De som beveger verdens teknologi

­

Evgeny Morozov mener Europa har malt seg inn i et hjørne ved å spille etter neoliberalistiske regler, mens Kina, USA og teknologiselskapene har formet framtida. Slik vil det fortsette med mindre statene viser vilje til å ta kontroll over sine egne data og industrier.

BS: Jeg oppfatter mye av din skriving og analyser som et oppgjør med en virkelighetsoppfatning og måte å snakke om teknologisk utvikling på som i stor grad er blitt formet av Silicon Valley, og som tilslører mye av de faktiske økonomiske og politiske driverne i utviklingen. Er det sånn? EM: Vel, dette er ikke en oppfatning som er blitt hjernevasket inn i oss av Silicon Valley. Det er en tenkemåte med røtter flere hundre år bakover i tid. Du finner ekkoer av den i sosialdarwinisme, hos Herbert Spencer, i litteratur om sosial adapsjon. En tenkemåte som sier: «Samfunnet utvikler seg, og menneskene burde tilpasse seg utviklingen.» Om du kan kalle liberalismen en religion, er dette den sentrale trossetningen.

De fleste av oss har internalisert en oppfatning om at innovasjon og teknologisk framskritt er sentralt for det vi tenker på som det liberale demokratiet. Samtidig antar vi at utviklingen konstant foregår bak ryggen vår og ødelegger og fortrenger de etablerte forretningsmodellene – det som nå kalles «disrupsjon» – og at det er vårt mål som samfunn å høste så mye som mulig av fruktene og begrense skadene av denne prosessen. Og dermed må det være noe arkaisk og bakstreversk ved de sosiale institusjonene og normene som ikke tilpasser seg denne kontinuerlige innovasjonen.

De siste tiårene har en viss type tenkning i Silicon Valley klart å artikulere denne filosofien mer velformulert og eksplisitt enn noen gang, og det skjedde på et tidspunkt da disrupsjonen ble gjort enklere, på grunn av liberalisering av markeder og privatisering av mange av velferdsstatens institusjoner og infrastruktur. Vi ser det overalt: disrupsjon av transport, boligmarkedet, av hvordan vi fordeler goder, i den såkalte deleøkonomien – mye er up for grabs nå.

Ideologisk sett er det viktigst å forstå at Silicon Valley har klart å frikoble logikken som drev den teknologiske utviklingen fra de faktiske historiske prosessene, som den kalde krigen.

BS: Hvordan da? EM: Det var Pentagons behov for å vinne over Sovjet som var opphavet til mye av pengene som skapte Silicon Valley – de kom ikke fra risikoorienterte investorer som spekulerte i sprø prosjekter, slik teknologiselskapene selv framstiller historien. Et liknende eksempel fra det siste tiåret er framstillingen av det japanske gigantselskapet SoftBank og selskapets innvirkning på Uber og kunstig intelligens gjennom store investeringer. SoftBank feires som et risikovillig selskap, men bakgrunnen for de fleste av investeringene deres er muligheten til å låne penger billig. De historiske prosessene som ligger bak, er at finanskrisen har skapt et økonomisk miljø med ekstremt lave renter. SoftBank har en gjeld på rundt 140 milliarder dollar, mens investeringene sannsynligvis ligger på rundt 100 milliarder. Det er altså en stor ubalanse mellom store investorer som låner veldig billig, og resten av oss som sliter med høye renter på gjelda vår.

