Det nye mennesket

Hvor mye kan vi forandre oss uten å miste oss selv – som art?

Publisert: 23. september 2022 kl 22.25

Oppdatert: 23. september 2022 kl 22.25

Mange har drømt om det nye menneske, l’homme nouveau: de nordamerikanske nybyggerne, nazistene, kommunistene (Trotskij, Che Guevara, Frantz Fanon) og flere andre. Det har dreiet seg om en bevisst forming av et nytt menneske ved hjelp av sosiale og kulturelle institusjoner. Men det disse samfunnseksperimentatorene ikke fikk til, er vi nå på god vei mot, slik vitenskap og teknikk har utviklet seg, og muligvis har vi nå nådd en grense, der det på den andre siden viser seg farlige perspektiver. For, som Durkheim skrev:Vitenskapen er hinsides moralen. Ny teknologi, hjerneforskning og genmanipulering bidrar ikke bare til å øke de fysiske og mentale mulighetene mennesket har, men setter oss også i stand til å «redigere» mennesket og angi dets «tekniske» parametere allerede før fødselen. Det store spørsmålet er om menneskeheten er klar for dette, og om vi i det hele tatt kan kontrollere denne prosessen.

NETTET SNØRER SEG SAMMEN

Uansett hvor mye våre liv har forandret seg under innflytelse fra internett, er disse endringene radikale, men ikke revolusjonerende. Til gjengjeld skjer de rett for øynene på oss. De første forskningsresultatene innen internettets sosiologi og psykologi dukket opp for bare få år siden, men hver og en av oss kan også selv observere hvordan informasjonsteknologien endrer våre forestillinger om mellom-menneskelige forhold, om selvidentitet, om hva som er privat, om eiendom og kunst.

Internett organiserer forbindelsene mellom menneske og menneske, og mellom menneske og samfunn, på nytt: Digitale kommunikasjonsmåter endrer den mellommenneskelige samhandlingen fundamentalt. Paradokset med de nye teknologiene ligger i at jo mer vi kommuniserer, desto mer mister vi våre kommunikasjonsferdigheter. Til tross for at vi alltid har med oss en telefon med internett-tilgang, og forbindelsen med hele verden er tilgjengelig og gratis, blir åpenhjertige samtaler omskapt til small talk og glir deretter over i fortiden. Samtalene blir erstattet av meldinger og e-poster. En hvilken som helst samtale blir slitsom, personlig kommunikasjon krever anstrengelse og sosiale ferdigheter – nettopp det som går tapt når vi dykker ned i den digitale verden.

Den amerikanske sosialpsykologen Sherry Turkle, som har forsket og skrevet bøker om hvordan datateknologien påvirker vår atferd, påpeker at dagens homo cyberus foretrekker skriftlig kommunikasjon fremfor samtalen, fordi en skriftlig melding kan redigeres. De som er vokst opp med en gadget i hånden, vet ikke hvordan de skal snakke og lytte, de ser deg ikke inn i øynene, de vet ikke hvordan de skal tolke gester, kroppsholdning eller mimikk. De foretrekker en redigert samtale, ferdig retusjerte avatarer og tilbakemelding i form av likes. Og de kunne ikke vært bedre rustet til å ta imot de sosiale robotene som dukker opp i dagliglivet, de som allerede nå, riktignok på forsøksstadiet, gjør tjeneste på gamlehjem, i skoler og sykehus og på vitenskapelige institutter. Å kalle den nye digitale generasjonen som er født inn i gadgetenes epoke, for «bioroboter» ville være å gå til journalistiske ytterligheter, men de er ubetinget annerledes enn oss.

