Distriktsbasert elitisme? Et forsøk på å knekke Senterparti-koden
Det siste året har Senterpartiet fosset fram på meningsmålingene.Ved stortings valget 2017 fikk partiet 10,3 prosent på landsbasis, etter å ha ligget over 15 prosent på flere meningsmålinger. Hvordan kan et parti med røtter i bondestanden og landbruksnæringen få så stor oppslutning i en senmoderne, urban tid? Byfolk har problemer med å forstå partiet, og Senterpartiforakten i byene er til dels sterk og påtakelig. I bykommuner som Oslo, Bergen og Bodø sanker partiet få stemmer – i Oslo aller minst: 2,1 prosent. Et moment som brukes for å forklare Senter partiets oppsving, er at det er et antielitistisk parti som skårer på krass kritikk av makteliten. Noen kaller dessuten Senterpartiet et populistisk parti og snakker om det og FrP i samme ånde drag. Medfører dette riktighet? La oss forsøke å knekke Senterpartikoden!
SENTERPARTIETS SPRIK OG SPENNINGER
Senterpartiets oppslutning ved valg har gått opp og ned. I de fleste årene etter andre verdenskrig har partiet ligget godt under 10 prosent ved stortingsvalg, men opplevde voldsom framgang som det mest markante Nei-partiet under EFog EU-striden i 1972 og særlig 1994. Den gang, med Anne Enger Lahnstein som partileder, lå partiet på rundt 20 prosent på enkelte målinger. Bunnivået ble nådd i 1981, med en oppslutning på 4,3 prosent.SSB: Stortingsvalg, historiske tabeller: www.ssb.no/valg/stortingsvalg-historiske-tabeller. Nasjonalt har Senterpartiet vært et sammensatt parti med indre sprik og spenninger. Næringsgrunnlag, bruksstørrelse og geografi har skapt en venstrefløy som grenser mot AP og SV og en høyrefløy med mer til felles med Høyre. I de egalitære jordbruksdistriktene i sør, vest og nord i Norge har partiet hatt en nærmest sosialdemokratisk småbrukerprofil. Sogn og Fjordane er partiets største fylke; nesten 30 prosent ble resultatet ved siste valg. Denne sterke posisjonen har Senterpartiet lenge hatt i fylket – ofte bortimot tjue prosent og alltid langt over landsgjennomsnittet.
I tillegg til spenninger mellom geografiske områder og regioner har det i de siste tiårene variert om det har vært høyreeller venstrefløyen i partiet som har vunnet fram. Sånn har partiet kunnet svinge mellom blokkene i det politiske landskapet og har derfor kunnet skifte alliansepartnere. Plasseringen som sentrumsparti har gjort det mulig å samarbeide både til høyre og venstre.
Ved siden av Sogn og Fjordane representerer det nylig nedlagte Nord-Trøndelag fylke et annet av partiets bastioner, med en oppslutning på nesten 25 prosent ved valget i fjor. La meg bruke dette fylket, hjemstedet mitt, som utgangspunkt for mitt forsøk på dekoding. I de rike landbruksbygdene i Trøndelag har de sosiale og økonomiske forskjellene i bondesamfunnet vært større enn på Vestlandet og i Nord-Norge. Her har partiet vært mer blått og borgerlig, knyttet til storbønder og velstående gårdbrukere. Det trønderske Senterpartiet har dessuten vært et næringsvennlig parti, med partifolk i ledende stillinger i næringsmiddelindustrien, i landbruksrelaterte virksomheter som Norske Skog og i bondesamvirkets bedrifter og organisasjoner. Senterpartiet har dessuten vært en politisk maktfaktor i mange kommuner, med flere av fylkets ordførere og framtredende representanter i fylkestinget. Disse har ofte vært markante individualister og dyktige strateger. I motsetning til for eksempel Arbeiderpartiet, som er opptatt av representativ fordeling av mandatene når det gjelder kjønn, alder, geografi og yrkeserfaring, har Senterpartiet i mye større grad rekruttert sine politiske ledere uavhengig av partipolitisk helhetstenkning. Det har gitt mange sterke og tydelige enkeltpersoner i toppen av partiorganisasjonen.
