Den lille, store # må bli enda større

­

En helt vanlig formiddag jeg satt på trikken, begynte en mann å gi dama si juling, noen seter bortenfor. Det var en halvfull 17-trikk, med god sikt gjennom alle vognene, og allerede da jeg gikk på, hadde jeg merket meg at det var litt uro lenger bak. Dette paret, som så ut som om de var av afrikansk opprinnelse, krangla høylytt et par stopp før han begynte å slå henne. Og alle om bord ble helt stille og fikk store øyne, og jeg vet ikke om det var utslag av en slags rasisme at ingen grep inn, at de kanskje tenkte «disse mørkhudede, slik gjør de det der», men trikkeføreren sa over høyttaleren at han ikke ville kjøre videre før det ble slutt på det som skjedde i vogna hans. Jeg tror det var da det plutselig slo meg, at det kanskje ikke var rasisme som gjorde at ingen grep inn. Alle satt paralyserte og så på, som om det var tv-underholdning det var snakk om, som om de var forhekset. Jeg trakk et dypt pust idet et navn ramlet inn i hukommelsen min: Kitty Genovese. Plutselig husket jeg Kitty Genovese. Hvordan kunne jeg glemme henne? Så reiste jeg meg opp, en 164 centimeter bitte liten kvinne uten annet enn yogamuskler å beskytte meg med. Jeg er ingen helt, og dette er ingen heltehistorie – jeg forteller dette fordi historien viser hvordan den paralyserte handlingslammelsen kan bli brutt om man bare husker Kitty Genovese. Jeg gikk bort til den store mannen som slo dama si og sa «Du må holde opp med det der! Du kan ikke gjøre det! Stopp!». Også gjorde han det: stoppet. Andre folk reiste seg og kom til. Forbannelsen var brutt, glassklokka rundt de to var blitt knust.

Kitty Genovese ble drept 13. mars 1964, på vei hjem fra jobb. Hun befant seg utenfor blokka si i Queens i NewYork da det skjedde. Ifølge de opprinnelige rapportene var hele 38 mennesker vitne til overfallet (senere studier viste at det ikke var så mange likevel), som varte i en halvtime og altså endte med at hun døde, men ingen av dem som bodde i blokka hennes, grep inn. Det vil si, noen skrek til overfallsmannen og skremte ham slik at han stoppet en kort stund, andre ringte politiet, men det var ikke nok til at 28 år gamle Kitty overlevde. Hvorfor ble ikke overfallet stoppet og kvinnen reddet? Hendelsen ble starten på et helt studium i sosialpsykologi, om hvordan vi paralyseres i møte med overgrep og vold. Forskningens soleklare konklusjon er at jo flere mennesker som er vitne til et overgrep, desto færre er det som gjør noe med det. I slike situasjoner tenker vi alle at noen andre kommer til å gjøre noe, noen andre som kanskje har mer autoritet eller myndighet, som er sterkere eller bedre enn oss, en superhelt av noe slag. Eller, kanskje ikke engang en superhelt:Vi venter bare på at noen skal reise seg og si stopp.