Internett virker også inn på vårt forhold til verden omkring oss og vår evne til å tenke. Det er fare for at internett ikke vil innfri håpet vi har om at det skal skape et egalitært, gjennomsiktig offentlig rom; det kan derimot gjenskape fortidens eksempler på totalitær kommunikasjon, bare med enda større muligheter for kontroll og manipulasjon. Mennesket fra den før-digitale æra var dypere, det betraktet livet med større ettertenksomhet og edruelighet. Jo da, småborgeren sto plantet i sin lille verden, og det var vanskelig å jage ham ut derfra, til gjengjeld hadde han en oppfatning om verden som, selv om den ikke alltid var riktig, sto fast, og derfor var han psykologisk stødigere. Det var vanskelig å rokke slike folk i synspunktene de hadde tilegnet seg en gang for alle, og ikke som nå, når de er blitt som massene i Orwells verden, der Oseania alltid har kriget med Østasia (som ikke må forveksles med virkelighetens Øst-Asia), og øyeblikket etterpå aldri har kriget mot dem. Den kollektive bevissthet har selvsagt alltid blitt manipulert, men dagens teknologi omskaper den til en værhane som snur seg etter vinden. Amerikaneren Herbert Simon, polyhistor, nobelprisvinner i økonomi og en av pionerene innen blant annet utviklingen av kunstig intelligens, advarte allerede i 1971: «Stor rikdom på informasjon fører til utarming av oppmerksomhet».^{Sitatet er hentet fra K. Schwab: Tsjetvertaja promysjlennaja revoliutsija, Moskva (2017).}Informasjonsteknologien utvider vår horisont, men gjør oss overfladiske. Eksistensen av en motsetningsfylt og endeløs strøm av informasjon, full av falske nyheter, tanketom underholdning og meningsløse videosnutter, truer oss med masseschizofreni. Kan vi ikke velge ut informasjonen selv og gjøre oss opp egne meninger? Nei, for informasjonsteknologien lar oss ikke få et snev av sjanse til å gjøre oss opp noen egen mening. Den tilbyr oss fiks ferdige verdensanskuelser og ideologiske klisjeer, den skjærer vekk alt som ligger utenfor dens rammer. Temperaturen i informasjonsstrømmen stiger, vi koker, lidenskapene blir kunstig opphetet, lidenskaper som vi egentlig er fremmede for. Og hovedsaken er at vi ikke får tid til å resonnere og fortolke.

Kameraet i mobiltelefonen flytter våre minner fra hukommelsen i hjernen til minnekortet. Det ustanselige ønsket om å fotografere maleriske utsikter, oss selv, kunst på museer, tallerkener med matretter og alskens små detaljer som livet er fullt av, fører til at folk avlærer å nyte det de ser, de lever sitt liv ikke her og nå, men når de ser gjennom fotografiene sine eller teller likes i sosiale medier. Det fører til en avstumping av våre erkjennelsesevner, våre følelsers hukommelse og våre sanselige opplevelser. Det fører til en digitalisering av livet vårt, det flytter en del av livet (ofte den mest interessante) over i gadgeten. Det er ennå langt igjen til det fantasyforfatterne beskriver – et menneske med hjernen helt tilkoblet en datamaskin – men sett fra et humanistisk synspunkt har vi tatt et langt steg i den retningen.

I 2010 gjennomførte en forskergruppe ved Michigan University en undersøkelse som viste at dagens studenter skåret 40 prosent lavere på empati enn studenter 20−30 år tidligere (en betydelig andel av nedgangen skjedde i tiden etter 2000).^{Kilde: Susan Greenfield: Mind Change. How Digital Technologies Are Leaving Their Mark on Our Brains (Random House, 2014).} Og det viser seg at når barn i løpet av noen uker ikke har tilgang til sine gadgets, så blir de mer følsomme og omgjengelige, de fornemmer både verden omkring og seg selv på en ny måte.^{Kilde: op.cit.} Men hva kan vi gjøre med dette? Vi er jo ikke ludditter, heller. Til og med de som forsker på informasjonsteknologiens negative påvirkning, innrømmer at de ikke kan klare seg én eneste dag uten den.