Så, hva er det som har gitt partiet den sterke oppslutningen i den nordre delen av Trøndelag? La meg se på de to påstandene om populisme og antielitisme.
HVA ER POPULISME?
Begrepet «populisme» brukes ofte vidt og upresist, og har ulike betydninger i forskjellige sammenhenger. Empirisk spriker populismen i et utall retninger, og de ulike typene har ofte lite til felles. Internasjonalt er den forbundet med flere politiske retninger og fløyer. I de siste årene er begrepet oftest brukt som et skjellsord. Sånn har det ikke alltid vært. På 1970-tallet ble «populisme» i større grad forbundet med noe positivt, knyttet til en rødgrønn, folkelig bevegelse.
Selve ordet har latinske røtter og betyr ganske enkelt «folk». Å være populist kan dermed bety å være opptatt av «vanlige» folks meninger og interesser. «Folket» eller «folk flest» kan ha både generelle og mer spesielle og avgrensete betydninger. Det kan være nasjonen, eller det kan brukes om mer spesifikke grupperinger som for eksempel arbeiderklassen eller bondestanden. Det mest vanlige er imidlertid at begrepet brukes for å markere skillelinjer mellom «folk» og «elite». «Folket» er da de brede lag av befolkningen, mot de privilegerte, samfunnstoppene og de styrende.
I artikkelen «Populisme – hva er nå det?» hevder historikeren Egil Strand at det som kjennetegner populismen, er et helt entydig antielitært engasjement.Egil Strand: «Populisme – hva er nå det?» Tidsskrift for samfunnsforskning 4/2003: 585. Populistiske talspersoner blir representanter for folket og deres interesser, i kampen mot økonomiske, politiske, sosiale og/eller kulturelle eliter. Med en slik begrepsbruk framstår «folket» lett som en homogen enhet: presentert i bestemt form entall, uavhengig av klasse, religion, språkgrenser og etnisk tilhørighet. Dermed kan ulike forskjeller bli skjult bak og av begrepet. Historikeren Jens Arup Seip sa det elegant: «Folket» er «et av politikkens enhetsord som skjuler kløftene i det sosiale landskapet».Her etter Tor Bjørklund: «Norsk populisme fra Ottar Brox til Carl I. Hagen», Nytt Norsk Tidsskrift 3–4/2004: 414.
SENTERPARTIET SOM ANTIELITISTISK PARTI?
Egil Strand mener altså antielitisme er en nødvendig ingrediens i populismen. Er Senterpartiet populistisk i denne betydningen av begrepet? Nei, det nordtrønderske Senterpartiet er ikke nødvendigvis antielitistisk i den forstand at det er kritisk til sosiale hierarkier og til økonomiske og politiske forskjeller. Tvert imot: Historisk sett har Senterpartiet i Nord-Trøndelag ikke bare akseptert, men også ofte representert de lokale elitene. Det har skjedd politisk, gjennom ordførerverv og stor makt i fylkesting og kommunestyrer – men også økonomisk, med partimedlemmer som eiere av storgårder og som ledere i lokale næringsvirksomheter. Mange av partiets frontfigurer og ledere har tilhørt et regionalt ledersjikt.
Selv om Senterpartiet ikke primært har hatt sosioøkonomisk utjevning som mål, så har likevel en utjevningsog likhetsambisjon gjort seg gjeldende. Den har primært vært knyttet til ønsket om geografisk likhet: mellom bygd og by, mellom sentrum og periferi, mellom fjord og fjell, mellom utkant og innland. Men når det kastes lys over noe, så faller noe annet i skyggen. En følge av dette er at de økonomiske og sosiale forskjellene er blitt tonet ned og har forblitt dunkle og uopplyste. Det er altså ikke først og fremst en klasseeller hierarkisk basert tenking eller ideologi som ligger under partiets politiske prosjekt, det er en geografisk og stedlig.