DEN MEKTIGE LILLE #

Nå, etter #metoo, vet vi at vi har noe enda sterkere enn det «stopp»-et, vi har en #. En liten # som forandret alt. Kritikerne snakker om gapestokk, ulveflokk, det rettsløse internettet. Men hvordan kan vi ikke fortelle disse historiene? Ingen hadde jo hørt eller sett noe før det kom en bitte liten # og spredte seg over verden, forandret spillereglene og sprengte de lukkede rommene. Pandoras eske ble åpnet og ut strømmet all verdens mareritt om overgrep og maktmisbruk. Det viste seg at det var vanlig. Det var så vanlig at vi var blitt vant til det. Disse rommene: Hotellrommet der en eldre mannlig politiker dro en veldig full 16-åring med seg inn for å ha sex med henne. Lyset falt inn og avslørte den billige dressen og jenta som ikke klarte å gjøre mostand. Stua der en eldre mannlig skuespiller gjorde et framstøt mot en ung og lovende jente som trodde hun bare skulle få noen tips om teaterarbeid, nå falt lyset inn også her. Nå kunne man se det redde uttrykket i ansiktet hennes, sjokket. Lyset falt inn i redaksjonene, på skolene, filmsettene. Brått så vi det vi ikke før hadde sett, det lå åpent opp i dagen og lot seg ikke lenger feiltolke. Det som «bare» var en litt ivrig sjef på julebord, en lærer man måtte unngå å være alene med eller en maktperson som krevde seksuelle tjenester i bytte mot profesjonelle: De var ikke usynlige lenger, de var del av et mønster. Alle de gangene jeg hadde sett bort, all tafsingen jeg hadde vært vitne til eller hendene jeg måtte feie bort fra egen rompe i embeds medfør. Hvorfor hadde jeg bare ledd det bort? Kollegaen min som opplevde noe som nærmet seg stalking av en annen kollega – jeg hadde ikke gjort noe med det, bare fnist hjelpeløst av den dumme mannen.

123 000 arbeidstakere opplever uønsket seksuell oppmerksomhet oftere enn én gang i måneden på jobb, det er 4,7 prosent av alle yrkesaktive. Dette tallet er ikke kommet fram etter #metoo – Statens arbeidsmiljøinstitutt publiserte det allerede i 2014, og man må bare anta at det er mørketall.

Men det er mer som skjer på norske arbeidsplasser, og det er ikke nødvendigvis relatert til kjønn. Den mektige lille # er egentlig for liten, #metoo handler jo om misbruk av makt i form av seksuelle overgrep. Så hva med all den andre maktmisbruken på arbeidsplassen som vi er blitt vant til å se på? Hva med den over kvarte millionen yrkesaktive som hvert år opplever trakassering, trusler, vold og mobbing på jobb? Dette ifølge den samme undersøkelsen fra Statens arbeidsmiljøinstitutt. Enda mer oppsiktsvekkende er det at de i en undersøkelse fra 2015 fant at så mange som 135 000 vurderer å ta livet sitt som følge av mobbing på jobb. Jeg kjenner flere av dem. Dette er deres historier. Dette er #metoo2:

#METOO2

Blant folk jeg har snakket med i min omgangskrets, har til nå 22 personer kunnet fortelle at de er blitt skjelt ut, mobbet, ignorert, truet eller følt seg jaget fra skanse til skanse på arbeidsplassen sin. Flere av dem har vært syke (en med kreft, flere andre med alvorlige diagnoser) når utfrysingen og mobbingen har skjedd, og har derfor ikke vært i stand til eller orket å kjempe imot. Det vanligste scenarioet er dette: Sjefen vil bli kvitt arbeidstakeren og får det ikke til på lovlig vis. Dermed begynner et hardkjør. Kravene og forventningene blir justert betraktelig opp, slik at arbeidstakeren føler at hen ikke klarer å levere. Deretter begynner arbeidsoppgaver å gli ut mellom hendene på arbeidstakeren, som kanskje har høy kompetanse og nok av intelligens og arbeidsvilje, en ressursperson, som det heter, i hvert fall vil man kalle vennene mine som har opplevd dette for det.