Hypertilkobling fører til en katastrofal nedgang i empati, medfølelse og selvinnsikt. Eskapisme og avhengighet av informasjonsteknologien fører til at mennesket blir et vedlegg til sine egne gadgets, mister evnen til å vurdere seg selv og sin egen framtid. Men det er bare begynnelsen. I dag foregår det allerede eksperimenter med implanterte smarttelefoner. Det lyder som fantasi, men forskere arbeider med teknologi som vil sette oss i stand til å fotografere det øyet ser og forvandle knoklene våre til levende høyttalere. Den tyske økonomen Klaus Schwab, president i World Economic Forum i Davos, spår at den første implanterte smarttelefonen vil komme omkring år 2025, og det er sannelig ikke lenge til. Hvis det allerede nå er mange som tilbringer all sin fritid på internett og i sosiale medier, så vil de i framtiden praktisk talt flytte inn i det informasjonsteknologiske rom.

Internett og den døgnkontinuerlige tilstedeværelsen i informasjonsteknologiens verden vil selvfølgelig ikke forme noe nytt menneske, men menneskets sosiale karakter endrer seg, den personlige identiteten omdefineres, og menneskeheten forberedes på beste vis til «oppgradering». Så det kan hende at det nettopp er vi som blir bindeleddet mellom det «gamle» og det «nye» mennesket.

FRIHETEN TIL Å SE REKLAME

Jeg er ikke en som kjemper mot framskrittet, og jeg synes ikke at framskrittet skal hemmes eller stanses. Problemet ligger ikke i teknologien, men i hvilke mål den har, og i hvilke hender forskningsresultatene og de nye tekniske og sosiale verktøyene havner.Ta for eksempel reklameteknologien, som utvikler seg med sjumilssteg, og som ved å ta i bruk nye digitale oppfinnelser kan føre til alvorlige endringer i menneskets atferd og bevissthet.

Det blir hentet ut informasjon om oss ved hjelp av internettleverandører, geolokalisering og navigatører, via sosiale medier, i profiler, kommentarer, likes og delinger, gjennom hvilke sider vi besøker og hva vi gjør der, og gjennom mobilapper, spørreundersøkelser og tester. Det hentes data fra innkjøp vi har gjort, gadgeter vi har, fra artikler, blogger og videoer, vår lånehistorikk, hvilke summer vi kjøper for, hva vi tjener, kontakter i vår adressebok og lister over nettsteder vi har besøkt. Ved hjelp av søketeknologi kan man få tak i hvilken som helst informasjon om omgangskretsen vår og interessene våre. Mange av oss diskuterer innsamling av personlige data på Facebook til bruk i politisk øyemed eller også det kinesiske systemet utviklet for å regulere det hjemlige internettet, The Great Firewall of China, men vi reflekterer ikke nok over temaet manipulasjon gjennom forretningsstrukturer. Og den kan være vel så farlig.

Verktøyene dagens mediegiganter har til rådighet, gjør inntrykk, og potensialet de har, er skremmende. Menneskehetens beste hjerner arbeider for å perfeksjonere denne teknologien, slik at reklamen, som i dag irriterer oss på tv, skal bli behagelig og maksimalt personrettet. Ekspertene spår at vi i nær framtid vil bli budt reklame som er teknologisk inkorporert i våre «intelligente» hjem (for eksempel at vårt eget kjøleskap vil oppfordre oss til å kjøpe matvarer av et spesielt merke), vi vil se personifisering av reklame og innhold på tv (etter mønster av internettportalene), og det vil komme reklameteknologi som tar i bruk FindFace (i butikker og restauranter vil informasjon ulike selskaper har samlet om oss, raskt gjøre at vi vil bli tilbudt nettopp det vi liker eller er på utkikk etter). I reklamesendinger i posten brukes allerede personlig henvendelse med navn: «Liza, dette er et spesialtilbud til nettopp deg.» Akkurat slik vil kanskje butikkansatte, servitører og reklamekonsulenter som vi slett ikke kjenner, henvende seg til oss, fordi de ved hjelp av teknologi som allerede er tilgjengelig i dag, vet alt om oss. Du kommer inn på en kafé, og straks kommer hovmesteren bort til deg: «Hei, Liza. Du foretrekker jo vindusbordet, og nå er det akkurat ledig, og yndlingskaffen din skal være klar om fem minutter.» Det høres kanskje litt forlokkende ut. Men er vi klare for at reklame og markedsføring skal ha fullstendig innpass i livet vårt? Klarer vi å bevare et privat rom når andre trenger seg så skamløst inn på oss bare for å selge oss flere ting? Klarer vi å sette av i vår bevissthet et rom for noe større enn reklamen? Når det kommer til stykket, er produsenter og reklamekonsulenter ikke det minste interessert i at vi skal det.

