Energikrisen

­

Utvinningen av fossilt brensel innvarslet den største samfunnsomveltningen siden oppdagelsen av Amerika. Slik handelen med slaver og kolonialvarer dannet basisen for de borgerlige revolusjonene på 16og 1700-tallet, la først kull – senere olje og gass – grunnlaget for den industrielle revolusjon og utvidelsen av demokratiet til den lønnsarbeidende klassen.

Koloniseringen av den nye verden hadde resultert i en ny samfunnsdynamikk i det nordvestlige hjørnet av Europa. I land som Nederlandene og England oppsto verdens første konsumentkultur basert på trekanthandelen over Atlanterhavet.^{Ian Morris: Why the West Rules – For Now: The Patterns of History, and What They Reveal about the Future, Farrar, Straus & Giroux, 2010, s. 467–68.} Produksjonen, distribusjonen og forbruket av de nye energiog naturressursene skapte nye samfunnsgrupper med en politisk selvbevissthet som utfordret eneveldige styreformer og nedarvede privilegier på begge sider av Nord-Atlanteren.

Det var trolig ingen tilfeldighet at USA avskaffet slaveriet omtrent på den tiden da utvinningen av olje startet.^{Nate Hagens & DJ White: «GDP, Jobs, and Fossil Largesse», 27.11.2017: un-denial.com/2017/11/27/by-nate-hagens-dj-white-gdp-jobs-and-fossil-largesse/} Nå kunne det fysiske arbeidet bli utført av maskiner, med fossil energi som drivstoff, mange ganger mer potent enn menneskelig muskelkraft. Derfor kan vi kalle de fossile energikildene for energislaver. De klager ikke, trenger verken søvn eller mat, men etterlater seg mye avfall – klimagasser. Det er tilgangen på lett tilgjengelig og billig fossil energi som har brakt Vesten dit vi befinner oss i dag, med demokrati, velferdsstater og menneskerettigheter.

I etterkrigstiden ble det i de vestlige demokratiene vedtatt en rekke kostbare reformer som skulle bedre helse, utdanning, velferd og pensjoner; senere kom også tiltak rettet mot miljøvern og klima. Så lenge økonomien surfet på en bølge av billig fossil energi, kunne de politiske løftene bli innfridd. Imidlertid har denne bølgen lenge vært i ferd med å ebbe ut. En fallende og etter hvert stagnerende produktivitetsvekst vitner om dette.^{Eric Nævdal: «Langvarig stagnasjon står for døren», 23.08.2017: www.dn.no/meninger/2017/08/23/1357/Okonomi/langvarig-stagnasjon-star-for-doren} Storstilt deregulering, privatisering og globalisering har ikke kunnet hindret stagnasjonen, heller ikke den betydelige teknologiske utviklingen har kunnet bremse tilbakegangen. Oppgang i verdensøkonomien avhenger av en vekst i energiforbruket, og i dag er veksten i energiforbruket per hode svakt negativ.^{Gail Tverberg: «The Next Financial Crisis Is Not Far Away», slide 14, 02.07.2017: ourfiniteworld.com/2017/07/02/the-next-financial-crisis-is-not-far-away/}

SLUTTEN PÅ BILLIG ENERGI

På 1950og 1960-tallet gjorde billig fossil energi det relativt lett for det private næringslivet å anskaffe verktøy og maskiner som høynet arbeidsproduktiviteten.Verdiskapningen ga rom for økte lønninger og skatteinntekter, og bidro til et velstandsløft. I OECD-landene førte dette til utbygging av både transportnett og utdanningsinstitusjoner, som i sin tur høynet arbeidsproduktiviteten ytterligere.

På 1970-tallet gjorde imidlertid kraftige prishopp på råolje^{I 1973/74 firedoblet OPEC prisen på råolje. Revolusjonen i Iran i 1979 og Iraks angrep på Iran året etter utløste en ny prisøkning på olje.} at også prisene på arbeidsbesparende teknologi gikk opp. For å opprettholde den økonomiske veksten ble det nødvendig med mer gjeld for å kjøpe ny teknologi, men dermed økte også de økonomiske ulikhetene. Avansert teknologi krevde mer opplæring og utdanning av nøkkelpersonell, som kunne innkassere lønnsøkninger vanlige lønnstagere ikke fikk. Behovet for å tilbakebetale gjeld med renter kanaliserte mer penger til finanssektoren og til dem som hadde råd til å kjøpe aksjer og verdipapirer.^{Gail Tverberg: «A Video Game Analogy to Our Energy Predicament», fig 3, 28.11.2017: ourfiniteworld.com/2017/11/28/a-video-game-analogy-to-our-energy-predicament/.} Disse forandringene gjorde at massen av vanlige lønnstakere fikk en mindre del av verdiskapningen.