Et eksempel: I Nord-Trøndelags politiske miljø har distriktsutbygging og geografisk utjevning i fylket lenge vært prioritert. Forhandlinger i fylkestinget medførte ofte kompromisser der stedshensyn ble tatt. Balansert regional utvikling ble en nordtrøndersk form for overenskomst, med et sterkt fylkesting som samordnende organ. Næringsog bostedsutvikling skulle skje i hele regionen. Idealet var at alle kommuner skulle få ta del i samfunnsutviklingen, med skoler, veier og industri. Denne målsettingen var for eksempel tydelig når det gjaldt styringen av det fylkeskommunale Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE). Selskapet ble et viktig virkemiddel i den fylkeskommunale distriktspolitikken. NTE hadde en betydelig mer desentralisert struktur enn andre kraftselskaper. Det drev med installasjonsvirksomhet, bygde veier og samfunnshus, hadde avdelingskontorer og butikker over hele det grisgrendte fylket. NTE skulle – med fylkespolitikernes velsignelse og oppmuntring – være til stede i både bygd og by, kyst og innland, fjord og fjell. Et nordtrøndersk kompromiss ble å akseptere visse sosioøkonomiske ulikheter mot et tydelig signal om geografisk utjevning. Denne distriktspolitiske profilen har kjennetegnet Nord-Trøndelag lenge.
I den grad Senterpartiet har vært antielitistisk, så har det vært de sentrale elitene partiet har vært kritisk til. «Eliter» har kunnet bli akseptert så lenge de har hatt en desentral posisjon – en lokal eller regional forankring, gjerne med tilhold på bygda, i grenda eller distriktet og med røtter i jordbruksog bondenæringene. Partiet har vært opptatt av å beskytte lokal makt mot trusselen som kan ligge i avstanden mellom det sentrale og det lokale, og mellom det globale og nasjonale. Den «eliten» Senterpartiet er i opposisjon til, representerer alltid et sentrum, mens «folket» er synonymt med distriktet, periferien og utkanten – negasjonen av sentrum.
SENTERPARTIETS FOLKELIGE APPELL
Til tross for at den trønderske varianten av Senterpartiet har vært et parti som har representert lokale eliter, har partiet også greid å appellere til mange «vanlige» folk på bygda. Det gjør de også i dag – det viser oppslutningen det siste året. Ofte er det en tydelig sentraliseringskritikk som slår an.Ved valget i 2017 vant partiet fram med sterke angrep på sentraliserende reformer i samtiden: kommuneog fylkessammenslåing, strukturendringer i universitetsog høgskolesektoren, politireformen og flere andre endringer som man fryktet ville flytte makt fra lokalsamfunn til sentrale strøk, fra bygd til by. Senterpartiet har vært den tydeligste kritikeren av disse reformene. Ikke uventet har dette vunnet gehør rundt omkring i landet.
Senterpartiets politiske prosjekt er altså å hindre at makt, innflytelse og arbeidsplasser flyttes ut av distriktene og også ut av landet, fra periferi til sentrum. Denne oppmerksomheten om farene for sentralisering ser ut til å ha blitt stadig viktigere for partiet. Etterkrigstidens sentralisering og tilbakegang for primærnæringene gjorde at det ble avgjørende å vinne fram blant andre grupper enn kjernevelgerne i landbruket. Da ble «desentralisering» et nøkkelbegrep, og det gjaldt både arbeidsplasser, politisk makt og kapital.Roar Madsen: Motstraums. Senterpartiets historie 1959–2000, Det Norske Samlaget, 2001, s. 25. Denne utviklingen markeres symbolsk med navneskiftet fra Bondepartiet i 1959. Forslaget om navneendring hadde allerede blitt diskutert i mange år. Lenge var navn som inneholdt begrepet «bygd» blant favorittene, for eksempel Bygdefolket, Bygdepartiet eller Bygdefolkets Samlingsparti. Partiets landsmøte våren 1959 vedtok til slutt det lange navnet Norsk Folkestyreparti (Demokratene) – et valg som ble mye