I boken Physics of the Future (2011) av amerikaneren Michio Kaku beskrives utviklingen av teknologien som muliggjør såkalt utvidet virkelighet. Forskere ved Beijing Institute of Technology har i cyberverdenen gjenreist det legendariske palassetYuanmingyuan, som ble jevnet med jorden i opiumskrigenes tid. Om man betrakter ruinene gjennom spesielle instrumenter, kan man se hageanlegget slik det var før det ble tilintetgjort. Michio Kaku spår at innretningene man bruker for å entre den utvidede virkeligheten, i framtiden vil bli erstattet av kontaktlinser, som man på reise også kan bruke for å høre om et steds historie, navn på dyr, planeter og stjernebilder. Linsene vil også erstatte telepromptere og notehefter – det vil bli mulig å se notene eller teksten rett foran seg.

Man kan bare forestille seg hvordan reklamen vil bli i den utvidede virkeligheten. Den kommer til å dukke opp rett for øynene på oss, slik reklame for kjøpesentre, restauranter og tilbud finner ut hvor vi befinner oss, og dukker opp på mobilen vår ved hjelp av GPS og telefon-ID. Dette vil ha en liknende virkning som om reklamen ble lastet rett inn i hjernen ved hjelp av implanterte chips. Er du på et kjøpesenter, vil du kunne se hvilke varer som er nedsatt, passerer du en klesbutikk, kan du få oversikt over hele utvalget av klær (utvilsomt med dine personlige data som utgangspunkt: høyde, størrelse, alder, foretrukken stil), når du reiser til et nytt land, får du øyeblikkelig en liste over hoteller. Når reklameteknologien blir perfeksjonert og den utvidede virkeligheten blir en realitet, er framtidens menneske dømt til å shoppe hele tiden og lete i butikkenes hyller etter meningen med livet.

Ved hjelp av den nye teknologien kan våre personlige data absolutt bli utnyttet ikke bare til å selge oss reklame, men også til å kontrollere vår atferd online og offline, og til å manipulere vår offentlige mening. Spørsmålet er om framtidens menneske kommer til å ha meninger – bortsett fra friheten til å se reklame. Kan hende vil menneskene, nedsenket i en letargisk reklameog markedsføringssøvn, når det kommer til stykket holde opp med å tenke over spørsmål omkring ulike typer frihet.

ARBEID OG KONTROLL

De bærbare dingsene våre som er tilknyttet nettet, ulike sensorer og implantert teknologi, endrer våre forestillinger om hva som er privat og hva kontroll er. De blir utvilsomt konstruert ut fra de beste hensikter. En dings utformet som et halssmykke kan gjøre en kvinne som blir overfalt, i stand til å slå alarm hos politi og familie og angi hvor hun befinner seg. Digitale tatoveringer som blir implantert i huden, kan sende legen informasjon om en pasients tilstand: puls, temperatur, blodtrykk, blodsukker og andre parametere. I framtiden vil de bærbare dingsene bli erstattet av implantater som på egen hånd kan tilføre pasienten medisin og sende legen informasjon om hvordan medikamentene virker på organismen, gi et lett støt for å gi pasienten bevisstheten tilbake, eller tilintetgjøre ondartede celler i blodet.