Økonomer har ofte neglisjert hvor viktig billig energi er for økonomien. Den trengs for å skape godt betalte jobber som gjør at vanlige folk har råd til å kjøpe de varene og tjenestene som blir produsert. På 1950og 1960-tallet, da veksten i BNP per capita nådde en all time high på gjennomsnittlig over fire prosent i året, var tilsynelatende Johan Maynard Keynes’ disipler for opptatt av å ta æren for den eventyrlige veksten til å oppdage det åpenbare: at suksessen hang sammen med tilsvarende høye vekstrater i forbruket av billig olje.^{Gail Tverberg: «Economic growth: How it works; how it fails; why wealth disparity occurs», 08.12.2015: ourfiniteworld.com/2015/12/08/economic-growth-how-it-works-how-it-fails-why-wealth-disparity-occurs/.} Høye oljepriser, ja, høye priser på energi generelt, har en dobbel negativ effekt på økonomien: Det gjør mange ulike varer dyrere, og det reduserer tilbudet av godt betalte jobber til et smalere sjikt.

TROEN PÅ FORNYBAR ENERGI

Hvis økonomer har neglisjert betydningen av billig energi, gjelder dette i like stor grad politikere, nesten uansett ideologisk ståsted. Verken liberalister eller sosialister har fullt ut innsett hvorfor 1970-tallet utgjorde et vannskille i etterkrigshistorien, og at utviklingen mot større økonomisk ulikhet siden den gangen startet med det nevnte oljeprishoppet. En manglende erkjennelse av hvor viktig billig energi er, ligger også til grunn for den politiske konsensusen om det grønne skiftet. Her skygger en endimensjonal klimabevissthet for en dypere sannhet om energiog ressursbegrensninger.

I enkelte land, som for eksempel Danmark, har solog vindkraft erobret markedsandeler i strømforsyningen. Men så lenge det ikke finnes batteriteknologi som lager energien ikke bare på døgnbasis, men fra sesong til sesong, er og blir fossil energi og vannkraft^{Hans-Werner Sinn: «Buffering volatility: A study on the limits of Germany’s energy revolution», European Economic Review 99 (2017): s. 130–150: www.hanswernersinn.de/dcs/2017%20Buffering%20Volatility%20EER%2099%202017.pdf.} nødvendig for å skape stabilitet og sikkerhet i elektrisitetsforsyningen. Jo større andelen av fornybar energi blir, desto større problemer skaper det imidlertid i elektrisitetssystemet.^{Lion Hirth: «The Market Value of Variable Renewables: The Effect of Solar and Wind Power Variability on their Relative Price», februar 2013: www.neon-energie.de/Hirth-2013-Market-Value-Renewables-Solar-Wind-Po-wer-Variability-Price.pdf.} Og siden prisfallet på solog vindenergi truer med å gjøre all annen energiproduksjon ulønnsom, vil kullgasseller atomkraftverk måtte subsidieres kraftig, slik at forsyningssikkerheten ikke rammes. Alt dette koster penger, som gjenspeiles i at europeiske land med den største andelen solog vindkraft i elektrisitetsforsyningen også har de høyeste strømprisene.^{Roger Andrews: «An update on the Energiewende», 22.08.2016: euanmearns.com/an-update-on-the-energiewende/.} Solog vindkraft er dessuten avhengig av fossil energi i produksjonen av sine ikkefornybare installasjoner. Strømforbruket utgjør i tillegg bare en mindre del av den totale energibruken. I transportog industrisektoren dominerer fossil energi.Tjue år etter Kyotoavtalen – og etter et tiår med investeringer i sol og vind på to billioner dollar – har det derfor ikke skjedd en avkarbonisering av økonomien.^{Eduardo Porter: «Wind and Solar Power Advance, but Carbon Refuses to Retreat», 07.11.2017: mobile.nytimes.com/2017/11/07/business/climate-carbon-renewables.html?ref=oembed&referer=www.nytimes.com/svc/oembed/html/?url=https%3A%2F%2Fwww.nytimes.com%2F2017%2F11%2F07%2Fbusiness%2Fclimate-carbon-renewables.html.} Karbonintensiteten i energibruken er omtrent på samme nivå som før, også i OECD-landene. Fornybar energi har for det meste kommet som et tillegg til den fossile og bare gjort den totale varmekraftmaskinen større. Den fornybare energien har ikke satt de fossile energislavene fri.