BS: Så Silicon Valley framstiller seg selv som del av en teknologiutvikling som er en slags naturkraft, og underslår at den i virkeligheten formes av både økonomiske og politiske forutsetninger? EM: For fem eller ti år siden var det gangbart å snakke om Silicon Valley som den eneste aktøren i spillet om teknologiutviklingen og hvordan den framstilles. Men i dag kommer du ikke særlig langt hvis du skal analysere den globale situasjonen uten en god forståelse av det som skjer i Kina, der retorikken ikke nødvendigvis er den samme som i Silicon Valley. Det er derfor Kinas erfaringer er så interessante, fordi de viser hvordan du kan frikoble plattformer som tilsvarer Facebook, Google og Amazon og deres teknologier, fra den libertarianske og neoliberale diskursen. For meg virker det som kinesernes prosjekt er å bruke teknologiene til «developmentalism» – altså en politisk styrt utvikling for å styrke nasjonale markeder, egen infrastruktur og konkurransekraft – og det synes til en viss grad å fungere. Kina har både kopier og mer avanserte versjoner av de amerikanske plattformene, men de kommer med en helt annen diskurs, som har veldig lite med libertarianismen fra Palo Alto og The Bay Area å gjøre. Det viser i hvilken grad den ideologiske neoliberale diskursen rundt teknologi som kommer ut av Silicon Valley, bare har en overflatisk sammenheng med selve teknologiutviklingen: Den flyter bare rundt og fyller en funksjon for Amerikas egne behov, innenlands og internasjonalt.

BS: Du har snakket om hvordan begrepet «Internettet» er upresist og tilslørende, i den grad at du selv bestemte deg for å slutte å bruke ordet i spaltene dine – hvorfor? EM: For meg handler det ikke så mye om ord som framgangsmåte. Jeg tenker i prosesser, ikke «ting». Ting – som «Internettet» – er ofte bare sluttpunktet av prosesser. Det handler ikke bare om å bytte ut ett ord med et annet, som å sette «kapitalisme» i stedet for «Internettet», men om å stille helt andre spørsmål – om historie, finansieringskilder, sosioøkonomiske forhold, konsekvenser av finansielle kriser og hvordan de påvirker tilgjengeligheten av penger til oppstartsbedrifter og slikt.

Jeg ønsker å gjøre mine undersøkelser på to nivåer: På den ene siden å forstå de presise sosioøkonomiske og politiske rammene som har skapt objektet jeg analyserer, og på den andre siden å se hvordan folk bruker det. Å snakke om Internettet som et «objekt med visse trekk», tror jeg ofte er en måte å skjule alternative veier på som ikke ble fulgt.

BS: Hva slags alternative veier? EM: De alternative veiene er mange, men det virkelige spørsmålet er «alternativ» til hva? Ideen om rettigheter til data, for eksempel, kan også innebære en radikal avvisning av ideologien om privat eiendomsrett, som er hjørnesteinen i liberal økonomi, og dermed kapitalismen. Men jeg er selvfølgelig ikke naiv nok til å tro at slike alternative veier ville ha vært lette å følge uten å forandre det underliggende økonomiske systemet.

BS: Når det gjelder spørsmålet om datarettigheter: Her tenker du vel på at teknologiselskapenes plattformer og programvare er utviklet og drives ved hjelp av personlige og sosiale data generert av oss som bruker dem – og at selskapene har gjort disse dataene til sitt råstoff og handelsvare uten at det noen gang var tema for en politisk prosess. Vi har alle bidratt med disse dataene sammen som borgere, og du har tidligere antydet at de kanskje heller burde betraktes som noe som tilhører offentligheten eller allmennheten – slik luft eller vann gjør det. Kunne teknologien vært styrt på samme måte som Norge har forvaltet naturressursene sine, som oljen? EM: Jeg tror den norske erfaringen med vannkraft tidlig i det tjuende århundret er mer relevant enn oljeeksemplet. Dere var smarte nok til å invitere utenlandsk kapital inn for å utvikle vannkraften da nasjonal kapital ikke var tilgjengelig. Så ga dere dem en begrenset lisens, trakk lisensen tilbake og ga den til staten. Dere har til og med et spesielt ord for dette prinsippet – hjemfallsretten. Problemet er at når det gjelder data, til forskjell fra oljen og vannkraften, er det ingenting som gjør Norge til en sterk nok forhandler i møte med de store teknologiselskapene. Her er det avgjørende om norske data er en unik eller omfattende ressurs for teknologiselskapene å jobbe med. Vel, norske data er ikke særlig forskjellige fra svenske, og sannsynligvis ikke veldig forskjellige fra rumenske. Og sammenlignet med selv et land som Romania, er Norge bitte lite, i hvert fall når det gjelder befolkningstall og dermed datamengde.