Men hvordan bli kvitt en arbeidstaker, da? Enkelt. Dra teppet bort, gjør vedkommende usikker og redd, få hen til å tvile på seg selv, latterliggjør vedkommende, forandre eller fjerne arbeidsoppgaver så umerkelig at hen plutselig ikke har noe annet enn idiotoppgaver igjen. Gjennomgående for disse historiene er at arbeidstakeren til slutt føler seg utmattet av å kjempe for å beholde jobben, og finner ut at det er så utålelig på jobb at hen «frivillig» sier opp. Det er ingen tvil om hva som skjer, og du vil merke det: Lederen din ønsker ikke det beste for deg. På engelsk kalles dette constructive dismissal og er helt forbudt. Å skjelle ut en arbeidstaker er også forbudt.Trusler og vold er forbudt, å fryse ut en arbeidstaker, overse, latterliggjøre og stille spørsmål ved og undergrave den kompetansen de er ansatt med, er trakassering, det er ikke lov ifølge arbeidsmiljøloven. Det er ikke riktig å fjerne og forandre arbeidsoppgaver uten at arbeidstaker er involvert i prosessen. Men i praksis gjelder ikke loven for mange ledere, så lenge de slipper unna med å bryte den. Mye av dette er det vanskelig å bevise, og er prosessen langsom nok, skjønner du ikke hva som er skjedd, før du står der uten en jobb. Og for dem som rammes, er konsekvensene store og ødeleggende:

«Lederen min tvang meg til å undertegne et dokument som «beviste» at jeg var inkompetent i jobben min. Min favorittselvmordsfantasi på denne tiden var at jeg skulle kutte pulsårene mine på lederens kontor en lørdag, og bli funnet påfølgende mandag. Jeg raste ned i vekt, mistet interesse for alt som var viktig for meg og ble etter hvert galopperende deprimert.Til slutt sa jeg opp jobben min. Selv nå er jeg redd for at den tidligere lederen min skal komme etter meg. Og selvfølgelig er jeg redd for ikke å få jobb igjen, at alle tenker at jeg er en vanskelig arbeidstaker, en man må unngå å ansette», sier en av mine venner.

«Jeg ble ansatt som nestleder i et reklamefirma og begynte etter hvert å få panikkangstanfall. Så oppdaget jeg at alle de andre der også hadde panikkangst.Vi ble alle sammen kontrollert og mobbet av sjefen vår. Han kunne ta fram et prosjekt jeg hadde jobbet med, og gjøre fullstendig om på det i alles påsyn – det var veldig ydmykende, han undergravde alt jeg hadde gjort. Den ene dagen kunne han være vennlig og sjarmerende, den neste iskald og avvisende. Jeg har gått på antidepressiva i de fem årene siden det skjedde. Før det hadde jeg ingen historikk med psykisk sykdom», forteller en annen venn av meg. Hun sa opp jobben etter to år.

Denne ressurspersonen ble straffet for å ha vært syk: «Jeg kom tilbake til jobb i en statlig institusjon etter en kreftsykdom. Da de begynte å ta fra meg oppgaver, etter sigende «til mitt eget beste», skjønte jeg først ingenting, før jeg til slutt satt igjen med bare noen få oppgaver jeg var veldig overkvalifisert til. Da sa jeg opp jobben min. Jeg orket ikke være der mer.» «Jeg ble forsøkt presset ut av HR-sjefen, samtidig som jeg fikk en alvorlig diagnose. Jeg hyret advokat. Det viste seg at hun hadde gjort dette mange ganger før. Men denne gangen klarte hun det ikke. Selvsagt har jeg ikke så lyst til å være der lenger, da, så jeg søker nye jobber», forteller denne personen i det private næringsliv.

Hendelsene jeg har beskrevet, kunne kanskje foregått for 50 år siden i den røffeste delen av norsk industri, men de fleste historiene jeg har hørt i det siste, har skjedd på arbeidsplasser vi liker å tenke på som siviliserte:

stat og kommune, og den å, så kultiverte kulturbransjen. Hva koster ikke dårlige sjefer og dårlig arbeidsmiljø oss i uføretrygd og sykemeldinger, i tapt fortjeneste (for en redd arbeider er en dårlig arbeider, så da går resultatene ned), og hvorfor er det greit at dette pågår rundt oss? Nå vil du kanskje innvende at personene jeg har snakket med, sikkert var dårlige i jobben sin, vanskelige å ha med å gjøre, eller noe annet som skulle gjøre det nødvendig for sjefene å behandle dem sånn. Kanskje det var riktig å ta fra dem arbeidsoppgaver, kanskje de ikke mestret jobben sin? Er det ikke egentlig for vanskelig å si opp inkompetente folk? Det spiller faktisk ingen rolle. Ingen skal behandles sånn, uavhengig av hvor briljante eller ikke briljante de er. Det er derfor det finnes et prinsipp uten unntak, en lov: arbeidsmiljøloven.

