En økonomi for det 21. århundret

Økonomifaget er i utakt med verden og ikke minst miljøet, mener Kate Raworth. Hun vil forandre faget fullstendig.

EB: La oss starte med framtiden. Jeg opplever at mange unge har mistet troen på at det er i vår makt å forandre verden, at vi kan skape en bedre framtid. Er du enig, og har du noen tanker om hvorfor? KR: Jeg kan ikke snakke på vegne av en yngre generasjon jeg ikke selv er en del av, men også jeg ser en svært kompleks verden i stor endring. For å fokusere på det jeg kan noe om, så opplever jeg et økonomipensum som ikke engang er i nærheten av å innrømme den kompleksiteten. Jeg tror mange unge velger å studere økonomi nettopp fordi de ønsker å finne verktøy som gjør at de kan forstå og påvirke samfunnet. Det de blir møtt med, er et fag som lærer dem å forstå økonomien som noe som alltid skal bevege seg mot likevekt, for eksempel at tilbud skal balansere etterspørsel. Dette er et eksempel på at grunnsetningene i faget ikke stemmer overens med den verden de lever i. Spørsmål om ulikhet og klimaendringer forblir i periferien av faget, og ikke i sentrum. Jeg tror det er en helt reell motsetning mellom antakelsene som gjøres i økonomiske modeller, og hvordan folk opplever virkeligheten.

Jeg er også opptatt av en hovedfortelling som har dominert tidligere generasjoner, nemlig den som handler om at man forventer økonomisk vekst, og at neste generasjon skal få det bedre enn forrige.Vi har levd med en idé om at vekst betyr framskritt. I praksis har vi sett en vekst som har gitt økt ulikhet, og for svært mange har veksten ikke ført til at livet har blitt bedre.

EB: Så problemet er at økonomifaget ikke gir oss verktøyene vi trenger for å forme samfunnet? KR: Før vi begynner å snakke om verktøy, la oss starte med et grunnleggende verdenssyn. Økonomifagets virkelighetsforståelse starter med en verden der planeten vår ikke er med. Fra første dag begynner studentene å lære om markeder, og de lærer å forstå økonomien fra perspektivet til markedet. Det som faller utenfor markedet, blir kalt «eksternalitetene».

Jeg mener økonomifaget må starte et helt annet sted. For å kunne starte en samtale om hva framgang innebærer, må vi begynne med hva som kjennetegner det gode liv. Hvordan kan vi ellers vite hva økonomisk suksess innebærer, og hvordan vi kan måle den? Så vidt jeg vet, er det svært få professorer som har det spørsmålet som utgangspunkt for undervisningen, selv om en kontinuerlig diskusjon om økonomiens formål burde utgjøre fagets kjerne. Kanskje er grunnen at spørsmålet åpner opp for så mye komplekst som pensum ikke har noen tilfredsstillende svar på. Dersom virkeligheten skulle presse seg inn i klasserommet, er ikke faget per i dag i stand til å håndtere det.

EB: Det vil jeg høre mer om. Men først: Er det derfor du bestemte deg for å bruke smultringen som modell? KR: Jeg hadde ikke en plan om å lage en smultring, den lagde seg selv. Jeg var svært frustrert over økonomiundervisningen jeg fikk ved universitetet i Oxford. Eller, foreleserne var fantastisk inspirerende; det som frustrerte meg, var teoriene det ble undervist i. Jordkloden og miljøet som holder oss i live, ble behandlet som om de ikke angikk faget, og teoriene antok at det eksisterer en avveining mellom rettferdighet og det evinnelige snakket om effektivitet. Jeg gikk ikke videre med økonomistudiene etter mastergraden, men kastet meg heller inn i den virkelige økonomien.

