Anjalysen: Revolusjon i dugnadsland.

­

Noen vil si at det begynte med oppgjøret mot filmmogul Harvey Weinstein, eller Alyssa Milano som oppfordret kvinner som hadde opplevd seksuell trakassering, til å skrive #metoo på Twitter. Andre peker heller på et presidentvalg som fikk flere millioner verden over til å demonstrere i såkalte «pussy hats» i januar i fjor. Men plutselig tok det helt av.

Siden oktober har #metoo-kampanjen tatt særdeles ulike retninger fra land til land. I Norge går det et tidsskille i debatten før og etter kampanjen rammet de politiske partiene. I etterpåklokskapens lys har utviklingen i begge fasene vært mer forutsigbar enn noen trolig kunne forestille seg.

EN ARBEIDSLIVSREVOLUSJON

Det tok ikke mange dagene før #metoo gikk fra å være en twitterkampanje til å bli et bredt kulturelt fenomen i Norge. Her ble spørsmålet om seksuell trakassering raskt tolket inn i en rammefortelling om arbeidslivet. Det handlet om faktorer som gjør kvinner (og noen menn) utsatt, og – nesten like ille – avmektige når problemet først oppstår. Denne tilnærmingen står i sterk kontrast til Sverige, der den toneangivende #metoo-debatten handlet om offerets krav på å bli trodd, og gikk inn i den betente striden om lovregulering av seksualitet. Ikke fordi svenskene er mindre opptatt av arbeidslivet, men fordi kampanjens innledende rammefortelling var avgjørende for hvordan debatten utviklet seg videre.

I Norge ble premisset godtatt umiddelbart – ikke av alle, så klart, men av et temmelig samlet arbeidsliv. Den dominerende diskursen var organisert som bransjediskusjoner om hvordan skjeve maktforhold og usikre arbeidsvilkår utsetter kvinner for trakassering og gjør det vanskelig å varsle. Mediene presenterte ofrenes fortellinger sammen med undersøkelser om utbredelsen av problemet og intervjuer med ledere og tillitsvalgte i hver bransje. Etter hvert ble trakassering også skrevet inn i en fortelling om bunnlinjen: en utfordring for bedrifters innovasjonsevne, omdømme og rekruttering av talenter. Alle la til grunn at seksuell trakassering er skadelig for hele samfunnet, og at arbeidsgivere må iverksette aktive tiltak å bekjempe det. En nasjonal dugnad var i gang.

Det er på ingen måte gitt at #metoo de første månedene skulle ende i noen som helst form for konsensus. Parallelt med den nasjonale dugnaden har det pågått opphetede debatter i sosiale medier om kjønn og makt, flørting og gråsoner, ofrenes eget ansvar, politisk korrekthet og så videre. Om noen av disse diskursene hadde blitt toneangivende for #metoo, er det vanskelig å se at tunge institusjoner ville følt seg kallet til å handle. Kraften i arbeidslivsdiskursen ligger nettopp i at den er forankret i et lovverk og appellerer til etablerte maktstrukturer i samfunnet. Og er det noe Norge setter sin ære i å få til, så er det å organisere arbeidslivet. Frem til nyttår hadde tjuesju «bransjer» skrevet seg inn i denne diskursen, om man også regner med miljøer utenfor det regulerte arbeidslivet, som idretten, kirken og politikken.

Mediene spilte også en sentral rolle i den nasjonale dugnaden, og var påfallende samstemte. Arbeidslivsdiskursen ble i stor grad til gjennom oppsøkende journalistikk, og avpolitisert gjennom tydelige medienormer. Det at mediene sto så støtt på prinsippet om rettssikkerhet for anklagede, bidro trolig sterkt til å redusere redselen for gapestokk og heksejakt – og dermed mye av kritikken mot #metoo. De eneste mediene valget å navngi, var medieledere som sa opp jobben selv, og politikere. Og selv da fulgte pressen en velkjent logikk.

DA #METOO NÅDDE POLITIKKEN

Det er vanskelig å si akkurat når det skjedde. Kanskje begynte det da Anniken Huitfeldt advarte mot å bruke seksuell trakassering i en intern maktkamp i Arbeiderpartiet, eller da Giske-saken blåste opp. Men det som skjedde, var noe nytt i norsk politikk: Seksuell trakassering ble en akilleshæl for politikere – på lik linje med korrupsjon. Alle former for korrupsjon kan bli en akilleshæl: om man har unndratt arbeidsgiveravgift, moms eller skatt, ansatt bekjente, gitt penger til et selvforsvarkurs uten at tilskuddet ble lagt ut på anbud, eller kjøpt et privat flygel på statens regning. Selv om politikere har blitt felt for utilbørlig seksuell atferd tidligere, har partifeller som regel ansett den slags som et privat anliggende og holdt tett.

Så snart akilleshællogikken satte inn, forsvant prinsippet om rettssikkerhet for de anklagede. Men dette er ikke noe nytt for politikere med en akilleshæl, om noen har vært interessert i å ta dem – slike har måttet tåle en offentlig skittentøyvask selv når anklagene har vært vage eller relativt ubetydelige. Etter #metoo ser det ut til å være en holdningsendring på vei, men problemet er hittil ikke løst.

Det kan synes som Anniken Huitfeldt var ganske alene om å forutse at #metoo kunne endre seg så raskt fra dugnad til politisk skandale. Ellers ville kanskje partilederne ryddet i eget reir før de løftet pekefingeren mot andre. I november gikk statsminister Erna Solberg ut mot arbeidsgivere som ikke hadde tatt lovforbudet mot seksuell trakassering på alvor: «Det er et ansvar for ledere å lytte, reagere og handle når noe slikt meldes», sa hun til NRK. Ikke at det var noe nytt – lovverket har eksistert siden 1995. Men den nasjonale dugnaden hadde utviklet et annet og allment språk for hva som kreves av ledere, der å «ikke vite» eller motarbeide varslere ble ansett som en del av problemet. Da #metoo kom til politikken, var partienes tillitskonto fylt opp med nye forventninger, der anklagen ikke bare gjaldt den som hadde trakassert.

I Sverige og andre land vi hele tiden har sammenliknet oss med, begynte hoder å rulle ganske raskt etter #metoo-kampanjen begynte. Mange etterlyste flere slike konkrete konsekvenser også i Norge. Men den særnorske vektleggingen av felles ansvar ser ut til å ha skapt grunnlag for et langt bredere oppgjør. Ledere som sluntrer unna dugnaden i arbeidslivet og politikken, bør sørge for å ikke ha noen fiender. For nå kan det brukes imot dem.