raljert med i media. Kritikken medførte ny avstemming på et ekstra landsmøte noen måneder senere. Da seiret Senterpartiet over Bygdepartiet med liten margin. Navnevalget var inspirert av Sverige, der det svenske Landsbygdpartiet Bondeförbundet hadde gjort et vellykket navneskifte til Centerpartiet. Navneendringen ga signaler om en ny politisk kurs og bar bud om en sentrumspolitikk. Kampen mot urbanisering og sentralisering ble nå et felt partiet greide å utvikle en tydelig opposisjonsprofil på.Madsen: Motstraums, s. 10ff og 300. I denne kampen kan Senterpartiet i en viss forstand sies å være populistisk: ved å appellere til «folk flest» mot «sentrale eliter» – men da med mer vekt på sentrale enn på eliter. «Vi’et» er et tenkt fellesskap på bygda, i lokalsamfunnet, i grenda eller kommunen – i kontrast til «de andre»: eliten i byene, sentrale strøk eller sentrumsområdene. Dette gir en folkelig appell. Med denne retorikken greier lokale eliter å snakke samme språk som folk med eliteforakt, og det uten at motsetningene mellom de to gruppene blir tydelige. «Vi’et» på bygda blir en geografisk basert enhet, og sosioøkonomiske interessemotsetninger blir tonet ned i kampen mot en ytre, felles fiende fra «sentrum». Dette har vært et grunnleggende trekk ved Senterpartiet i hele etterkrigstiden, og kan sees som et ledd i det å utvikle seg fra et bondeparti til å bli et bredere sentrumsparti.
Begrepet populisme kan også ha andre betydninger. Én mulig bruksmåte er manglende vilje til å lytte til faglig kunnskap, spesielt når den går imot partiets viktigste interesser, normer og verdier. Er dette et særlig kjennetegn ved Senterpartiet, eksempelvis i forbindelse med landbrukseller rovdyrpolitikken? Eller har alle partier sine politiske felter der interesseog verdigrunnlaget vinner over kunnskapen på området? Noen forskjeller mellom partiene finnes det nok. I etterkrigstiden utviklet for eksempel Arbeiderpartiet seg til å bli nærmest en hybrid av politisk bevegelse og teknokrati, med betydelig og innebygd respekt for fagkunnskap og samfunnsøkonomiske analyser. Dagens FrP kan sies å være motpolen til dette. Partiets statsråder og stortingsrepresentanter er nettopp i hyppig konflikt med fagfolk og forskere.
Senterpartiet kan trolig plasseres i en mellomposisjon mellom disse. «Når folk ikke lenger vil lytte til eksperter og makteliten, så er det ikke fordi de er dumme. Det er fordi de selv har kunnskap og erfaring og skjønner at det som presenteres som fakta ofte ikke stemmer overens med virkeligheten og ikke tjener deres interesser», skrev Trygve Slagsvold Vedum i en kronikk i VG. Hans alternativ var «politiske beslutninger, som de folkevalgte skal ta». Følgelig måtte «vi» «lytte litt mindre til ‘eksperter’, og mer til folket». I tillegg til denne oppvurderingen av erfaringsbasert og folkelig kunnskap framhevet han også en sentrum-periferi-dimensjon: «Jeg ønsker at Norge skal være et desentralisert samfunn der velgerne kan påvirke utviklingen av sitt lokalsamfunn og sin egen framtid.»Trygve Slagsvold Vedum: «Folk er ikke dumme». VG, 18.08.2016: www.vg.no/nyheter/meninger/senterpartiet/folk-er-ikke-dumme/a/23769175/. «Folket» ble altså forbundet med desentraliserte lokalsamfunn.
(NORD-)TRØNDELAG – ET SPRINGBRETT FOR BREDERE FORSTÅELSE
Eksemplene fra Trøndelag viser et parti som har samlet brede befolkningslag i en kamp mot sentralisering. Kritikken mot sosiale og økonomiske forskjeller har derimot vært mindre framtredende. Kan disse erfaringene kaste lys over mer generelle tendenser og utviklingstrekk i Senterpartiet? For å forstå partiets sterke posisjon i dag må vi se hvordan sentraliseringsfrykt kan utspille seg på mange nivåer, både lokalt, regionalt, nasjonalt og globalt.