Langt senere, i 2009, oppdaget jeg diagrammet som viser jordens ni tålegrenser, og som ble utviklet ved Stockholm Resilience Centre. Jeg fikk en sterk fysisk reaksjon da jeg så det diagrammet, som min modell står i gjeld til. Der og da tenkte jeg at jeg så starten på en helt ny måte å forstå økonomien på.Vi må finne ut hvordan økonomiens omfang kan begrenses for ikke å forstyrre livsgrunnlaget til planeten. Det er nettopp kombinasjonen av naturvitenskap og samfunnsvitenskap som gjør diagrammet så virkningsfullt.

På denne tiden jobbet jeg for Oxfam og ønsket å føye det sosiale perspektivet til det naturvitenskapelige. Naturvitenskapen hadde tegnet et ytre tak for hvor mye vi kan presse miljøet, jeg tegnet en indre ring som representerer nødvendigheten av sosial rettferdighet. Responsen har vært overveldende. Smultringen er tross alt bare en enkel illustrasjon. Det fascinerer meg hvordan bilder kan påvirke måten vi tenker på, og hvordan de kan åpne opp for nye diskusjoner og nye spørsmål.

EB: Men hva er egentlig smultringen? Er det en alternativ økonomisk modell, en illustrasjon, et veikart? KR: Smultringen i seg selv er ikke en modell. Den er et nytt bilde på hva som kjennetegner menneskelig framskritt i det 21. århundret.

Man kunne kanskje si: et mulig alternativ til BNP, for å måle reelt framskritt. Et kompass som viser oss hvor vi er og hvor vi vil. De røde strålene i illustrasjonen er basert på tilgjengelig kunnskap om hvor vi står i dag. De viser, helt konkret, hvor langt unna vi er målene om å oppfylle grunnleggende sosiale rettigheter, og hvor langt utenfor jordens tålegrense vi befinner oss.

EB: Smultringen representerer på mange måter et brudd med ideen om at vekst skal være økonomiens mål. Du skriver om behovet for at vi alle må bli «vekstagnostikere»; vekst bør ikke være målet, men ikke-vekst bør heller ikke være det. Det er et godt poeng, men samtidig bekymrer det meg. Vil ikke en økonomi uten vekst gi massiv arbeidsledighet? KR: Du stiller spørsmålet som om det skulle være noe merkelig med noe som ikke vokser, som om det betyr at ting ikke fungerer som det skal. Men hvis vi betrakter naturen, forstår vi at vekst er en fantastisk, men kort, del av livet. Alt fra føttene til barna dine, høyden deres, plantene i hagen din, trærne og fuglene som flyr over deg. Levende ting vokser, og vekstfasen er en spesielt nydelig del av livet. Men ingenting i naturen vokser evig. Egentlig forstår vi alle at hvis noe vokser evig, så er det usunt, det representerer gjerne en trussel. I vår egen kropp kjenner vi igjen dette som kreft. Slik er naturen en fantastisk metafor for vekst. I økonomifaget har man valgt ut den korte vekstfasen i syklusen, og ønsker å forlenge den slik av veksten kan fortsette evig. Men ingen levende systemer vokser evig. I stedet for å fokusere på vekst må vi jobbe mot en økonomi som får utfolde seg på en bærekraftig og balansert måte. Litt som et voksent menneske eller et fullvoksent tre.

Utfordringen vi står overfor, er at ingen land har klart å få en slutt på menneskelig nød uten vekst. Samtidig har ingen land klart å vokse på en måte som ikke øker presset på jordens tåleevne. Dagens økonomier har gjort seg avhengige av vekst, men vekst er ingen naturlov. Det er bare slik vi har utformet økonomien. Målet må være å skape økonomier som fremmer menneskelig framskritt, uavhengig av om økonomien vokser.

