Den selveide boligen. En norsk fetisj for fall

­

STATLIG FETISJERING

Det er et stort Europa som leier heller enn eier. Men mens brorparten av den offentlige støtten til boligsektoren i de fleste europeiske land etter andre verdenskrig gikk til nettopp en stor offentlig eller halv-offentlig utleiesektor, valgte Det norske Arbeiderparti å avskaffe bolignøden «gjennom en satsing på sjøleide småhus i distriktene og kooperativt felleseie i byene».^{Jardar Sørvoll: «Norsk boligpolitikk i forandring 1970–2010», Oslo, 2011, s. 22.} Etter hvert har norske politikere, på tvers av ideologiske skillelinjer, stått sammen om et ønske om at alle helst skal eie sin egen bolig. Den politiske debatten om eierlinjens fordeler og ulemper har nærmest vært totalt fraværende de siste førti årene. «I det politiske ordskiftet har selveie som regel blitt fremhevet som et gode for den enkelte og samfunnet», skriver Jardar Sørvoll i sin omfattende rapport om norsk boligpolitikk siden 1970. «Risikoen knyttet til selveie har sjelden vært et tema, og i beste fall underkommunisert i den boligpolitiske debatten.»^{Ibid., s. 207.} Norge har dermed blitt stående som noe ganske unikt i europeisk sammenheng: «et sosialdemokratisk eierland».^{Ibid., s. 22.} Lenge var dette en fungerende modell, men nå er den i ferd med å bli en selvmotsigelse: Den rene eierlinjen, i det minste i en storby som Oslo, står i fare for å undergrave fellesskapets større målsetninger, både når det gjelder økonomisk vekst og sosial fordeling. Og det er liten tvil om at politikerne har en stor del av ansvaret for at den selveide boligen nå har blitt en fetisj, et objekt som nærmest tillegges magiske og forvandlende krefter. «Selveie», skriver Sørvoll, «knyttes gjerne til honnørord som ‘uavhengighet’, ‘trygghet’, ‘innflytelse’ og ‘ansvarlighet’.»^{Ibid., s. 203.} Å eie en bolig har blitt betingelsen for et fullverdig borgerskap, den eneste måten å tre fullt og helt inn i samfunnet på. Samtidig blir det beskrevet som en fattigdomsfelle ikke å eie, siden man da går glipp av verdistigningen på eiendomsmarkedet. Begge disse to faktorene spilte inn da markedet gikk amok i Oslo: «Jo dyrere det blir, jo flere vil ha det, fordi de tror utviklingen vil fortsette», kunne Roger Bjørnstad, den gang direktør i Samfunnsøkonomisk analyse og nå sjefsøkonom i LO, konstatere i september 2016.^{Aftenposten 10. september 2016.} Alle andre boligeiere har blitt lottomillionærer, så hvorfor ikke også jeg? var logikken. Og da prisene steg så høyt at det nesten føltes som siste sjanse til å skaffe seg fullt samfunnsmedlemsskap, ble boligen det magiske objektet som både kunne gjøre deg til millionær og en førsterangs borger.

Men så fort man pirker borti denne statlige fetisjeringen av den selveide boligen, kommer instinktive argumenter som tar den i forsvar. Det vises raskt til at den norske eierlinjen har vært med på å sikre god integrering, og at vi har unngått gettodannelser, forfall og forslumming, slik man har opplevd i noen av de store kommunale boligområdene i utkanten av for eksempel svenske storbyer. Den norske stat har også spart mye penger på å satse på individuelt (og tidligere kooperativt) eierskap, heller enn å bygge og vedlikeholde offentlige utleieboliger, som er vanlig i en rekke andre europeiske land. En prisforskjell mellom et privat og et ikke-kommersielt utleiemarkedet ville dessuten skapt et problem med ulovlig fremleie. Og så er det dette med sted. Det rødgrønne byrådet, som lenge har gått svanger med ideer om å introdusere pilotprosjekter for ikke-kommersielle utleieboliger, har skapt mindre støy så lenge prosjektene skal legges til perifere steder, som for eksempel Gjersrud-Stensrud sørøst i Oslo. Men da byrådet i fjor høst fattet et vedtak om å jobbe for at også fremtidige prosjekter i de mer sentrale bydelene Smestad og Nedre Grefsen skal ha en andel ikke-kommersielle boliger og leieboliger uten profitt, ble det på sin side umiddelbart omtalt som «kommunisme» av Høyre.^{Aftenposten 7. september 2017.}

Men det finnes en annen verden skjult bak disse argumentative refleksene. For i Sverige er det ikke utleieboliger bare i «forslummede» drabantbyer, men også i hjertet av et Stockholm hvor over halvparten av de 40 000 nye boligene som skal bygges frem til 2020, vil finne sin plass innenfor byens allerede store kommunale utleiesektor. Flaggskipet er det nye «Stockholmshusen», et serieprodusert boligblokk-konsept som i løpet av to år skal gi 5000 nye leiligheter til i utgangspunktet 25 prosent lavere leie enn dagens allerede subsidierte utleiepriser.^{SVT Nyheter på nett, 20. oktober 2015} Og så har vi byen som både er Europas mest innovative, og som topper verdenslisten når det gjelder livskvalitet: Wien.