De som drømmer om et kvantesprang i batteriteknologi og et fullverdig, fornybart energisystem, gjør opp regning uten vert. Det er bare i eventyret om baron von Münchhausen at det er mulig å trekke seg selv opp etter håret. Alle nyvinningene i det såkalte grønne skiftet må skje ved hjelp av en infrastruktur av veier, vannog avløpsnett, bygningsog boligmasse, gruvedrift og metallutvinning og, i land som USA, oljeog gassrørledninger. Mye av denne infrastrukturen ble bygd ved hjelp av fossil energi, da oljeprisen var under tjue dollar fatet. Bare det å vedlikeholde og fornye infrastrukturen, og det stadig mer komplekse samfunnet den betjener, har medført økte kostnader og avtagende økonomisk vekst. Det vil ikke være mulig å opprettholde denne infrastrukturen og samtidig hente ut alle grunnstoffene og de sjeldne jordartsmetallene^{Alice Friedemann: «High-Tech can’t last: Limited minerals & metals essential for wind, solar, microchips, cars, & other high-tech gadgets», 26.02.2014: energyskeptic.com/2014/high-tech-cannot-last-rare-earth-metals/.} som inngår i elektriske biler, vindmøller, solceller, i ulike batterikomponenter og i all elektronikk med microchips. Gruvedriften etter metallene er sterkt forurensende og energiintensiv. De lettest tilgjengelige metallene er allerede hentet ut, og det kreves stadig mer fossil energi til å utvinne den samme mengden som tidligere. Før verden går tom for de sjeldne jordartsmetallene, har vi sannsynligvis ikke lenger nok billig energi å utvinne dem med. Vindmøller, solcellepaneler og elektriske biler vil kunne fremskynde et sammenbrudd og i likhet med moaiene, steinstatuene på Påskeøya, bli stående som monumenter over en tapt sivilisasjon.

Den teknologien som etter sigende skal skape en energirevolusjon, inngår i et kontinuum, et sammenhengende hele, som strekker seg fra biofysikk til økonomi og finanser. Teknologi kan verken ses uavhengig av den energiog ressurssituasjonen den bygger på, eller av den sosioøkonomiske ulikheten den medfører. Teknologi forbruker energi og ressurser og produserer sosiale forskjeller. Perspektivet de færreste tør å ta inn over seg, er dette: Hva om økonomien er underlagt fysiske lover som er utenfor vår og politikernes kontroll? Det kan høres rart ut, men jeg tror økonomien kan sammenlignes med orkaner, stjerner, økosystemer, planter og dyr – «systemer» som har det til felles at de tilsynelatende er selvorganiserte og vokser, så lenge energien deres vokser. Nå er verdensøkonomien derimot i en fase hvor det kreves stadig mer energi for å bekjempe «entropien» i systemet: økte kostnader som skyldes utvinning av ressurser og at forurensning og klimagassutslipp må betales for.