#METOO3? #METOO4?

Etter #metoo vet vi noe viktig.Tallene fra Statens arbeidsmiljøinstitutt får deg ikke nødvendigvis til å gripe inn. Det er ikke forskerne som kan endre spillet alene – det er ofrene som har nøklene til å sette seg selv fri. Uten det massive omfanget av historier hadde det ikke vært mulig å begynne å forandre en kultur som burde vært utdødd for lenge siden, en kultur der bøllene bestemmer og overgriperne får det de vil ha, ustraffet. Det er historier som dem jeg nettopp har fortalt, som kanskje kan forandre noe. Så vi trenger flere historier, mange flere! Vi må ha folk som tør å stå fram! Jeg har møtt så mange nå som sitter på skremmende erfaringer fra arbeidslivet, men som er stille fordi de vet at nye arbeidsgivere ikke vil ha dem om de pakker ut denne tunge bagasjen i offentligheten. Kanskje vi skulle hatt mye strengere rapporteringskrav når det gjelder arbeidsgivere? Kanskje til og med en årlig pålagt psykologevaluering av ansatte og arbeidsgivere? En slags miljømerking av arbeidsplasser, muligens, eller mer direkte oppfølging fra Arbeidstilsynet? Det er tross alt staten som betaler gildet når ansatte utsettes for psykisk og fysisk vold. Så staten ville jo spart en god del penger om mer krefter ble brukt på å kontrollere styggedommen. Nå vet vi ikke engang hvor mange den egentlig rammer. I 2010 viste tallene til Arbeidstilsynet at rundt fem prosent opplevde seg som ofre for mobbing, etter å ha blitt presentert for en definisjon av begrepet. Omtrent 13 prosent hadde vært utsatt for trakasserende handlinger som kan oppleves som mobbing. Det betyr at mange som er utsatt for mobbing, ikke nødvendigvis opplever seg som mobbet. Dette indikerer at det kan være store mørketall. Folk vet ikke egentlig at de mobbes, men aksepterer det stilltiende. I undersøkelsen er det ikke så mye informasjon om hvem mobberne er, men tallene fra 2005 viser at til sammen 37 prosent av ofrene rapporterte å ha vært mobbet av sin nærmeste leder, mens 25 prosent oppga å ha vært mobbet av andre ledere i virksomheten. Selv om ledere er hyppig rapportert som mobbere, hevder over halvparten (55,6 prosent) av ofrene i undersøkelsen at de har vært mobbet av én eller flere arbeidskollegaer. Rundt 10 prosent oppgir at det er underordnede som har mobbet dem, mens 7,4 prosent har vært mobbet av kunder eller klienter. At disse tallene i sum overstiger 100 prosent, tyder på at mange mobbes av både ledere og kollegaer, forteller de meg på Statens arbeidsmiljøinstitutt.

BARNEHAGER SOM IDEAL

Jeg tenker på barnet mitt. Hun er tre år, og i barnehagen lærer de å se på hverandre som verdifulle og unike, av pedagoger og ansatte som jobber målrettet for å motvirke mobbing. De synger sanger, klemmer hverandre og lærer seg å snakke med hverandre om problemer. Hva skjer når datteren min kommer ut i den «virkelige» verden, der voksne folk kan finne på å oppføre seg langt mer primitivt enn noen av dem hun møter i den fine barnehagen sin? Hva skal jeg lære henne om verden?