Hva som er sentrum og periferi, er selvsagt kontekstbasert og relasjonelt avhengig av egen plassering og posisjon. «Sentrum» er ikke fast definert, men har et skiftende meningsinnhold. Sett fra utkantene i Nord-Trøndelag – fra Røyrvik eller Rørvik, Snåsa eller Stod – kan «sentrum» være den tidligere fylkeshovedstaden Steinkjer, men sett fra Steinkjer kan det like gjerne være Trondheim, Oslo eller Brussel. I nasjonal sammenheng vil oftest Oslo og det sentrale Østlandet representere sentrum, globalt er EU-hovedkvarteret i Brussel det samme. Men også lokalt kan denne sentraliseringskritikken gjøre seg gjeldende. Et tydelig eksempel på det finner vi i min egen hjemkommune, Verdal. I fjor skåret Senterpartiet sterkt på en opphetet politisk debatt om skolestruktur. Partiet markerte seg som den fremste forsvareren av kommunens grendeskoler spesielt og levende bygdesamfunn generelt. Slik høstet det stor oppslutning. Arbeiderpartiet – som argumenterte for nedleggelse av flere grendeskoler – fikk massiv kritikk, både for standpunkt og for saksgang i en lang og bitter politisk strid. I folks oppfatning ble dette en sak der «sentrum», representert ved Arbeiderpartiet, ordføreren og rådmannskontoret, sto mot grendene. «Verdal kommune styres som et minidiktatur», ble det blant annet uttalt i media.«Tre skoler legges ned i Verdal – vurderer privatskoler», NRK Trøndelag, 19.06.2017: www.nrk.no/trondelag/tre-skoler-legges-ned-i-verdal-_-vurderer-privat-skoler-1.13567093. Det er nærliggende å anta at saken påvirket stortingsvalget i kommunen, der Arbeiderpartiet gikk tilbake 11,4 prosentpoeng, mens Senterpartiet gikk fram med 11,2 prosent.
Denne spenningen mellom sentrum og periferi trigges og blir aktualisert også i store politiske saker. EFog EU-kampene i 1972 og 1994 er de viktigste nasjonale eksemplene på hvordan sentraliseringsmotstand og frykt for sentrale «eliter» har gjort stort utslag for partiet. Da ble en form for «distriktspopulisme»
avgjørende, ved at «folket» ble satt opp mot sentralmakta i både Oslo og Brussel.
Hvorvidt Senterpartiet kan holde på eller forsterke sin posisjon i framtiden, avhenger av flere forhold. For det første er sentrumperiferi-dimensjonen nødt til å være tematisert på en eller annen måte i offentligheten. De mange strukturreformene som nå foregår, kan tyde på at slike spørsmål kommer til å være vesentlige i mange år framover. For det andre er Senterpartiet nødt til å ha eierskap til antisentraliseringen. Det trenger å framstå som det mest troverdige og tillitsvekkende partiet i denne debatten. Senterpartiets medvind det siste året ser ut til å ha vært en vekker for et kriserammet Arbeiderparti med raskt dalende oppslutning. Derfor har Arbeiderpartiet nylig satt ned et utvalg som skal utrede partiets distriktspolitikk, kanskje i et forsøk på å revitalisere dets gamle slagord «By og land, hand i hand». «Ap skal spisse distriktspolitikken for å vinne tilbake velgerne som forsvant til Senterpartiet», het det i Aftenposten.«Hver femte Sp-velger kom fra Ap», 24.01.2018: www.aftenposten.no/norge/politikk/i/KvpV3o/Hver-femte-Sp-velger-kom-fra-Ap-Nytt-Ap-utvalg-skal-lokke-tilbake-Sp-velgerne. Men i motsetning til Senterpartiet, der distriktspolitikken er en refleks og noe som har etset seg inn i partiets sjel og ryggmarg siden 1950-tallet, har Arbeiderpartiet i den samme perioden beveget seg bort fra by-landdimensjonen i politikken. Hvorvidt det greier å reorientere seg mot denne dimensjonen på en overbevisende måte, vil trolig ha betydning for begge partienes videre skjebne.