BEHOVET FOR SEKULÆRE RELIGIONER – TEKNOKULT OG PENGEILLUSJONER

Det mangler ikke akademiske studier som begrunner og underbygger sannsynligheten for at uttømming av ressurser og store økonomiske forskjeller kan føre til at den fossile sivilisasjonen kollapser.^{Safa Motesharrei, Jorge Rivas og Eugenia Kalnay: «Human and nature dynamics (HANDY): Modeling inequality and use of resources in the collapse or sustainability of societies», 2014: www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0921800914000615.} Kvaliteten og kvantiteten til naturressurser som mat og vann, metaller og mineraler blir redusert. For å bøte på det trengs det avsaltingsanlegg, grunnvannsboring, dypere miner og irrigasjon av mer jordbruksareal, som øker kostnadene ved ressursutvinningen. Selskapene må ta opp større lån og ansette flere spesialister. Resultatet er større ulikhet ettersom mer av inntekten går til å innfri selskapenes voksende gjeldsforpliktelser og til å betale høyere lønninger både til ledere og til nøkkelpersonell med spesialkompetanse. Modellberegningene i «Limits to Growth»-studien fra 1972 har også blitt utført på nytt med nyere historiske data^{Graham Turner: «Is Global Collapse Imminent?», 2014: sustainable.unimelb.edu.au/sites/default/files/docs/MSSI-ResearchPaper-4_Turner_2014.pdf.} og bekrefter faren for en systemkollaps som følge av ressursbegrensninger. Slike studier motsier imidlertid ikke bare den moderne troen på fremskritt og revolusjon. Studiene provoserer også våre biologiske overlevelsesinstinkter. Optimisme er vår mentale default settting. Derfor låner vi heller øre til fortellinger om at innovasjoner vil kunne erstatte knappe energiressurser, ja, at teknologien til og med vil gjøre det mulig å bytte ut den fysisk og moralsk skrøpelige menneskenaturen med en transhuman, lidelsesfri og altruistisk lykkemaskin. Håpet om innovasjoner som ennå ikke er oppfunnet, har i et sekulært samfunn blitt vel så stort som troen på Gud. Fornybar energiteknologi er imidlertid ingen løsning. I en storskala omlegging til solog vindkraft vil det måtte tas i bruk store mengder fossil energi, og energitransformasjonen vil kjøre seg fast i ressursknapphet med stigende kostnader og fallende utbytte.

Det finnes ikke noe nytt Amerika å oppdage. Vi har tømt fossillagrene med billig solenergi. Det var denne innsprøytningen av overskuddsenergi som gjorde det mulig å ta spranget fra små grupper til nasjonale og internasjonale felleskap.^{Dag O. Hessen: Vi – Samarbeid – fra celle til samfunn, Cappelen Damm, 2017.} Det fossile energioverskuddet sørget for at samarbeidet på høyere nivåer fikk karakter av pluss-sum-spill, der alle involverte var villige til å gi så lenge de kunne forvente å få mer igjen. Den liberale verdensorden etter den andre verdenskrigen, tuftet på handel og internasjonalt samarbeid, baserte seg på merverdien av arbeidet til de fossile energislavene. Ordenen ble opprettholdt både ved hjelp av hard og myk makt: USAs militære kapasitet som supermakt og et FN-sanksjonert menneskerettighetsregime med normer og rettsregler.

Det som forener politikere på tvers av ideologiske skillelinjer, er en falsk antagelse om at vi egentlig ikke har ressursproblemer, bare sosiale og politiske misforhold som hindrer en mer rettferdig bruk og fordeling av ressursene. Endres de politiske rammebetingelsene som konserverer fossil teknologi og favoriserer gamle særinteresser, anslås det at nye markeder vil premiere ideer for bærekraftige løsninger på utfordringene knyttet til fattigdom, miljø og klima. Hvis vi derimot befinner oss i en situasjon der økonomien er i ferd med å gå tom for billig energi til å utvinne ressurser, så fungerer ikke markedene slik de er tenkt å gjøre i teorien.

I takt med at ressursene det er lett og billig å utvinne, nå minker, vil prisene på fossil energi, viktige metaller og mineraler bli for høye. Massen av vanlige lønnsarbeidere vil ikke lenger har råd til å øke sin etterspørsel etter mange av de varene som produseres. Prisene bli imidlertid for lave til at selskapene kan få dekket kostnadene sine, og til at regjeringene kan få inn nok skatteinntekter til å finansiere stigende velferdsutgifter. Det finnes ingen markedsløsning som alle tre parter kan leve med. Regningen går ikke opp uten ved nye låneopptak og mer gjeldsvekst. Vi kjøper oss tid og håper at ekspertene i sentralbankene kan varte opp med stadig nye trylleformler for å forhindre en resesjon. Penger og gjeld er imidlertid krav på fremtidige varer og tjenester, som det i siste instans trengs virkelige ressurser og energi for å fremstille. Siden vi allerede har overtrukket energiog ressurskontoen, er det tvilsomt om fordringene noen gang kan innfris.

SAMTIDENS VERDIOG IDENTITETSKAMP

Det som på overflaten fremstår som en pengeøkonomi, er altså grunnleggende sett en energiøkonomi. Billige energikilder og rike naturressurser lar moralske og kulturelle verdier blomstre. Mangler det første, vokser bare aggresjonen og raseriet.

