Fra blindt begjær til erotisk kapital

­

Første gang jeg opplevde seksuell trakassering, var i 5. klasse på barneskolen. Året var 1995, og den norske situasjonskomedien Mot i brøstet holdt et klamt grep om de norske tv-seerne. Dette var fremdeles i lineær-tv-ens gullalder, så vi hadde alle de samme referansene. I sesong fem får karakteren Nils Svendsen, spilt av Sven Nordin, seg kjæreste; Trine fra kassa på Super ́n. De er to naive typer som deler en intens lidenskap for seigmenn og cola. Av og til får de også lyst på sex. Det signaliserer de ved å simulere at de klemmer på to damebryster, og samtidig utstøte «biip, biip!» Dette var humor og familieunderholdning på høyt nivå.

Guttene på barneskolen hadde mye glede av å etterligne Nils og Trines sex-signal. Jeg var en av jentene som hadde kommet tidlig i puberteten, og var i besittelse av et par nyklekkede bryster. Plutselig var kroppen min en målskive for krafsende guttehender, mens knisende munner ropte: biip, biip! På skoleveien, i friminuttet, i gymsalen. Jeg ble ekspert på å veive bort hendene med tunge, viftende armer, som en slags menneskelig vindmølle. Da jeg klaget min nød til lærerne, ble jeg møtt med skeptisk forståelse. Jo da, de skjønte at det kunne være litt plagsomt, men var det ikke litt kjekt også? Litt spennende? All denne oppmerksomheten?

Og det var jo litt spennende. Misforstå meg rett: I ettertid synes jeg lærernes reaksjon var helt på trynet, og i dag ville de nok taklet en slik situasjon helt annerledes. Men de hadde likevel rett i at all tafsingen var spennende. På samme tid som den kjentes ydmykende, ga Av nyhetens interesse. Jeg hadde noe som disse guttene ville ha.

EROTISK KAPITAL

Og slik startet den, min gryende forståelse av at erotisk kapital er en kilde til både makt og avmakt. Makt når jeg følte meg sett, ble oppvartet, fikk snike foran køen og ble påspandert smil og velvilje. Avmakt når noen tok på kroppen min uten at jeg ville det, skrek «fitte!» etter meg på gaten om jeg overså dem, eller alle de gangene jeg ble fullstendig ignorert, fordi venninnene mine var finere.

Erotisk kapital er et nokså nytt begrep, lansert i 2010 i sosiologen Catherine Hakims bok Honey Money:The Power of Erotic Capital. Her tar Hakim til orde for et fjerde kapitalbegrep, i tillegg til Pierre Bourdieus tre kategorier: kulturell, økonomisk og sosial kapital. Hakim savner en kategori som navngir betydningen et vakkert utseende, sex appeal, selvrepresentasjon og sosiale ferdigheter har i vår omgang med andre mennesker.Valører som gjør oss tiltrekkende for begge kjønn, og som har stor betydning for vår sosiale mobilitet og status. Tiltrekkende mennesker får bedre jobber, høyere lønn og generelt bedre behandling i de fleste sammenhenger. Den erotiske kapitalen er ikke en medfødt, statisk verdi, men noe man kan jobbe med, og investere i, ifølge Hakim. Og det gjør man lurt i, hevder hun. Det er dessuten en feministisk strategi. Menn har til alle tider forsøkt å skjule eller latterliggjøre erotisk kapital som overfladisk og verdiløs, for å frarøve kvinner makt da kvinner på det jevne besitter mer erotisk kapital enn menn. Et annet sentralt begrep for Catherine Hakim er nemlig «den mannlige sexmangelen» (the male sexual deficit). Det betegner ulikheten hun finner mellom menn og kvinner som består i at menn alltid vil ha mer sex enn kvinner. Denne ulikheten gjør kvinners erotiske kapital til noe av et trumfkort i forhandlinger: Hun har noe de vil ha. Dette er en fordel kvinner må læres opp til å utnytte, sier Hakim.

KRITIKK

Honey Money ble, ikke uventet, møtt med massiv kritikk i feministiske miljøer. For mange feminister, særlig på venstresiden, handler kvinnekamp om å sette en stopper for at kvinnekroppen anses som gangbar valuta i et patriarkalsk samfunn. Hakims strategi fremstår i så måte som reaksjonær. Jeg har selv sett Hakim delta i en panelsamtale om erotisk kapital da jeg gikk på universitetet. Jeg husker jeg ble pinlig berørt. Ikke på grunn av Hakims bidrag, men av hvordan hun kategorisk ble avfeid og latterliggjort, både av paneldeltakerne og av publikum. Det var ikke noe rom for en virkelig samtale, kun en innstendig vilje til å tolke hennes budskap som kvinnefiendtlig. Navnet på boken hennes spiller på et uttrykk prostituerte i Indonesia bruker når de skal forhandle med kunder: No money, no honey. Prostitusjon er det mest konkrete eksempel på erotisk kapital omgjort til valuta, og Hakim er for et fritt sex-marked. Av den grunn hopper mange bukk over å diskutere erotisk kapital, og går rett i klinsj ved å beskylde henne for å oppfordre kvinner til å selge kroppen sin. Hakim på sin side møter denne kritikken ved å hevde at radikale feminister er hjernevasket av patriarkatets syn på erotisk kapital som en falsk verdi, og ikke en kilde til makt.