Når dette er sagt, kan man teoretisk se for seg et slags system der man finner måter å behandle data på som noe à la naturressurser, ved at utenlandske selskaper og utenlandsk kapital ikke får ta eierskap i dem. Altså et system av rettigheter der borgerne er de rettmessige forvalterne av egne data, men der dataene ikke nødvendigvis vil behandles som privat eiendom som kan selges. Så kan dette kombinere det med en industriell politikk med mål om å utvikle ambisiøse systemer for kunstig intelligens basert på disse dataene, og en framsynt politikk som regulerer tilgangen til dem. Da kan man kreve mer betaling fra utenlandske selskaper enn fra lokale utviklere, som også kan få tilskudd til å utvikle sine systemer basert på dataene. Dette er et robust, i alle fall radikalt alternativ til det som tilbys fra amerikanske selskaper eller Kina.

Jeg ser kunstig intelligens som en forandrende kraft som vil påvirke mange samfunnssektorer, inkludert nøkkelsektorer som utdanning, transport, helsetjenester, banktjenester og så videre. Hvis man skal styre denne kraften, forutsetter det at staten vil spille en aktiv rolle i det minste i å forme eller å delta i noen av disse sektorene. Problemet er at selv sosialdemokratiske bastioner som Skandinavia, er så gjennomsyret av dagens neoliberale dogmer at de ville avvise en slik statlig rolle. Så selv om jeg teoretisk til en viss grad kan formulere hva som ville utgjøre en alternativ visjon til den som tilbys av amerikanske eller kinesiske teknologi-storselskaper, er jeg ikke sikker på om det er så mange som er interessert i å kjøpe den visjonen i Europa for tida.

BS: Så selv om noen trekker fram Europa som et alternativ til USA og Kina på grunn av tiltak som GDPR, er ikke EU villig til å ta de nødvendige politiske stegene for å forme teknologiutviklingen? EM: Hvis du ser realistisk på GDPR, er det en lov som sannsynligvis gir større fordeler til de store teknologiselskapene enn den hemmer dem. Kostnadene ved å tilpasse seg GDPR er store, men relativt sett er det ingenting for Alphabet, Facebook, Apple og Amazon. For små selskaper vil det være mye dyrere, proporsjonalt sett. Da GDPR ble gjennomført, fortsatte Google å fungere som om ingenting hadde hendt, mens mindre selskaper som Instapaper, som hjelper brukere å samle interessant lesestoff på nettet, måtte stenge tilgangen til tjenestene sine i Europa.

GDPR sier dessuten ingenting om hvordan en mulig modell for de såkalte fellesrettene til data – eller: sosiale datarettighetene – kan fortone seg.Tvert imot. For det første gjør reglene ikke-personlige data tilgjengelige. De blir offentlige og kan deles mer. Men uten sterke offentlige mekanismer og juridiske kategorier som innebærer sosiale datarettigheter, ender det med at dataene blir mindre nyttige for ikke-kommersielle aktører enn for de store teknologiselskapene som vil bruke dem til maskinlæring – altså å analysere dem på leting etter mønstre som de kan tjene penger på, for eksempel ved å selge tjenester eller annonser basert på denne kunnskapen – eller for fond som kan bruke dem til å finne spekulasjonsmuligheter.

For det andre handler GDPR om å garantere at vi alle blir forvaltere av våre personlige data. Dette hindrer ikke opprettelsen av et sekundærmarked for data, der jeg kan selge mine data til noen andre. Jeg foretrekker et system der data ikke er åpne for kommersielt salg og spekulasjon, og sett opp mot dette gjør GDPR i grunnen ingenting. Det er mer som et PR-stunt som får noen europeere til å føle seg bedre, samtidig som det er helt tannløst.

Men Europa har et større problem: Det brygger opp til handelskrig mellom USA og Kina, med Europa i midten. Jeg tror europeiske politikere har begynt å forstå at de ikke har gjort nok de siste månedene, de ser at de ikke har nok batterier til de elektriske bilene sine, at de ikke har nok muligheter innen kunstig intelligens. De begynner å innse at de er fullstendig avhengige av skybaserte datatjenester fra USA, fordi de ikke har egne alternativer. Samtidig, fram til i år hadde ikke Europa en felles industristrategi, og de ville ikke engang ha en. EU har undertegnet en rekke avtaler fra Maastricht og framover som forbyr intervensjoner som begrenser innflytelsen fra Kina og USA. I Kina er for eksempel statsstøtte til teknologigiganter helt uproblematisk, men sånn er det ikke i Europa. Denne strategien med å binde sine egne hender, altså med frihandelsavtaler, vil vise seg å være destruktiv for Europa.