I boken med den treffende tittelen Age of Anger:A History of the Present gjør den indiske essayisten og forfatteren Pankaj Mishra et forsøk på å skrive en ressentimentets kulturhistorie.^{Pankaj Mishra: Age of Anger – a History of the Present, Allen Lane, 2017.} Mishra avslutter med en diagnose av det psykologiske mørket som forener Twitter-troll og Trump-velgere, fremmedkrigere og selvmordsbombere og tilhengere av hindunasjonalisten Narendra Modi. Mishra har et klart blikk for den prekære energiog ressurssituasjonen: Den danner bakgrunnen for å forstå intensiteten og utbredelsen av hatet, krenkbarheten og eliteforakten i vår tid.

Dagens nasjonale moderniseringsprosesser i India og Kina er de største siden industrialiseringen av kansler Bismarcks Tyskland.

Ukontrollerbar sosial uro og irreversible miljøødeleggelser gjør at massene i verdens to mest folkerike land ifølge Mishra aldri vil nyte godt av de siviliserte, urbane livsbetingelsene noen millioner europeere og amerikanere i perioder nøt godt av på 1800og 1900-tallet. Utarming av ressurser, krig og statsoppløsning gjør at millioner av unge i Afrika og Midtøsten ser flukten til Europas storbyer som sitt eneste fremtidshåp. Samtidig unnslipper ingen, aller minst de unge, digitaliseringens tentakler. Et av resultatene er det den polske sosiologen og filosofen Zygmunt Bauman kalte «ydmykelsens forbrytelse»: Uansett hvor mye man ønsker å være unik og enestående, og uansett hvor mye man streber etter å komme seg opp og frem, så er man allerede slått, også av dem som er mest lik en selv. På internett og i digitale medier kultiveres et ressentiment som svinger mellom følelsen av impotens og voldelige fantasier om hevn.

I enkelte land minker energioverskuddet drastisk fordi befolkningen vokser, og fordi det blir både vanskeligere og dyrere å hente ut de gjenværende naturog energiressursene. Disse landene må tigge, stjele eller låne fra andre land. Innbyggerne kan eventuelt forsøke å flykte og å emigrere til andre land for å skaffe seg tilgang til det energioverskuddet som sikrer overlevelse og et verdig liv. Som regel er det bare de sterkeste og mest ressurssterke som makter det.

Den splittende retorikken som forkynnes verden over, og som setter et «oss» opp mot et «dem», er dessverre bare krusninger på overflaten av en energibølge som ikke makter å bære alle båter. Jeg vet ikke hva som er verst: den polariserende retorikken, som reflekterer at vi ikke har nok billig og lett tilgjengelig fossil energi til å produsere alt som trengs for å holde tritt med befolkningsøkningen i verden? Eller den liberale kritikken av høyrepopulismen, som ikke vil se sammenhengen mellom hatretorikk og ressurskrise?

Dagens mer uforsonlige verdikamp mellom liberale kosmopolitter og konservative høyrepopulister i de vestlige metropolene må i hvert fall forstås på bakgrunn av de økte oljeprisene siden 1970-tallet. Land som var storforbrukere av olje, som Japan og USA, ble forlatt av de store selskapene. I stedet

opprettet de produksjonsavdelinger i Kina og andre lavkostland. Her fantes billig kull og hydroelektrisitet, lønningene var lavere og miljølovgivningen mindre streng. Hundrevis av millioner i Kina og Asia er blitt brakt ut av fattigdom takket være billig kull. Siden Kina ble medlem av Verdens handelsorganisasjon (WTO) i 2001, kan nesten all vekst i den globale økonomien forklares med bruk av mer fossil energi, først og fremst billig kinesisk kull.^{Hannes Kunz, Rembrandt Koppelaar, Tim Raettig og Stephen Balogh: «Low Carbon and Economic Growth – Key Challenges», Institute for Integrated Economic Research, 2011, s. 8: www.iier.ch/pub/files/Sun%2C%2007/31/2011%20-%2016%3A11/Green%20Growth%20DFID%20report.pdf.} Globaliseringen har gjort at verdensøkonomien de siste årtiene har vært kjennetegnet av to megatrender: mindre ulikhet mellom rike og fattige land, og økt ulikhet internt i de rike landene.^{Christoph Lakner og Branko Milanovic: «Global income distribution: From the fall of the Berlin Wall to the Great Recession», 27.05.2014: voxeu.org/article/global-income-distribution-1988.} Mens den afrikanske og sørasiatiske middelklassen har blitt løftet, har den nedre delen av middelklassen i USA og i andre vestlige land falt.