Det er åpenbart mye som er problematisk ved å hevde at kvinner bør bruke sin erotiske tiltrekningskraft for å komme seg opp og frem, og jeg kjenner selv det napper i ryggmargen når jeg hører en slik påstand. Og likevel er jeg begeistret for Hakims begrep. Det har satt navn på noe jeg i lang tid har vært både smertefullt (og frydefullt) klar over, men som jeg ikke har fått satt i system. For meg har det gjort verden mer tydelig at denne dimensjonen, som så åpenbart er styrende for våre liv, men mest i det skjulte, får et språk. Nå ser jeg den overalt. Overalt! Og nettopp dette at den vanligvis er skjult, gjør den også mindre etterrettelig. #Metoo har paradoksalt nok satt i gang en samtale om seksualitet, makt og arbeidsliv som gjør den konservative feministen og sosiologen Catherine Hakim høyaktuell.

FIVE WOMEN

En av de beste reportasjene jeg har kommet over i kjølvannet av #metoo, er This American Lifes podkastepisode Five Women. Reporter Chana Joffe-Walt har dybdeintervjuet fem kvinner som på ulikt vis er blitt ofre for Don Hazens seksuelle trakassering. Don Hazen var en av redaktørene for nettmagasinet AlterNet da BuzzFeed publiserte en artikkel der flere navngitte kvinner forteller om hvordan Hazen seksuelt trakasserte dem i jobbsammenheng. Redaktøren fratrådte sin stilling kort tid etter publiseringen. Hva gjør Five Women så god i havet av #metoo-historier? Vel, den tar ikke sikte på å lage et enkelt narrativ om passivt offer versus aggressiv overgriper. Slike historier finnes også, men de fleste av dem er mer komplekse enn som så.

Samtlige av kvinnene i reportasjen er fullstendig klar over at deres unge alder og utseende gir dem fordeler og tilgang til muligheter med Don Hazen som sjef. Det er ikke bare ubehagelig, men også flatterende å bli sett og oppvartet av en mann i hans posisjon. En av kvinnene, Tana, fryder seg til og med over at hun i motsetning til flere av sine kvinnelige kollegaer, takler sjefens seksualiserte oppmerksomhet. Det gir henne et fortrinn. Det gir henne makt. En annen kvinne, Deanna, var Don Hazens elskerinne gjennom flere år. De innledet et forhold samtidig som han ansatte henne. I begynnelsen er Deanna tiltrukket av hans posisjon og kontakter, dessuten tenner hun på følelsen av å gi ham noe unikt, å gi ham tilgang til kroppen sin. Hun tenner på å se seg selv som tiltrekkende og ung gjennom hans øyne. Etter hvert blir relasjonen mer og mer komplisert. Når han etter hvert behandler henne dårlig – er det i egenskap av forsmådd kjæreste eller en uegnet sjef? Eller er det kanskje den forsmådde kjæresten som straffer henne ved å la sjefen være kjip? De to rollene blir umulig å holde fra hverandre. Når Deanna og Don til sist gjør det slutt, er begge oppriktig lei seg, og de forblir venner. Five Women viser også hvordan #metoo ikke handler om ett enkelt øyeblikk, ett enkelt feiltrinn, men om et helt verdisystem.Ved å la kvinnene fortelle om sin fortid og seksualiseringsprosess ser vi at indoktrineringen starter tidlig. En tredje kvinne, Kristen, forteller om hvordan hun og venninnene hennes i tenårene gang på gang opplevde at jevnaldrende gutter forsøkte å snike til seg seksuelle erfaringer med dem uten samtykke. De hadde noe guttene ville ha. De var ettertraktet, men også sårbare.

MAKTSPILL

I forholdet til Don Hazen er det altså snakk om en vekselvirkning. De unge kvinnene besitter en kapital som gjør dem attraktive for Hazen, og vice versa. Den formelle makten er det imidlertid Hazen som har, det er han som sitter i forhandlingsposisjon. Dermed blir kvinnene sårbare når sjefens oppførsel krenker deres integritet.Ved å avvise ham risikerer de også sanksjoner i form av et forringet eller avsluttet arbeidsforhold.Til syvende og sist kan man derfor si at en mulig konsekvens for kvinnene ved å avvise Hazen, er å minske deres tilgang til økonomisk kapital. En vanlig strategi for kvinner i en slik situasjon har vært å gjøre gode miner til slett spill.

