store deler av #metoo og #stilleforopptak var verken spesielt humanistisk eller demokratisk innstilt.Tvert imot har bevegelsen vært preget av alle kjennetegn på populisme: Den har operert med enkle moralistiske standpunkt og en antielitistisk grunnholdning, og vært drevet av egenproduserte narrativer paret med sterke følelser. Den angrep og kritiserte de gjeldende strukturene, samtidig som den har utnyttet mediene til fulle.

Dette har gjort bevegelsen uhyre slagkraftig og synlig, men også relativt fri for tenkning og analyse. Det er ikke overraskende at Trumps tidligere sjefsstrateg Steve Bannon flere ganger har uttalt at han er dypt fascinert av bevegelsen, og sammenliknet #metoo med den ultrakonservative amerikanske Teaparty-populismen.

Jeg tror ikke det bare er jeg som synes det har blitt vanskeligere å kalle seg feminist etter dette. Som kjenner et dypt ubehag ved den autoritære tonen og den ubehagelige massementaliteten denne bevegelsen har vært preget av. Jeg er nok fremdeles feminist, men mer på tross av enn på grunn av de nyrekrutterte feministene fra #metoo og #stilleforopptak.

KILDER De Beauvoir, S. (2001). Det annet kjønn. Oslo: Pax Forlag. Thoresen, S. og Hjemdal, O.K. (red.) (2014). Vold og voldtekt i Norge. En nasjonal forekomststudie av vold i et livsløpsperspektiv. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

Khan, D. (2017). White right: Meeting the Enemy. Oslo: Fuuse.

Kleppe, B. (2010). Skuespillere og seksuell trakassering: Resultater av en surveyundersøkelse fra 2010. Telemarksforskning.

Lien, M.I. (red.) (2017). Den mannlige smerte – menns erfaringer med vold i nære relasjoner. Oslo: Proba samfunnsanalyse.

Pettersen, C.F. (2017). Samværssabotasje.Oslo: Aschehoug forlag.

Picciolini, C. (2015). Romantic Violence: Memoirs of an American Skinhead. Goldmill Group. Rubar, E. (2005). Könskriget. Nordisk film/Sveriges television.

Scheff, T. (1996). Crime, Shame and Community. California: Wellness Foundation.