BM: Er det ironisk at Europa nå opplever noen av de ubehagelige sidene ved frihandel som utviklingslandene har merket for lenge siden? At de europeiske landene ikke kan beskytte sin egen industri og infrastruktur? EM: Dette er faktisk en veldig gammel historie. Se for deg om økonomene i Genèveskolen, som utviklet sine ideer på 1930og 40-tallet, klarte å implementere dem umiddelbart over hele kloden. Om de virkelig hadde klart det, ville neoliberalismen, med kapitalismen i ryggen, til en viss grad blitt et varig system. Kriser og ustabilitet ville forekommet, men alle nasjoner ville vært ledet av den samme moralen og de samme reglene. Men av ulike historiske og institusjonelle grunner avvek noen land fra oppskriften. Nå nylig: Kina. Men før det var flere land, selv Tyskland, uvillig til å gi avkall på industriell strategi eller kontroll, og gjorde alt for å etterstrebe den mest avanserte industrielle produksjonen.

Når noen land går bort fra den neoliberale oppskriften på denne måten, klarer de ofte å vende situasjonen til sin fordel, slik at reglene som er blitt lagd for å fange dem og gjøre dem til et lett bytte, blir en trussel for dem som var ute på jakt. Så nå er vi i ferd med å få en verden der Europa må følge reglene de lagde fordi de trodde at det neoliberale systemet alltid ville være der – men på dette tidspunktet er det bare Europa som fortsetter å følge disse reglene. Alle andre, det være seg Trump eller Kina, følger sine egne regler.

BS: Så Europa er handikappet når det gjelder evnen til langsiktig styring, sammenlignet med sine konkurrenter? EM: Når USA klarte å bli senteret for teknologisk innovasjon i det tjuende århundret, var det fordi Pentagon, i motsetning til Wall Street, var i stand til å tenke strategisk. Du hadde en aktør som ikke var bundet av kapitalismens logikk, som ikke fokuserte på umiddelbar avkastning, og som var svært sjenerøs i sin pengebruk. Statens rolle i Silicon Valley har vært svært underkommunisert, men den var enorm. Etter den kalde krigens slutt har kapitalistiske investorer og teknologiselskapene i USA tatt over noe av denne satsingen selv.

Det finnes en veldig grunn kritikk av vår tids teknologifirmaer som handler om at de er kortsynte og bare tenker på å drive aksjeprisene i været, blant annet gjennom oppkjøp av egne aksjer. Jeg godtar ikke hele denne kritikken, delvis fordi disse selskapene også står bak store satsinger. Amazon investerer for eksempel all avkastning i utvikling. Når det gjelder Kina, er miljøet et helt annet, så klart. Det er den kinesiske regjeringen som i høy grad former feltet de kinesiske teknologiselskapene opererer i. Mye av det som skjer i Kina, er i prinsippet resultatet av beslutninger fattet av myndighetene for 15 til 20 år siden. Og kinesernes strategi for kunstig intelligens er å bruke over 135 milliarder dollar på å støtte teknologiutvikling fram til 2030.

I Europa er det ikke sånn, fordi den overgripende filosofiske tilnærmingen til styring har antatt at markedene vet best, og at alt myndighetene kan gjøre, er å legge til rette for at markedet kan blomstre og kunnskap akkumuleres. Dessverre er dette en filosofi som ikke går særlig bra overens med hvordan verden faktisk fungerer i dag. Uansett hva du tenker om filosofiens meritter, er det vanskelig å benekte de enorme endringene vi har sett i Kina og landets store suksess i den internasjonale økonomien.

