Anjalysen - Retorikk på tiltalebenken

­

«Arbeiderpartiet setter terroristers rettigheter foran nasjonens sikkerhet. Lik og del!» Denne teksten, skrevet over et bilde av maskerte, væpnede menn, var dråpen som fikk begeret til å flyte over i vår. Sylvi Listhaug har lenge vært en kontroversiell politiker, men denne saken hadde kraft til å felle regjeringen. Hva var det ved dette innlegget som hadde slik sprengkraft?

Konfliktens bakteppe var et forslag fra Høyre og Frp om at mistenkte fremmedkrigere skulle kunne fratas norsk statsborgerskap uten først å få saken sin behandlet av en domstol. Forslaget fikk ikke flertall i Stortinget, der blant annet regjeringspartietVenstre stemte imot. Samme dag postet Listhaug innlegget. I løpet av den uken det tok før hun fjernet det og beklaget overfor Stortinget, fremmet Rødt-leder Bjørnar Moxnes mistillitsforslag mot henne. Listhaugs unnskyldning bidro ikke til å roe gemyttene, men fikk flere partier til å stille seg bak mistillitsforslaget. Det lå an til en politisk thriller den 20. mars: Statsminister Erna Solberg hadde antydet at hun ville stille kabinettspørsmål, og KrF var tungen på vektskålen. I stedet valgte Listhaug altså å gå av.

Den høyspente debatten denne dramatiske uken viste at politikk og retorikk kan være to sider av samme sak. I tillegg til å handle om Listhaug, sto striden om retorikkens funksjon i et høyst virkelig dilemma.

NÅR ORD BLIR VIRKSOMME

Språkfilosofen J. L. Austin skilte mellom to ulike typer talehandlinger: illokusjonære og perlokusjonære. Den første refererer til hva et utsagn gjør; den andre hva det fører til. I Listhaug-saken var det store uenigheter om både hva Facebook-meldingen var et uttrykk for, og hvordan det påvirket samfunnsdebatten og i siste instans samfunnet.

Da statsminister Erna Solberg ble konfrontert med innlegget, svarte hun som følger: «I denne debatten brukes det sterke ord. For ikke så lenge siden sa Martin Kolberg (Ap) at høyresidens politikk gir grobunn for mer terrorisme. Det nivået på debatten mellom Ap og Frp får de selv stå for». Sitatet peker på to illokusjonære aspekter ved debatten: å bruke «sterke ord» og holde et «lavt nivå», muligens for dumt til å kommentere. Solberg kritiserte også begge partenes spissformuleringer for den perlokusjonære effekten å «sperre for en saklig debatt» (NRK Nyheter 10.03).

Solbergs manglende kritikk av Listhaug vekket harme over hele det politiske spekteret, også innad i Høyre, og mange krevde at innlegget skulle slettes og beklages. Debatten var til dels preget av at Erik Poppes film Utøya 22. juli hadde premiere på kino samme dag som Listhaug postet innlegget. Ap-leder Jonas Gahr Støre reagerte sterkt på både timingen og innholdet: «Hun retter en anklage mot Arbeiderpartiet som har vært rammet av terror, og som har stått opp for å bekjempe terror» (NRK Nyheter 10.03).

Høyres Jan Tore Sanner avfeide Støres argument som et retorisk triks. Han sa til VG 11. mars at «det må være mulig å diskutere denne konkrete saken, nemlig hvilke verktøy vi har for å stoppe terrorister, uten at Jonas Gahr Støre skal bruke 22. juli som argument». Da Sanner senere beklaget på vegne av regjeringen, la han vekt på den perlokusjonære effekten at innlegget såret mange. Dette var også Listhaugs begrunnelse da hun ba Stortinget om unnskyldning.

Men det var ikke dette Jonas Gahr Støre reagerte på i utgangspunktet. I en tale til Aps landsstyremøte 13. mars sa han at Norge har «en justisminister som bevisst, kalkulert, nører opp under akkurat det hatet som tok så mange liv 22. juli». Til Aftenposten utdypet han at det er en sammenheng mellom holdning og handling: «Når hun legger ut et bilde av jihadister som skjærer hodet av folk og sier at Ap står opp for dem fremfor norske statsborgere, påvirker det folks holdninger». Den perlokusjonære effekten Støre advarte mot her, var økt terrorfare.

ULØSELIG KONFLIKT

Bak denne debatten om retorikk ligger det altså en grunnleggende politisk uenighet om årsakene til terrorisme og hvilke virkemidler som kan bekjempe problemet. Mens den ene leiren først og fremst vil fjerne de kriminelle fra samfunnet, vil den andre fjerne grobunnen for radikalisering. Fra de ulike politiske ståstedene fremstår også retorikken helt forskjellig.

Da Listhaug gikk av, skrev hun på Facebook at «jeg har opplevd dette som en ren heksejakt, hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på [sic!] et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges framtid». «Kneblingen» hun refererte til, var at han koblet innlegget hennes til 22. juli.

SV-leder Audun Lysbakken konkluderte med det motsatte i Dagbladet 19. mars. Han skrev at «det finnes faktisk et slags «22. juli-kort» i norsk politisk debatt», men at det ikke er Ap som bruker det. I stedet, skrev han, er det en uskreven regel at man må passe seg for å knytte terrorhandlingen til dens idegrunnlag. Dette gjør, ifølge Lysbakken, at politikere som Listhaug får lov til å fortsette å legitimere ideer som dehumaniserer grupper av mennesker og framstiller politiske motstandere som forrædere.

Her står altså selve retorikken i et politisk motsetningsforhold. Begge sider tolker hverandres utsagn ut fra to perlokusjonære effekter: å kneble debatten, og å sette menneskeliv og samfunnet i fare. Forskjellen er at høyresiden føler seg forhindret fra å diskutere og gjennomføre en effektiv antiterrorpolitikk, mens venstresiden føler seg forhindret fra å bekjempe en retorikk som øker terrorfaren. Dermed blir også posisjonene i debatten politiserte, så alle konstant må forsvare sin rett til å snakke fritt.

Kan denne konflikten om ytringsfrihetens grenser løses? Sannsynligvis ikke. Uenigheten fantes lenge før 22. juli og preger den sikkerhetspolitiske debatten også i andre land. Men det hadde kanskje hjulpet om partene i konflikten i det minste anerkjente dilemmaet. I stedet for å lytte til hverandres bekymringer, satte de sekkebetegnelsen «retorikk» på tiltalebenken. Dette var en stor feil. Når politisk uenighet reduseres til illegitim språkbruk, blir ikke debatten mer sivilisert – den blir hardere.