«Skikkelige mannfolk forstår forskjell på flørt og trakassering!» Dette var et mantra som gikk igjen da #metoo-debatten var på sitt mest intense. Det kan høres så tilforlatelig ut, men jeg er uenig. Om det er noe vi har lært av #metoo, må det være hvordan arbeidslivet er et potent sted for makt og begjær, men uten klare spilleregler. Mange «skikkelige mannfolk» har åpenbart ikke forstått når de har tråkket over grensen. Don Hazen fremstår ikke som et monster. Det er en utbredt oppfatning at kvinner tiltrekkes av makt og posisjon. Lik mange av sine skjebnefeller har antakelig Don Hazen overvurdert sin tiltrekningskraft og undervurdert dilemmaet han satte kvinner i, ved å sammenblande rollen som arbeidsgiver med seksuelle interesser. Og dette dreier seg ikke om en enkelt manns vrangforestillinger, men om et helt system der kapital og innflytelse utveksles. Kvinner har noe menn vil ha. For å se og forstå denne utvekslingen må vi gi den et navn.

DOBBELTKOMMUNIKASJON

Jeg mener det er fullt mulig å anerkjenne Catherine Hakims teorier om den erotiske kapitalen og samtidig være kritisk til hvordan vi forvalter den.Vi lever i et samfunn der vi er fanatisk opptatt av utseende, på samme tid som vi kjenner et voldsomt ubehag ved å gi det en virkelig verdi.Vi prediker at det er det indre som teller, samtidig som vi lenker oss til treningsapparater og kjøper nye klær vi ikke trenger.Vi lærer barna våre at de ikke må legge ut lettkledde bilder på internett i en verden der Kim Kardashian har 110 millioner følgere på Instagram.Vår avvisning av den erotiske kapitalens verdi gjør det også vanskelig å snakke om den på noen annen måte enn nedlatende og ironisk. Det tror jeg ikke gagner noen, spesielt ikke de unge kvinnene som skal lære seg å forvalte og navigere med denne kapitalen. De blir utsatt for en dobbeltkommunikasjon som må virke fryktelig forvirrende.

En stor del av kvinnekampen har handlet om kampen mot objektivisering. Påstanden har vært at det å objektiviseres, altså å bli gjort til gjenstand for mannlig begjær, har vært en forringelse og diskriminering av kvinnen. Slike påstander har gjerne fått stå uimotsagt, og har satt seg som en sannhet. Men ligger det ikke også makt i å være et objekt for begjær? Og blir man nødvendigvis «redusert» til et «objekt»? Kan man ikke være et handlende subjekt og gjenstand for begjær på samme tid? Jeg tror det. I Five Women forteller Kristen om en opplevelse på ungdomsskolen: Guttene på fotballaget hadde skrevet en lapp til henne der det stod at hun hadde fine pupper, og burde «bruke dem». Skolens rådgiver tok henne ut av undervisningen og ville snakke om episoden. Da Kristen ikke opplevde den som trakasserende, ble rådgiveren synlig irritert; det var forventet at hun skulle synes at situasjonen var sår og vanskelig. For meg viser denne historien at det også kan være problematisk å påføre noen et ubehag de ikke kjenner, på samme måte som det å bli objektivisert ikke nødvendigvis trenger å oppleves som dehumaniserende. Hvis vi bare kan snakke om erotisk kapital som en destruktiv komponent, vil mange føle seg fremmedgjort. Men en del kvinner føler seg faktisk både myndiggjort og sterke i kraft av sin erotiske kapital. Spørsmålet er hvordan vi skal forholde oss til at den også kan gjøre oss sårbare, uten å neglisjere dens verdi eller eksistens.

ANERKJENNELSE

Begjæret er en del av måten vi omgås andre og forholder oss til verden på. Det er ingen god idé å jobbe for et kjønnsløst arbeidsliv for å unngå seksuell trakassering. Vi begjærer hverandre på ulike måter. Men begjæret kommer ikke med rettigheter. Det er aldri lov å kreve tilgang til en annens kropp. Det er ikke lov å ta seg til rette. Dette må gjentas og gjentas til det sitter. Ikke lov! Men det er også umulig å lovregulere seksualiteten ned til hver minste detalj. Av og til, ikke så rent sjeldent faktisk, utvikler et kollegialt forhold seg til en kjærlighetsrelasjon. Skal vi forby det? Vanskelig. Men kanskje bør man revurdere arbeidsforholdet. Det kommer an på både jobben og menneskene. Det vil aldri finnes fullstendig likestilte relasjoner, og kjærlighet er uløselig knyttet sammen med begjær og makt.

#Metoo har vært en vekker på mange måter. Om vi skal bli klokere på relasjonene og utvekslingene vi inngår i, må vi anerkjenne den erotiske kapitalens rolle i våre liv.Vi er seksuelle skapninger. Det gjør oss både potente og sårbare.