Samtidig ga de økende emigrasjonsstrømmene både på og mellom kontinenter bedrifter i høykostland innenfor byggog anlegg, varehandel, service og tjenesteyting tilgang til en global ressurspool av billig og dårlig organisert arbeidskraft. De nye folkevandringene ble møtt med altruisme og et kosmopolitisk sinnelag fra liberalt hold, som skarpt fordømte enhver distinksjon som satte grupper opp mot hverandre. Deltakerne på de globale markedene ble oppfordret til å være åpne og å gi markedsadgang og like muligheter til alle, og ikke diskriminere noen, uansett kjønn, nasjonalitet, seksuell legning og kulturell bakgrunn.

Høyrepopulismen ble først en politisk maktfaktor da også store deler av den hvite arbeiderog nedre middelklassen kunne se på seg selv som ofre. De folkelige protestene mot globalisering og innvandring førte til brexit og Donald Trumps seier i det amerikanske presidentvalget. Globaliseringens tapere ønsket seg mer proteksjonisme og beskyttelse, mer nasjonal-autoritære styreformer, mer homogene samfunn. I det amerikanske presidentvalget i 2016 kom Donald Trump dem i møte med løfter om å trekke landet fra internasjonale handelsavtaler.Trump ville skyve mer av NATOs kostnader over på de andre medlemslandene. Han annonserte kamp mot illegal innvandring og deportasjon av meksikanske fremmedarbeidere. Han lovte å redusere skatter og reguleringer for næringslivet, og å avvikle miljøvern og klimatiltak for å øke oljeog kullproduksjonen. Donald Trump snakket til sine kjernevelgere med en identitetspolitisk offerretorikk hentet fra demokratenes verktøykasse. For taperne i statuskampen er det likegyldig om FNs rapporter viser at verden aldri har vært et bedre sted å leve for så mange mennesker.Vi sammenligner oss med naboen, ikke med den nye middelklassen i Asia.

Donald Trump, og høyrepopulismen i sine ulike former, appellerer til den lønnsarbeidende klassens ønske om å bli rik, og dens skepsis til profesjonelle fagfolk og akademikere.^{Joan C. Williams: «What So Many People Don’t Get About the U.S. Working Class», 10.11.2016: hbr.org/2016/11/what-so-many-people-dont-get-about-the-u-s-working-class.} Harme mot eliten går hånd i hånd med uvilje mot minoritetsgrupper som ikke deler de hvite lønnsarbeidernes livsstil, normer og smak, deres habitus. Fra de hvite lønnsarbeidernes ståsted har eliten gjort felles sak med etniske, religiøse og seksuelle minoriteter. Det er derfor ikke tilfeldig at et av de spørsmålene som best fanget opp Trumps tilhengerne, var hvorvidt vedkommende var enig i påstanden om at president Obama er muslim.

Avsmak mot andre grupper er en del av klassekulturen i fossiløkonomien. Motviljen mot annerledes levende og tenkende trigger medfødte pådriv i hjernen. Den får oss til å gjøre det som var smart da vi levde i små grupper i Afrika og beskyttet stammens territorium mot fremmede inntrengere. Den gang ble voldelige konflikter ikke sjelden unngått, fordi verden var uendelig. Den underlegne stammen kunne flytte til et annet sted og tømme ressursene der.

I dag stanger vi hodet mot verdensveggene. I de vestlige storbyene lever grupper som avskyr hverandre, side ved side, og ingen av dem har andre steder å dra, selv om livet kan organiseres slik at man ikke trenger å ha noe med hverandre å gjøre, verken på jobb, i nabolaget eller på fritiden. På 50og 60-tallet kunne legen gifte seg med sykepleieren, sjefen fri til sekretæren sin. I samtiden skjer ikke det lenger. Verdikampen mellom altruistiske kosmopolitter og de som dyrker en sterkere nasjonal orden og lokal identitet, vil ikke bli mindre skarp og uforsonlig etter hvert som forekomster av billig og lett tilgjengelig kull, olje og naturgass blir mindre. Begge leirer vil fortsette å dyrke ulike teknokulter, men ligge under for den samme pengeillusjonen, i håpet om at politikernes løfter om en trygg alderdom og en lysende fremtid vil bli oppfylt.