EB: Men har ikke mainstream, nyklassiske økonomer også begynt å inkludere naturen i modellene sine? Ta for eksempel den såkalte miljøøkonomien, som har utviklet metoder som gjør at man kan sette en pris på naturgoder – for dermed å synliggjøre verdien av å beskytte naturen. Det finnes også mange måter å sikre at «eksternaliteter» blir internalisert, gjennom for eksempel skatter og subsidier, slik at det ikke lenger er gratis å forurense. Er ikke økonomien dermed allerede på god vei til å hjelpe oss inn i smultringen? KR: Selvfølgelig har mainstream økonomi begynt å snakke om miljøet. Likevel tror jeg nettopp måten den snakker om naturen på, er dypt problematisk. Dette går tilbake til økonomiens grunnleggende rammeverk. Nyklassisk økonomi starter med markedet og putter prismekanismer i hjertet av forståelsen. Det som faller utenfor prissystemet, er miljømessige eksternaliteter. Dette rammeverket ble utformet i en tid da vi ikke forsto det vi i dag har innsett om vår dype avhengighet av naturen. Språket er viktig. Den kognitive lingvisten George Lakoff snakker om hvordan ordene du bruker rammer inn din forståelse av verden. Hvis du virkelig bryr deg om naturen, kaller du den ikke en eksternalitet. Det begrepet dytter naturen og jorden vi lever på helt til ytterkanten av bevisstheten vår. Det stemmer at miljøøkonomi eksisterer, men det er kun et valgfag innen økonomien, noe du kan studere om du vil. Det er fullt mulig å gå gjennom et helt økonomistudium og kun bruke en uke på «eksternaliteter». Du lærer gjerne om forurensning i den lokale elven, og du lærer om behovet for skatt eller kvoter, men så fortsetter du med den samme økonomiske tenkemåten som før. Spørsmålet om vekst er begrenset av jordens bærekraft, blir aldri stilt igjen.

EB: Du baserer i stedet mye av boken din på en annen teori, nemlig økologisk økonomi. Hva innebærer den? KR: Det var først da jeg leste arbeidet til den økologiske økonomen Herman Daly at ting falt på plass for meg. Han gjør noe så radikalt som å tegne økonomien inn i en større sirkel som han kaller bisosfæren, eller miljøet. Dermed anerkjenner han at økonomien utfolder seg innenfor naturens grenser. Dalys diagram har eksistert siden 1970-tallet, men har aldri blitt inkludert i økonomiens pensum.

EB: Siden du brøt med økonomifaget, har mye skjedd. Særlig har atferdsøkonomer plukket fra hverandre ideen om homo economicus, og selv ved de mest konservative universiteter forskes det på ulikhet. Mange er opptatt av kompleksitetsteori, og stordata skaffer oss økt empiri. Skjer det ikke allerede store endringer innenfor økonomifaget? KR: Jeg havner ofte i diskusjoner med økonomer som trekker fram nettopp disse eksemplene på hva som skjer innenfor forskningen. For meg er det svært viktig å gjøre et skille her. Jeg kritiserer ikke hva økonomer forsker på, jeg kritiserer hva de lærer bort. De fleste som studerer økonomi, gjør det kun noen få år; mange tar kun et introduksjonskurs i økonomi eller en bachelorgrad, veldig få går videre og tar en doktorgrad. Det er nettopp de som kun studerer litt økonomi, som går videre og blir næringslivsledere, politikere eller til og med finanseller statsministere. Da er det læresetningene de fikk med seg fra skolebenken som former den offentlige samtalen rundt hva økonomien er, hvordan den fungerer, hvem den er til for – og ikke minst: Hva som driver oss mennesker. Det er derfor jeg er lidenskapelig opptatt av økonomiundervisningen, fordi ikke bare former den økonomien – men også våre liv.