OSLOS KARL MARX-HOF

I Østerrikes hovedstad, som med unntak av førkrigsårene og den tyske okkupasjonen har vært sosialdemokratisk styrt siden 1917, sikrer et føderalt tilskudd og inntektene fra en lokal boligskatt at byens myndigheter både evner å vedlikeholde en stor portefølje av utleieboliger, de eldste nå snart hundre år, og samtidig bygge nye utleieleiligheter i en størrelsesorden som sikrer at en rimelig bolig er noe nær en borgerrett. Ikke-profittbaserte boligbyggere som begynte å komme på banen på 1980-tallet, har også fått kjøpe land av kommunen, mot at halvparten av alle leiligheter på tomtene for all fremtid skal tilkomme personer på kommunens venteliste. Resten av boligene selges på det private markedet, men også de er underlagt krav om å være rimelige. En tildelingsprosess der konkurransen mellom boligassosiasjonene ikke bare bedømmes ut fra pris, men også ut fra miljøvennlige, estetiske og sosiale hensyn, har gjort at disse boligtypene er svært ettertraktet. Gjennom en bevisst miks av leiligheter som kan eies og leies, og ved å sørge for at beboerne ikke mister retten til å leie selv om husholdningen skulle begynne å tjene mer enn det opprinnelige lønnstaket, har man klart å skape sosialt sammensatte boområder i en utleiesektor der kommunen og de ikke-profittbaserte boligbyggerne til sammen nå eier rundt 40 prosent av byens boliger.^{Wolfgang Förster: «80 years of social housing in Vienna».} I Wien er utleieprisen stadig strengt regulert og skal aldri overstige 30 prosent av husholdningens inntekter. Et bredt subsidiert utleietilbud sikrer også at det private utleiemarkedet tvinges til å tilby rimelige boliger. En sykepleier med gåavstand til arbeidsplasen sentralt i Wien bruker for eksempel kun 18 prosent av sin inntekt på boligkostnader i det private markedet.^{«What could Vienna’s low-cost housing policy teach the UK?», The Guardian 12. desember 2017.} Lovverket gir også leietakeren en lang rekke rettigheter på bekostning av utleieren, hvilket gjør at hele 80 prosent av byens innbyggere foretrekker å leie fremfor å eie, og dét ofte i form av en tidsubestemt kontrakt som kan overdras til barn og arvinger.^{Wolfgang Förster: «80 years of social housing in Vienna».}

Kan så Oslo bli et nytt Wien? Neppe, ikke minst har kommunen over altfor lang tid gjort akkurat det lederen for Østerrikes arkitekturforening, Gabu Heindl, har advart sterkest mot: å selge kommunalt eid land. Men når «det sosialdemokratiske eierlandet» nå altså mer og mer lyder som en selvmotsigelse, er det i det minste på tide å tenke nytt. Og da må man tenke større og modigere enn hva det rødgrønne byrådet så langt har gjort.Vi trenger en stor gest, et kraftfullt symbol på en ny politikk. Noe som kan gjøre det attraktivt eller til og med hipt å leie.

Og kommunen eier faktisk stadig noe, som for eksempel svært verdifulle T-banestasjoner. Det perfekte stedet å begynne kunne derfor være de nye høyhusene som planlegges over Majorstuen stasjon når den med tiden legges under bakken. Kommunalt eide Sporveien kan omgjøre dette byggeprosjektet til et genuint sosialdemokratisk svar på Oslos sosiale og økonomiske utfordringer: et kvartal med boliger til lav leie der unge nyutdannede akademikere, sykepleiere, politi og andre med lav inntekt kan huses i hjertet av byen, nær både velferdsstatens arbeidsplasser og innovative miljøer som Forskningsparken. Dette burde bli Oslos moderne versjon av Wiens Karl Marx-Hof – en av verdens største boligblokker, med plass til 5000 leietakere – en sosialdemokratisk høyborg i hjertet av det markedsstyrte Oslo.

Men kanskje er dette en for stor tanke. For når det gjelder å klekke ut en virkelig ny sosial boligpolitikk som kan avhjelpe nordmenn med den viktigste økonomiske posten i deres husholdning, har den sosialdemokratiske imaginasjonen forunderlig nok gått fullstendig i dvale. Det er rett og slett blitt bortimot umulig å forestille seg en behovsprøvd omfordeling av boliggodene. Det er bare penger, og nå først og fremst mors og fars penger, som skal få lov til å dele opp boligkaken, og det i form av et gode som, i det minste i Osloområdet, for lengst har blitt en knapp ressurs.

Men kanskje er det håp. For den nye urbane krisen vil ifølge Richard Florida måtte tvinge frem en ny type progressive bypolitikere. Sanne sosialdemokrater må i så fall våkne fra sin slummer og benytte Oslo som et springbrett til en dypere politisk renessanse, en som igjen forener det progressive med det innovative og større sosial rettferdighet med økonomisk vekst. Det som kreves, er bare litt politisk mot, en inspirert nyorientering bort fra en dogmatisk linje som nå er ute av takt med den urbane virkeligheten.

Hansken er kastet.