Så spørsmålet i dag er i hvilken grad Europa kan se for seg bare å være en kunde og å kjøpe skytjenester og kunstig intelligens fra kineserne eller amerikanerne. Det er hva den europeiske markedsfilosofien tilsier: Hvis du kan være en kunde og det er billigere, så bare vær en kunde, hvorfor bry deg med å ha en industriell kapasitet, hvorfor bry deg med å investere i tiltak som kan vise seg å være ineffektive?

Med sin erfaring som verdens sentrum, med kolonimakt og imperialisme, er jeg ikke sikker på om Europa er kulturelt forberedt på en slik rolle. Men om dere ikke gjør noe, hvilke andre muligheter har dere?

BS: Du har tidligere applaudert Barcelonas forsøk på å ta tilbake sin «digitale suverenitet» etter at et mer radikalt bystyre tok grep for å beskytte byens data mot de teknologiske selskapene som prøvde å appropriere den som del av sine «smartby»-satsinger. Er det lettere å skape endringer lokalt? EM: Byene møter mindre av den motstanden som finnes på nasjonalt nivå – få mistenker byer for å drive med storstilt overvåkning på samme nivå som stater. Så byer kan fungere som utprøvingssteder for institusjoner som fortsatt kan vise at en annen verden er mulig. Så kan kanskje de erfaringene skaleres opp til et nasjonalt nivå. Men jeg tror ikke noen byer kan utvikle et system med kunstig intelligens som kommer i nærheten av det Alibaba og Amazon kan – det er det bare nasjonalstater som kan få til.

BS: I boka To Save Everything, Click Here refererer du til begrepet stealth government eller «skjult styring», som handler om at borgere er tilfreds om tilbudene fra det offentlige bare er der og fungerer, mens de ikke har så store ønsker om innsyn i prosessene eller å engasjere seg politisk. Det virker jo som teknologiselskapene er bedre i stand til å etterleve disse preferansene enn stater – de lager sømløse løsninger som gjør livet lettere, samtidig som de ikke er hemmet av krav om etterrettelighet. Kan vi risikere at borgerne velger bort demokrati og likhet til fordel for brukervennlighet? EM: Det har lenge vært en viss antakelse i noen miljøer både til høyre og venstre om at de økonomiske og politiske sfærene har vært atskilte under kapitalismen. Forutsetningen for et slikt syn er at under føydalismen var den politiske og den økonomiske sfæren sammensmeltet. Vold, ufrivillig rekruttering til hærer og konfiskering av store deler av avlingen din og slikt ble utført av de samme folkene som var ansvarlige for å beskytte deg. Under kapitalismen får man så noen rettigheter i den politiske sfæren, men de strekker seg ikke til arbeidslivet. Den økonomiske sfæren er uavhengig og blir drevet som et diktatur. Selv etter arbeiderbevegelsens inngrep er den basert på hierarkier uten demokrati. Og dette skillet mellom to sfærer er etter sigende det som gjør kapitalismen så effektiv.

Jeg tror at denne framstillingen av kapitalismen er villedende, for selv om det historisk sett er riktig å snakke om dette skillet, ser jeg ikke som gitt at det skal fortsette. Jeg kan lett se for meg at den politiske sfæren blir fullstendig overtatt av de økonomiske kreftene. Ledende fundamentalister innen amerikansk libertarianisme, som anarkokapitalisten Murray Rothbard, mente at privat industri burde ta over alle aktiviteter som i dag ivaretas av ikke-markeder: brannvesen, vannforsyning, fyrtårn, militæret, polititjenester og så videre. Hele framdriften og eksistensberettigelsen til neoliberalismen har vært å hevde at identiteten vår som forbrukere burde gå foran alle de andre identitetene vi har, for eksempel som borgere, foreldre, samfunnsmedlemmer. For det er bare i markedet at vi har alle insentiver til å samle informasjon og handle i tråd med dem som forbrukere.