Den amerikanske økonomen Paul Samuelson var oppmerksom på det samme. I 1948 skrev han Economics, den mest kjente og en av de mest solgte lærebøkene i økonomi gjennom alle tider. Han sa det rett ut: «Jeg bryr meg ikke om hvem som skriver nasjonens lover eller hvem som utformer de mest avanserte avtalene, så lenge jeg kan skrive nasjonens økonomi- pensum».^{Min oversettelse. Se P. Samuelson, i P. Saunders / W. Walstad: The Principles of Economics Course. A Handbook for Instructors, New York, McGraw Hill (1990), s. 9. Sitatet finnes også her: www.nytimes.com/2009/12/14/business/economy/14samuelson.html.} Det er i den første fasen av økonomistudiet at studentene er aller mest påvirkelige; de starter med blanke ark, og fortellingene som blir servert, fester seg og danner utgangspunktet for deres videre forståelse.Ved mange universiteter har ikke teoriene på pensum endret seg siden jeg studerte selv. Etter finanskrisen har de inkludert penger og finans i enkelte av modellene, men ellers har endringene i undervisningen vært marginale.

EB: Du kritiserer også rollen homo economicus har fått i økonomisk teori. Men det er lett å se hvorfor forestillingen om en rasjonell og nyttemaksimerende aktør har vært nyttig som et forenklende verktøy. Ditt komplekse bilde av menneskelig atferd ville det ikke vært mulig å inkludere i en matematisk modell, i hvert fall ikke for førsteårsstudenter. Det blir rett og slett for komplisert. For å sitere statistikeren George Box: «Alle modeller er gale, men noen er nyttige.» Hva tenker du om dette? KR: For det første må vi legge fra oss ideen om at alt må forenkles så mye at det passer inn i en matematisk formel. Matematikk er en mektig metode, men det er ikke den eneste metoden. Dersom absolutt alt i verden skal passe inn i en ligning, så sitter vi igjen med en svært begrenset verktøykasse for økonomisk analyse. Men dersom du ønsker å bruke matematikk, så finnes det nye og mer interessante måter å gjøre dette på. De nye kompleksitetsmodellene gjør det for eksempel mulig å simulere sosiale prosesser og økonomiske sammenhenger uten å ta utgangspunkt i en rasjonell og nyttemaksimerende aktør.Teknikken kjenner vi fra blant annet klimaforskning. Du tildeler aktører ulike strategier, kjennetegn og preferanser og ser hva som skjer når de følger de fastsatte reglene. Aktørene kan reagere på og tilpasse seg andre aktører, og denne teknikken gir ofte svært interessante og informative resultater. Forskningen har kommet langt, og det er unødvendig for økonomistudentene å bruke energi på det utdaterte homo economicus.

EB: I introduksjonsboka Economics (2014) av N. Gregory Mankiw og Mark P. Taylor finner man følgende antakelse om konsumentens atferd: «Konsumentene er rasjonelle, de foretrekker å ha mer fremfor å ha mindre, de søker å maksimere sin egen nytte og tar valg ut fra egeninteresse. De tar ikke hensyn til andre menneskers nytte.»^{Se N. Gregory Mankiw og Mark P. Taylor: Economics, Cengage Learning (2014), s. 102.} Homo economicus har vært en sentral del av økonomipensum i det 21. århundre, og utgjør utgangspunktet for de fleste modellene. Har tanken om dette rasjonelle nyttemaksimerende mennesket påvirket unge økonomistudenter? KR: Det finnes noen fascinerende studier som blant andre den amerikanske økonomen Robert H. Frank står bak, og som viser hvordan forestillingen om homo economicus faktisk former studentene. I løpet av tre år med økonomistudier utviklet studentene en tendens til å verdsette konkurranse og egeninteresse høyere enn medfølelse, samarbeidsevne og altruisme. Det viser seg at modellene vi skaper former oss som mennesker. Derfor har enhver vitenskap som prøver å si noe om hvem vi er som mennesker, et enormt ansvar.

EB: Tilbake til smultringen. Hva kjennetegner en økonomi som får utfolde seg på en bærekraftig og balansert måte – eller som du skriver: som «blomstrer»? KR: Jeg har valgt å fokusere på to viktige momenter. For det første må en slik økonomi være regenerativ, med det mener jeg at økonomien må fungere i samspill med klimasyklusen, karbonsyklusen, oksygensyklusen og vannsyklusen. For det andre må økonomien bli omfordelende.Verdiene som skapes i samfunnet må i større grad enn i dag deles blant alle som bidrar til å skape dem. Med et slikt utgangspunkt blir det åpenbart at hvorvidt noe vokser eller ikke er irrelevant, og vekst slutter å være det overordnede målet.