Slike innretninger er absolutt til menneskets beste. Men ikke alle. For eksempel er det allerede konstruert spesielle klokker som hjelper arbeidsgiveren å finne ut hvor en medarbeider på fjernarbeid befinner seg (på mange måter minner den om det elektroniske armbåndet som brukes av straffedømte). Dessuten blir slike innretninger, i tillegg til at de kan fastslå et menneskes oppholdssted, adferd og sinnsstemning, et instrument for kontroll som vi ikke har sett maken til tidligere. Denne typen kontroll vil ikke tvinge seg på oss, som i sci-fi-filmer, men helt frivillig og etter overenskomst. Til å begynne med vil for eksempel forsikringsselskaper tilby gunstigere vilkår til mennesker som går med på å ha implanterte innretninger. Arbeidsgiverne på sin side vil foretrekke medarbeidere som aksepterer å få sine bevegelser og sitt arbeidstempo kontrollert. Siden vil alle som avslår å bli kontrollert av de ulike sensorinstrumentene, bli isolert, og på den ene eller andre måten vil de slå seg til ro og underordne seg gjeldende regler.

For et menneske som er tilkoblet alle mulige tekniske dingser og har vent seg til konstant å bli fulgt og kontrollert i sanntid, vil det filosofiske spørsmålet «Hvem er jeg?» få en helt ny klang. Menneskets «jeg» vil være så utvidet med dingser og vedheng at det blir nødvendig å omformulere selve begrepet personlighet. Dette menneskets verdensoppfatning og selvforståelse vil atskille seg så markant fra vår at vi neppe kan forestille oss det. Moralsk og etisk tvil vil kanskje ikke melde seg om livets, kroppens og sinnets muligheter kan forbedres ved hjelp av tekniske tilpasninger og medisinsk manipulering. Kanskje vil det nye mennesket ikke oppleve tvil i det hele tatt.

HJERNEN ER IKKE ALENE

Dagens forskere samler stadig ny informasjon om menneskehjernen, og det de store klassikerne i litteraturen skrev om – forvirring, lidelse og selvoppofrelse – kan alt nå forklares med hjernens konstruksjon og patologi. «Han fekk ei sott – ho enno vantar / sin diagnose, lærd og fin. / Vi matlei blir på våre kantar / men engelskmannen, han får spleen», som den russiske dikteren Aleksandr Pusjkin skriver i versromanen Jevgenij Onegin (1825–32).^{Sitat: Olav Rytters norske oversettelse (Samlaget, 1966), s. 86.} Nå kan sinnstilstandene som beskrives her forklares med henvisning til hjernens limbiske system. Dårlig humør, tristhet og depresjon er forbundet med prosesser som foregår der. Basalgangliene, de tre store nervekjernene i hjernen, er for eksempel ansvarlige for stahet og motivasjon. Ivan Gontsjarovs roman Oblomov (1859), der hovedpersonen som har gitt navn til boken ligger på sofaen fra morgen til kveld, handler rett og slett om et menneske som har fått ødelagt funksjonene i disse gangliene. Blant funksjonene til den prefrontale hjernebarken er evnen til å være organisert, utøve selvkontroll, tenke kritisk, planlegge for framtiden og lære av erfaring. Stolz, den andre hovedpersonen i Oblomov, har en prefrontal hjernebark som fungerer helt perfekt. Opposisjonslyst, diskusjonstrang, evnen til å si «nei», stivnakkethet og aggresjon kan være et tegn på at gyrus cinguli, en annen den av det limbiske system, er i ulage, og overdreven hang til religiøse og moralske grublerier, som er så typisk for Dostojevskijs personer, kan tyde på at noe er galt i tinninglappene. Det er ikke lenge til forskerne med stor sikkerhet kan fortelle oss hva forskjellen består i mellom hjernene til en konformist og en nonkonformist, en troende og en ateist, en misantrop og en filantrop, og så videre.