BS: Dette høres jo ut som det som foregår nå? Ansvaret for helse flyttes over på individet, som skal kjøpe apper og tjenester for å holde seg i form, i stedet for at velferdsstaten tar hånd om deg ved å regulere mat og arbeidsforhold, og ta vare på deg når du blir syk. Hva tror du? EM: Ja, alt dette er allerede i ferd med å skje. Men her finnes det noen viktige spørsmål som venstresida ikke har konfrontert.Velferdsstatens solidaritet gir seg uttrykk i at sosiale kostnader og helsekostnader deles, så risikoen for økonomisk eller fysisk ulykke i den enkeltes liv fordeles på alle borgerne via skatten. Men spørsmålet er om en slik solidaritet noensinne var ekte, eller om den var påtvunget. Du blir ført inn i et system der du får høre at alle bør dele på risikoen fordi det en dag kan være bra for deg. Men du har ikke mulighet til å vurdere alternativene fordi det ikke finnes noen måte å samle data på og sammenligne din risiko med andres. Og det er det de teknologiske løsningene lover – kunnskap om ernæring, vaner og andre forhold som gjør hver borger detaljansvarlig for sin egen helserisiko: Om du spiser McDonald's-hamburgere hver dag, og jeg som naboen din vet det og forteller deg at du lever et usunt liv, men du likevel fortsetter, hvorfor skulle jeg da føle solidaritet?

Det er ikke opplagt for meg at folk for femti år siden følte mye mer solidaritet for naboene som de subsidierte, eller om de godtok systemet på grunn av fravær av alternativer, som libertarianerne ville ha sagt. Solidaritetsmekanismene vi har tatt for gitt som et fundament for velferdsstaten, bunner kanskje ikke så mye i solidaritet som i en veldig spesifikk teknologisk og juridisk arkitektur som gjorde det umulig for oss å ha oversikt over alle dataene om naboene våre og oss selv.

BS: En slik statlig tvang til å «gjøre det rette» minner meg om det du har skrevet i To Save Everything, Click here, om «situasjonell kriminalitetsforebygging», for eksempel personsluser som gjør det umulig å snike på t-banen. Da jeg leste dette, fikk jeg følelsen av at du kritiserte slike kriminalitetsforhindrende systemer fordi folk burde få muligheten til å velge å gjøre det rette av moralske eller samfunnsbevisste grunner. Men om du nå sier at folk ikke ville velge å være solidariske om de fikk den muligheten, innebærer ikke det et mer pessimistisk syn på mennesket? EM: Jeg har egentlig ikke noe syn på mennesket, fordi jeg mener at mennesker befinner seg i helt spesifikke historiske sammenhenger som de formes av. Noen som har bodd 20 år i Margaret Thatchers Storbritannia, vil nok ha en helt annen oppfatning om alt mulig, inkludert solidaritet, enn noen som vokste opp i Storbritannia på 1940og 60-tallet.

Men for å gå tilbake til hvordan det politiske blir overtatt av det økonomiske: Det har vært et konseptuelt feilgrep av venstresida å tenke at kapitalismen trenger demokratiet for å legitimere seg selv. Singapore og Dubai, for eksempel, kjøper seg legitimitet gjennom forbruk og sikkerhet. Jeg tror dessverre en slik form for legitimering vil legge grunnlaget for mye av den framtidige politiske tilpasningen. Og jeg tror dette passer de store teknologiselskapene svært bra fordi de er kjempegode til å tilby underholdning og til å oppdage mulige sikkerhetstrusler. Du vet, Pierre Bourdieu pleide å snakke om den venstre og høyre hånda til staten. Den venstre sørget for de gode tingene, som velferd, utdanning og likhet, og den høyre utførte slikt som tvang, propaganda og hjernevask. Jeg tror vi kommer til å se at den venstre håndas oppgaver blir overtatt nesten fullstendig av de store teknologiselskapene, mens den høyre vil få sin makt styrket av evnen deres til datainnsamling. Under slike omstendigheter er det ikke opplagt hvordan et alternativt politisk prosjekt kan se ut, og hva det skulle etterspørre. Det har vært ideologisk relativt lett for venstresida å opponere mot en neoliberalisme som fortsatt ønsker å legitimere seg selv gjennom en form for demokratiske valg og noe som ser ut som en borgerlig offentlighet. Det er mye vanskeligere å stille opp et alternativ til en neoliberal høyreside som har kvittet seg med demokrati og offentlighet og bare legitimerer seg selv med forbruk, sikkerhet og underholdning.