Volden er jo overalt rundt oss, også på nabokontoret hvor en kollega sliter for å beholde jobben sin, også i nabohuset, hvor et barn blir et hjelpeløst offer for vold og trusler. Ja, for voksne folk mobber ikke bare hverandre, noen av dem angriper også barn. I boka Går du nå, er du ikke lenger min datter av Anne Bitsch, årets vinner av Kritikerprisen for sakprosa, beskriver forfatteren sin uhyggelige oppvekst med en far som begår seksuelle overgrep mot henne, og en mor som forsvinner inn i alkoholisme. Boka, som er like sterk som den er velskrevet, rystende i beskrivelsen av et barns sårbarhet, slutter med et oppgjør med alle de velmenende voksne som så hva som skjedde, men som ikke stoppet det. Naboene, lærerne, familievennene: Hvorfor gjorde de ingenting, når et barn kom til dem og ba om hjelp, eller på alle måter viste at hun trengte at noen passet på henne? Mange husker sikkert Christoffer-saken, gutten som døde bare åtte år gammel, etter omfattende mishandling fra stefaren sin. Ingen grep inn. Hans historie er bare ekstremversjonen av den psykiske og fysiske terroren mange barn i Norge opplever hver eneste dag. Ifølge en stor undersøkelse fra NKVTS (Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress) opplever så mange som 30 prosent mindre alvorlig vold fra foreldrene sine i barndommen, og fem prosent utsettes for alvorlig fysisk vold – med det menes knyttneveslag og å bli banket opp av egne foreldre (både mor og far utøver vold, viser det seg). 13 prosent opplever psykisk vold. Disse tallene ble rapportert i etterkant av overgrepene, idet de utsatte hadde blitt voksne. 10,2 prosent av kvinnene og 3,5 prosent av mennene i undersøkelsen (hvor nesten 5000 mennesker deltok) rapporterte også om seksuell kontakt med en minst fem år eldre person før fylte 13 år, og én av tjue kvinner hadde blitt voldtatt ved hjelp av makt eller trusler om vold før de ble 18 år. Alle disse prosentene utgjør mange hundre tusen mennesker med alvorlige barndomstraumer, brakt til taushet av skam og samfunnets berøringsangst. De ble sviktet av menneskene rundt seg, og aller mest av dem som skulle stått dem nærmest, deres egne foreldre og pårørende. Kanskje alle disse er #metoo3? Kanskje #metoo4 er alle som lever i psykisk eller fysisk voldelige forhold, hvorav cirka 40 mennesker hvert år blir drept av sin partner?

Én ting er å rope ut historier på internett, slik at de sammen blir til et mektig kor. At hver enkelt stemme skriker ut om det ingen ville høre tidligere. Det har vært nok til å velte mange mektige menn allerede. Men etter #metoo er det enda en lærdom å ta med seg. I møtet med en overgriper – på trikken eller på jobben, i idrettslaget eller hjemme i din egen stue – blir de fleste paralysert, skrekkslagne, eller forsøker å snike seg unna. Som på 17-trikken den formiddagen da en mann bestemte seg for å banke kjæresten sin. Jeg har vært en av dem. Før har jeg holdt meg unna, forsøkt å komme under radaren, ikke sagt noe når jeg har sett kollegaer som sliter, observert barn som virker merkelig redde og nervøse, sett en mann banke opp noen på åpen gate. Før jeg hørte om Kitty Genovese, og jeg skjønte at vi må gripe inn, vi kan ikke la være, og ingen andre kommer til å gjøre det om jeg lar være. Vi må gripe inn når vi ser det skje, gripe inn i virkeligheten, på ordentlig, uten en # til å beskytte oss.Vi kan ikke fortsette å se på all volden, mobbingen, overgrepene og mishandlingen som foregår rundt oss. I den helt virkelige verden må vi stå opp mot overgriperne. Er vi mange nok, kan vi tvinge opp dørene til alle de lukkede rommene.