Selvfølgelig har vi i lang tid visst at stjernene ikke er Guds øyne, men gasskuler, der det foregår kjernefysiske reaksjoner og fusjoner, men det hindrer oss ikke i å nyte synet av dem. Problemet ligger ikke i at sløret av hemmeligheter blir revet vekk fra våre psykologiske opplevelser og karaktertrekk. Derimot i at disse kunnskapene hjelper oss med å «redigere» både opplevelser og karaktertrekk. På den ene siden setter kunnskapen om hjernen legene i stand til å ta i bruk kirurgi for å rette på psykiske lidelser og medfødte mentale sykdommer, noe som kan redde livet til millioner ulykkelige. På den annen side dukker spørsmålet opp om hvem som skal kontrollere denne medisinske teknologien som utvikler seg så raskt, og hvordan det skal gjøres, og det aller viktigste: Hvor langt er menneskeheten villig til å gå med sitt ønske om å rette på mangler i hjernen, og hvor vil det føre oss? Høyst sannsynlig vil det i framtiden være mulig ved hjelp av hjerneoperasjoner å øke menneskenes kognitive evner og endre karaktertrekk, slik vi i dag kan endre vårt utseende ved hjelp av plastiske operasjoner. Problemet er at vi risikerer å slette ut alle forskjeller, å endre oss så vi alle sammen blir helt like, ikke til å skjelne fra hverandre, slik plastiske operasjoner i ansiktet får kvinner som legger seg under kirurgens kniv, til å ligne på hverandre. Foreløpig lyder dette som fantasy (selv om vi ikke må glemme hvor raskt det er blitt virkelighet av det fantasyforfattere forestilte seg på 1800og 1900-tallet). Men hvem vet, kanskje vil en eller annen elite som i framtiden kontrollerer teknologien, redigere andre mennesker, slik at de tilpasses denne elitens behov og blir forvandlet til livsglade arbeidsnarkomane uten egne ambisjoner, vesener som er tilfredse med det minimum de må ha for å opprettholde sine livsfunksjoner.

De lyder også som fantasi, de forsøkene som pågår for tiden, bokstavelig talt i dette øyeblikk. Forskere som foreløpig gjennomfører sine forsøk på mus, har allerede lært hvordan de kan slette og deretter installere assosiative minner igjen, og også omprogrammere musene slik at emosjonene skifter fra positive til negative, og omvendt. Et menneske kan på denne måten «formatere» sin hukommelse, fjerne ubehagelige og smertelige minner, eller ganske enkelt: unødvendige minner. Michio Kaku har sågar spådd at emosjoner og minner i framtiden vil bli lastet rett inn i hjernen, slik filmer og bøker i dag kan lastes opp på en datamaskin. Det vil la seg gjøre å motta inntrykk fra en verdensomseiling uten at man har så mye som reist ut av sin egen by, eller oppleve kjærlighetssorg uten å ha blitt kjent med noen kjæreste. Men hvordan våre forestillinger og følelsesmessige erfaringer vil endre seg hvis menneskeheten havner i et hav av falske minner, er vanskelig å forestille seg.

TO MENNESKEARTER

Hjerneoperasjoner er likevel ikke umulig å forestille seg – vi kjenner eksempler på dette fra blant annet bøkene til George Orwell og Aldous Huxley. Genmanipulasjon, derimot, tvinger oss til å snakke om opprinnelsen til et nytt menneske i konkret, biologisk betydning.