BS: Da virker det ganske klart at ulikhetene vil bli større – med mindre teknologenes snakk om borgerlønn faktisk blir gjennomført, slik at folk skal kunne fortsette å kjøpe tjenestene deres? Eller? EM: Måten det økonomiske systemet fungerer på i dag, er at du må være en god forbruker, og for å være en god forbruker må du ha en jobb og ta opp mye lån. Nå ser det ut som det ikke kommer til å være så mange jobber i framtida, så da må du enten sette deg i stor gjeld, eller noe må skje som gjør deg i stand til å redusere utgiftene dine radikalt. Borgerlønn kunne kanskje være en løsning, om den ble kombinert med visse strukturelle intervensjoner. Men slike intervensjoner synes ikke å være i emning.

BS: Hvilke strukturelle intervensjoner? EM: Slike som sørger for at alt fra vann til energi, kommunikasjon og skytjenester ikke lenger tilbys i den privatiserte modellen statene stort sett følger nå. Hva er vitsen med borgerlønn hvis du må betale for nesten alt du gjør? De universelle betalingsmekanismene og «tingenes internett» som innføres i stor skala nå, handler om dette. Når du benytter deg av en hvilken som helst ting eller tjeneste, kan det spores digitalt i sanntid. Og fordi flere tjenester blir privatisert, har du ikke noen annen løsning enn å la private aktører ta pengene dine.Vi kan se for oss at når du kjører på motorveien i bilen din i en nær framtid, trekkes det automatisk penger fra bankkontoen din. Om du skal sette deg på en benk i parken, deltar du i en digital auksjon med naboen din, der det viser seg hvem som er villig til å betale mest. Det er selvfølgelig et ekstremt eksempel, men det er dit all entusiasmen rundt tingenes internett leder oss.

De strukturelle intervensjonene handler om å ha smarte systemer basert på kunstig intelligens som sørger for at fortjenestene ender opp lokalt, eller at tjenestene drives uten profitt. Det betyr at når vi får automatisk transport levert av Uber, kommer ikke pengene til å gå til Ubers investorer i Saudia-Arabia. I stedet forblir de i den lokale industrien, der de bidrar i livene til borgerne som har levert dataene som er blitt brukt til å bygge opp den kunstige intelligensen som styrer de selvkjørende bilene. I fraværet av slike grep vil du ende opp med borgerlønn som er en indirekte subsidie til leverandørene av alle de digitale tjenestene som vi får regningen for.

BS: Men du har ikke særlig håp om at myndighetene vil ta slike grep? EM: De vil aldri komme fra myndighetene uten at visse partier og bevegelser greier å ta makten. Akkurat nå er venstresida – de historiske motstanderne til neoliberalismen og kapitalismen – i en stor krise.Venstresida vet ikke hva den vil, den vet ikke lenger hva som er målet for revolusjonen, den vet ikke hva den skal gjøre globalt. Slik kan de digitale utfordringene også være en mulighet til å omgruppere seg og tenke nytt. De tradisjonelle kravene til venstresida – avprivatisering, renasjonalisering og slikt – gir liten mening i en verden der alt tilbys som tjenester, virtuelt, på avstand og abonnementsbasert. Hvordan nasjonaliserer du «skybaserte datatjenester» eller kunstig intelligens? Disse tjenestene er ikke engang lokalisert innenfor grensene til de fleste nasjonalstater.Venstresida må klare å oversette de tradisjonelle kravene til den nye tilstanden.Tiltak som «datalokalisering» – at data skapt av brukerne av slike tjenester må lagres lokalt – må bli nye slagord for en slik modernisert venstreside. Om en slik nytenkning finner sted, kan mye skje.

BS: Hvilke venstresidekrefter er det du tenker på? EM: Selv noen så gammeldags som Jeremy Corbyn i Storbritannia, ville være en god begynnelse. Men hvis disse kreftene vinner de politiske valgene i Norge eller Storbritannia, har de uansett ikke ressursene som Kina og USA har. Derfor tror jeg det er behov for å handle på det europeiske nivået, og for å tenke bredt og ambisiøst. Men jeg forventer ikke at denne debatten vil komme i den neste syklusen av europeiske valg.