EB: I fjor sommer intervjuet jeg Robert Solow, nobelprisvinneren som har ytret seg svært kritisk til retningen økonomifaget har tatt i senere år. Jeg spurte ham derfor om behovet for å kaste ut gamle teorier og heller skape nye. Da så han på meg med vantro og lurte på om jeg forsto hvor mye arbeid som ligger bak slike modeller, og hvor mye arbeid det vil innebære å lage nye.^{«Dum og dummere makroøkonomi». Morgenbladet 17.11.2017.} Hvorfor må vi forkaste det vi har, kan vi ikke bare forbedre det? KR: Ja, det er tidkrevende å endre det bestående. Jeg var i Davos i januar, under det årlige møtet til World Economic Forum, og deltok på en middag der fire nobelprisvinnere i økonomi talte om verdensøkonomien. De brukte alle metaforen at økonomiens helse var på bedringens vei fordi den økonomiske veksten var tilbake. Ingen av dem nevnte klimaendringene. Etterpå stilte jeg dem det samme spørsmålet, om behovet for å skrive om økonomipensum, og de reagerte likt som Solow. Jeg opplever det som en handlingslammelse innenfor faget, noe som i enda større grad motiverer meg til å presse på for forandring. Dessuten, de alternative teoriene eksisterer allerede, det handler mest om å inkludere dem i pensum. I boken min argumenterer jeg for at et mangfold av teorier, som økologisk, feministisk og institusjonell økonomi, kompleksitetsteori og atferdsøkonomi, er mer nyttige i det 21. århundret fordi verden har endret seg.

EB: Smultringen er inspirerende, men hvordan kan den brukes i praksis? Også av ikke-økonomer?

KR: Det er virkelig både forunderlig og fantastisk hvor mye den blir brukt og hvor mange som plukker den opp.Verdens økonomiske institutter er nok de siste som har reagert på den. Det er andre fagfelt, som for eksempel samfunnsgeografi og urban planlegging, som virkelig har vist interesse. Også ordførere som jobber for å skape grønnere byer, eller landskapsarkitekter sier illustrasjonen er et godt verktøy for nytenkning. Private selskaper har plukket den opp og bruker den til å reorganisere seg eller til å finne nye typer fond for å sikre nødvendige investeringer. Jeg opplever mye interesse, jeg oppfatter det som en sult etter et nytt paradigme. Det eksisterer et behov for nye måter å se for seg hvordan menneskelig framskritt ser ut, og mange jobber nå med å omgjøre modellen min til konkret politikk. Jeg er plutselig involvert i et fascinerende spekter av samtaler med folk innenfor teknologi, finans og næringsliv, som jeg mener er i ferd med å skape en økonomi for det 21. århundret. Disse praktikerne befinner seg per i dag langt foran den økonomiske teorien. Økonomien i det 21. århundret vil bli praktisert først og teoretisert over senere.

EB: Har du også noe du vil si til økonomiprofessorene i Norge? KR: Jeg tror akademikere er fanget i en svært vanskelig posisjon. Jeg møter ofte universitetsansatte som ønsker å bruke smultringen og de økonomiske teoriene som ligger bak, i undervisningen, men som er bekymret for å gå utenom standard pensum. Årsaken er at de ønsker å oppnå professortittel, og er avhengig av godkjennelse fra kollegiet.

Likevel må vi anerkjenne at økonomifaget er i bevegelse, og det er ingen grunn til å være redde for pluralisme. Jeg er overbevist om at studentene vil forstå kjernepensumet bedre dersom det settes i kontrast til alternative tenkemåter.Vi er i dag heldige som har en kraftig internasjonal studentbevegelse som krever pluralisme. Økonomifaget trenger desperat nye ideer, og studentene bør lyttes til.