CRISPR-teknologi (Clustered Regularly Interspaced Short Palindromic Repeats), som endrer systemet i DNA, ble oppdaget først for få år siden, og forskningen er bare på begynnerstadiet. Men følgene av å ta i bruk denne teknologien vil være så alvorlige at det er nødvendig å diskutere dem allerede i dag. Ja, hovedhensikten er å helbrede kreftsykdommer (også her må vi alt nå tenke igjennom det forholdet at denne teknologien ikke vil bli tilgjengelig for alle, langt ifra. En del av menneskeheten vil bli kvitt kreftsykdommene, resten vil fortsatt dø i altfor ung alder). Å «produsere» genmodifiserte babyer er foreløpig ikke noe man har planer om. I dag er forsøk med å endre embryoer, det som kalles høyteknologisk eugenikk, regulert av begrensninger forbundet med religiøse, etiske og moralske spørsmål. Imidlertid er det første steg allerede tilbakelagt. Storbritannia har tillatt genmodifisering av spedbarn i vitenskapelig øyemed, og kinesiske forskere har klart å «redigere» en medfødt sykdom i et foster, nemlig beta-thalassemia. I den vitenskapelige litteraturen har det alt nå dukket opp artikler om genmodifisering av babyer, men fostrene det forskes på, lar man på etisk grunnlag ikke leve mer enn 14 dager. Slik er det i hvert fall inntil videre ...

Noen genetikere har allerede uttrykt bekymring for at teknologien før eller senere, uansett forbud, vil bli tatt i bruk av superrike mennesker.Ved å korrigere DNA kan man nemlig ikke bare fjerne arvelige sykdommer og mangler, men også produsere «designerbabyer», barn på bestilling, ut fra parametere som er angitt på forhånd. Antakelig vil genetisk tuning – altså redigering av det menneskelige genomet, ikke for at man skal oppnå bedre helse, men for å bli vakrere eller mer intelligent – bli tilgjengelig for en begrenset gruppe rike mennesker. Man kan tenke seg hvordan dette nye samfunnet blir, der begrepet ulikhet har fått en fullstendig ny, skremmende betydning. Samfunnet vil bli delt opp i et intelligent, vakkert og friskt mindretall og et flertall som ikke får tilgang til geningeniørenes nyvinninger. Det kommer til å bli to kaster som vil bli langt mer forskjellige enn ulike etnisiteter er det i dag. Det vil bli to underarter av mennesket.

En gang på 1970-tallet skrev sosiologen og teknologifilosofen Lewis Mumford: «Det vestlige samfunn har akseptert teknologiens imperativ som noe man ikke kan stille spørsmål ved, like despotisk som det mest primitive tabu: Ikke bare har man plikt til å dyrke fram oppfinnelser og stadig skape teknologiske nyvinninger, men på samme måte plikt til å overgi seg betingelsesløst til disse nyvinningene, bare fordi de blir tilbudt, uten å ta i betraktning hvilke konsekvenser de har for menneskene.»^{Sitat: L. Mumford: Mir mashiny, Moskva (Logos, 2001).} Menneskeheten har lykkes ganske godt i å forlenge livets lengde og kvalitet.Vitenskapelige oppfinnelser har gjort livet vårt mer komfortabelt, enklere og mer variert, gjort oss tryggere og mer mobile. Men det er mulig at vi på et eller annet tidspunkt må betale en for høy pris for bekvemmelighetene. Medisin og teknologi utvikler seg i et rasende tempo, men spørsmålene som forskere og produsenter stiller seg nå, er: Hvordan kan vi forbedre menneskets muligheter? Hvordan kan vi skape en teknologi som millioner av mennesker kan ta i bruk? Det de ikke spør om, er: Hvordan kan vi gjøre mennesker lykkeligere? Eller: Hvordan kan vi unngå å gjøre mennesker enda mer ulykkelige? Ord som «lykke», «kjærlighet», «ensomhet» og «rettferdighet» høres ofte naive og dumme ut når konteksten er vitenskapelig og teknisk innovasjon. Men om vi ikke snakker om dem, kan det hende at «det nye mennesket» ikke vil forstå hva de betyr.